Skolelei 9. klassing..!

[Anonym bruker]

9. klassingen er så utrolig skolelei. Hver eneste dag klager han på hvor kjedelige ting er, hvor urettferdig alt er, hvor tåpelige prøvene er, alt! Jeg forsøker etter beste evne å ikke gi han gehør. Jeg frmsnakker skolen og lærerne, forsøker å få han til å tenke positivt. Han truer med å skulke. 

Hva kan jeg gjøre for å motivere? Karakterene er greie, han får stort sett 4 og 5 på prøver. En og annen 3-er. Det står ikke på evnene. Han vil ikke gå til helsesykepleier med dette. 

Merker bare hvor mye energi det suger fra meg også...!

Anonymkode: f0963...5c3

[Tussiline]

Huff, det er så trasig når det blir sånn!

Har jobbet 15 år i ungdomsskolen og kan med sannhet si at 9. trinn uten tvil er det tøffeste året på mange måter. Reaksjonen sønnen din har nå er faktisk ikke uvanlig i det hele tatt - og veldig mange «våkner til liv» når de starter i 10. ende og motivasjonen i større grad blir vitnemålet og standpunktkarakter. Din sønn har et godt utgangspunkt her med gode karakterer og et lyst hode, virker det som.

9. trinn føles for mange som en eviglang ørkenvandring der de er midt mellom: ikke minst og ikke størst, samt at mange ikke helt ser verdien i skolearbeid, «det teller jo ikke likevel» (ref. flere av elevene mine). Pluss et tonn med hormoner som raser i kroppen i tillegg = tøøøøøft år. 

Så: jeg ville ikke ha bekymret meg nevneverdig - la ham bare styre litt i sitt eget tempo - og la ham vite at dere alltid er der for å hjelpe hvis han ber om det. 

Dersom du likevel mener at det kunne ha vært greit å snakke med noen, kan kanskje sosialpedagogisk rådgiver (sosiallærer) være en mulighet?

[Anonym bruker]

1 time siden, Tussiline skrev:

Huff, det er så trasig når det blir sånn!

Har jobbet 15 år i ungdomsskolen og kan med sannhet si at 9. trinn uten tvil er det tøffeste året på mange måter. Reaksjonen sønnen din har nå er faktisk ikke uvanlig i det hele tatt - og veldig mange «våkner til liv» når de starter i 10. ende og motivasjonen i større grad blir vitnemålet og standpunktkarakter. Din sønn har et godt utgangspunkt her med gode karakterer og et lyst hode, virker det som.

9. trinn føles for mange som en eviglang ørkenvandring der de er midt mellom: ikke minst og ikke størst, samt at mange ikke helt ser verdien i skolearbeid, «det teller jo ikke likevel» (ref. flere av elevene mine). Pluss et tonn med hormoner som raser i kroppen i tillegg = tøøøøøft år. 

Så: jeg ville ikke ha bekymret meg nevneverdig - la ham bare styre litt i sitt eget tempo - og la ham vite at dere alltid er der for å hjelpe hvis han ber om det. 

Dersom du likevel mener at det kunne ha vært greit å snakke med noen, kan kanskje sosialpedagogisk rådgiver (sosiallærer) være en mulighet?

Fint svar.😊💛

Husker en lærer tok meg til side på ungdomsskolen, sikkert i 9., hun trodde jeg var skolelei. Jeg ble så fornærmet! Jeg elsket skolen, men det er ikke bare bare å være ungdom. Midt i mellom å være barn og voksen. Venner, familie, press og stress fra alle kanter. Husker at det løsnet i 10.og vgs gikk mye bedre. 😊 Har en søster som har slitt mye på skolen, hun er 17 år og det har løsnet nå. Har en søster som faktisk går i 9. Hun har en knalltøff periode nå.  

Anonymkode: 7f728...f92

[Anonym bruker]

Takk for svar! Jeg håper dere har rett, at jeg får tilbake gutten min om et års tid. Det er ikke så lenge siden han var en harmonisk og fornøyd gutt, så håper jo han finner tilbake til seg selv. Det er vel bare å holde ut.

Anonymkode: f0963...5c3

[Anonym bruker]

Har en selv. Og de trenger å stikke fingeren litt i jorda og ta en virkelighetssjekk. Jeg har forståelse for at skole er kjedelig. Men vet du hva, sånn er livet. Det er mest hverdager og maaaaange er kjedelige også. Å bo i Norge med frihet (begrenset i vår koronahverdag men friere enn mange) mat, vann, hus og klær. Jeg har liten tålmodighet med i-landsproblemer selv om man selvsagt skal ta psykisk helse på alvor. Så lenge det «bare» er at livet er kjedelig og ikke underliggende psykisk sykdom så er jeg i den tøffe enden av gata. Ok, det er kjedelig på skolen, men hva med å fokusere på det som er bra i livet og gjøre hver dag bra. Du kommer ikke unna forpliktelser og jobb, alle må faktisk gjøre sin jobb. Din jobb er å lære og utdanne deg. Du kan velge å gjøre dette med hengende hode og negativ innstilling eller du kan gjøre noe for å bedre det. 
Jeg kjedet meg mye på skolen, men når jeg ser tilbake på skoletiden så tenker jeg, herregud så bra jeg hadde det. 
Litt forståelse og litt tøff kjærlighet. Å pakke de inn i for mye forståelse gidder ikke jeg så lenge det er snakk om en frisk ressurssterk tenåring. 

Anonymkode: a193b...974

[Anonym bruker]

Datteren min har det på samme måte nå. Koronarestriksjoner gjør det ikke bedre. Hun er smart og arbeidssom. Karaktermessig går det greit. Hun får flere seksere enn firrere, men hun er så lei av skolefag og ikke minst lekser. Jeg håper det bedrer seg til neste år. Vi fabler om å sende henne på pensjonatskole bare gor at hun kan få prøve noe nytt.

Anonymkode: b6d3e...233

[Anonym bruker]

Ene sønnen min var helt lik.

Ungdomsskolen var rett og slett ikke hans beste periode i tenårene altså. Heldigvis veldig kvikk i hodet, så han sank aldri helt med tanke på karakterer. Men hele ungdomsskolen gjorde han knapt en lekse, heiv sammen noe i et friminutt om det var noe han ville fått anmerkning for å ikke levere...

Han var så umotivert, skolen var pyton. Veldig rart at en gutt som egentlig var veldig kvikk og oppegående var helt døv for all fornuft når det kom til skole. Jeg prøvde å si at alle må lære det samme grunnleggende på barneskolen, for man kan ikke forvente at barn som 10-åringer skal vite om de ønsker å bli veterinær eller blomsterdekoratør, så alle lærer det grunnleggende også bygger man på noe av det når man senere i livet velger retning. Han var helt døv for den logikken, for han kom AAAAAALDRI til å få bruk for NOOOE av det han lærte på skolen

Han gikk ut av 10.klasse med 3,7 i snitt, slett ikke så ille når han ikke hadde lagt ned noe som helst av innsats siste 2 årene.

Så begynte han på bygg og anlegg på vgs, og stortrivdes. Miljøet, de praktiske fagene, nye venner, alt var helt topp. Gutten blomstret, smilet kom frem igjen og alle karakterene han fikk var 5'ere og 6'ere, også i de teoretiske fagene. Plutselig trivdes han på skolen igjen, og nå snakker han om å ta påbygg og bli arkitekt.

Andre sønnen min var ikke så skolelei på ungdomsskolen, han hadde sin storhetstid på ungdomsskolen og stortrivdes der. Han trivdes ikke like godt på vgs. Men fullførte med ok karakterer og er nå klar for videre utdanning. Han jobbet et år etter vgs, og fant fort ut at livet i full jobb ikke var så lukurativ som han hadde trodd, tok ikke mange ukene før han savnet skolen og det sosiale der og med glede begynte studere i høst.

Så mitt råd, som har vært gjennom dette to ganger, er å puste med magen. Prøv å legge til rette så han kommer gjennom med hodet sånn passe over vann, det går seg til.

Anonymkode: 01142...57d

[Anonym bruker]

Slapp av.. 9.trinn er det verste. Ikke nytt og spennende med u-skolen og avgangsår. Min sønn går og i 9. klasse. Han er så utrolig lei, men han liker å være på skolen. Venner og sånn er populært. Vi har gjort en avtale med guttungen. Hans oppgave dette skoleåret er å henge med tålelig i alle fag. Lekser i fremmedspråk, engelsk og matte skal sees over i løpet av uka. Det forventes god karakter i avgangsfag (i min sønns tilfelle så er dette «Mat og helse»). 
 

Gi han slækk, han får gode karakterer. Han kommer til å ta seg sammen neste år  Bare ikke la han bukke under i eventuelle avgangsfag i år. Sønnen min sliter litt pga mye coronavirus i området og strenge regler også. Så for oss handler det om å ha god mental helse foran lekser.. 

Anonymkode: 4928e...874