Jeg er så lei av å være mor

[Anonym bruker]

Syns alt er et ork. Aldri fred å få. Gruer meg til alle årene som ligger foran meg 

Anonymkode: befd6...063

[Anonym bruker]

Er du alenemor?

Det høres ut som du trenger litt avlastning?

Livet består jo av mest hverdager, men det er viktig å fylle noe av tiden med lystbetonte ting som gir energi og ikke bare la det være slit og ting som tapper oss for energi.

Kan du være deprimert?

Anonymkode: 2c7b7...cb5

[amandine]

Hvor gammel (t) er barnet/ barna dine? Kan du ha en fødselsdepresjon? Jeg håper du kan kontakte noen, helsesykepleier kanskje, som kan hjelpe deg. Det skal ikke være sånn, det er ikke bra for deg eller for de rundt deg. Håper du kommer godt gjennom julen og juledagene og at alt lysner litt.

[Anonym bruker]

Jeg er "garvet" mor, eldste 32 og yngste 12 år. Følelsen du har er normal og trenger ikke bety at du verken er dårlig mor eller har depresjon! Innimellom kjennes det overveldende å tenke på ansvaret og all jobben i uoverskuelig fremtid. Dessverre er det ikke helt stuerent å si det, det ligger litt i tiden at vi glorifiserer alt, spesielt i sosiale media. Der er det fullt av lovprisninger av foreldrerollen, alt er kos og hygge og vidunderlig, søte englebarn osv. Ikke rart man føler seg som en dårlig mor når man er sliten og ønsker ungeflokken dit peppern gror!  

For ærlig spiker: det er fan meg et slit med unger!! Aldri fred å få, aldri styre dagen som man vil! Opp tidlig, matlaging, rydding, klesvask, middag, mas, mas, mas. Hvis jeg kunne velge ville jeg selvsagt ligge på sofaen med en god bok, se en film, sitte på kafé med venninner å drikke vin.... Uansett hva folk sier, er det nok slike ting vi alle helst skulle bruke tiden på.

Å det er faktisk både lov og helt naturlig å tenke det!! Men vi elsker barna, og gjør det vi må og bør for å gi dem en god oppvekst. Min metode når det butter i mot er å bite tenne sammen, og IKKE la tankekverna gå. Ikke grav deg ned i den negative tankegangen, da forer du bare følelsen. Jeg baker gjerne når jeg blir sliten og lei. Da kan jeg også få ut litt aggresjon ved å kna deigen hardt! I tillegg er det nyttig, brød f eks er det jo alltids bruk for! Hold ut - det kommer bedre (andre) tider! God jul!

Anonymkode: 04a15...7e8

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener. Mine er blitt store nå (12-18 år) og det gjør alt lettere, men jeg gleder meg ofte til de har flyttet ut. Nå er det nok, liksom. Og så får jeg dårlig samvittighet, for samtidig elsker jeg dem og vi har mange herlige stunder sammen. Og jeg vil egentlig ha dem her likevel. Men det er jobb å ha barn. 

Anonymkode: dd24f...785

[Anonym bruker]

Ja, skjønner hva du mener. Har aldri likt morsrollen. Jeg liker virkelig ikke morsrollen. Ansvar, ta hensyn, bruka alle pengene på barna, bruke all fritid på barna....

Nå er det 24 år siden førstemann kom til. Siste er vel ute av huset om et par-tre år, og jeg kan nesten ikke vente. 

Jeg har så lyst å leve MITT liv, det har jeg hatt lyst til i mange mange år. spise det JEG vil, se det JEG vil på tv. Ja lista er lang. 

Men vi må bare holde ut noen år til. 

Anonymkode: 4346d...5ab

[Optatium]

Hvorfor har dere både ett og flere barn når dere føler det sånn? Man må jo ikke få barn.. 

Jeg syns periodevis det er skikkelig slitsomt, men det er mer av det gode enn det slitsomme. Jeg gleder meg ikke til de blir voksne, men jeg gleder meg til 2,5 åringen blir 4 og litt enklere å ha med å gjøre 😅

Sett noen grenser for deg selv og hva som er greit. Her ser jeg av og til det jeg vil på tv mens ungene får ipaden. Eller jeg lager egen middag til meg etterpå. Jeg har barnevakt av og til og noen ganger gjør jeg ingenting da! Man må jo lage seg noen grenser og strukturer så man både orker og ser gleden i barnetilværelsen. Personlig klarer jeg ikke se for meg et liv uten barn, og jeg blir oppriktig bekymret for all alrnetiden jeg får når ungene blir store. Hva skal jeg gjøre da?

[Anonym bruker]

Optatium skrev (59 minutter siden):

Hvorfor har dere både ett og flere barn når dere føler det sånn? Man må jo ikke få barn.. 

Jeg syns periodevis det er skikkelig slitsomt, men det er mer av det gode enn det slitsomme. Jeg gleder meg ikke til de blir voksne, men jeg gleder meg til 2,5 åringen blir 4 og litt enklere å ha med å gjøre 😅

Sett noen grenser for deg selv og hva som er greit. Her ser jeg av og til det jeg vil på tv mens ungene får ipaden. Eller jeg lager egen middag til meg etterpå. Jeg har barnevakt av og til og noen ganger gjør jeg ingenting da! Man må jo lage seg noen grenser og strukturer så man både orker og ser gleden i barnetilværelsen. Personlig klarer jeg ikke se for meg et liv uten barn, og jeg blir oppriktig bekymret for all alrnetiden jeg får når ungene blir store. Hva skal jeg gjøre da?

Det er vanskelig å vite hvordan det er å være mamma før man har blitt det. Alle fortalte meg hvor vidunderlig det var, slitsomt ja, men mest fantastisk. Det at jeg ikke var så voldsomt begeistret for barn ble føyset bort med et "Det er noe annet med egne barn!". Og jeg trodde på dem. I starten var det jo også hektisk, og som enebarn selv ønsket jeg at barnet mitt skulle ha søsken. Etter nummer to ble jeg uplanlagt gravid med noe som viste seg å være tvillinger og jeg klarte ikke å få meg til å ta abort. Problemet var bare at de hektiske første årene der alle sa "Det blir bedre!", egentlig ikke gikk over. Joda, det ER enklere med store barn, og jeg elsker dem virkelig og angrer ikke på dem i seg selv, men jeg gleder meg samtidig veldig til siste er flyttet ut og jeg slipper å ta hensyn hele tiden. Jeg frykter at jeg ikke blir verdens beste bestemor akkurat, men hvem vet? 

Anonymkode: dd24f...785

[amandine]

Anonym bruker skrev (21 minutter siden):

Det er vanskelig å vite hvordan det er å være mamma før man har blitt det. Alle fortalte meg hvor vidunderlig det var, slitsomt ja, men mest fantastisk. Det at jeg ikke var så voldsomt begeistret for barn ble føyset bort med et "Det er noe annet med egne barn!". Og jeg trodde på dem. I starten var det jo også hektisk, og som enebarn selv ønsket jeg at barnet mitt skulle ha søsken. Etter nummer to ble jeg uplanlagt gravid med noe som viste seg å være tvillinger og jeg klarte ikke å få meg til å ta abort. Problemet var bare at de hektiske første årene der alle sa "Det blir bedre!", egentlig ikke gikk over. Joda, det ER enklere med store barn, og jeg elsker dem virkelig og angrer ikke på dem i seg selv, men jeg gleder meg samtidig veldig til siste er flyttet ut og jeg slipper å ta hensyn hele tiden. Jeg frykter at jeg ikke blir verdens beste bestemor akkurat, men hvem vet? 

Anonymkode: dd24f...785

Det her syntes jeg var trist lesning. For både deg og barnas skyld.

[Nyttårs barn]

amandine skrev (14 minutter siden):

Det her syntes jeg var trist lesning. For både deg og barnas skyld.

Tror det er ganske så normalt jeg. Hun skriver jo at hun elsker barna sine og at de har mange herlige stunder sammen(i tidligere innlegg) men at det ikke helt har blitt slik hun trodde.

Tror mange føler at overgangen til morsrollen er mer krevende og slitsom enn de helt hadde sett for seg.

[Anonym bruker]

Jeg tror hele samfunnet har noe å lære der. Det er best å ikke føyse vekk andres innvendinger eller tanker, men ta de på alvor. Er mange som velger et liv de egentlig ikke ville valgt, om det ikke hadde vært for at innvendingene deres ble avvist av familie, venner og samfunn. Det gjelder ikke bare morsrollen, men valg av partnere, karriere, andre relasjoner, osv. 

Jeg er lei for at livet ditt ikke ble så kult som du håpet på hi. Håper du får det morsommere når du får mer tid til det du egentlig vil gjøre igjen. 

Anonymkode: 6b29f...716

[Anonym bruker]

Syns det er bra at noen tør å skrive at det ikke bare er gøy og fantastisk å ha barn. Selvfølgelig elsker man de, men det må være lov å si at det ikke ble helt som man han trodd?! Og at man ikke skal bli pålagt skam for å ha de følelsene? Alle er forskjellige, vi liker forskjellig ting. Men det betyr ikke at man utsetter barna for en jævlig barndom fordi man ikke syns alt ansvaret er like gøy? Ja til åpenhet om ALLE følelser! Jeg elsker mine to barn, og elsker å være sammen med de. Men noen ganger er ansvaret overveldende, og sånn er det!

Anonymkode: fe967...db9

[amandine]

Det handler ikke om at det av og til er kjipe dager eller at det ikke er "lov" å skrive at det er tungt. I denne tråden er det HI som starter med å si at "alt er er ork" og at hun "aldri får fred". Andre i tråden skriver at de "aldri har likt morsrollen". 

Det høres tungt ut å leve med, og det høres trist ut .

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Ja, skjønner hva du mener. Har aldri likt morsrollen. Jeg liker virkelig ikke morsrollen. Ansvar, ta hensyn, bruka alle pengene på barna, bruke all fritid på barna....

Nå er det 24 år siden førstemann kom til. Siste er vel ute av huset om et par-tre år, og jeg kan nesten ikke vente. 

Jeg har så lyst å leve MITT liv, det har jeg hatt lyst til i mange mange år. spise det JEG vil, se det JEG vil på tv. Ja lista er lang. 

Men vi må bare holde ut noen år til. 

Anonymkode: 4346d...5ab

Du må jo ikke la alt i livet dreie seg om barna. Jeg og mannen har hver vår hobby, og ungene vokser jammen opp til å bli bra folk selv om vi ikke har vrengt oss baklengs for dem hele livet deres. 

 

Middagene jeg lager er variert. Jeg lager aldri noe "barnevennlig", snakk om å grave sin egen grav. Her spiser man det som blir servert. 

Man lever bare en gang, og jeg lever ikke kun for barna. 

Anonymkode: fa934...ead

[Anonym bruker]

Jeg føler det sånn iblant jeg også, men hva mener dere med å "se det jeg vil på tv og spise det jeg vil"????

Når jeg vil ha litt alenetid oppi alt kaoset: Ungene ser på tv i kjellerstua, jeg ser på tv i stua. Problem løst. 

Om ungene spiser grandis eller taco mens jeg nyter sushi og et glass hvitvin på lørdagskvelden er det ingen som dør av det. 

 

 

Anonymkode: 969b0...2f6

[Leverpostei]

Jeg har et barn med noen ekstra utfordringer og behov, og livet er absolutt ikke slik jeg trodde det skulle bli. Det er en sorg, og det er en sorg som er nokså tabu. I perioder er livet beintøft. Gleden over barna og morsrollen er det uansett jeg som må skape, og det har jeg ikke egentlig helt skjønt før de siste årene. Det er ikke sånn at «hvis bare», så blir alt bra. 
 

Jeg trenger, og tar, litt tid til meg selv hver uke, vanligvis tur eller trening. (Det er et privilegium jeg har fordi jeg har gode folk i livet mitt, jeg vet). Jeg øver på å finne glede i de gode øyeblikkene med barna. Jeg lager mat jeg liker selv, og alle  kan få, men jeg pisker ikke meg selv om barna ender opp med makaroni og ketsjup i blant. Jeg får ikke sett så mye TV, men jeg hører på lydbok mens jeg legger barnet som trenger det. Jeg sier nei til ting som suger meg for energi, og som ikke er nødvendige. 

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror faktisk ikke det er normalt å ha disse følelsene. Dere burde ikke fått barn, dette er bare trist. «Vil leve MITT liv...» er ikke barna en viktig del av ditt liv kanskje? Dere som føler det slik og fortsatt har små barn bør vurdere om de kan få det bedre hos noen andre.

Anonymkode: 9ef12...254

[Anonym bruker]

amandine skrev (4 timer siden):

Det her syntes jeg var trist lesning. For både deg og barnas skyld.

Ta det helt med ro. Som sagt elsker jeg barna mine og angrer ikke på dem i seg selv, men i retrospektiv ser jeg jo at jeg nok ikke er født til morsrollen. Jeg har hatt drøssevis av herlige stunder med barna mine, og har det framdeles. Jeg vet at de føler seg elsket og trygge og at jeg er en god mor. Likevel har jeg en del stunder der jeg ønsker å bli "ferdig" med rollen som hverdagsmamma i mangel på et bedre ord. For mammaen deres vil jeg jo alltid være, jeg vil alltid elske dem og bekymre meg for dem, men jeg gleder meg til å slippe det daglige ansvaret, oppfølgingen osv.

Anonymkode: dd24f...785

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (19 minutter siden):

Ta det helt med ro. Som sagt elsker jeg barna mine og angrer ikke på dem i seg selv, men i retrospektiv ser jeg jo at jeg nok ikke er født til morsrollen. Jeg har hatt drøssevis av herlige stunder med barna mine, og har det framdeles. Jeg vet at de føler seg elsket og trygge og at jeg er en god mor. Likevel har jeg en del stunder der jeg ønsker å bli "ferdig" med rollen som hverdagsmamma i mangel på et bedre ord. For mammaen deres vil jeg jo alltid være, jeg vil alltid elske dem og bekymre meg for dem, men jeg gleder meg til å slippe det daglige ansvaret, oppfølgingen osv.

Anonymkode: dd24f...785

Om du tror at barna dine ikke merker hvordan du egentlig føler det, lever du på en diger livsløgn. 

Anonymkode: 079a1...659

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Om du tror at barna dine ikke merker hvordan du egentlig føler det, lever du på en diger livsløgn. 

Anonymkode: 079a1...659

For noe tull! Alle mødre - ALLE - har disse tankene innimellom, men de som er utrygge i morsrollen predikerer gjerne egen suverenitet der morsrollen er den største lykke, og at de aldri blir lei av å leve sitt liv for barna. Sludder og vås! Ungene har det nok helt fint, og har bare godt av å ikke være universets sentrum, at de kan være slitsomme og at mødre også er mennesker som blir lei! DET gir nødvendig livskunnskap!

Anonymkode: 04a15...7e8

[Anonym bruker]

Morsrollen /foreldrerollen har jo alltid blitt rosemalt. Var selv ikke noe særlig interessert i barn, men alle jeg hadde rundt meg sa at det var noe heeelt eget med egne barn. Og at ja det ville være litt jobb, men lykken skulle gjøre d alt verdt det🤣

 

Og ja. Det er absolutt verdt det. Men jobben er myyye mer en man trur... og den er ensformig, døll og ganske slitsom. MEN det går greiere HI når du erkjenner for deg selv at OK så digger du ikke alle oppgavene, men det er greit 😊 Ta deg tid til det selv.

Her tar jeg meg dager hvor eller timer her og der og gjør d jeg vil. Vil jeg ha tvn så ber jeg eldste subbe opp på rommet sitt med pcn, de drar på treninger selv og jeg står ikke på sidelinjen ved mindre det er kamper eller oppvisning. De trenger selvstendighet og kjærlighet... De trenger ikke at jeg mammaer hele tiden rundt øra deres.

Som eldste sier bare «chill» så går det greit. 😊 

Anonymkode: 06b3a...a9c

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (6 timer siden):

For noe tull! Alle mødre - ALLE - har disse tankene innimellom, men de som er utrygge i morsrollen predikerer gjerne egen suverenitet der morsrollen er den største lykke, og at de aldri blir lei av å leve sitt liv for barna. Sludder og vås! Ungene har det nok helt fint, og har bare godt av å ikke være universets sentrum, at de kan være slitsomme og at mødre også er mennesker som blir lei! DET gir nødvendig livskunnskap!

Anonymkode: 04a15...7e8

Hvis det hjelper deg å tror dette skal du få ha livsløgnen din i fred. 

Jeg har vært mamma i over tjue år og selvsagt har jeg vært sliten og lei, men ALDRI har jeg vært lei av å være mor. Jeg har et liv utenom morsrollen hvor jeg treffer venner og kollegaer på andre arenaer så det er ikke snakk om at barna føler at de er universets sentrum. Men de føler nok at de er mitt sentrum, og det syns jeg er slik det skal være. Barn skal ikke oppleve at foreldrene er lei av dem. 

Anonymkode: 079a1...659

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Om du tror at barna dine ikke merker hvordan du egentlig føler det, lever du på en diger livsløgn. 

Anonymkode: 079a1...659

Men jeg misliker jo ikke barna mine, og jeg misliker ikke å være mammaen deres, det er jeg helt enig i at de nok ville merket dersom det var sånn. Det jeg misliker er det enorme ansvaret, hver dag, hele tiden, alltid. Denne følelsen går i bølger. Noen perioder forsvinner den helt, i andre er den der daglig. Og at man synes ansvaret er stort og overveldende og at man kan glede seg til det er mindre ved at de flytter ut, tror jeg ikke er så uvanlig. Jeg snakker veldig mye med barna mine, og har hatt lange og dype samtaler med spesielt han på 18 år. Vi har også snakket om dette, å ha barn og om følelser rundt det. Du kan mene hva du vil, jeg er 100 % sikker og trygg på at barna mine vet nøyaktig hvor høyt jeg elsker dem, selv om jeg nok opprinnelig ikke er skapt for morsrollen. Jeg tror ikke det gjør meg til en dårligere mor, men sikkert en litt annerledes en. Jeg gjemmer ikke hvem jeg er, men er ærlig og meg selv.

Anonymkode: dd24f...785

[Anonym bruker]

Det tenker jeg er helt normalt i perioder. Barn er veldig krevende og i dagens samfunn lever vi omtrent for barna våre. Det var større aksept tidligere for å la barna styre mer på egenhånd. Våre foreldre har sjelden lekt med mine søsken og meg da vi var små. De tok oss med på ting innimellom, men å underholde oss hjemme gjorde de aldri. Vi var ute med venner, på besøk hos besteforeldre, lekte på rommet, hadde venner på besøk eller drev med noe på egenhånd. Når det var tid for legging eller for tidlig å stå opp var det å lese en bok på rommet, leke litt og være med søsken. Fritidsaktiviteter måtte vi komme oss til og fra selv. Vi måtte selv stå opp, ordne mat og gå til skolen fra første trinn. Vi hentet yngre søsken i barnehagen hvis foreldrene våre jobbet. Titt og ofte satt foreldrene våre med hodet i avisen og kaffekoppen i hånden. Det var ikke lov å forstyrre. Det visste vi. Jeg opplevde aldri dette som feil, ikke nå heller, men jeg merker vi investerer mer tid og energi i barna våre, og det er tidvis veldig krevende ved siden av fulltidsjobber.

Jeg merker jeg er lei av å være mor i de periodene hvor jeg tar dårlig vare på meg selv. Trening, egentid, små pusterom og være meg selv er viktig for å være en god mor. Når jeg er mye alene med barna over tid så blir jeg gradvis en dårligere mor fordi jeg blir oppbrukt. 

Anonymkode: 5fe75...f1a

[sug lut]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

For noe tull! Alle mødre - ALLE - har disse tankene innimellom, men de som er utrygge i morsrollen predikerer gjerne egen suverenitet der morsrollen er den største lykke, og at de aldri blir lei av å leve sitt liv for barna. Sludder og vås! Ungene har det nok helt fint, og har bare godt av å ikke være universets sentrum, at de kan være slitsomme og at mødre også er mennesker som blir lei! DET gir nødvendig livskunnskap!

Anonymkode: 04a15...7e8

Bare bambus. Det å være trygg i morsrollen innebærer ikke å innse at man ikke egentlig liker den, altså. Og at morsrollen gjør meg lykkelig betyr ikke at ikke også min karriere, mine vennskap, mine andre forhold til andre mennesker og mine hobbyer og hva det måtte være gjør meg lykkelig også.