Seksuell legning

[Anonym bruker]

Jeg har i løpet av det siste halve året hatt ekstra tid til å tenke og fundere. Jeg har tenkt på hvordan ting har utviklet seg, fra da jeg var ung. Da jeg gikk på barneskolen visste jeg ikke hva homofili var. Det var få skilsmisser, og «alle» levde i en kjernefamilie med mor, far og barn.

Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg høre om homofili, men det var jo «ingen» som var homofil!! Det å vurdere sin egen legning, tenkte jeg ikke på en gang.

Selv er jeg gift, og vi har tre barn. Vi lever slik som alle familier fra min egen oppvekst. Jeg tar meg ofte i å tenke hvordan jeg selv hadde valgt å leve livet mitt, om jeg vokste opp i dag? Videre lurer jeg ofte på hvor mange i klassen min fra barneskolen er/ var homofile? Statistisk sett skal det jo være noen.

Hvordan er det å være ung, homofil i dag? Hva om mine barn står frem som homofil, hvordan kan jeg være en støtte?

Det har rett og slett slått meg denne høsten, at jeg vet ingenting! På ene siden håper jeg at ungene mine er hetero, fordi det er det eneste jeg kan. Samtidig vil jeg jo virkelig være støttende, om de ikke skulle være det. Men hvordan?

Anonymkode: 53701...ed2

[Anonym bruker]

Det er nok mye enklere i dag, men fortsatt utfordrende. Jeg kan anbefale deg å se sesong 3 av SKAM og lese boken "Dette blir mellom oss" som begge handler om å være tenåring og homofil, fortalt på en ærlig og fin måte. Jeg jobber i vgs og har inntrykk av at de fleste synes homofile er akkurat som alle andre, likevel har vi forbløffende få elever, spesielt gutter, som står fram som homofile. Av de ca. 100 elevene jeg har i år, vet jeg om to jenter, men ingen gutter. Nå vet jeg selvfølgelig ikke alt heller, men jeg er en lærer som mange elever snakker med og får derfor vite mye om mange. Derimot har jeg inntrykk av at det er mer åpenhet etter vgs, tok mastergrad for noen år siden og hadde flere på studiet da som var veldig åpen om sin legning. 

Anonymkode: 06c93...4cd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Jeg har i løpet av det siste halve året hatt ekstra tid til å tenke og fundere. Jeg har tenkt på hvordan ting har utviklet seg, fra da jeg var ung. Da jeg gikk på barneskolen visste jeg ikke hva homofili var. Det var få skilsmisser, og «alle» levde i en kjernefamilie med mor, far og barn.

Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg høre om homofili, men det var jo «ingen» som var homofil!! Det å vurdere sin egen legning, tenkte jeg ikke på en gang.

Selv er jeg gift, og vi har tre barn. Vi lever slik som alle familier fra min egen oppvekst. Jeg tar meg ofte i å tenke hvordan jeg selv hadde valgt å leve livet mitt, om jeg vokste opp i dag? Videre lurer jeg ofte på hvor mange i klassen min fra barneskolen er/ var homofile? Statistisk sett skal det jo være noen.

Hvordan er det å være ung, homofil i dag? Hva om mine barn står frem som homofil, hvordan kan jeg være en støtte?

Det har rett og slett slått meg denne høsten, at jeg vet ingenting! På ene siden håper jeg at ungene mine er hetero, fordi det er det eneste jeg kan. Samtidig vil jeg jo virkelig være støttende, om de ikke skulle være det. Men hvordan?

Anonymkode: 53701...ed2

Dersom noen av barna dine er homofile, så vil du støtte dem ved å ikke endre noe.

Behandle dem som du alltid har gjort. Vis at du alltid er der for dem. Ta imot den de ønsker å dele livet med med åpne armer, og vær åpen om det til venner og familie - slik du ville vært om de hadde fått et heterofilt forhold, 

Anonymkode: 08818...224

[LillaGorilla♥♥]

Elsk barna dine, alltid og uansett. Vis dem det og fortell dem det. Ofte. 
Vissheten om at de er elsket vil hjelpe dem gjennom det utroligste.

[Nyttårs barn]

Mye er nok lettere i dag og samtidig er kjønnsrollene fortsatt trange. 

Det jeg tenker på er at noen tenåringer som er forvirret rundt sin egen kjønnsidentitet egentlig sliter med å finne sin rolle og vanlige tenåringsproblemer. Jeg er redd for at en del av dem som føler de er født i feil kropp og ønsker kjønnsskifte egentlig er personer som sliter med andre ting og som har en tro på at alt hadde løst seg om de var gutt(eller jente)

En slik operasjon fører jo til sterilitet og av en eller annen grunn er det mange flere jenter som vil bli gutt enn omvendt. Hva kommer det av?

Det å eksperimentere med sin egen seksualitet er helt greit både som tenåring og senere, og mange av oss hadde kanskje kunnet bli forelsket og få en partner av samme kjønn.

 

[Anonym bruker]

Takker for svar, alle sammen!

Ja, jeg vil jo alltid elske dem uansett. Det sier jeg til dem også. Samtidig er jeg redd for at det ikke er nok, på et vis. At jeg rett og slett har et slags kunnskapshull der, om dere forstår? 

hi

Anonymkode: 53701...ed2

[Anonym bruker]

Nyttårs barn skrev (Akkurat nå):

Mye er nok lettere i dag og samtidig er kjønnsrollene fortsatt trange. 

Det jeg tenker på er at noen tenåringer som er forvirret rundt sin egen kjønnsidentitet egentlig sliter med å finne sin rolle og vanlige tenåringsproblemer. Jeg er redd for at en del av dem som føler de er født i feil kropp og ønsker kjønnsskifte egentlig er personer som sliter med andre ting og som har en tro på at alt hadde løst seg om de var gutt(eller jente)

En slik operasjon fører jo til sterilitet og av en eller annen grunn er det mange flere jenter som vil bli gutt enn omvendt. Hva kommer det av?

Det å eksperimentere med sin egen seksualitet er helt greit både som tenåring og senere, og mange av oss hadde kanskje kunnet bli forelsket og få en partner av samme kjønn.

 

Det du nevner her, er noe av det jeg har tenkt endel på. Da jeg var liten, var jeg «gutt». Jeg kledde meg som gutt, hadde guttesveis og syns det var helt topp når andre trodde jeg var en gutt. Jeg hadde bare guttevenner, og selv i dag har jeg lettere for å holde på vennskap med gutter (UTEN at det oppstår noen form for seksuell tenning/ gnist). Hadde jeg visst hva fødtifeilkropp var, hadde jeg garantert trodd at jeg var det. I dag er jeg mer feminin, men trives så absolutt i egen kropp. Kanskje hadde for mye kunnskap forvirret meg? Hvor går den grensen?

Anonymkode: 53701...ed2

[Anonym bruker]

Hvor gammel er du? Jeg er 36, og vi hadde både skilsmissebarn og homofile på skolen. 
 

Hvorfor tror du at du ville valgt anderledes om du hadde vokst opp i dag? Du vet vel hvilket kjønn du tiltrekkes?   

Anonymkode: b8b54...ca0

[Anonym bruker]

Mye er nok lettere, men jeg tror jammen mye er vanskeligere også.

Det har blitt veldig mange knagger å henge ting på, og det å utforske egen seksualitet har blitt helt stuerent. Tenåringer sier de er bifile, homofile, hetrofile og de kaller seg "hen" for de føler seg ikke helt som det kjønnet de har osv osv.

Det er jammen ikke blitt noe lettere å finne seg sjæl nå som alt skal prøves ut og snakkes høyt om heller. 

Jeg tror det er veldig vanlig at tenåringer fulle av hormoner kan kjenne på tiltrekning både den ene og den andre veien, de kan være usikre på alt fra klesstil til kjønn, men de fleste er hetrofile likevel.

Anonymkode: a4107...eaf

[Anonym bruker]

Datteren min på 11 har sagt at hun er homofil i 3 år alt. Det endret jo selvfølgelig ikke på relasjonen oss i mellom. Jeg er der på samme måte for henne nå, som jeg var tidligere, og også er overfor de andre barna mine.

Vi har selvsagt hatt samtaler rundt hva det innebærer å være homofil kontra heterofil. At det å være skeiv fortsatt byr på utfordringer selv i 2020. Hun har allikevel uoppfordret fortalt både lege, skole og venner om sin legning, og hun har ikke opplevd noe negativt rundt det, annet enn at hun kan få litt nysgjerrige spørsmål. Hun har tross alt lenge vært klar på sin legning, mens mange av de hun omgås ikke har reflektert særlig rundt legning. 

Så lenge du er aksepterede og støttende, er det ikke noe mer utfordrende å være der for det homofile barnet ditt enn for de andre barna dine. Du støtter og bygger dem alle opp i motgang, og er en trygg favn ved behov. 

Anonymkode: d5fce...3e8