Føler meg mislykket..

[Anonym bruker]

Beklager langt og sytete innlegg. Trengte å lufte det. 

Jeg er ikke den beste utgaven av meg selv. Jeg er sliten og overveldet av alt ansvar og konflikter. Og redd jeg ikke klarer stort mer. Og tørr ikke si det, da jeg har "valgt" dette selv. Tørr ikke si det til samboeren, foreldrene mine, eller noen. 

BARE SÅ DET ER SAGT, UNGENE ER IKKE INNBLANDET I MINE TANKER OG FØLELSER. DE KOMMER ALLTID FØRST.

Vi har dine og mine barn. Jeg er mammaen på begge sider, i den forstand at jeg er der i tykt og tynt, leverer, henter, vasker klær, rydder, vasker, støvsuger, gjør lekser med de, treninger, løser verdens problemene til ungene osv. Vi har alle barna, 4 stk, 80 %. 

Jeg klarer ikke å bare ikke bry meg. Jeg var i konflikter med min eks i mange år pga egoismen hans og dama. Dama står i bresjen, kan ringe meg for små ting som ikke går hennes vei. Her er det snakk om å ha barna mye pga ansikt utad. Mye handler om å se så perfekt ut som mulug ovenfor andre. Viktig at barna deltar på ting med folk de ikke kjenner, fordi tenk om noen tenker at de ikke er big happy familie. Dems måte eller ingen. Og da var det dems måte før barnas måte eller behov. Stor forskjellsbehandling, på mine 2, men også mellom mine og stebarnet til eksen. Stebarnet fikk gjøre som hun ville, dra på kamper, bursdager, være med venner. Men passet aldri at verken eksen eller dama la til rette for at mine barn skulle få delta i aktivitet, bursdager osv. Yngste ville ikke være der i perioder pga forskjellsbehandling. 

Så klarte jeg å bli sammen med en som hadde hovedomsorgen for sine barn. Med en eks som er psykisk syk. Og som lager helvete. Mannen hennes er heller ikke noe bedre. Lystløgner delux. Vi ble meldt til bv på alvorlige anklager, som var falske. Men det slo tilbake på dem, hvor vi da fikk barna mer. Mye jeg ikke vil gå i detalj på. Men stor forskjellsbehandling på de 2 også. Eldste får lov til alt, yngste får nesten ikke lov til noe. 

Men det er jo en litt utakknemlig jobb man har som foreldre og sånn er det jo. Men å stå på pinne for at alle 4 skal ha det bra, og bare få høre hvor bra det er hos den andre, og bare klaging på oss. På middag, på spille tid, feil is  feil mat osv er litt drepen altså. De er ikke bortskjemte, for vi har ikke så god råd. Vi er mye strengere enn mange andre med tanke på skjermtid, aldersgrenser på spill og tv. Og oppførsel.

Men etter så mye konflikter på begge sider, så er jeg sliten. Tålmodigheten er dårlig, energien er dårlig, og da blir jeg ikke den beste utgaven av meg selv. 

Hvordan komme seg ut av det negative, når man vet at det ikke blir bedre uansett hva man gjør? Mulig at det blir bedre når barna blir større. Men nå er vi jo der vi er. Jeg og samboeren har jo kjempet hver vår kamp mot veggen. Og ja, bv var inne, kom med anbefalinger, men det hjalp jo ikke så mye. Og når ungene er så lojale mot samværsforelderen er det jo vondt. Man tenker litt at de skulle bare visst hvor idioter de er. Men de vil alltid elske begge foreldrene, sånn er det bare. 

Vondt å se at barna higer etter noe de ikke får av den andre foreldren, og likevel forsvare de og elske de ubetinget. OG JA JEG VET JEG MÅ FINNE MEG I DET. Men jeg er så sliten. Innimellom savner jeg tiden med bare meg og mine barn. Stygt å si det, jeg vet. Jeg gjør mitt beste, men det føles aldri nok. Og det er ikke bare pga klaging fra barna, men jeg kommer aldri rundt med husarbeid osv. Og ungene har selvfølgelig ikke all skyld i rot og vanskeligheter. 

Lurer på hvordan det hadde vært om man kunne samarbeidet og vært venner med eksene. Drømmetanker. 

Anonymkode: e6fff...594

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er sliten, både fysisk og psykisk. Sånn som jeg ser det, har du faktisk ett valg her. Og det er å flytte ut, og bo bare med dine egne barn - og så får mannen ta seg av sine og alt styr fra den kanten.

Dere kan fortsatt være kjærester, men med separate hjem ( og problemstillinger). Da får du halvert presset du opplever, du er ansvarlig for oppveksten til dine barn, ingen andres egentlig.

Når ungene på begge sider er store, kan dere flytte sammen igjen. Så enkelt, men vanskelig valg antar jeg.

ser ellers ingen annen løsning for deg i forhold til det du skriver. De andre personene endrer seg nok ikke, derfor må du selv sørge for dine psykiske og fysiske helse i en hverdag som er levelig.

 

Lykke til

Anonymkode: bcd03...f0e

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (11 minutter siden):

Skjønner godt at du er sliten, både fysisk og psykisk. Sånn som jeg ser det, har du faktisk ett valg her. Og det er å flytte ut, og bo bare med dine egne barn - og så får mannen ta seg av sine og alt styr fra den kanten.

Dere kan fortsatt være kjærester, men med separate hjem ( og problemstillinger). Da får du halvert presset du opplever, du er ansvarlig for oppveksten til dine barn, ingen andres egentlig.

Når ungene på begge sider er store, kan dere flytte sammen igjen. Så enkelt, men vanskelig valg antar jeg.

ser ellers ingen annen løsning for deg i forhold til det du skriver. De andre personene endrer seg nok ikke, derfor må du selv sørge for dine psykiske og fysiske helse i en hverdag som er levelig.

 

Lykke til

Anonymkode: bcd03...f0e

Takk for et godt og ikke drømmene svar. ❤

Ja, det er nok eneste løsning, men sååå vanskelig. 

Anonymkode: e6fff...594

[Anonym bruker]

Synes personen over har et veldig godt poeng. Det er utrolig vanskelig å få mine-dine-barn familier til å fungere, og med ikke bare én, men to håpløse ekser høres det helt umulig ut. Spesielt når langt det meste av lasset tydeligvis dras av deg, ikke av mannen din og deg i fellesskap? 

Jeg hadde seriøst vurdert å flytte for meg selv med mine egne unger. Som den over også skriver, dere behøver jo ikke å gå fra hverandre av den grunn? Mange som er særboere nå for tiden, i hvert fall til barna er voksne. 

Og du, gjør deg selv en tjeneste og dropp det der med "den beste utgaven av deg selv". Det er, unnskyld uttrykket, noe dameblad-/reklamepiss som er skapt for å selge produkter og få deg til å hele tiden skulle "optimere" deg selv. INGEN er "den beste utgaven av seg selv", vi er alle bare mennesker, og vi er per definisjon uperfekte. 

Og du MÅ absolutt ikke finne deg i det, som du skriver. Stikk fingeren i jorda, ta en prat med mannen og vurder om det å bo sammen med fire unger faktisk er mulig. Prøv også å vurdere helt saklig hva som er best for dine barn, som du har ansvaret for. Vær helt ærlig med deg selv. Ikke hva som er best for hans barn, ikke for ham, ikke for deg. Men for dine to barn.

Og husk at din hverdag også skal henge sammen, du har også rett til fritid og overskudd og glede i hverdagen. Har du det nå? Har barna dine? 

Anonymkode: 5714a...fdb

[Anonym bruker]

Ser nå at det jeg skrev virker veldig hardt, det var ikke meningen. Synes bare det høres helt utmattende ut å ha det som du gjør. Håper du finner en løsning som fungerer 💕

Anonymkode: 5714a...fdb

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 timer siden):

Ser nå at det jeg skrev virker veldig hardt, det var ikke meningen. Synes bare det høres helt utmattende ut å ha det som du gjør. Håper du finner en løsning som fungerer 💕

Anonymkode: 5714a...fdb

Jeg forsto poenget. 😊 og tok det ikke såå hardt 😉

Jeg er kronisk syk opp i dette også. Så jeg synes det er vanskelig å vite om det er en kombo av alt, eller er det sykdommen. Men ja, det er til tider ekstremt utmattende. 

Må vurdere hva som må gjøres. Og hva jeg klarer økonomisk. Det er jeg som eier stede vi bor. Men har gått drastisk ned i inntekt og barnebidrag da eksen min gikk drastisk ned i lønn. Og det merkes. 

Takk for reflektert innspill

Anonymkode: e6fff...594

[Gjest Duali]

Hei, 

Stor klem til deg, du er ikke mislykket, men veldig sliten. 

Ca. hvor gamle er barna? Kan de bidra mer hjemme med husarbeid? De eldste hjelpe de yngste med lekser, følge til trening? 

Og hva med samboeren din, hvorfor gjør ikke han mer? Høres ut som urimelig mye faller på deg som også er syk. 

[Anonym bruker]

Duali skrev (4 timer siden):

Hei, 

Stor klem til deg, du er ikke mislykket, men veldig sliten. 

Ca. hvor gamle er barna? Kan de bidra mer hjemme med husarbeid? De eldste hjelpe de yngste med lekser, følge til trening? 

Og hva med samboeren din, hvorfor gjør ikke han mer? Høres ut som urimelig mye faller på deg som også er syk. 

Barneskolen og veldig jevn i alder. Så det blir lite å hjelpe hverandre der. Flinke til å hjelpe, men like flinke til å rote. 

Han har en krevende jobb. Og er ellers generelt en mann. 

Anonymkode: e6fff...594

[Gjest Duali]

Du må snakke med samboeren din om hvordan det er for deg, han må gjøre mer hjemme, virker som det er stor skjevfordeling. 

 

Flytter du ut med dine barn, må han ordne alt selv. Hvis du forteller at det er en mulig løsning, blir det nok litt mer innsats.