Barnevern eller foreldrevern?

[Anonym bruker]

Noen i familien er forsterforeldre og man må jo noen ganger spør seg om det er barna eller foreldrene som skal ha det beste vernet?

Det er god grunn til at barna er tatt ut av hjemmet og foreldrene har samvær med tilsyn ca annenhver mnd.

Men så er det slik at mor får fri rettshjelp så en gang i året tar hun saken for retten. Dvs at hvert eneste år må barna i nye dommeravhør, fosterforeldre og saksbehandlere i bv må vitne i rettsak og barna lever i en tilstand av frykt og forventning. Mor forteller dem at hun aldri gir dem opp og vil gjøre alt for å få dem hjem. Barna er store nok til å skjønne hvorfor de ikke kan bo hjemme, men unge nok til at de fremdeles har håp om at foreldrene skjerper seg så de kan flytte hjem igjen. De elsker jo sine dysfunksjonelle foreldre tross alt. 

Så hver januar begynner det og frem til sommeren lever barna i en vente-situasjon. Så er det rettsak hvor tingretten opprettholder vedtaket om fosterhjem og barna finner en slags ro og blomstrer på skole og med venner. Før det blir januar og mor atter en gang utsetter barna for utrygghet og den samme blandingen av angst og håp. 

Er det riktig at foreldre kan ta samme sak til retten gang på gang på gang når ingentong rundt situasjonen er endret?

Barna får aldri finne roen og vissheten om at de skal få bo hos fosterforeldrene som gir dem stabilitet og kjærlighet. 

Jeg føler at det er foreldrenes ønske om å få barna tilbake som trumfer barnas rett til stabilitet. De ble fjernet for en grunn og den grunnen er helt uendret.  

Anonymkode: 99b32...1a6

[Anonym bruker]

Du har helt rett. Er for mye foreldrevern. Og er redd det blir mye verre no etter dommene i Strasbourg,  der foreldrer har fått medhold i økt samvær. For der er ingen ting i dommene der som sier at det var feil av bv å få plasere barna uten for hjemmet ved dom i fylkesnemnda eller tingretten.

Anonymkode: 2d66b...954

[Anonym bruker]

Rettsstaten er boltreplass for egnede mennesker.

Etterlyser en lov om at det vør være et tak på hvor mange tanger usympatiske og uegnede mennesker får bruke rettssystemet.

 

Anonymkode: 4de3a...ca6

[Anonym bruker]

*uegnede

Anonymkode: 4de3a...ca6

[Anonym bruker]

Dette gjelder ikke bare her, men ellers. Det er mer vern av overgripere f.eks. også enn av barn. De stakkars mennene har jo sonet sin straff og må få en ny sjanse, igjen, men foresatte til barna i nabolaget har ingen rett til å vite om trusselen. Eller voldelige personer der det er partneren som må gå med voldsalarm og ev. flytte, mens den voldelige går fritt rundt. Det er ganske mye jeg kunne tenke meg at ble endret i det norske rettssystemet. 

Anonymkode: bc818...f4d

[Anonym bruker]

Fylkesnemnda kan avvise saken dersom det ikke er dokumentert endring. Bare så synd at de i alt for liten grad gjør det. 

Anonymkode: be0f5...f67

[Anonym bruker]

Men hvordan skal man vite at det ikke er endring? Tenk om det er en endring til det positive og foreldrene ikke har mulighet til å få barna sine hjem? 

Kjenner til et tilfelle jeg synes er trist. Ung mor, mistet ti barn til barnevernet. Har hatt kontakt med dem hvert eneste samvær fra de ble fjernet. 5 år etter at barna ble fjernet, har mor funnet en ny mann og fått et nytt barn. Hun blir vurdert av barnevernet, og de vurderer det til at de ikke har noe å si på hennes omsorgsevne. Hun tar saken med de andre barna til retten, men får de ikke hjem. Barnevernet mener at barna nå er så knyttet til fosterforeldrene at det vil være vanskelig å flytte de hjem. Motsatt vei var det ikke en gradvis flytting selv om mor var veldig klar over at hun ikke kunne ta deg av barna. Mor foreslår gradvis flytting der hun har oftere dagssamvær med barna, så helger og så annenhver uke og til slutt kan de bo hos henne og ha avlastning eller kontakt med fosterforeldrene. Barna vil forsøke, mor vil forsøke, fosterforeldrene vil forsøke, men barnevernet vil ikke forsøke. Det blir for mye jobb rett og slett. 
 

Det vil aldri være lett å svare på om situasjonen har endret seg eller ikke. Det er det retten skal vurdere. Men hvorfor fosterforeldre snakket med barna om dette i et halvt år uten å kamuflere det mer er også merkelig. Kanskje de også bør begynne å se barnas beste?

Anonymkode: 59056...0fd

[Anonym bruker]

Så nettopp den serien DNA på NRK-appen.

Den handler en del om nettopp dette, der er det barn som er kidnappet og solgt til adopsjonsbyråer da, men det blir likevel det samme når saken blir rullet opp. Barna er hos kjærlige adopivforeldre som elsker dem, også er det biologiske foreldre som vil ha dem tilbake. Ikke lett altså, forstår jo foreldrene, men er det det beste for barna....

Men jeg trodde retten kunne avvise saken? I storfamilien er det en pappa som fikk hovedomsorgen i domstolene, mor er ustabil, selvmedisinerer og er psykisk syk. Etter tre runder i retten fikk hun ikke lov å gå flere runder, barnet blir hos far.

Anonymkode: 032a5...514

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Men hvordan skal man vite at det ikke er endring? Tenk om det er en endring til det positive og foreldrene ikke har mulighet til å få barna sine hjem? 

Kjenner til et tilfelle jeg synes er trist. Ung mor, mistet ti barn til barnevernet. Har hatt kontakt med dem hvert eneste samvær fra de ble fjernet. 5 år etter at barna ble fjernet, har mor funnet en ny mann og fått et nytt barn. Hun blir vurdert av barnevernet, og de vurderer det til at de ikke har noe å si på hennes omsorgsevne. Hun tar saken med de andre barna til retten, men får de ikke hjem. Barnevernet mener at barna nå er så knyttet til fosterforeldrene at det vil være vanskelig å flytte de hjem. Motsatt vei var det ikke en gradvis flytting selv om mor var veldig klar over at hun ikke kunne ta deg av barna. Mor foreslår gradvis flytting der hun har oftere dagssamvær med barna, så helger og så annenhver uke og til slutt kan de bo hos henne og ha avlastning eller kontakt med fosterforeldrene. Barna vil forsøke, mor vil forsøke, fosterforeldrene vil forsøke, men barnevernet vil ikke forsøke. Det blir for mye jobb rett og slett. 
 

Det vil aldri være lett å svare på om situasjonen har endret seg eller ikke. Det er det retten skal vurdere. Men hvorfor fosterforeldre snakket med barna om dette i et halvt år uten å kamuflere det mer er også merkelig. Kanskje de også bør begynne å se barnas beste?

Anonymkode: 59056...0fd

Det er ikke fosterforeldrene som snakker med barna om det, men saksbehandlere fra bv må snakke med dem og de må jo forberedes på dommeravhørene. Fosterforeldre har blitt rådet til aldri å gjøre annet enn å bekrefte barnas følelser rundt dette. 

At du, som en fremmed, får deg til å skrive den siste setningen er intet annet enn skammelig! Hvor mange barn har du reddet i dag?

Anonymkode: 99b32...1a6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Men hvorfor fosterforeldre snakket med barna om dette i et halvt år uten å kamuflere det mer er også merkelig. Kanskje de også bør begynne å se barnas beste?

Anonymkode: 59056...0fd

Barna har (dessverre, i noen tilfeller) rett til å både vite hva som skjer og å uttale seg. Ei venninne av datteren min som bor i fosterhjem sliter med det samme. Lange perioder med usikkerhet og venting. For så å knapt rekke å falle til ro før det starter igjen.

Anonymkode: d0dd3...067

[Anonym bruker]

Vi har vært fosterforeldre i 10 år, og dessverre så er barnevernet mer et foreldrevern. Barnets beste kommer i andre rekke. Saksbehandlere lar seg påvirke av dommene i Strasbourg, og handler deretter. At biologiske foreldre har tilgang til gratis advokathjelp, og tar saken opp for retten hvert år fører til stor usikkerhet og mye uro for sårbare fosterbarn som trenger trygge og forutsigbare rammer-fra stabile voksne med raus omsorg. 

Anonymkode: 95c88...062

[Anonym bruker]

Jeg kjenner også noen slike saker. I ene saken ble barna alvorlig traumatisert for hver eneste gang foreldrene tok saken opp igjen. Dette var rusmisbrukende foreldre som hadde utsatt ungene for svært alvorlig omsorgssvikt, men hadde fått altfor mange sjanser mens barna var helt små. De var alvorlig traumatiserte da de kom til fosterforeldrene, og det tok massivs arbeid for å trygge dem. Og akkurat når de hadde begynt å innse at de var trygge og elsket, da var det tid for samvær - en eller to ganger i året fikk foreldrene ha samvær få timer med tilsyn. Ungene ble retraumatisert hver eneste gang. Men foreldrenes rettigheter måtte sikres. Selv om foreldrene fremdeles var rusmisbrukere. Så ble det de årlige rundene i retten, i mange måneder før rettssaken skulle saksbehandlere hos bv og sakkyndige vurdere barna. Retten ga ikke foreldrene medhold. Så måtte fosterfamilien og nærmiljøet igjen begynne på jobben med å trygge alvorlig traumatiserte barn, barn som ikke hadde sovet en eneste hel natt på mange måneder, som hadde begynt å tisse på seg også på dagtid, som hadde separasjonsangst fra fosterforeldrene, som var livredd for å være i et rom med lukket dør. Og akkurat når de igjen begynte å falle til ro... så var det tid for neste rettsrunde. Etter flere år på denne måten ble foreldrene til slutt fradømt alle rettigheter for barna. Og da først kunne fosterfamilien starte på det som kunne bli en varig trygghet for barna.

Dette er en umenneskelig ordning for barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt!

Et annet tilfelle, der er forelder psykopat og narcisisst og har utøvd psykisk og noe fysisk vold mot barna. Det tok 11 år fra saken ble meldt til barna kom i fosterhjem. Barna ønsker ikke å møte forelder, men må, for det er forelders rett. Så mange ganger i året retraumatiseres barna, selv om det er samvær med tilsyn, fordi forelder har rett til å ha samvær. Ikke mye barnevern i slike saker heller.

Ja, det finnes unntak og det finnes saker der det helt klart er til det beste at barn og foreldre kan ha en kontakt. Men i mange tilfeller er det så overtydelig at kontakt med foreldrene bare er til barnas verste, og da er det etter min mening et overgrep av det offentlige å tvinge barna til å fortsette slikt samvær.

I vanlige barnefordelingssaker sies det at barnas ønsker skal telle, men dette virker ofte ikke å bli hensyntatt i alvorlige bv-saker.

Anonymkode: 58795...0ff

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 6.12.2020 den 10.53):

Det er ikke fosterforeldrene som snakker med barna om det, men saksbehandlere fra bv må snakke med dem og de må jo forberedes på dommeravhørene. Fosterforeldre har blitt rådet til aldri å gjøre annet enn å bekrefte barnas følelser rundt dette. 

At du, som en fremmed, får deg til å skrive den siste setningen er intet annet enn skammelig! Hvor mange barn har du reddet i dag?

Anonymkode: 99b32...1a6

Skjønner at du føler for å gå i forsvar fordi du er glad i familien din, men hvorfor bli usaklig?
Dommeravhør skjer ikke et halvt år i forveien. Barnevernet bruker heller ikke et halvt år på sine samtaler. 
Jeg kjenner også fosterforeldre som har vært igjennom det samme, men på grunn av taushetsplikten kan de ikke si noe om hvorfor barna er fjernet fra foreldre, hvor ofte de har samvær, og de kan ikke snakke noe som helst om rettssaken. Jeg opplever at mange fosterforeldre bryter taushetsplikten. 
Forøvrig har jeg reddet flere barn gjennom tidene som beredskapshjem, men de har alle vært ungdommer når de kommer til meg, så det teller kanskje ikke?

Anonymkode: 59056...0fd

[Anonym bruker]

Dessverre for barna står foreldrevernet altfor sterkt i Norge. 

Anonymkode: e1e2d...d26

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Skjønner at du føler for å gå i forsvar fordi du er glad i familien din, men hvorfor bli usaklig?
Dommeravhør skjer ikke et halvt år i forveien. Barnevernet bruker heller ikke et halvt år på sine samtaler. 
Jeg kjenner også fosterforeldre som har vært igjennom det samme, men på grunn av taushetsplikten kan de ikke si noe om hvorfor barna er fjernet fra foreldre, hvor ofte de har samvær, og de kan ikke snakke noe som helst om rettssaken. Jeg opplever at mange fosterforeldre bryter taushetsplikten. 
Forøvrig har jeg reddet flere barn gjennom tidene som beredskapshjem, men de har alle vært ungdommer når de kommer til meg, så det teller kanskje ikke?

Anonymkode: 59056...0fd

Jeg er ikke usaklig, jeg reagerer på at du antar ting uten å ha det minste belegg for dette. Det tar kanskje ikke et halvt år, men i hvert fall 4-5 mnd hver vår med forberedelser til rettsaken som er i april/mai/tidlig juni. Fosterforeldrene holder taushetsplikten, men barna er store nok til å fortelle om hva som skjer, og vi er nær nok til å se hvordan det påvirker dem. De snakker også jevnlig med mor som holder dem svært oppdatert på når hun skal "kjempe for dem" igjen. "Jeg gir dere aldri opp" oppfattes nok både som et løfte og en trussel for barna. 

Så om du skal jobbe med barnevernsbarn anbefaler jeg deg å anta mindre i din kontakt med andre!

hi

Anonymkode: 99b32...1a6

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Skjønner at du føler for å gå i forsvar fordi du er glad i familien din, men hvorfor bli usaklig?
Dommeravhør skjer ikke et halvt år i forveien. Barnevernet bruker heller ikke et halvt år på sine samtaler. 
Jeg kjenner også fosterforeldre som har vært igjennom det samme, men på grunn av taushetsplikten kan de ikke si noe om hvorfor barna er fjernet fra foreldre, hvor ofte de har samvær, og de kan ikke snakke noe som helst om rettssaken. Jeg opplever at mange fosterforeldre bryter taushetsplikten. 
Forøvrig har jeg reddet flere barn gjennom tidene som beredskapshjem, men de har alle vært ungdommer når de kommer til meg, så det teller kanskje ikke?

Anonymkode: 59056...0fd

De eksemplene jeg kjenner til, der har det tatt fra 4-6 måneder, hvor barna må ha samtaler med bv, sakkyndige (som i de tilfellene har fulgt barna ganske mange ganger) og dommeravhør. De begynte nesten alltid i januar med dette, så kom saken opp i mai/juni. Og så hadde fosterfamiliene, psykologene og nærmiljøet et halvt å på å bygge opp barna som best mulig frem til nyttår igjen... det er umenneskelig for hvem som helst å leve med, alvorlig traumatiserende for mange barn som da i realiteten blir påført traumer av det offentlige halve året i gjerne flere år. Det er ikke barnevern!

Anonymkode: 58795...0ff