"Babyspråk"

[Anonym bruker]

Hvor "normalt" er det at 9åringer og 13åringer skal heletiden prate babyspråk og måten man forteller om ting er som en på 3-4 år? 

Dette går utover vennskap og generelt tilværelsen. 

De bor mest hos oss. Men blir så påvirka av mor og hennes mann. De behandler dem som de er 3år begge to, ved måten de prater på og til barna. Hører at de legger om hvordan de prater på med en gang de prater med mor på tlf. Og etter en helg hos dem er det nesten hele uka. Mens i andre settinger får de se voksen filmer og spille spill som ikke er for dem. 

De har blant annet vokst opp med hund, men når hunden vår drakk fra en leke ute, var det sensasjon og blir fortalt som en 3åring ville sagt det. Vi vet jo at de har sett sånt før. 

Mine barn gjør ikke dette. Det vil si, hun på 6år tar litt etter de, men min 9åring gjør ikke dette. 

What to do? Dette går utover vennskap. 

Anonymkode: 8c3ce...091

[Anonym bruker]

I klassen til datteren min (4. klasse) er det en gutt som prater babyspråk. Veldig høy for alderen så kan lett gå som eldre for andre. Hvorfor han gjør det vet jeg ikke, men det får jo reaksjoner. Høres jo ikke bra ut at så store barn går rundt og prater «babyspråk». Denne gutten er også klønete. Har møtt storebroren og han er helt «normal». Skjevutvikling? PU?

Anonymkode: e8ae3...1ed

[Anonym bruker]

Det er ikke normalt, og jeg vil tro de gjør det av en grunn?

Om mammaen deres snakker sånn til dem så tror de kanskje det skal være sånn?

I første omgang tenker jeg at det må adresseres på samme måte som surving, hver gang de snakker sånn så svarer du at de må snakke ordentlig. De er så store at man ikke på samme måte som til en 4-5 åring som surver si at du ikke forstår survestemme så de må snakke skikkelig for at du skal forstå, men jeg mener at en 13 åring som snakker med babystemme kan fortelles at de må snakke skikkelig.

Jeg har en sønn på 14 år og vi har vært gjennom noen runder med han. Ikke med surving eller babystemme, men en sur nedlatende toneleie (typisk sur tenåring). Jeg sier "Det er ikke hva du sier, men måten du sier det på", og han blir enda surere fordi jeg klager på stemmens hans, han kan da ikke noe for hva slags stemme han har osv. Jeg sier til han at han er for intelligent til å mene det han sier der, for han er mer en gammel nok til å forstå at en setning kan sies på flere måter... Da går han bare, og kommer tilbake like blid etter en stund, han skjønner det selvfølgelig

Jeg tenker at noe av det samme gjelder 13-åringen du beskriver, det blir en uvane som du må minne henne på å legge vekk. "Du, hverken jeg eller du er babyer, så snakk ordentlig er du snill". Ta gjerne en skikkelig prat om det, at vi mennesker må legge om talemåten vår i forskjellige relasjoner, snakker vi til en hund, en baby, en autoritet osv, så tilpasser vi oss, og du som er bonusmamma trenger de ikke snakke med babystemme til..

 

Anonymkode: 79126...52b

[Anonym bruker]

Må jo være foreldrene som ødelegger ungen. Er høyst unormalt. 

Anonymkode: ab766...db8

[Anonym bruker]

Har du eksempler? 

Anonymkode: 84a8d...018

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (58 minutter siden):

Det er ikke normalt, og jeg vil tro de gjør det av en grunn?

Om mammaen deres snakker sånn til dem så tror de kanskje det skal være sånn?

I første omgang tenker jeg at det må adresseres på samme måte som surving, hver gang de snakker sånn så svarer du at de må snakke ordentlig. De er så store at man ikke på samme måte som til en 4-5 åring som surver si at du ikke forstår survestemme så de må snakke skikkelig for at du skal forstå, men jeg mener at en 13 åring som snakker med babystemme kan fortelles at de må snakke skikkelig.

Jeg har en sønn på 14 år og vi har vært gjennom noen runder med han. Ikke med surving eller babystemme, men en sur nedlatende toneleie (typisk sur tenåring). Jeg sier "Det er ikke hva du sier, men måten du sier det på", og han blir enda surere fordi jeg klager på stemmens hans, han kan da ikke noe for hva slags stemme han har osv. Jeg sier til han at han er for intelligent til å mene det han sier der, for han er mer en gammel nok til å forstå at en setning kan sies på flere måter... Da går han bare, og kommer tilbake like blid etter en stund, han skjønner det selvfølgelig

Jeg tenker at noe av det samme gjelder 13-åringen du beskriver, det blir en uvane som du må minne henne på å legge vekk. "Du, hverken jeg eller du er babyer, så snakk ordentlig er du snill". Ta gjerne en skikkelig prat om det, at vi mennesker må legge om talemåten vår i forskjellige relasjoner, snakker vi til en hund, en baby, en autoritet osv, så tilpasser vi oss, og du som er bonusmamma trenger de ikke snakke med babystemme til..

 

Anonymkode: 79126...52b

Vi har snakket med dem om dette i et par år nå. Blir ikke bedre. 

Vi sier også at om dere oppfører dere som 3åringer, må vi behandle dere deretter. Det dere får spille og se på tv er 3 årsgrense.  

Men med en gang de er der eller bare prater med henne på tlf, så kommer babystemmen. 

Lurer jo litt på hvor streng man skal være. For det vi gjør hjelper ikke. Vi sier at de må snakke som store barn hver gang. Men det er fort tilbake til lillebarnet. 

Har snakket om at du på oppføre deg din alder, ellers blir man behandlet mindre enn man er. Sammenligner med venner osv. Vi har hatt barnebursdager, hvor vi ser hvordan de andre er. Og ingen prater sånn, de sier selv også at ingen i deres klasse prater sånn. 

Utrolig frustrerende at mor har så mye påvirkningskraft, når de er der så lite. Vondt å se at barn higer etter noe de ikke får også. Altså en stabil forelder, som prioriterer rett. 

Det ligger selvfølgelig mye bak her. Men likevel føler jeg at jeg og mannen min har lite påvirkningskraft. 

Anonymkode: 8c3ce...091

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Må jo være foreldrene som ødelegger ungen. Er høyst unormalt. 

Anonymkode: ab766...db8

Det er mor og mannen hennes som behandler de som små. Skolen har også reagert litt på oppførselen. Men etter den ene mailen, hørte vi ikke mer. Så tror ikke lærerene, snapper opp så mye om det lenger, det er jo forsåvidt bra. Da er det ikke like mye på skolen lenger. 

Anonymkode: 8c3ce...091

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Har du eksempler? 

Anonymkode: 84a8d...018

Står et eksempel i hi. Som hvordan man forteller om en ting. 

Måten de prater på. Og spesielt noen ganger når de spør om få noe eller få lov til noe.  Og da etter å ha vært hos mor eller pratet på tlf. 

Anonymkode: 8c3ce...091

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Vi har snakket med dem om dette i et par år nå. Blir ikke bedre. 

Vi sier også at om dere oppfører dere som 3åringer, må vi behandle dere deretter. Det dere får spille og se på tv er 3 årsgrense.  

Men med en gang de er der eller bare prater med henne på tlf, så kommer babystemmen. 

Lurer jo litt på hvor streng man skal være. For det vi gjør hjelper ikke. Vi sier at de må snakke som store barn hver gang. Men det er fort tilbake til lillebarnet. 

Har snakket om at du på oppføre deg din alder, ellers blir man behandlet mindre enn man er. Sammenligner med venner osv. Vi har hatt barnebursdager, hvor vi ser hvordan de andre er. Og ingen prater sånn, de sier selv også at ingen i deres klasse prater sånn. 

Utrolig frustrerende at mor har så mye påvirkningskraft, når de er der så lite. Vondt å se at barn higer etter noe de ikke får også. Altså en stabil forelder, som prioriterer rett. 

Det ligger selvfølgelig mye bak her. Men likevel føler jeg at jeg og mannen min har lite påvirkningskraft. 

Anonymkode: 8c3ce...091

Antakeligvis har dette med usikkerhet å gjøre. Jeg synes ikke det er en god metode å true med «Jammen så må dere behandles som babyer da!». 
Hvis det bunner i usikkerhet, så forverrer dere situasjonen. 
Hadde litt om dette på høyskolen, husker jeg. Dette med at usikkerhet kan vises på mange måter, for eks ved babyspråk. 
Barna bor mest hos dere, sier du. Altså er de mye borte fra mor. Kan dette stamme fra at de føler en trygghet ved å være i babyrolle, spesielt ved mor som de ser sjeldent?

Anonymkode: e2939...281

[Anonym bruker]

Konkret eksempel på hva de sier?

Anonymkode: 83727...3b4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 minutter siden):

Antakeligvis har dette med usikkerhet å gjøre. Jeg synes ikke det er en god metode å true med «Jammen så må dere behandles som babyer da!». 
Hvis det bunner i usikkerhet, så forverrer dere situasjonen. 
Hadde litt om dette på høyskolen, husker jeg. Dette med at usikkerhet kan vises på mange måter, for eks ved babyspråk. 
Barna bor mest hos dere, sier du. Altså er de mye borte fra mor. Kan dette stamme fra at de føler en trygghet ved å være i babyrolle, spesielt ved mor som de ser sjeldent?

Anonymkode: e2939...281

Ja, kan være usikkerhet. Vet at de ikke vet hvor de har henne helt. 

Men er jo litt rart vi ikke har mer påvirkning på de enn som så. 

Vi har det stabilt, følger opp alt i hverdagen. Noe hun aldri har gjort. 

Har pratet med noen som kjenner de, og barna vet å bruke babystemme for å få mat de vil ha eller ting de vil ha. 

Anonymkode: 8c3ce...091

[Anonym bruker]

Blir jo noe litt annet, men min eldste holdt på sånn i perioder. Han har en autisme diagnose (høytfungerende), så kan kanskje ikke sammenlignes. 

Uansett, de periodene han snakket babyspråk og krabbet rundt på gulvet, var i de periodene han var ekstra sliten og/Eller det skjedde mye han ikke klarte å få oversikt over. Mye nytt på skolen, nye elever eller lærere eller hva som helst som ble uoversiktlig for han.

Vi så jo også at lillesøster tok etter da broren holdt på. 

Kan jo være deres måte å takle noe de egentlig ikke helt takler.  Har dere snakket med helsesykepleier på skolen? Legen?  Kan være greit å få hjelp her, tenker jeg.  

Anonymkode: d1b44...bad

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Ja, kan være usikkerhet. Vet at de ikke vet hvor de har henne helt. 

Men er jo litt rart vi ikke har mer påvirkning på de enn som så. 

Vi har det stabilt, følger opp alt i hverdagen. Noe hun aldri har gjort. 

Har pratet med noen som kjenner de, og barna vet å bruke babystemme for å få mat de vil ha eller ting de vil ha. 

Anonymkode: 8c3ce...091

Men det understreker vel også det at usikkerheten dukker opp. Mor er ikke stabil/tilgjengelig/sikker. Vet å gå inn i babyrolle, så kan de føle seg tryggere uten å vise konkret sårbarhet. 
Hos dere, er det stabilt, men den usikkerheten blir ikke hos mor. Det er noe som bor i barnet. Jeg tenker at de ubevisst tester om dere er til å stole på. Hvis mor svikter, hva er det reelt som beskytter dem mot svik fra dere? (Nå snakker jeg rent ut fra barnets perspektiv. Ikke fordi jeg påstår dere vil svikte).

Nettopp derfor blir det viktig å unnlate de strenge beskjedene. Kanskje de bare trenger å høre «Ja, jeg ser deg/hører deg». Evt kan man si «Vet du, jeg synes stemmen din er så fin. Du må gjerne snakke med helt vanlig stemme. Jeg hører deg like godt da også»

Anonymkode: e2939...281

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Men det understreker vel også det at usikkerheten dukker opp. Mor er ikke stabil/tilgjengelig/sikker. Vet å gå inn i babyrolle, så kan de føle seg tryggere uten å vise konkret sårbarhet. 
Hos dere, er det stabilt, men den usikkerheten blir ikke hos mor. Det er noe som bor i barnet. Jeg tenker at de ubevisst tester om dere er til å stole på. Hvis mor svikter, hva er det reelt som beskytter dem mot svik fra dere? (Nå snakker jeg rent ut fra barnets perspektiv. Ikke fordi jeg påstår dere vil svikte).

Nettopp derfor blir det viktig å unnlate de strenge beskjedene. Kanskje de bare trenger å høre «Ja, jeg ser deg/hører deg». Evt kan man si «Vet du, jeg synes stemmen din er så fin. Du må gjerne snakke med helt vanlig stemme. Jeg hører deg like godt da også»

Anonymkode: e2939...281

Du har sikkert rett. Men vi sier hele tiden at de får snakke med ordentlig stemme, da hører vi på dere. 

Dette har pågått i hvertfall 2 år. Og blitt verre siste tiden nå. Og da har mor blitt et hakk mer stabil. Langt fra optimalt. Men likevel litt bedre. 

Vi har flere prat med dem om at vi er her uansett. Vi har ikke alltid streng tone om det. Men innimellom. Og det er fordi vi ser at oppførsel går utover F.eks dette med venner. Og da er jo praten om trent slik: jeg forstår ikke helt hvorfor dere/du må prate med babystemme?  Hva er grunnen tror du? Ser du andre på din alder snakke sånn? Jeg ser at det får utover hvordan vennene ser på deg. Og det er jo litt dumt at andre tror du er mindre enn du er. 

Mens andre ganger har vi vært strenge og sagt at da må vi behandle dere som 3åringer. 

Vi har hatt utallige samtaler om at vi er her for dem, og at det er bedre at de snakker med oss enn å bære på alt alene. Heldigvis har de sluppet litt på taket nå. Og åpnet litt mer opp om hva som foregår og hva de føler og tenker.

 

Anonymkode: 8c3ce...091