Jeg er skamfull for dette - men trenger et sted å lufte ut

[Anonym bruker]

Mannen min er kronisk syk. Sykdommen påvirker hverdagen vår i stor grad, og det kommer ikke til å bli bedre.

Jeg er jo frisk, og burde være takknemlig for det og flomme over av omtanke for han. Men hver dag er det et sykdomsfokus. Og jeg blir så sliten. 

Relasjonen vår er helt skjev, og vi er ikke så mye kjærester lenger. Forholdet vårt var i utgangspunktet litt dødt allerede for flere år siden - og jeg reflekterte over at vi nok ikke hadde vært sammen dersom vi ikke hadde barna. Men hverdagen hang sammen, og vi hadde barna felles og mye på hver vår kant. 

Så ble han syk  - og jeg har alle planer om å stå sammen med han gjennom det. Jeg kunne aldri ha latt han bli alene om utfordringene.

Det skamfulle ligger jo da i at jeg midt i alt opplever at jeg er bitter for min egen del. Selv om det ikke er jeg som har det verst her.. Jeg kan ikke si dette til noen - hverken han eller folk rundt oss.. 

Er det noen med erfaring med å være nærmeste til noen som har alvorlig kronisk sykdom? Er tankene mine normale? Noen gode råd? 

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Hadde funnet meg en frisk mann du kunne leve et fullverdig liv med. Trist at han er syk, men du kommer til å leve så begrenset skal du være sykepleier for han.

Anonymkode: a4eea...6b4

[Anonym bruker]

Jeg kan ihvertfall si at det du opplever er helt normalt. Samliv er vanskelig uansett. Og når alvorlig sykdom rammer, blir det jo enda mer krevende, både for den som er syk og den andre. Det finnes jo pårørendegrupper for en del sykdommer. Du trenger iallefall noen å snakke med.

Anonymkode: 6c811...014

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du har rett i at det neppe er særlig populært å snakke høyt om, dette er tabubelagt. Det er likevel veldig vanlig å føle på det, så du er ikke alene. Bitterhet er en veldig tung og helt uhensiktsmessig følelse. Likevel så kommer den snikende av og til. Min teori er at det eneste som kan kurere den, er å akseptere tingenes tilstand, og lære å leve med begrensningene. I det man klarer å fokusere på hvilke fordeler man har så er mye gjort. For i de aller fleste situasjoner er det fordeler også, selv om de kan være både små og vanskelig å finne.

Har du lest eller hørt om Ingvar Wilhelmsen? Han driver hypokonderklinikken i Bergen. Jeg er helfrelst på hans måte å tenke og jobbe på. Den kan virke brutal, men likevel så er det jo så riktig. Han har gitt ut noen bøker, kanskje du kan få noe ut av de?

Det kan også være lurt å snakke med noen profesjonelle. Noen med taushetsplikt pga at temaet er så tabu. Jeg har dessverre inntrykk av (forhåpentligvis feil inntrykk), at de jatter mest med, synes synd på og i liten grad klarer å behandle slike følelser på en god måte. Den som må gjøre jobben er deg selv, men gjerne med en god samtalepartner som ikke bare er enig, men som kan stille deg gode spørsmål for å tvinge deg litt ut av tankesettet.

 

Du trenger ihvertfall ikke å skamme deg. Tankene dine er helt normale, og egentlig ganske logiske. Ytre omstendigheter påvirker tross alt ditt liv i stor grad. 

[Anonym bruker]

Tankene du har er helt normale, virkelig.

Her er det jeg som har endret alt, jeg fikk et hjerneslag og har en del senskader etter det. Man får jo en hjerneskade etter et slag, og noen blir sengeliggende og lamme i hele den ene siden, noen mister språket og noen kan man knapt se noen senvirkninger på. 

Jeg har vært ganske heldig, men har endt som ufør pga skadene likevel.

Selvfølgelig ser jeg at mannen har fått "katta i sekken". Ingenting har jo blitt som planlagt etter det slaget. Alle tingene vi har snakket om og planlagt, alle ting vi har hatt sammen, som gleden over turer på fjellet, slalåm, aktive ferier med sykkel osv har jo måttet vike.

Hverdagen har også blitt veldig annerledes, den livsglade og sprudlende dama som elsket jobben sin har blitt byttet ut med ei som strever med å tilpasse livet til plagene og senskadene etter et slag.

Han er så klart glad for å ha meg, at jeg ikke døde eller ble enda hardere skadet/ødelagt, men han må også tilpasse seg til livet som pårørende til noe helt annet enn dama han ble sammen med.

Jeg har en mistanke om at mange menn ikke tenker så mye over hva livet som pårørende gjør med deg, for de er tross alt den syke og den det er synd på? Jeg har et inntrykk av at mange av oss kvinner som blir kronisk syke e.l. har mye mer tanke for at det også rammer de rundt oss?

Men jeg anbefaler boken Livssorg, den er skrevet av en psykolog som er pårørende, og hun har en fin tilnærming til dette. Hun ble intervjuet på God Morgen Norge når boken kom ut... Boken handler ikke om å være pårørende til en slagrammet, selv om det er det hun er, den handler om å leve videre selv om livet ikke ble som planlagt.

https://www.tv2.no/v/1589132/

 

Anonymkode: 25b83...128

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (16 minutter siden):

Hadde funnet meg en frisk mann du kunne leve et fullverdig liv med. Trist at han er syk, men du kommer til å leve så begrenset skal du være sykepleier for han.

Anonymkode: a4eea...6b4

Det er jo sånn at når man gifter seg, så er det for gode og onde dager. Så jeg er ikke inne på tanken på å gå fra han fordi han ble syk. Må mer lære meg å leve med det.. 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Jeg kan ihvertfall si at det du opplever er helt normalt. Samliv er vanskelig uansett. Og når alvorlig sykdom rammer, blir det jo enda mer krevende, både for den som er syk og den andre. Det finnes jo pårørendegrupper for en del sykdommer. Du trenger iallefall noen å snakke med.

Anonymkode: 6c811...014

Takk for svar ❤️
 

Jeg vet at det finnes endel rundt denne sykdommen. Men det har aldri vært et tema i behandlingsapparatet. Der ligger all fokus på hans behov

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (14 minutter siden):

Du har rett i at det neppe er særlig populært å snakke høyt om, dette er tabubelagt. Det er likevel veldig vanlig å føle på det, så du er ikke alene. Bitterhet er en veldig tung og helt uhensiktsmessig følelse. Likevel så kommer den snikende av og til. Min teori er at det eneste som kan kurere den, er å akseptere tingenes tilstand, og lære å leve med begrensningene. I det man klarer å fokusere på hvilke fordeler man har så er mye gjort. For i de aller fleste situasjoner er det fordeler også, selv om de kan være både små og vanskelig å finne.

Har du lest eller hørt om Ingvar Wilhelmsen? Han driver hypokonderklinikken i Bergen. Jeg er helfrelst på hans måte å tenke og jobbe på. Den kan virke brutal, men likevel så er det jo så riktig. Han har gitt ut noen bøker, kanskje du kan få noe ut av de?

Det kan også være lurt å snakke med noen profesjonelle. Noen med taushetsplikt pga at temaet er så tabu. Jeg har dessverre inntrykk av (forhåpentligvis feil inntrykk), at de jatter mest med, synes synd på og i liten grad klarer å behandle slike følelser på en god måte. Den som må gjøre jobben er deg selv, men gjerne med en god samtalepartner som ikke bare er enig, men som kan stille deg gode spørsmål for å tvinge deg litt ut av tankesettet.

 

Du trenger ihvertfall ikke å skamme deg. Tankene dine er helt normale, og egentlig ganske logiske. Ytre omstendigheter påvirker tross alt ditt liv i stor grad. 

Takk for svar ❤️
 

Jeg kjenner godt til Wilhelmsen. Skal hente opp hans litteratur igjen - takk for påminnelse

Jeg kan nok ikke snakke med dette om noen andre enn hjelpeapparatet. Så jeg får se på muligheter.

Det er bare så vanskelig å skjule bitterheten overfor han.. og det skjer så mange ting som jeg sliter med å stå i.. Kan jo bare tenke hvordan han opplever det.. 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Den perfekte mor, påan igjen skrev (19 minutter siden):

Du har rett i at det neppe er særlig populært å snakke høyt om, dette er tabubelagt. Det er likevel veldig vanlig å føle på det, så du er ikke alene. Bitterhet er en veldig tung og helt uhensiktsmessig følelse. Likevel så kommer den snikende av og til. Min teori er at det eneste som kan kurere den, er å akseptere tingenes tilstand, og lære å leve med begrensningene. I det man klarer å fokusere på hvilke fordeler man har så er mye gjort. For i de aller fleste situasjoner er det fordeler også, selv om de kan være både små og vanskelig å finne.

Har du lest eller hørt om Ingvar Wilhelmsen? Han driver hypokonderklinikken i Bergen. Jeg er helfrelst på hans måte å tenke og jobbe på. Den kan virke brutal, men likevel så er det jo så riktig. Han har gitt ut noen bøker, kanskje du kan få noe ut av de?

Det kan også være lurt å snakke med noen profesjonelle. Noen med taushetsplikt pga at temaet er så tabu. Jeg har dessverre inntrykk av (forhåpentligvis feil inntrykk), at de jatter mest med, synes synd på og i liten grad klarer å behandle slike følelser på en god måte. Den som må gjøre jobben er deg selv, men gjerne med en god samtalepartner som ikke bare er enig, men som kan stille deg gode spørsmål for å tvinge deg litt ut av tankesettet.

 

Du trenger ihvertfall ikke å skamme deg. Tankene dine er helt normale, og egentlig ganske logiske. Ytre omstendigheter påvirker tross alt ditt liv i stor grad. 

Kan du si litt kort om hva hans måte å tenke på går ut på?

Anonymkode: 2f620...a06

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (17 minutter siden):

Tankene du har er helt normale, virkelig.

Her er det jeg som har endret alt, jeg fikk et hjerneslag og har en del senskader etter det. Man får jo en hjerneskade etter et slag, og noen blir sengeliggende og lamme i hele den ene siden, noen mister språket og noen kan man knapt se noen senvirkninger på. 

Jeg har vært ganske heldig, men har endt som ufør pga skadene likevel.

Selvfølgelig ser jeg at mannen har fått "katta i sekken". Ingenting har jo blitt som planlagt etter det slaget. Alle tingene vi har snakket om og planlagt, alle ting vi har hatt sammen, som gleden over turer på fjellet, slalåm, aktive ferier med sykkel osv har jo måttet vike.

Hverdagen har også blitt veldig annerledes, den livsglade og sprudlende dama som elsket jobben sin har blitt byttet ut med ei som strever med å tilpasse livet til plagene og senskadene etter et slag.

Han er så klart glad for å ha meg, at jeg ikke døde eller ble enda hardere skadet/ødelagt, men han må også tilpasse seg til livet som pårørende til noe helt annet enn dama han ble sammen med.

Jeg har en mistanke om at mange menn ikke tenker så mye over hva livet som pårørende gjør med deg, for de er tross alt den syke og den det er synd på? Jeg har et inntrykk av at mange av oss kvinner som blir kronisk syke e.l. har mye mer tanke for at det også rammer de rundt oss?

Men jeg anbefaler boken Livssorg, den er skrevet av en psykolog som er pårørende, og hun har en fin tilnærming til dette. Hun ble intervjuet på God Morgen Norge når boken kom ut... Boken handler ikke om å være pårørende til en slagrammet, selv om det er det hun er, den handler om å leve videre selv om livet ikke ble som planlagt.

https://www.tv2.no/v/1589132/

 

Anonymkode: 25b83...128

Jeg så faktisk det intervjuet.

Tusen takk for ditt perspektiv! 

Jeg håper det ikke var vanskelig for deg å lese det jeg skrev. Husk at jeg og min mann i utgangspunktet hadde mistet gnisten - det tror jeg spiller en rolle for opplevelsen min nå. 

Takk for mange gode innspill. ❤️

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Kan du si litt kort om hva hans måte å tenke på går ut på?

Anonymkode: 2f620...a06

Han er litt sånn: «Det er ikke mer synd i deg enn i andre»

Tankens kraft, og at man har mulighet til å selv snu negative tanker til noe positivt. At mye opplevelse av sykdom stammer fra tankene. 
 

Jeg har triologien hans - skal ta den frem 
 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (36 minutter siden):

Det er jo sånn at når man gifter seg, så er det for gode og onde dager. Så jeg er ikke inne på tanken på å gå fra han fordi han ble syk. Må mer lære meg å leve med det.. 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

Du trenger jo ikke å gå fra ham fordi han ble syk. Du går jo fra ham fordi du ikke elsker ham lengre. Du sier jo selv at forholdet var dødt før han ble syk. De ferreste ofrer seg hele livet på kjærlighetsløst forhold. Er derfor man går fra hverandre. 

Jeg er bombe sikker på at du ikke hadde følt denne bitterheten om du elsket ham høyt. Derfor synes jeg det er greit å kunne forlate ham.

Hvor pleietrengende er han da? 

Anonymkode: 310dc...761

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Du trenger jo ikke å gå fra ham fordi han ble syk. Du går jo fra ham fordi du ikke elsker ham lengre. Du sier jo selv at forholdet var dødt før han ble syk. De ferreste ofrer seg hele livet på kjærlighetsløst forhold. Er derfor man går fra hverandre. 

Jeg er bombe sikker på at du ikke hadde følt denne bitterheten om du elsket ham høyt. Derfor synes jeg det er greit å kunne forlate ham.

Hvor pleietrengende er han da? 

Anonymkode: 310dc...761

Han er ikke pleietrengende. Det er mer det at det er mange begrensninger på hva vi kan gjøre sammen, og mange tunge tanker når vi har lagt barna for kvelden - og egentlig skal ha «egentid». Han er jo selv bitter for situasjonen, og det ender med at han blir irritert hvis jeg har det tungt - jeg som ikke er syk. Han ser ikke meg og mine behov, følge jeg. Blir veldig egosentrisk. 
 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Det er jo sånn at når man gifter seg, så er det for gode og onde dager. Så jeg er ikke inne på tanken på å gå fra han fordi han ble syk. Må mer lære meg å leve med det.. 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

Er så glad for å lese dette 🙏🏻 så fin holdning til ekteskapet ♥️

Anonymkode: e9cd2...bf9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Jeg så faktisk det intervjuet.

Tusen takk for ditt perspektiv! 

Jeg håper det ikke var vanskelig for deg å lese det jeg skrev. Husk at jeg og min mann i utgangspunktet hadde mistet gnisten - det tror jeg spiller en rolle for opplevelsen min nå. 

Takk for mange gode innspill. ❤️

Anonymkode: 91406...e1a

Det skal du ikke tenke på, jeg tåler det.

Jeg skjønner veldig godt at det er tungt å være pårørende, å være frisk men likevel få så mange begrensninger, og føle på bitterhet over skjebnen uten selv å være syk... Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være vanskelig. 

Sjekk om organisasjonene rundt mannen sin sykdom har pårørendegrupper. Min har det, og det vet jeg at alt fra kreftforeningen til demens også har, det kan være godt å snakke med noen i samme situasjon. 

Anonymkode: 25b83...128

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Det skal du ikke tenke på, jeg tåler det.

Jeg skjønner veldig godt at det er tungt å være pårørende, å være frisk men likevel få så mange begrensninger, og føle på bitterhet over skjebnen uten selv å være syk... Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være vanskelig. 

Sjekk om organisasjonene rundt mannen sin sykdom har pårørendegrupper. Min har det, og det vet jeg at alt fra kreftforeningen til demens også har, det kan være godt å snakke med noen i samme situasjon. 

Anonymkode: 25b83...128

Det skal jeg gjøre.

Jeg skyver vel på det fordi jeg syns det er vanskelig å snakke om. 
 

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Det finnes mange pårørendegrupper. Det kan bære fint å prate med andre i samme situasjon.

I tillegg synes jeg faktisk du skal snakke med mannen din. Det kommer nok til å være vabskelig, men dere må klare å takle dette, som en del av livet, sammen.  Dere skal leve begge to. Selv om han er syk har du også et liv å leve. Du skal ikke ha ansvaret for å legge alt til rette for ham uten å tenke på deg selv.

Hvis han er en bra mann ønsker jo han også at du skal ha det bra. Snakk sammen om hvordan dere skal takle dette sammen. Dere skal fortsatt være et team, ikke mor og barn. Hvis dere trenger hjelp til å finne ut av ting kan dere prøve familiekontoret. De bør være gode på slikt.

Anonymkode: f8a86...5b1

[Anonym bruker]

sånne som deg er egoistiske. Glad få tenker slik

Anonymkode: dee32...9cb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

sånne som deg er egoistiske. Glad få tenker slik

Anonymkode: dee32...9cb

Har du noen tips? Siden du er i samme situasjon?

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Anonym bruker]

Som andre har sagt, det er helt naturlig å føle det du føler, HI. Så du har ingen grunn til å føle at det er skamfullt!

Det jeg får inntrykk av er at dere sitter på hver deres øy og at du kanskje mer enn bitterhet føler deg alene og ikke sett. Det virker som om dere begge føler på en sorg pga. de endringene dette har medført. I tillegg synes det som om han ikke har akseptert diagnosen og sin nye livssituasjon, og at han er blitt deprimert.

Slik du beskriver det får jeg inntrykk av at dere har kommet skjevt ut etter at han ble syk. Han føler trolig på sorg, bitterhet, sinne (over skjebnen), greier ikke akseptere diagnosen og følgene av det, føler kanskje at han mister sin identitet. Da er det ikke rart om han blir deprimert. Og du er tydeligvis den trygge, den eneste han "lufter" seg til, og det gjør at du blir en blanding av støtte, psykolog og søppelbøtte. Jeg tror han foreløpig har såpass tunnellsyn at han ikke greier å se annet enn seg selv og det han selv føler, men forsøker å ikke føle på, fordi han har det vondt. Og det kan man jo forstå, det er naturlig å føle alt dette og sikkert mer til når livet endres så totalt som det hans har gjort nå.

Men selv så naturlig hans følelser også er, så er de - slik han holder på nå - veldig destruktive. Ikke bare for ham selv, men også for deg og for forholdet deres, og for familien dere tross alt er sammen om. Og slik kan det ikke fortsette. For fortsetter han å dyrke disse vonde følelsene, da blir ikke bare han selv ødelagt og mister enda mer funksjon, men også du og familien vil bli ødelagt. Så dette kan ikke fortsette. Ja, det er trist at han har fått endret sin helse så mye og kanskje har mistet jobben og noe nettverk også. Men han har fremdeles deg, forholdet, barna, familien. Så han har ikke mistet alt. Nei, han er ikke lenger den samme mannen han var, men han må nå finne ut hvem han er nå. Er han en av dem som har bygget sin identitetsfølelse veldig rundt sin jobb og det han gjør av fysiske ting eller, da føler han seg nok ganske fortapt og forvirret og redd - for da må han virkelig gå i dypet, finne ut hvem han er nå, hvilken mann han er når alt ytre er skrelt bort. Det kan være veldig tøft. Men det er en jobb han må ta, for først da kan han føle at hans egenverd ikke er basert på de ytre tingene, men på ham som person. Og han har fremdeles mye verdi. Han er seg selv, han er ektemann, han er far, venn, kanskje sønn og bror og onkel også. Han kan kanskje ikke bidra på samme måte som før, men han kan finne andre måter å bidra på i sine relasjoner. Og det kan til og med føre til at han får bedre relasjoner og blir enda viktigere for de rundt seg enn han var mens han stadig var opptatt med jobb og andre aktiviteter. Det at noe endres trenger ikke bety bare dårligere, det kan også endres til noe positivt på andre områder.

Men det som er helt avgjørende, det er at han selv søker hjelp slik at han får hjelp til å sortere tankene sine, bearbeide sjokket og sorgen diagnosen har påført ham, og finne teknikker og måter å mestre det nye livet på en god måte. For han er ansvarlig for seg selv. Men siden han også er ektemann/kjærest og far, så har han også ansvar for å gjøre det som han må gjøre for at dere alle skal få det bedre. Så han MÅ oppsøke hjelp for dette, og han kan ikke utsette det, han må gjøre det nå! Legen kan hjelpe ham videre, psykolog, kommunens psykiatriske sykepleier, støttegrupper for diagnosen han har.

 

Det var om han.... nå deg, HI. Inntrykket mitt er at du føler det er bare du som må tilpasse deg, akseptere, hjelpe, støtte. Men han har like mye ansvar for dette som det du har. Det at han er blitt såpass syk er noe begge to må tilpasse dere. Er han deprimert vil han kanskje si at han lever med dette hver dag og at det bare er han som må lide. Men det er jo ikke slik. Ja, man kan forvente av en ektefelle at denne støtter seg når ting butter mot. Men det gjelder jo like mye andre veien også! Han må støtte deg også. Og så må dere to sammen finne måter å gå videre på sammen på en god måte. Dere må stå sammen i dette! Hvis ikke vil dere risikere at de to øyene dere nå sitter på begynner å drive fra hverandre. Nå har dere en sterk bro som forbinder dere. Men den kommer ikke til å holde om dere ikke vedlikeholder den. Om bare den ene forsøker å vedlikeholde den, da vil denne fort gå tom.

Så du kan ikke gjøre dette alene, HI. Og du skal absolutt ikke være psykolog for din mann! Det er nok vanskelig for han å se forskjellen, men det er en enorm forskjell på det å være et ektepar som diskuterer de utfordringene dere nå har fått, hva dere føler, hvordan det påvirker dere og hvordan dere skal gjøre det beste ut av det.... og det at han bruker deg som psykolog og søppelbøtte. Jeg tror ikke han er bevisst at han bruker deg slik, men det er forferdelig ødeleggende for deg og dere!

Så det jeg anbefaler er at du får en å snakke med selv, HI. Lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier, støttegruppe for pårørende til alvorlig syke. For ting må endres! Om ikke risikerer du selv å dras ned i den depresjonen han nå er i, du risikerer å bli utbrent, og du risikerer å bli syk selv. Det kan du ikke akseptere, og du må ta ansvar for deg selv (slik han må ta ansvar for sin fysiske og psykiske helse). For ungene sin del kan du ikke tillate deg selv å dras ned i depresjon selv, så du må ta tak i dette nå!

Du kan ta kontakt med spesialist/avdeling på sykehus som følger ham opp og fortelle hvor mye han sliter, at han virker deprimert og at dere trenger å følges opp som par og familie slik at dette ikke ødelegger dere. Og be om at de tar opp dette neste gang han/dere kommer til time. Det er dessverre ofte slik at helsepersonell blir veldig fokusert på den fysiske diagnosen, og så kommer alt annet litt i annen rekke, eller blir glemt. Enda vanskeligere er det hvis mannen din og kanskje du i timene forsøker å vise at dette skal dere takle, for det kan gi inntrykk av at han/dere ikke ikke sliter så mye som han og dere nå faktisk gjør. Men sier du fra er dette noe de kan ta opp i en time han/dere kommer på.

Når du selv får snakke med noen er det også trolig lettere for deg å forholde deg til ham og det han sliter med, men også lettere å sette grenser for deg selv når han har det for vondt og vanskelig til å se at han drar deg ned også. Når han sier du ikke har det verre enn andre, så vil jeg tro han innvendig egentlig gråter og skriker i sinne fordi han har det vondt, og så tar han det ut over deg, for du er den nærmeste, og det er lettere enn å gå inn i smerten han føler. Hans sykdom er ingen unnskyldning for å behandle deg dårlig, og det må du sette grenser for. Men der han er i dag vil nok en slik grensesetting trolig provosere ham, så få noen å snakke med selv, og prøv å få ham til å søke hjelp også.

Så kort oppsummert alt over - både du og han må ta ansvar for deres egen helse, både fysisk og psykisk.

Bare med å ta ansvar for dere selv så kan dere greie å ta ansvar for hverandre og forholdet og familien. Så da er nok også parterapi eller lignende i regi av forening for sykdommen hans (kan gjøre at han og du føler det er mer normalt å føle på det dere føler på og sliter med) noe dere bør investere å bruke litt tid på.

Hvis dere ikke gjøre dette begge to, da vil dere bare bli ulykkelige begge to. Du risikerer å bli unødvendig syk, og det er en risiko du ikke kan ignorere, for det vil gå mye utover barna deres også.

Dere slet en del før han fikk diagnosen, har du fortalt. Jeg tror det kan være lurt å vurdere, og kanskje snakke om, at de problemene faktisk kan ha eksistert fordi hverken han eller du har forstått at han egentlig allerede var syk langt tidligere enn dere har trodd. Det kan ha gitt seg utslag i mer diffuse symptomer, som at han har hatt mindre energi, hatt mindre tålmodighet og utholdenhet, hatt mindre overskudd til andre enn seg selv m.m. Hvis du/dere kjenner dere igjen i dette så tror jeg dere lettere kan forstå hvorfor dere har slitt i forholdet en stund, hva som har påvirket dere så negativt. Det kan også bringe dere nærmere hverandre, fordi dere kanskje ser at problemene kanskje ikke oppstod fordi det var dere som par som ikke fungerte, men fordi hans sykdom mye lenger har påvirket forholdet deres enn dere har vært klar over. Er det tilfelle, tror jeg dere lettere kan overse tidligere og nåværende problemer, og heller begynne å fokusere på hva som tross alt har vært veldig bra med forholdet deres og hvordan dere kan få det bra sammen igjen i årene som kommer. Men det forutsetter at dere begge nå tar ansvar for egen helse hver for dere, og at dere begge tar ansvar for å skape et godt forhold i den nye situasjonen livet har satt dere i. Begynne å fokusere på hvordan dere kan løse praktiske ting, hvordan dere kan støtte hverandre fremover, hvordan dere kan få mest mulig god tid sammen, hvordan dere kan bli kjærester igjen.

Lykke til til dere begge to ❤️

Anonymkode: cc147...9dd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Som andre har sagt, det er helt naturlig å føle det du føler, HI. Så du har ingen grunn til å føle at det er skamfullt!

Det jeg får inntrykk av er at dere sitter på hver deres øy og at du kanskje mer enn bitterhet føler deg alene og ikke sett. Det virker som om dere begge føler på en sorg pga. de endringene dette har medført. I tillegg synes det som om han ikke har akseptert diagnosen og sin nye livssituasjon, og at han er blitt deprimert.

Slik du beskriver det får jeg inntrykk av at dere har kommet skjevt ut etter at han ble syk. Han føler trolig på sorg, bitterhet, sinne (over skjebnen), greier ikke akseptere diagnosen og følgene av det, føler kanskje at han mister sin identitet. Da er det ikke rart om han blir deprimert. Og du er tydeligvis den trygge, den eneste han "lufter" seg til, og det gjør at du blir en blanding av støtte, psykolog og søppelbøtte. Jeg tror han foreløpig har såpass tunnellsyn at han ikke greier å se annet enn seg selv og det han selv føler, men forsøker å ikke føle på, fordi han har det vondt. Og det kan man jo forstå, det er naturlig å føle alt dette og sikkert mer til når livet endres så totalt som det hans har gjort nå.

Men selv så naturlig hans følelser også er, så er de - slik han holder på nå - veldig destruktive. Ikke bare for ham selv, men også for deg og for forholdet deres, og for familien dere tross alt er sammen om. Og slik kan det ikke fortsette. For fortsetter han å dyrke disse vonde følelsene, da blir ikke bare han selv ødelagt og mister enda mer funksjon, men også du og familien vil bli ødelagt. Så dette kan ikke fortsette. Ja, det er trist at han har fått endret sin helse så mye og kanskje har mistet jobben og noe nettverk også. Men han har fremdeles deg, forholdet, barna, familien. Så han har ikke mistet alt. Nei, han er ikke lenger den samme mannen han var, men han må nå finne ut hvem han er nå. Er han en av dem som har bygget sin identitetsfølelse veldig rundt sin jobb og det han gjør av fysiske ting eller, da føler han seg nok ganske fortapt og forvirret og redd - for da må han virkelig gå i dypet, finne ut hvem han er nå, hvilken mann han er når alt ytre er skrelt bort. Det kan være veldig tøft. Men det er en jobb han må ta, for først da kan han føle at hans egenverd ikke er basert på de ytre tingene, men på ham som person. Og han har fremdeles mye verdi. Han er seg selv, han er ektemann, han er far, venn, kanskje sønn og bror og onkel også. Han kan kanskje ikke bidra på samme måte som før, men han kan finne andre måter å bidra på i sine relasjoner. Og det kan til og med føre til at han får bedre relasjoner og blir enda viktigere for de rundt seg enn han var mens han stadig var opptatt med jobb og andre aktiviteter. Det at noe endres trenger ikke bety bare dårligere, det kan også endres til noe positivt på andre områder.

Men det som er helt avgjørende, det er at han selv søker hjelp slik at han får hjelp til å sortere tankene sine, bearbeide sjokket og sorgen diagnosen har påført ham, og finne teknikker og måter å mestre det nye livet på en god måte. For han er ansvarlig for seg selv. Men siden han også er ektemann/kjærest og far, så har han også ansvar for å gjøre det som han må gjøre for at dere alle skal få det bedre. Så han MÅ oppsøke hjelp for dette, og han kan ikke utsette det, han må gjøre det nå! Legen kan hjelpe ham videre, psykolog, kommunens psykiatriske sykepleier, støttegrupper for diagnosen han har.

 

Det var om han.... nå deg, HI. Inntrykket mitt er at du føler det er bare du som må tilpasse deg, akseptere, hjelpe, støtte. Men han har like mye ansvar for dette som det du har. Det at han er blitt såpass syk er noe begge to må tilpasse dere. Er han deprimert vil han kanskje si at han lever med dette hver dag og at det bare er han som må lide. Men det er jo ikke slik. Ja, man kan forvente av en ektefelle at denne støtter seg når ting butter mot. Men det gjelder jo like mye andre veien også! Han må støtte deg også. Og så må dere to sammen finne måter å gå videre på sammen på en god måte. Dere må stå sammen i dette! Hvis ikke vil dere risikere at de to øyene dere nå sitter på begynner å drive fra hverandre. Nå har dere en sterk bro som forbinder dere. Men den kommer ikke til å holde om dere ikke vedlikeholder den. Om bare den ene forsøker å vedlikeholde den, da vil denne fort gå tom.

Så du kan ikke gjøre dette alene, HI. Og du skal absolutt ikke være psykolog for din mann! Det er nok vanskelig for han å se forskjellen, men det er en enorm forskjell på det å være et ektepar som diskuterer de utfordringene dere nå har fått, hva dere føler, hvordan det påvirker dere og hvordan dere skal gjøre det beste ut av det.... og det at han bruker deg som psykolog og søppelbøtte. Jeg tror ikke han er bevisst at han bruker deg slik, men det er forferdelig ødeleggende for deg og dere!

Så det jeg anbefaler er at du får en å snakke med selv, HI. Lege, psykolog, psykiatrisk sykepleier, støttegruppe for pårørende til alvorlig syke. For ting må endres! Om ikke risikerer du selv å dras ned i den depresjonen han nå er i, du risikerer å bli utbrent, og du risikerer å bli syk selv. Det kan du ikke akseptere, og du må ta ansvar for deg selv (slik han må ta ansvar for sin fysiske og psykiske helse). For ungene sin del kan du ikke tillate deg selv å dras ned i depresjon selv, så du må ta tak i dette nå!

Du kan ta kontakt med spesialist/avdeling på sykehus som følger ham opp og fortelle hvor mye han sliter, at han virker deprimert og at dere trenger å følges opp som par og familie slik at dette ikke ødelegger dere. Og be om at de tar opp dette neste gang han/dere kommer til time. Det er dessverre ofte slik at helsepersonell blir veldig fokusert på den fysiske diagnosen, og så kommer alt annet litt i annen rekke, eller blir glemt. Enda vanskeligere er det hvis mannen din og kanskje du i timene forsøker å vise at dette skal dere takle, for det kan gi inntrykk av at han/dere ikke ikke sliter så mye som han og dere nå faktisk gjør. Men sier du fra er dette noe de kan ta opp i en time han/dere kommer på.

Når du selv får snakke med noen er det også trolig lettere for deg å forholde deg til ham og det han sliter med, men også lettere å sette grenser for deg selv når han har det for vondt og vanskelig til å se at han drar deg ned også. Når han sier du ikke har det verre enn andre, så vil jeg tro han innvendig egentlig gråter og skriker i sinne fordi han har det vondt, og så tar han det ut over deg, for du er den nærmeste, og det er lettere enn å gå inn i smerten han føler. Hans sykdom er ingen unnskyldning for å behandle deg dårlig, og det må du sette grenser for. Men der han er i dag vil nok en slik grensesetting trolig provosere ham, så få noen å snakke med selv, og prøv å få ham til å søke hjelp også.

Så kort oppsummert alt over - både du og han må ta ansvar for deres egen helse, både fysisk og psykisk.

Bare med å ta ansvar for dere selv så kan dere greie å ta ansvar for hverandre og forholdet og familien. Så da er nok også parterapi eller lignende i regi av forening for sykdommen hans (kan gjøre at han og du føler det er mer normalt å føle på det dere føler på og sliter med) noe dere bør investere å bruke litt tid på.

Hvis dere ikke gjøre dette begge to, da vil dere bare bli ulykkelige begge to. Du risikerer å bli unødvendig syk, og det er en risiko du ikke kan ignorere, for det vil gå mye utover barna deres også.

Dere slet en del før han fikk diagnosen, har du fortalt. Jeg tror det kan være lurt å vurdere, og kanskje snakke om, at de problemene faktisk kan ha eksistert fordi hverken han eller du har forstått at han egentlig allerede var syk langt tidligere enn dere har trodd. Det kan ha gitt seg utslag i mer diffuse symptomer, som at han har hatt mindre energi, hatt mindre tålmodighet og utholdenhet, hatt mindre overskudd til andre enn seg selv m.m. Hvis du/dere kjenner dere igjen i dette så tror jeg dere lettere kan forstå hvorfor dere har slitt i forholdet en stund, hva som har påvirket dere så negativt. Det kan også bringe dere nærmere hverandre, fordi dere kanskje ser at problemene kanskje ikke oppstod fordi det var dere som par som ikke fungerte, men fordi hans sykdom mye lenger har påvirket forholdet deres enn dere har vært klar over. Er det tilfelle, tror jeg dere lettere kan overse tidligere og nåværende problemer, og heller begynne å fokusere på hva som tross alt har vært veldig bra med forholdet deres og hvordan dere kan få det bra sammen igjen i årene som kommer. Men det forutsetter at dere begge nå tar ansvar for egen helse hver for dere, og at dere begge tar ansvar for å skape et godt forhold i den nye situasjonen livet har satt dere i. Begynne å fokusere på hvordan dere kan løse praktiske ting, hvordan dere kan støtte hverandre fremover, hvordan dere kan få mest mulig god tid sammen, hvordan dere kan bli kjærester igjen.

Lykke til til dere begge to ❤️

Anonymkode: cc147...9dd

Wow! Tusen takk for at du tok deg tid til dette svaret! ❤️

Det skal jeg ta med videre, og kanskje lese det for han en dag vi har kommet dit 😊

HI

Anonymkode: 91406...e1a

[Den perfekte mor, påan igjen]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Kan du si litt kort om hva hans måte å tenke på går ut på?

Anonymkode: 2f620...a06

Den ene boken hans heter «det er ikke mer synd på deg enn på andre». Det går litt på å reflektere over sin egen situasjon. Hva kan du påvirke? F.eks om man har hatt en dårlig barndom. Ja, det er leit, det er kjipt og det er urettferdig. Det kan ha gitt deg utfordringer senere i livet. Men barndommen kan du ikke gjøre noe med. Det du kan endre er måten du lever på nå, hva du fokuserer på og hvordan du håndterer utfordringene dine. 
Mange av hans pasienter har helseangst, og han «lærer» dem at de ikke kan kontrollere døden. Alle mennesker skal dø, og vi vet ikke når eller hvordan. Å prøve å forhindre døden vil vi mislykkes med. Om folk er redde for kreft og er overbevist om at de har det, til tross for at alle undersøkelser viser at de er friske, så vil de likevel kunne dø i en bilulykke. Og er de redde for slag, så vil slag likevel kunne ramme dem uavhengig av hvor mye tid de har brukt på å tenke på det.

 

han er så god til å snakke og formidle, Google han og se om du finner et klipp fra et intervju eller noe 👍🏻

Endret 28. november 2020 av Den perfekte mor, påan igjen

[Anonym bruker]

Nå vet jeg ikke hva som feiler mannen din, men uansett hva det er, så har han fortsatt et ansvar selv også. Han kan ikke glemme deg oppi dette. Her er det jeg som er syk, og jeg har verdens beste mann som støtter meg, hjelper meg og elsker meg. Jeg er tydelig til han på hvor mye pris jeg sitter på at han er her for meg på alle måter, jeg gjør det jeg kan for at hverdagen og samlivet skal være best mulig og jeg er opptatt av at mannen skal bli sett og at han forstår hvor takknemlig jeg er. 

Jeg kan ha tunge dager der jeg bare føler meg som en belastning, men mannen vakler aldri, det er fordi han vet hvor mye det betyr for meg og fordi han virkelig elsker meg. Pårørende har behov for å bli sett og hørt også, og den respekten syns jeg man skal ha for dem. Finnes det pårørendegrupper el på sykehuset/behandlingssted? Innenfor veldig mange sykdommer er pårørende blitt mer og mer viktig, rett og slett fordi de er viktige. 

Anonymkode: 965cf...542

[Anonym bruker]

Hei, jeg måtte lese innlegget ditt 2 ganger, tenke om jeg kan ha lagt det, se etter når dette ble lagt.... Jeg er i en temmelig lik situasjon som deg. Angrer stort på at jeg ikke gikk første gang jeg tenkte det. Vår situasjon har forverret seg. Dvs hans sykdom har eskalert, men med mulighet for bedring og stabilisering. Med eskaleringen har han blitt bare mer og mer avhengig av meg. Det er tungt. Jeg er tilgjengelig 24/7. For han og for ungene. Jeg må ivareta dem (har kontakt med instanser der). Kan ikke dele mine bekymringer, må bære mange av "våre" oppgaver i hjemmet. Hente, handle, vaske, jobbe, rydde. Følge opp her og der. Her en dag, på tur til jobb kom det en bil som stoppet for meg (jeg gikk), ble skremt av meg selv da jeg tok meg i å ønske at den hadde truffet meg. Ikke sånn at jeg døde eller ble alvorlig skadd, men nok til at jeg fikk en eller annen form for pause... 

Det er ikke meg det er synd på, men har levd i et lite tilfredsstillende forhold i mange år, og når jeg trodde det skulle bli bedre, ble det enda verre. Har dessverre ingen gode råd til deg, men du er ikke alene♥️ og svarene du får er nyttige også for meg🌷

Anonymkode: 16a87...4dd

[Anonym bruker]

Du har ingen grunn til å skamme deg. Dette er helt naturlige tanker. Virker som både du og mannen din trenger noen å snakke med. Måten han takler sykdommen sin på blir avgjørende for hvordan dere får det som familie fremover. Om det fins en interesseorganisasjon for denne sykdommen kan det være lurt å søke hjelp der. 

Anonymkode: c7555...9a9