Flere som har vært sammen med menn som er konstant mentalt fraværende?

[Anonym bruker]

Det går mer og mer opp for meg. Vi har vært sammen i mange år, men han har alltid vært sånn. Liksom litt fraværende, tenker på sine egne ting, følger ikke med når jeg og barna snakker rundt matbordet. Fjern i blikket, ler aldri om barna sier noe vittig (fordi han ikke hører det), og blir fort irritert og hissig fordi han ikke vêr hva som ligger bak når noe skjer (for eksempel når barna krangler). Jeg har alltid fokusert på hans positive egenskaper (rettferdig, arbeidsom, morsom), men oppmerksomheten hans har jeg tydeligvis oversett. Jeg kan ikke påstå at han har forandret seg til det verre nylig, han har alltid vært akkurat sånn.

Jeg har i mange år følt meg ensom i forholdet, og har forsøkt å si det til ham på en fin måte - og han innrømmer at han er bortreist i hodet stort sett hele tiden, tenker litt på jobb og hobbyene sine, sier han, og lover at han skal forsøke å være mer tilstede, men jeg ser ingen endring. Han går stort sett og gjesper og stirrer ut av vinduet når vi er sammen som familie. 

Jeg tror jeg merker det mer nå, fordi jeg har nylig fått flere kollegaer (begge kjønn) som jeg opplever som veldig oppvakte og oppmerksomme. De er rett og slett tilstede der de er, og legger merke til ting som samboeren aldri i livet hadde oppfattet. Jeg kjenner hvor mye jeg setter pris på folk som følger med, og føler at jeg drar hjem til et slags vakuum hver ettermiddag. 
 

Hva kan det være med mannen? Kan han ha en diagnose? Eller bare kjeder han seg noe helt enormt med familien sin? Hva i all verden gjør man med noe sånt? Han innrømmer det jo, sier at han skal jobbe med det, men jeg vet ærlig talt ikke om han er i stand til å forandre seg... og imens, lurer jeg på om det er sånn man skal ha det.

Anonymkode: d6401...099

[Anonym bruker]

Han kommer nok ikke til å gjøre noe for å endre seg før han innser at han kan miste dere.

Du har tatt det opp med ham, han sier han vil jobbe med det, men gjør ikke noe med det. Og hvorfor skal han, han har jo kommet unna i mange år med å ikke endre seg.

Jeg ville snakket med ham enda en gang og spurt ham hvordan han har tenkt å jobbe med dette, for slik det er nå sklir dere fra hverandre. Jeg ville spurt hvorfor han synes egne hobbyer og interesser er viktigere enn sine egne barn, partner og familie. Og jeg ville spurt ham om hvordan han vil at ungene skal huske ham - som en tilstedeværende far, eller en som alltid er mer interessert i egne ting, som aldri er tilstede mentalt, selv om kroppen hans kanskje er tilstede. Barn kan faktisk bli skadet emosjonelt når han er slik som han er.

Du sier han er rettferdig - men er han egentlig det når han overlater deg og ungene til dere selv, tar ikke ansvar for egen rolle og tilstedeværelse i familien. Og er han egentlig rettferdig når han tenker på seg selv og sitt for så å plutselig bli sint pga. en diskusjon eller krangel han ikke aner hva dreier seg om? Mulig han er rettferdig på andre områder, men kanskje ikke på de viktigste tingene.

Jeg ville foreslått parterapi, for når du først har begynt å føle på dette vil du bare bli mer og mer oppmerksom på det, og da sklir dere fort fra hverandre. De kan kanskje foreslå hva han selv kan gjøre for å lære å bli mer tilstede også, og om det ev. kan være en diagnose involvert (eller bare dårlige vaner og en dose egoisme og stor dose av å ta deg og barna for gitt). Det kan jo være at det er slik hans foreldre var også, at han tror det han gjør er normalt.

Jeg er nyforelsket, og en av de sidene med ham jeg liker best er nettopp det at han er så oppmerksom og omtenksom og tilstede. Han tar ikke andre for gitt, han gir av seg selv og han reflekterer over egen rolle og andres. Hadde jeg levd med en mann som din så tror jeg at jeg ville følt meg usynlig og ikke sett.

 

Anonymkode: 4fd4c...d8d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 1.12.2020 den 21.38):

Det går mer og mer opp for meg. Vi har vært sammen i mange år, men han har alltid vært sånn. Liksom litt fraværende, tenker på sine egne ting, følger ikke med når jeg og barna snakker rundt matbordet. Fjern i blikket, ler aldri om barna sier noe vittig (fordi han ikke hører det), og blir fort irritert og hissig fordi han ikke vêr hva som ligger bak når noe skjer (for eksempel når barna krangler). Jeg har alltid fokusert på hans positive egenskaper (rettferdig, arbeidsom, morsom), men oppmerksomheten hans har jeg tydeligvis oversett. Jeg kan ikke påstå at han har forandret seg til det verre nylig, han har alltid vært akkurat sånn.

Jeg har i mange år følt meg ensom i forholdet, og har forsøkt å si det til ham på en fin måte - og han innrømmer at han er bortreist i hodet stort sett hele tiden, tenker litt på jobb og hobbyene sine, sier han, og lover at han skal forsøke å være mer tilstede, men jeg ser ingen endring. Han går stort sett og gjesper og stirrer ut av vinduet når vi er sammen som familie. 

Jeg tror jeg merker det mer nå, fordi jeg har nylig fått flere kollegaer (begge kjønn) som jeg opplever som veldig oppvakte og oppmerksomme. De er rett og slett tilstede der de er, og legger merke til ting som samboeren aldri i livet hadde oppfattet. Jeg kjenner hvor mye jeg setter pris på folk som følger med, og føler at jeg drar hjem til et slags vakuum hver ettermiddag. 
 

Hva kan det være med mannen? Kan han ha en diagnose? Eller bare kjeder han seg noe helt enormt med familien sin? Hva i all verden gjør man med noe sånt? Han innrømmer det jo, sier at han skal jobbe med det, men jeg vet ærlig talt ikke om han er i stand til å forandre seg... og imens, lurer jeg på om det er sånn man skal ha det.

Anonymkode: d6401...099

Adhd oppmerksomhetssvikt-type?

Anonymkode: d08d9...71d

[Anonym bruker]

Jeg tror også han kan ha ADD.

Anonymkode: 06198...b5b