Matriark

[Anonym bruker]

Da min bestemor levde var hun familiens selvskrevne overhode. Familiens liv sentrerte på en måte rundt henne. Det var hun som var midtpunktet, som alle gikk til når de hadde pronlemer og ønsket råd. Hun meglet egentlig ikke hvis noen var uenige. Hun bare sa hva hun mente og så godtok alle det.

Bestemor døde for ove 12 år siden. Hun etterlot seg et tomrom i familien som barna hennes til en viss grad forsøkte å fylle uten at de fikk i nærheten av samme posisjon. De siste årene har jeg imidlertid merket at fler og fler snur seg mot meg med de samme tingene de gikk til bestemor med før. Det er hos meg de tar det som en selvfølge at de skal samles og det virker som om min mening ofte teller mer enn alle andres. 

Jeg har ikke gjort noe for å komme i den posisjonen (utenom at jeg er den eneste som har gitt en oppmerksomhet til jul til alle fløyer i familien) og jeg er ikke sikker på at jeg er bekvem med å skulle ha det ansvaret.  Har noen av dere opplevd følelsen av å bli utpekt som "familieoverhode" for storfamilien eller har dere et slikt "overhode"? Hvordan opplever dere det?

Anonymkode: 187d0...ab3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

utenom at jeg er den eneste som har gitt en oppmerksomhet til jul til alle fløyer i familien) og jeg er ikke sikker på at jeg er bekvem med å skulle ha det ansvaret

Høres ut som du har brakt det over deg selv.

Synes det er nokså kult, jeg da. 

Anonymkode: e9365...732

[Anonym bruker]

🤣🤣 For noe tull!

Anonymkode: dec7c...c6e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (47 minutter siden):

Da min bestemor levde var hun familiens selvskrevne overhode. Familiens liv sentrerte på en måte rundt henne. Det var hun som var midtpunktet, som alle gikk til når de hadde pronlemer og ønsket råd. Hun meglet egentlig ikke hvis noen var uenige. Hun bare sa hva hun mente og så godtok alle det.

Bestemor døde for ove 12 år siden. Hun etterlot seg et tomrom i familien som barna hennes til en viss grad forsøkte å fylle uten at de fikk i nærheten av samme posisjon. De siste årene har jeg imidlertid merket at fler og fler snur seg mot meg med de samme tingene de gikk til bestemor med før. Det er hos meg de tar det som en selvfølge at de skal samles og det virker som om min mening ofte teller mer enn alle andres. 

Jeg har ikke gjort noe for å komme i den posisjonen (utenom at jeg er den eneste som har gitt en oppmerksomhet til jul til alle fløyer i familien) og jeg er ikke sikker på at jeg er bekvem med å skulle ha det ansvaret.  Har noen av dere opplevd følelsen av å bli utpekt som "familieoverhode" for storfamilien eller har dere et slikt "overhode"? Hvordan opplever dere det?

Anonymkode: 187d0...ab3

Jeg har det også slik. Det var en rar opplevelse å lese denne tråden, det var nesten som jeg trodde jeg hadde skrevet dette selv.

Vet heller ikke hvorfor jeg er den "utpekte". I starten la jeg ikke merke til det, men en venninne som var på besøk sammen med en stor del av familien la merke til det med en gang og gjorde meg oppmerksom på det. Jeg er egentlig ganske sjenert av meg og har ikke særlig sterke meninger om ting, men jeg bryr meg oppriktig om alle og jeg er trygg på egne valg. Jeg er også uselvisk så rådene jeg gir er med tanke på det jeg ville gjort i tilsvarende situasjon (justert for dem) og har ingenting med skjulte agendaer å gjøre.  Jeg har hatt en del utfordringer i livet hos nærmeste (sykdom/skade) der jeg har måtte sette meg inn i mye og ta vanskelige avgjørelser. Jeg har i disse prosessene vært trygg på mine valg og beslutninger og det er muligens den tryggheten de søker?

Jeg synes det er greit på en måte å kunne være til hjelp, men jeg blir veldig emosjonelt sliten av å høre og måtte sette meg inn i alle utfordringene og vanskelige opplevelser i familien. Jeg kunne virkelig ønske at en annen var "valgt", en jeg også kunne gå til. Men jeg ser jo at det ikke er noen i familien jeg synes det er naturlig å søker råd hos selv.  Jeg synes det hele er veldig pussig og føler meg ikke gammel nok... 
 

Anonymkode: b4a9d...edc

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har det også slik. Det var en rar opplevelse å lese denne tråden, det var nesten som jeg trodde jeg hadde skrevet dette selv.

Vet heller ikke hvorfor jeg er den "utpekte". I starten la jeg ikke merke til det, men en venninne som var på besøk sammen med en stor del av familien la merke til det med en gang og gjorde meg oppmerksom på det. Jeg er egentlig ganske sjenert av meg og har ikke særlig sterke meninger om ting, men jeg bryr meg oppriktig om alle og jeg er trygg på egne valg. Jeg er også uselvisk så rådene jeg gir er med tanke på det jeg ville gjort i tilsvarende situasjon (justert for dem) og har ingenting med skjulte agendaer å gjøre.  Jeg har hatt en del utfordringer i livet hos nærmeste (sykdom/skade) der jeg har måtte sette meg inn i mye og ta vanskelige avgjørelser. Jeg har i disse prosessene vært trygg på mine valg og beslutninger og det er muligens den tryggheten de søker?

Jeg synes det er greit på en måte å kunne være til hjelp, men jeg blir veldig emosjonelt sliten av å høre og måtte sette meg inn i alle utfordringene og vanskelige opplevelser i familien. Jeg kunne virkelig ønske at en annen var "valgt", en jeg også kunne gå til. Men jeg ser jo at det ikke er noen i familien jeg synes det er naturlig å søker råd hos selv.  Jeg synes det hele er veldig pussig og føler meg ikke gammel nok... 
 

Anonymkode: b4a9d...edc

Jeg føler meg heller ikke gammel nok, selv om jeg nok egentlig er det. På en måte liker jeg det kanskje, men samtidig hadde det vært deilig om noen andre hadde fått den rollen.

Anonymkode: 187d0...ab3

[Anonym bruker]

Det er min far som er familiens "overhode" hos oss. Han har en helt naturlig autoritet. Det er nok et trekk jeg har arvet, men jeg håper egentlig ikke at jeg blir den personen. Tror uansett tidene har forandret seg såpass at det ikke vil være naturlig for oss i den grad han har vært det opp igjennom årene.

Anonymkode: fa5cc...881