Min venninne superbestemor

[Anonym bruker]

Jeg er godt voksen, over 50 år, og har en venninne som er så heldig at hun er blitt bestemor til en liten prins på et par år. Han skal bli storebror til enda en liten prins. Snakk om lykke ♡

Men min venninne "får ikke lov" å være bestemor på den måten hun hadde sett for seg, datteren er meget avvisende overfor sin mor. Og jeg skjønner faktisk datteren godt i mitt stille sinn!

Min venninne har en veldig "voldsom" personlighet, har alltid snakket høyt og mye, tatt ledelsen uansett hvor hun er og på en måte krever hun plassen som midtpunkt uansett hvor hun er. Hun mener mye om det meste, og er ikke redd for å korrigere andre om de gjør noe hun syns er galt. F eks kan hun finne på å gå bort til fremmede foreldre på et kjøpesenter for å fortelle dem at de har for mye klær på barnet osv. 

Hun klager mye på den vanskelige datteren, og at det er helt uhørt at hun ikke får ta del i barnebarnet på lik linje med farmor og farfar. Samtidig kan hun lire av seg en hel masse om alle "feil" datteren gjør med sønnen, alt fra amming, klær, mat, søvn osv osv. Hun ser overhodet ikke seg selv som problemet her heller. 

Jeg tenker ofte på å si hva jeg tenker, men hun er så pågående og intens i å forsvare seg selv, at jeg kjenner at jeg ikke tørr si noe.

Hva ville du ha gjort? 

Anonymkode: 4b1a3...540

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er noe som øå ord es mellom henne og datteren. Regner med at hun har fått høre hva som er problemet mange ganger opp gjennom årene, men at hun ikke er mottakelig. Dessverre finnes det en del slike mennesker. Men det er klart at hvis det fødes prinser inn i den familien, så kan nok lista ligge litt høyere enn hos folk flest. 

 

Anonymkode: f30b0...6e1

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok som deg holdt meg mest mulig unna en slik situasjon, men det går an å si ting du mener uten å få henne rett i skyttergraven, eller?

Med noen mennesker kommer man lenger med å styrke medhårs enn mothårs, og det høres ut som venninnen din har litt å lære der.

"Jeg skjønner at du er lei deg for at du ikke får ta så stor del i livet til datteren din og hennes familie som du ønsker, men jeg kan ikke gi deg annet råd enn å være litt ydmyk og forstå at det er hun som er sjef i hennes liv og det er hun som oppdrar barna på den måten hun synes er best, så kan du bare kose litt med barna innimellom uten å være kontrollerende i det hele tatt. Kanskje hun er villig til å slippe deg mer til om du velger å være helt ydmyk for at det er hun som er sjefen der?"

Om hun går rett i skyttergraven og begynner å forsvare seg kan du bare si at du ikke mente noe vondt med å si det, at det bare var en observasjon av at hun og datteren er ganske forskjellig og hun kan tjene på å holde igjen sin egen personlighet i møte med datteren og hennes familie. At det som for noen kan fremstå som positive egenskaper å være direkte, vant til å ta ledelsen osv kan det for andre litt sartere mennesker virke dominerende og negativt. "Du er jo en sterk kvinne med sterke meninger, noe som i mange situasjoner kan være positivt, men det virker ikke som datteren din er så veldig glad for disse egenskapene hos deg. Noen ganger må en dyktig kvinne svelge noen kameler for å få det som hun vil vet du, og for å være bestemor er det vel verdt det å gå litt stille i dørene sammen med din datter?"

 

Anonymkode: f99e5...da9