Anonym bruker Skrevet 9. november 2020 #1 Skrevet 9. november 2020 Jeg elsker så klart henne men noen dager blir det bare veldig slitsomt, Hun er 2 år om ikke lenge, så 80% av dagen er bare sutring og grining og mye skriking som jeg holder på å bli gal Vil av og til bare langt vekk fra henne bare for og få meg sammen igjen. Tror dette har også mye med at jeg treffer så vidt folk, at jeg begynner og savne tiden før jeg fikk henne. Noen dager til jeg ikke kan vendte til det er legge tid for henne for og få «min tid», Hun går på barnehagen og er annen vær helg hos pappaen sin som også føles godt for meg. Jeg håper jeg ikke er den eneste som føler seg slikt. Men noen dager er bare veldig utfordrendes en andre som gjør dagen ekstra slitsomt og være mamma, jeg vil liksom også være mer en bare mammaen hennes og bleie skifter osv.. Anonymkode: dcd12...c82
Gjest Skrevet 9. november 2020 #2 Skrevet 9. november 2020 Tror du trenger litt avlastning. Du låter utbrent.
Anonym bruker Skrevet 9. november 2020 #3 Skrevet 9. november 2020 Er en grunn til at det heter «The terrible two’s» Anonymkode: b4e1d...552
Anonym bruker Skrevet 9. november 2020 #4 Skrevet 9. november 2020 Jeg har hatt flere sånne perioder. Første gangen så jeg ikke (eller ville ikke se) tegnene på at jeg nærmet meg veggen. Da gikk det nesten for langt, men mamma tok tak i meg, fikk meg til å reflektere litt også kontaktet jeg psykolog. Nå er jeg på vei ned i en dal igjen og har kontaktet psykologen min og fått time neste uke. Det hjelper å få snakket med noen utenifra, iallefall for meg. Jeg har lært at det er viktig å være ærlig med de rundt deg, familie og venner. Jeg har også vært ærlig på ped.leder når jeg har hatt det tøft, jeg syns det er godt at de vet. Ønsker deg masse lykke til! Du er den beste mammaen for jenta di ❤️ Hun ville ikke byttet deg ut ☺️☺️ Og det blir bedre! Anonymkode: 5485d...b3a
Anonym bruker Skrevet 9. november 2020 #5 Skrevet 9. november 2020 Akkurat nå, Anonym bruker skrev: Jeg har hatt flere sånne perioder. Første gangen så jeg ikke (eller ville ikke se) tegnene på at jeg nærmet meg veggen. Da gikk det nesten for langt, men mamma tok tak i meg, fikk meg til å reflektere litt også kontaktet jeg psykolog. Nå er jeg på vei ned i en dal igjen og har kontaktet psykologen min og fått time neste uke. Det hjelper å få snakket med noen utenifra, iallefall for meg. Jeg har lært at det er viktig å være ærlig med de rundt deg, familie og venner. Jeg har også vært ærlig på ped.leder når jeg har hatt det tøft, jeg syns det er godt at de vet. Ønsker deg masse lykke til! Du er den beste mammaen for jenta di ❤️ Hun ville ikke byttet deg ut ☺️☺️ Og det blir bedre! Anonymkode: 5485d...b3a ærlig med selvfølgelig. Anonymkode: 5485d...b3a
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå