Dere har det ikke verre/travlere enn andre

[Anonym bruker]

Det skulle være valg av klassekontakt på foreldremøte. Dette var første året så ingen hadde vært. En mor satte plutselig pekefingeren i en annen mor og sa: "Du kan jo være". Denne moren fortalte at det dessverre ikke gikk dette året da hun var midt i samlivsbrudd, flytting, et nært familiemedlem som lå for døden og dermed ikke hadde oversikt over hverdagen sin og overskudd og dermed ikke kunne forplikte seg til slike oppgaver dette året. Hun kunne sikkert trå til et annet år. Så smeller det surt fra en annen "som om vi ikke alle har det travelt. Du har det ikke travlere enn oss andre", mens hun himlet med øynene og noen av dem snakket lavt om hvor forkastelig det var med slike unnskyldninger. De som snakket om dette var familier med to foreldre og uten sykdom, livsendrende opplevelser i familien, osv..   

I løpet av f.eks. hele barneskolen vil nok de fleste ha mulighet til å stille et år de ikke har så mye utfordringer som de har andre år. Så da jevner det seg nok litt ut mellom mange. Men det vil aldri være likt. Noen vil ha større utfordringer enn andre hele veien, noen sklir gjennom store deler av livet uten veldig store utfordringer. De fleste er et sted midt i mellom der noen år er gode og andre mer utfordrende. 

Jeg har hørt og lest slike kommentarer fra andre i andre sammenhenger og kommentarene kommer alltid fra de med minste utfordringer (der jeg kjenner alle de involverte). Jeg er litt fascinert over at noen faktisk kan si og mene dette. Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at et utvalgt år er det noen som har flere utfordringer enn andre og at man har forskjellige forutsetninger for å takle samme utfordringer. Noen kan få en kreftdiagnose på toppen av ansvar for multihandikapede barn og ha for mye i sum, andre kan gå i kjelleren ved at de mister besteforelderen sin på 100 år. Det er aldri likt.

Noen andre som har hørt/sett slike kommentarer?

Anonymkode: 7fb39...d1e

[Anonym bruker]

Ja, har hørt. Jeg har begynt å kaste slikt tilbake, enten det er jeg som får kommentarene eller andre.

I det tilfellet du beskriver ville jeg reist meg opp og sagt "Så klart Anne skal få slippe når hun har så store utfordringer nå, men du kan jo selv stille opp, Kari (den som foreslo "Anne"), du er jo så rask til å ta ordet og komme med forslag, jeg er sikker på at du vil gjøre en god jobb, er dere ikke enige?" og sett meg rundt på de som mumlet seg enig med "Kari".

Hvis man snur situasjonen og ansvarliggjør de som kaster ut av seg slikt, da ser de ofte selv hvor urimelig det de sa var.

Det er så synd, for alle er vi "Anne" innimellom i livet. Når ting blir kastet så bardust på oss, og endatil i plenum, hvor man må sitte og forklare seg på en så urimelig måte, da greier man ofte ikke å snu situasjonen, og det er nettopp det slike sleivkjefter som "Kari" og andre som henne utnytter. De som mumler seg enige i en slik sammenheng er mest trolig andre som, i likhet med "Kari", mest trolig ikke har noen intensjoner om selv å bidra.

Anonymkode: 5f2d6...4d2

[Anonym bruker]

Helt hårreisende, har heldigvis aldri opplevd det. 

 

 

Anonymkode: f59c8...d24

[Anonym bruker]

Jeg har også hørt denne kommentaren flere ganger på foreldremøte, i ulike versjoner. Jeg er også dypt uenig. Noen har det langt mer travelt enn andre, noen har langt mer utfordringer i livet sitt enn andre osv.

Anonymkode: 343d7...365

[Anonym bruker]

Jeg ble litt ufin i en sånn anledning. En dame sa hun ikke kunne for hun var alenemor. Men det var fint at jeg kunne gjøre det, som hun sa. Jeg svarte som sant var at jeg var alene med tre barn, enke, i full jobb og med studier ved siden av. Noen må gjøre det som skal gjøres. Jeg er opplært til at hvis du vil ha noe gjort effektivt spør du en som alt har mye å gjøre. Hun gjør det. De som har lite å gjøre får aldri ting gjort.

Anonymkode: 2d256...886