Hvordan få bedre dialog med tenåringen?

[Anonym bruker]

Har en tenåringsgutt på 16 år som de siste par årene har vært veldig taus og holdt seg mest for seg selv på rommet, der han gamer med kompiser og klassekamerater. Han er en pliktoppfyllende gutt, flink med skolearbeid, snill med dyr og småsøsken, har tatt mopedbillappen og er ekstremt ryddig. Han har egentlig vært sånn siden han var født - strukturert, rolig og ansvarsfull. Da han var liten, var han veldig mammadalt. Så ble han selvfølgelig mer og mer selvstendig med årene. Vi hadde en dårlig periode i familien da min eksmann ble deprimert og begynte å drikke, og det gikk bare nedover. Så skjedde det noe dramatisk, som gjorde at jeg kastet ham ut på dagen. Siden den gang har det ikke vært noen konflikter, høylytte krangler eller annen drama med eksen - vi samarbeider kjempefint om de minste barna, som vi har 50/50. 

Perioden da de minste var små, var tøff med mye nattevåk, samtidig som jeg var i full jobb, fulgte opp de eldste på aktiviteter, med skolearbeid og andre ting. Jeg har vært trener på flere av aktivitetene til de eldste, alltid vært med på stevner og heiet. De gangene jeg ikke kunne vært med på grunn av jobb eller noe sånt, har jeg fulgt dem live på mobilappen, og ringte med en gang jeg så resultatet, gratulerte og sa jeg var stolt av dem. Jeg har også hjulpet eldste med skolearbeid, slik at han gikk ut av ungdomsskolen med skyhøyt snitt sammenlignet med klassekameratene. Likevel føler jeg at jeg kunne ha gjort mer - noen ganger hadde jeg ikke tid eller overskudd til å gjøre akkurat det de eldste ønsket å gjøre - på grunn av overtid, sykdom osv. Likevel har vi reist masse sammen, egentlig hver ferie var jeg og barna forskjellige steder - Legoland, Dyreparken, Bø sommarland osv på sommeren, og kortere turer til store badeland, lekeland med hotell eller hytte i høst- og påskeferien. 

Jeg er forlovet med en ny mann, som har vært i livet til ungene i 3 år nå. Eldste og forloveden har kjempegod kontakt, selv om ingen av dem sier så mye. Forloveden hjelper ham med "guttegreier", lærer ham om vedlikehold av mopedbilen, har vært med på å pusse opp rommet hans, og sønnen min har alltid kommet til forloveden for å få hjelp med noe jeg ikke kan hjelpe med. Han ber meg også ofte om å lage ham noe godt til kveldsmat, spiser utelukkende det brødet jeg baker, og ber om hjelp når han trenger det. Jeg har aldri vært veldig streng med ham ift leggetid, spilletid og andre ting, fordi jeg vet at han regulerer sånt selv, og han har vist gang på gang at han er veldig ansvarsfull. Han har aldri prøvd alkohol eller røyk, har ikke vanket med noen dårlige gjenger - han har tre kompiser som han gamer og trener sammen med, av samme "smånerdete" typen som han selv. 

Jeg synes det er vanskelig at han ikke lenger vil finne på noe med familien, snakke så mye med meg eller gjøre noe sammen bare vi to. En sjelden gang kan han si ja til å bli med på kino hvis det kommer ut en bra film. Jeg vil så gjerne ha tettere kontakt med ham, men vil heller ikke presse meg for mye på. Er det noen råd fra folk i lignende situasjon?

Anonymkode: e928d...e31

[Anonym bruker]

Synes det høres helt normalt godt ut det forholdet dere har jeg.

Det er gjerne en periode som de trekker seg litt vekk, de skal finne seg selv, sine venner, bli voksen osv og du har en sønn som klarer dette uten å smelle med dører, være sinna osv som mange faktisk er.

Kjør bil med han, øvelseskjør så fort dere har sjansen, de samtalene i bilen er gull verdt.

Jeg har to gutter på 17 og 19 og har vært gjennom den fasen hvor de trekker seg litt vekk, det er en helt normal greie. 19-åringen min har flyttet hjemmefra dette skoleåret og vi er i ferd med å finne et mer voksent forhold. Han klemmer meg, ringer og sender meldinger, er hjemme når han kan og er en veldig fin fyr å prate med, om alt.

17-åringen er i ferd med å komme ut av pubertetsskallet sitt og har livnet veldig til første året på vgs. Fra å være ganske mutt og innesluttet, aldri ufin og stygg, men svarte med enstavelsesord og vi så han mest til måltidene, kan han nå sitte i stua med oss å prate litt, ler mer, forteller mer osv.

Så mitt råd er å fortsette å være der, spør hvordan han har det, hva som skjer på skolen osv, vis interesse uten å trenge deg for mye på som du sier. Du skal være en mamma som bryr seg, ikke en mamma som "maser hele tiden"

Kos litt på han, gi han en klem, stryk han over ryggen, vis kjærtegn og fortell at du er glad i han, det må du aldri slutte med. Selv om de kanskje ikke tar så mye initiativ til kos selv så trenger selvtilliten deres å vite at de er elsket, hele tiden og uansett.

Anonymkode: 0bffc...991

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Synes det høres helt normalt godt ut det forholdet dere har jeg.

Det er gjerne en periode som de trekker seg litt vekk, de skal finne seg selv, sine venner, bli voksen osv og du har en sønn som klarer dette uten å smelle med dører, være sinna osv som mange faktisk er.

Kjør bil med han, øvelseskjør så fort dere har sjansen, de samtalene i bilen er gull verdt.

Jeg har to gutter på 17 og 19 og har vært gjennom den fasen hvor de trekker seg litt vekk, det er en helt normal greie. 19-åringen min har flyttet hjemmefra dette skoleåret og vi er i ferd med å finne et mer voksent forhold. Han klemmer meg, ringer og sender meldinger, er hjemme når han kan og er en veldig fin fyr å prate med, om alt.

17-åringen er i ferd med å komme ut av pubertetsskallet sitt og har livnet veldig til første året på vgs. Fra å være ganske mutt og innesluttet, aldri ufin og stygg, men svarte med enstavelsesord og vi så han mest til måltidene, kan han nå sitte i stua med oss å prate litt, ler mer, forteller mer osv.

Så mitt råd er å fortsette å være der, spør hvordan han har det, hva som skjer på skolen osv, vis interesse uten å trenge deg for mye på som du sier. Du skal være en mamma som bryr seg, ikke en mamma som "maser hele tiden"

Kos litt på han, gi han en klem, stryk han over ryggen, vis kjærtegn og fortell at du er glad i han, det må du aldri slutte med. Selv om de kanskje ikke tar så mye initiativ til kos selv så trenger selvtilliten deres å vite at de er elsket, hele tiden og uansett.

Anonymkode: 0bffc...991

Tusen takk for tips. Det er første gang jeg har en så stor tenåring, så derfor litt usikker på om jeg gjør ting riktig. Han har forresten begynt å spise frokost i stua med lillebror på fanget den siste tiden, i stedet for å sluke frokosten på rommet ved PC'en. Så jeg håper at det løsner etter hvert Og takk for at du delte erfaringene dine!

Anonymkode: e928d...e31

[Anonym bruker]

Jeg synes sønnen din høres ut som en fin gutt og at du har gjort en flott jobb som Mamma. 

Jeg ble litt rørt jeg av å både lese ditt og den andres innlegg. 

Det er vemodig å gi stadig mer slipp på barna, men de skal jo bli selvstendige. 

Anonymkode: 32edb...2f0

[amandine]

Hvis jeg var deg ville jeg begynt å lærekjøre med ham. Det er noe av det fineste jeg vet, timer i bilen med småprat. Man kommer ikke unna, man trenger ikke flakke med blikket, man har småting og se underveis og man er i rolig tosomhet med noe nyttig. Han har jo mopedbil alt, jeg regner med han skal ta vanlig lappen også?

[Anonym bruker]

Du kan også vise interesse for gamingen hans. Jeg gjorde det med min sønn, og da var det som en sluse åpnet seg og han snaket og snakket. Så følger du opp litt innimellom, og game-snakket kan også gå videre til andre tema. 
Og det er faktisk mye fascinerende med de spillene de driver med!
Ellers har du fått mange andre gode råd. Syns gutten din høres normal ut - det er vel sånn det skal være når de begynner å vokse til, at de skal søke litt bort fra kjernefamilien og heller være mer med venner og drive med egne ting

Anonymkode: f1422...39b

[amandine]

Og, ja, HI, det gjør fryktelig vondt når navlestrengen skal slites. Den er godt festet i hjerterøttene og det er ulendt og ukjent terreng å manøvrere i.

Hos oss er det plutselig blitt veldig håndgripelig at årene som storfamilie er over snart, plutselig er det avtalt datoer for sesjon og førstegangstjeneste, det sendes søknader til universitet og høyskoler andre steder i Norge, og jeg ser at jeg har ungdommer som snart er voksne.

De er utrolig fine folk, og det er jeg inderlig glad for og stolt av, men jeg må innrømme at jeg er som mange eldre damer jeg kjenner, litt vemodig . Jeg kommer til å savne dem så vanvittig i hverdagen!

Inntil videre, jeg kjører og henter, jeg lærekjører og småprater, jeg passer på å være på tilbudssiden når det gjelder besøk og venner, kveldsmat og sjokomelk. For når de reiser ut og navlestrengen ryker håper jeg de alltid vil ha lyst til å komme hjem igjen, at de ringer og facetimer og fortsatt har oss med. 

Det høres ut som om du har en kjempefin ung gutt i hus! Kan nesten ikke tenke meg noe koseligere enn frokost med en bror på fanget.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar Som Amandine sier, så er det vondt å "klippe navlestrengen". Man husker små og store øyeblikk, og lurer på om man har gjort noe for å skyve guttungen bort - men det er bare disse tenårene og tiden for å finne seg selv. Forresten, så har han alltid valgt min arbeidsplass da de hadde arbeidspraksis på ungdomsskolen, selv om min jobb er dørgende kjedelig for ungdom, og han fikk tilbud om mye morsommere sted for praksis, som han altså har takket nei til.

Her er det også veldig håndgripelig at storfamilien snart er over - først ferie uten eldstemann, som heller ville være hjemme med dataen, hunden og venner, så førerkort og selvstendighet på det, jobbintervjuer og diverse andre voksengreier. Men noen ganger så viser han at han egentlig fortsatt er et barn - for eksempel, var han veldig flau over å ha fått en treer på underveisvurderingen, og ville ikke vise meg karakterene, så jeg måtte dra på skolen og ta ut karakterutskriften hans. Snakket da med ham om det, og han var redd for at jeg skulle bli skuffet over denne treeren. Vi la en plan for hvordan han kunne forbedre den slik at han fikk fem i slutten av året, og jeg så at han ble tydelig lettet  

Anonymkode: e928d...e31

[Anonym bruker]

Øvelseskjøring!

Da er dere bundet til å sitte ammen i bilen uten sjermer og det er helt ok  å være stille sammen også. Langebpauser blir ikke vanskelige i den settingen.

Anonymkode: bbab1...792