Selvmotsigelse?

[Anonym bruker]

Ofte hører man om at pårørende som har mistet noen eller noen som blir alvorlig syke sier at de er lei seg for at folk slutter å snakke med dem. Venner og bekjente vet ikke hva de skal si og krysser heller gaten for å ikke si noe galt. Her høre man ofte at man kan ikke si noe galt og at det er bedre at man prøver å si noe eller gir en klem i stedet for å trekke seg unna. 

Så kommer artikler, leserinnlegg og tråder på slike forum med mange eksempler på hva man i alle fall ikke må si. Om en venninne har mistet barnet sitt si aldri og så kommer der mange eksempler på hva man ikke må si. Mange av det er vanlige setninger som mange kan finne på å si av mangel på noe bedre og i en vanskelig situasjon. Nå er det en sak på forumet her der man diskuterer hvor dumt det er at noen sier at "det blir bedre" til noen som sliter. 

Jeg tror alle slike innlegg er med på å få folk til å krysse gaten, late som om man ikke ser noen osv. For "det er bedre at man prøver å si noe eller gir en klem i stedet for å trekke seg unna." blir trampet helt i hel av alle "[...] må du for all del ikke si", "jeg ble så lei meg da hun sa[...]" osv.  

Anonymkode: d2bd0...d1f

[Anonym bruker]

Kanskje man rett og slett ikke trenger å si så mye? Det kan være nok å være tilstede, spørre om hva vedkommende trenger? Unngå disse flosklene som mange kommer meg "Tiden leger alle sår / det blir bedre igjen", "Ja, det var nok en mening med det" "Jeg kjenne en som..."  La være å gi folk en klem (akkurat nå er jo det enkelt) om det ikke er en person du vet at vil bli klemt på. Et håndtrykk, et klapp på skulderen, et godt blikk kan ofte være mer en godt nok. Jo, det blir nok bedre, men det er ikke det man trenger å høre mitt i sorgen. Vi som er rundt, må tåle å stå i det og høre at det rett og slett er for jævlig akkurat nå.  Kanskje holder det med å si: "Jeg er glad for å se deg / godt å se deg. Jeg tenker mye på deg. " og då la den sørgende få styre mest mulig av samtalen.  Det er faktisk også lov å si "Jeg vet ikke hva jeg skal si akkurat nå" - og vi kan ikke vite det alltid heller, for folk reagerer forskjellig.

Og kanskje burde vi være litt mer avventende når vi treffer folk vi ikke kjenner så godt, men som vi vet at har opplevd noe tragisk. Kanskje holder det med et smil og et "Hei". Og vi må tåle å stå i det, og tåle å tråkke feil noen ganger. Det er faktisk et lite problem i forhold til den som er midt oppi en vanskelig hendelse. 

 

Anonymkode: 09509...bf7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Kanskje man rett og slett ikke trenger å si så mye? Det kan være nok å være tilstede, spørre om hva vedkommende trenger? Unngå disse flosklene som mange kommer meg "Tiden leger alle sår / det blir bedre igjen", "Ja, det var nok en mening med det" "Jeg kjenne en som..."  La være å gi folk en klem (akkurat nå er jo det enkelt) om det ikke er en person du vet at vil bli klemt på. Et håndtrykk, et klapp på skulderen, et godt blikk kan ofte være mer en godt nok. Jo, det blir nok bedre, men det er ikke det man trenger å høre mitt i sorgen. Vi som er rundt, må tåle å stå i det og høre at det rett og slett er for jævlig akkurat nå.  Kanskje holder det med å si: "Jeg er glad for å se deg / godt å se deg. Jeg tenker mye på deg. " og då la den sørgende få styre mest mulig av samtalen.  Det er faktisk også lov å si "Jeg vet ikke hva jeg skal si akkurat nå" - og vi kan ikke vite det alltid heller, for folk reagerer forskjellig.

Og kanskje burde vi være litt mer avventende når vi treffer folk vi ikke kjenner så godt, men som vi vet at har opplevd noe tragisk. Kanskje holder det med et smil og et "Hei". Og vi må tåle å stå i det, og tåle å tråkke feil noen ganger. Det er faktisk et lite problem i forhold til den som er midt oppi en vanskelig hendelse. 

 

Anonymkode: 09509...bf7

Jeg har selv stått i det flere ganger som pårørende selv eller som venn. Jeg tror ikke jeg har sagt noe veldig galt så jeg føler ikke behovet for å krysse gaten. I de meste akutte fasene sier jeg ikke så mye, men gir en klem og lar den det gjelder styre samtalen og følge den så godt jeg kan. 

Men som venn har jeg sett andre trekke seg unna. F.eks. delte en person som hadde det vanskelig etter et dødsfall en artikkel/et leserinnlegg på Facebook-siden sin med kommentar om hvor viktig det var å ikke si feile ting og hvor sårt det var for henne når noen sa noe galt og hvor lenge slike ting satt i og at det la mange steiner til byrden. Artikkelen det var snakk om listet opp en lang rekke med ting man ikke skulle si (noe av det ting det er ganske vanlig å si), men ga ingen tips om hva man kunne si. Tiden etter så jeg felles venner bli veldig opptatt av mobilen på butikken og gå omveier når de oppdaget vedkommende. Det var lett å legge merke til og hun synes det var sårt da dette var personer som ikke tidligere hadde unngått henne. Det kom frem etterpå at de hadde lest facebook-posten og flere av dem var redd de allerede hadde sagt noe feil og var en av dem hun refererte til. De var redde for å gjør det igjen for de ønsket jo ikke å legge sten til byrden. Hun oppnådde at ingen flere sa feile ting (eller i alle fall få), men en god del unngikk henne og mange flere enn før hun la ut dette. Når alt kom til alt så ville personen heller at folk sa noe galt enn at de begynte å unngå henne slik de gjorde etter dette innlegget. Så jeg synes slike artikler og innlegg fort balanserer på en vanskelig egg. De ønsker at folk skal informeres slik at de ikke sier noe sårende. Samtidig er budskapet at det verste er at folk unngår dem. Likevel er det ofte det siste som skjer. Når folk blir redd for å si noe feil så trekker de seg ofte unna.   

Anonymkode: d2bd0...d1f

[Anonym bruker]

Det trur eg du har heilt rett i. Og med fare for å trakke salaten på tærne, trur sørgande, i fem grad dei hr overskot til å tenke på noko anna en sorga bør tenke på at det kan vere veldig vanskeleg å finne noko å seie, og at om nokon seier noko feil så er det sannsynlegvis fordi det er vanskeleg å takle slike situasjonar. Det beste er kanskje å tenke på dette før ein kjem i sorgsituasjonar. Så kanskje ein hugsar det automatisk. 

Personleg brukar eg å seie at eg tenker på vedkommande og at eg ikkje veit kva eg skal seie, men vise at eg er der. Ganske ofte viser det seg faktisk at folk er takknemmelege for å få snakke om andre ting òg. Så brukar å opne for det vanskelege, men òg for det trivielle og vanlege. Det kan gjere godt å "rømme" litt og. Og enkelte treng faktisk å sjå at det er ok å le òg, sjølv om ein er i sorg, så prøver meg fram. 

Anonymkode: 43182...508

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Ofte hører man om at pårørende som har mistet noen eller noen som blir alvorlig syke sier at de er lei seg for at folk slutter å snakke med dem. Venner og bekjente vet ikke hva de skal si og krysser heller gaten for å ikke si noe galt. Her høre man ofte at man kan ikke si noe galt og at det er bedre at man prøver å si noe eller gir en klem i stedet for å trekke seg unna. 

Så kommer artikler, leserinnlegg og tråder på slike forum med mange eksempler på hva man i alle fall ikke må si. Om en venninne har mistet barnet sitt si aldri og så kommer der mange eksempler på hva man ikke må si. Mange av det er vanlige setninger som mange kan finne på å si av mangel på noe bedre og i en vanskelig situasjon. Nå er det en sak på forumet her der man diskuterer hvor dumt det er at noen sier at "det blir bedre" til noen som sliter. 

Jeg tror alle slike innlegg er med på å få folk til å krysse gaten, late som om man ikke ser noen osv. For "det er bedre at man prøver å si noe eller gir en klem i stedet for å trekke seg unna." blir trampet helt i hel av alle "[...] må du for all del ikke si", "jeg ble så lei meg da hun sa[...]" osv.  

Anonymkode: d2bd0...d1f

Er nok ingen fasit på dette. Noen har et behov for å snakke om sorgen og noen stenger helt av.

Er ikke alltid en trenger å si så mye da. Da jeg mistet søsteren min stengte jeg litt av. Klarte ikke snakke om henne for da tok jeg til tårene. Merket veldig godt dem som unngikk meg. Det var sårt. Forventet ikke at de skulle si noe. Var folk som feks. klemte skulderen min i forbifarten eller gav meg en klem som varmet mest.

Anonymkode: e5f9a...83d