Hva er det med mannen min...

[Anonym bruker]

Han ønsker kun det beste for alle rundt seg, han er snill og veldig sosial. Men et samliv/familieliv med han er vanskelig. Det er utfordrende å kommunisere med han. Han har ikke empati når det gjelder psykisk. På det fysiske har han mye empati. Men klarer ikke å sette seg inn i hvordan andre føler det. Han er veldig svart/hvitt! Han klarer ikke å forstå at vi er voksne og at barn er barn. At barn ikke forstår det samme som voksne.. Han tåler ikke stress. Ferier er verst... virker som han ikke takler nye ting som skjer rundt han. Han er mye sint og frustrert. Svært nærtagende. Vi har gått i parterapi hos familievernkontoret. Osv. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Har du noen gode råd?

Anonymkode: e4b78...996

[Anonym bruker]

Folk er forskjellig, og det er ikke alltid nok til at det er en diagnose på forskjellene, selv om man har trekk fra spesielle diagnoser.

Det høres ut som mannen din har ihvertfall trekk fra autismespekteret, det som tidligere het asbergers f.eks. Da kan det være vanskelig å forstå og sette seg inn i andres emosjonelle behov selv om de uten problemer skjønner at et kutt fra kniven er vondt.

Han må kanskje ha visse tilrettelegginger, men han må også selv lære seg hvordan folk rundt han fungerer så tilretteleggingen må gå begge veier.

Vi har noen med arbergers i storfamilien, det er jo en tendens som går igjen i visse familier. De som klarer seg best er de som innser at de må tilpasse seg de også. De forstår kanskje ikke hvorfor det er forventet slik eller sånn av dem, men de aksepterer deg og gjør så godt de kan. De innser at de er skrudd litt annerledes sammen og er glad for å få forståelse for det, men gir også forståelse andre veien og skjønner at folk kan bli frustrert over deres annerledeshet.

De som klarer seg dårligst er de som ikke skjønner dette, de vil ha tilrettelegging bare en vei.

Jeg tenker at du rett og slett må snakke med mannen din om akkurat dette, at dere er litt forskjellig skrudd sammen og at dere begge må gi litt for å få litt. Han kan få forståelse for sin tenkemåte, men da må han også gi forståelse for din (og andres). Begge må gi og ta litt rett og slett.

Anonymkode: a764a...3d4

[Anonym bruker]

Asbergers var min første tanke 

Anonymkode: 08fbe...cf1

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Folk er forskjellig, og det er ikke alltid nok til at det er en diagnose på forskjellene, selv om man har trekk fra spesielle diagnoser.

Det høres ut som mannen din har ihvertfall trekk fra autismespekteret, det som tidligere het asbergers f.eks. Da kan det være vanskelig å forstå og sette seg inn i andres emosjonelle behov selv om de uten problemer skjønner at et kutt fra kniven er vondt.

Han må kanskje ha visse tilrettelegginger, men han må også selv lære seg hvordan folk rundt han fungerer så tilretteleggingen må gå begge veier.

Vi har noen med arbergers i storfamilien, det er jo en tendens som går igjen i visse familier. De som klarer seg best er de som innser at de må tilpasse seg de også. De forstår kanskje ikke hvorfor det er forventet slik eller sånn av dem, men de aksepterer deg og gjør så godt de kan. De innser at de er skrudd litt annerledes sammen og er glad for å få forståelse for det, men gir også forståelse andre veien og skjønner at folk kan bli frustrert over deres annerledeshet.

De som klarer seg dårligst er de som ikke skjønner dette, de vil ha tilrettelegging bare en vei.

Jeg tenker at du rett og slett må snakke med mannen din om akkurat dette, at dere er litt forskjellig skrudd sammen og at dere begge må gi litt for å få litt. Han kan få forståelse for sin tenkemåte, men da må han også gi forståelse for din (og andres). Begge må gi og ta litt rett og slett.

Anonymkode: a764a...3d4

Takk for interessant svar. Men mannen min har ikke noen diagnose.. Han er virkelig ikke mottakelig for å høre at det er noe "galt" med han. Han samarbeider meget godt når ting går "hans vei".. Men hvem kan ta dette videre?  For å få rett hjelp i familien?  Problemet er at alt dette går utover ungene. Ungene blir såret,  jeg oppfordrer mannen til å si unnskyld. Mannen min forstår på en måte ikke hvorfor han må si unnskyld... men han gjør det... uten å lære av det.. 

Anonymkode: e4b78...996

[<3 Legoland <3]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Asbergers var min første tanke 

Anonymkode: 08fbe...cf1

Hva er det? 

Endret 5. desember 2020 av <3 Legoland <3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Asbergers var min første tanke 

Anonymkode: 08fbe...cf1

Mannen min er også sånn, og han har absolutt ikke asperger. Men han er bipolar og har blitt bedre med medisiner. Det HI beskriver kan være hva som helst, eller ingen diagnose i det hele tatt. Man kan ikke sette diagnose med så lite informasjon, det gjøres etter grundig utredning, av fagfolk.

Anonymkode: b24be...226

[Anonym bruker]

Høres identisk ut som min eksmann som jeg er overbevist om har Aspergers. Vår felles sønn fikk den diagnosen og da falt alt på plass for min del. 
Selvom han aldri har fått eller vil vedkjenne seg noen diagnose som min eks vil det hjelpe deg å lese deg opp. (Blant annet her: http://www.aspergerpartner.com)

 

Anonymkode: d403b...a98

[Anonym bruker]

Takk for svar dere... Ser ut som det kan være noen svar på dette.. men hvordan gripe fatt i dette? Hvem snakker jeg med? Først mannen min så klart. Men hvis han nekter, hva da? Kan jeg ta kontakt med fastlegen?  Eller hvordan gå frem?

Anonymkode: e4b78...996

[<3 Legoland <3]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Høres identisk ut som min eksmann som jeg er overbevist om har Aspergers. Vår felles sønn fikk den diagnosen og da falt alt på plass for min del. 
Selvom han aldri har fått eller vil vedkjenne seg noen diagnose som min eks vil det hjelpe deg å lese deg opp. (Blant annet her: http://www.aspergerpartner.com)

 

Anonymkode: d403b...a98

Så pass. Angrer du på at du gikk fra mannen din?  Hadde det vært lettere å levd et liv med han hvis du hadde visst om hans problemer?  (Hvorfor ble det slutt?)