Burde hun ikke ta kontakt med foreldrene?

[Anonym bruker]

Søsteren min har en sønn som går i 6.klasse. Har vert endel hendelser med en annen gutt i klassen han går. Tidligere i uken fikk søsteren min telefon fra skolen, om at sønnen hadde plaget og mobbet denne gutten mye i det siste. Det blir nå opprettet en mobbesak. ( Søsteren min er tidligere blitt informert at sønnen har plaget denne gutten)

Eg mener hun bør ta kontakt med foreldrene og få til en dialog. Og sønnen burde reise å be om unnskyldning.Søsteren min går i forsvar, og mener sønnen er uskyldig. Jeg synes hun er utrolig naiv, og at mobbing er en alvorlig sak.

Hva hadde dere gjort om det var ditt barn?

 

Anonymkode: 12e6c...4f7

[Anonym bruker]

Jeg hadde kontaktet foreldrene til det andre barnet. Bedt om samtale, uten barna, rundt det som har skjedd og hva vi kan gjøre. Hadde også bedt skolen sette opp en tverrfaglig drøfting rundt mitt barn for at både jeg og skolen kan få veiledning og råd om hvordan dette kan stoppes. Jeg ville også, selvsagt, tatt det opp med barnet mitt. Sist ville jeg blitt lei meg og lurt på hvor jeg har feilet når barnet mitt mobber andre barn. 

Anonymkode: f0b2b...7f2

[Anonym bruker]

Jeg har blitt mobbet selv gjennom barndom og ungdomstiden, og om et av mine barn mobbet, ville det føltes som et vanvittig nederlag! Jeg ville gjort alt som sto i min makt for å finne ut hva dette dreide seg om, og ville kjørt knallhard prosess mot mitt barn om det var tilfelle. Konsekvensen for mitt barn ville vært å måtte dra bort, be om EKTE unnskyldning, i tillegg til inndragning av goder (spilling, mobiltelefon, etc). Jeg hadde ikke vært villig til å fire overfor mitt barn. Hvorfor? Fordi jeg vet hva mobbing gjør med deg, og at for mitt vedkommende har mobbet ble utsatt for ødelagt en stor del av livet mitt! Ingen har lov til å ta lett på mobbing! Vi ser ikke gjennom fingrene med andre ting som kan skade eller ta livet av andre mennesker, vel?

Anonymkode: 04bb2...e9a

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt kraftig tak i det, men så klarer jeg også å se at barna mine har både positive og negative sider. Men jeg tror nok dessverre din søster sin reaksjon er mest vanlig. To av mine barn er blitt utsatt for mobbing, har ikke hørt et pip fra noen foreldre. 

Anonymkode: fcfb9...0eb

[Anonym bruker]

Jo, jeg synes absolutt hun burde ta kontakt med de andre foreldrenes og få deres historie direkte. Men det er en svært vanskelig øvelse, fordi i første runde må hun være lyttende, noe som kan være vondt når det kommer mange beskyldninger mot ens eget barn.

Så burde hun ta en prat med sønnen sin og få hans side av historien. Den kan ta litt tid å få alle bitene på plass. Men jeg synes ikke han skal bli tvunget til å si unnskyld bare for å si unnskyld. Skal det virke må også han føle at han blir lyttet til.

En vennefamilien av meg hadde en datter som ble oppfattet som en mobber, både av lærere og de som ble rammet av det. Og det var jo sant, men det var også sant at hun på mange måter har vært et usikkert barn som fra hun var helt liten gjorde alt for å kompensere usikkerheten sin. Det fikk uttrykk ved å trykke andre ned i enkelte tilfeller. Men hun var jo ikke kun det. Hun var ekstremt lojal mot egne nær venner og hun hadde en utrolig omsorg for alle dyr.

Jeg har alltid hatt beundring for vennene mine, som absolutt jobbet med å korrigere uønsket oppførsel, samtidig som at de ikke røk ut med en haug med beskyldninger om hvor dårlig menneske hun var, men passet på å bygge opp om hva som var bra med henne og hvilke gode ting hun hadde å by på.

Nå er hun ung voksen og de trøblete usikre barneårene er over. Hun har vokst til å bli en ansvarsfull dame som er alle de svakes advokat og som viser stor omsorg. Jeg er helt sikker på at det er fordi hun hadde voksne i livet som klarte å vise at de var glade i henne, samtidig som de turte å ta tak i de vonde tingene hun gjorde.

Anonymkode: 29dc8...d24

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, jeg synes absolutt hun burde ta kontakt med de andre foreldrenes og få deres historie direkte. Men det er en svært vanskelig øvelse, fordi i første runde må hun være lyttende, noe som kan være vondt når det kommer mange beskyldninger mot ens eget barn.

Så burde hun ta en prat med sønnen sin og få hans side av historien. Den kan ta litt tid å få alle bitene på plass. Men jeg synes ikke han skal bli tvunget til å si unnskyld bare for å si unnskyld. Skal det virke må også han føle at han blir lyttet til.

En vennefamilien av meg hadde en datter som ble oppfattet som en mobber, både av lærere og de som ble rammet av det. Og det var jo sant, men det var også sant at hun på mange måter har vært et usikkert barn som fra hun var helt liten gjorde alt for å kompensere usikkerheten sin. Det fikk uttrykk ved å trykke andre ned i enkelte tilfeller. Men hun var jo ikke kun det. Hun var ekstremt lojal mot egne nær venner og hun hadde en utrolig omsorg for alle dyr.

Jeg har alltid hatt beundring for vennene mine, som absolutt jobbet med å korrigere uønsket oppførsel, samtidig som at de ikke røk ut med en haug med beskyldninger om hvor dårlig menneske hun var, men passet på å bygge opp om hva som var bra med henne og hvilke gode ting hun hadde å by på.

Nå er hun ung voksen og de trøblete usikre barneårene er over. Hun har vokst til å bli en ansvarsfull dame som er alle de svakes advokat og som viser stor omsorg. Jeg er helt sikker på at det er fordi hun hadde voksne i livet som klarte å vise at de var glade i henne, samtidig som de turte å ta tak i de vonde tingene hun gjorde.

Anonymkode: 29dc8...d24

Tenker det er fult mulig å elske barnet sitt, samtidig som man «slår ned» på dårlig oppførsel. Jeg irettesetter jo selvsagt mine egne barn, når det ikke oppfører seg. Mener jo selvsagt ikke de er «dårlige mennesker» for det...

Tenker søsteren min gjør sønnen en «bjørnetjeneste» om hun ikke tar tak i det. Ble selv mobbet da jeg var liten, og det gjorde stor skade..

Anonymkode: 12e6c...4f7

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker det er fult mulig å elske barnet sitt, samtidig som man «slår ned» på dårlig oppførsel. Jeg irettesetter jo selvsagt mine egne barn, når det ikke oppfører seg. Mener jo selvsagt ikke de er «dårlige mennesker» for det...

Tenker søsteren min gjør sønnen en «bjørnetjeneste» om hun ikke tar tak i det. Ble selv mobbet da jeg var liten, og det gjorde stor skade..

Anonymkode: 12e6c...4f7

Å slå hardt ned tror jeg bare vil ha motsatt effekt. Sønnen til søsteren din kommer til å fortsette trakaseringen når ingen voksne er tilstede.

Med forbehold om hva du mener hva det vil si å slå hardt ned på noe.

Men jeg ser på egne barn at de gangene jeg eksploderer og krever noe, så bare hardner de til og forsvinner inn i sitt eget skall. Det kommer det ingenting godt ut av, verken i forhold til det jeg ønsker å korrigere eller selvfølelsen til barnet. 

De gangene jeg klarer å oppnå dialog (som gjerne tar litt tid), så begynner de å tenke selv og. Og selv om jeg skulle ønske de sa unnskyld med en gang, blir jeg mer stolt når de kommer og ber om unnskyld av seg selv dagen etter fordi de har gått gjennom en prosess med seg selv. 

Når det er sagt, det er ikke sånn at jeg mener det hele skal skure og gå i mellomtiden, til ødeleggelse av medeleven. Men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Anonymkode: 29dc8...d24

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Å slå hardt ned tror jeg bare vil ha motsatt effekt. Sønnen til søsteren din kommer til å fortsette trakaseringen når ingen voksne er tilstede.

Med forbehold om hva du mener hva det vil si å slå hardt ned på noe.

Men jeg ser på egne barn at de gangene jeg eksploderer og krever noe, så bare hardner de til og forsvinner inn i sitt eget skall. Det kommer det ingenting godt ut av, verken i forhold til det jeg ønsker å korrigere eller selvfølelsen til barnet. 

De gangene jeg klarer å oppnå dialog (som gjerne tar litt tid), så begynner de å tenke selv og. Og selv om jeg skulle ønske de sa unnskyld med en gang, blir jeg mer stolt når de kommer og ber om unnskyld av seg selv dagen etter fordi de har gått gjennom en prosess med seg selv. 

Når det er sagt, det er ikke sånn at jeg mener det hele skal skure og gå i mellomtiden, til ødeleggelse av medeleven. Men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. 

Anonymkode: 29dc8...d24

Å «slå hardt ned på» betyr ikke at man skal bli rasende på barnet. Hadde mine barn mobbet hadde det blitt konsekvenser. 
Jeg hadde også følt at jeg hadde sviktet grunnleggende i oppdragelsen. Her i huset snakker vi mye om hvordan man skal oppføre seg mot andre. Man trenger ikke å like alle, men man skal behandle hverandre med respekt.

Anonymkode: 12e6c...4f7

[Anonym bruker]

Her kom far til mitt barns mobber på døren og lurte på hva som hadde skjedd. Han følte han ikke fikk nok info fra skolen. Vi snakket lenge sammen og etter det har ikke denne gutten mobbet min mer. 

Anonymkode: 9d3db...eb1

[Nyttårs barn]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har blitt mobbet selv gjennom barndom og ungdomstiden, og om et av mine barn mobbet, ville det føltes som et vanvittig nederlag! Jeg ville gjort alt som sto i min makt for å finne ut hva dette dreide seg om, og ville kjørt knallhard prosess mot mitt barn om det var tilfelle. Konsekvensen for mitt barn ville vært å måtte dra bort, be om EKTE unnskyldning, i tillegg til inndragning av goder (spilling, mobiltelefon, etc). Jeg hadde ikke vært villig til å fire overfor mitt barn. Hvorfor? Fordi jeg vet hva mobbing gjør med deg, og at for mitt vedkommende har mobbet ble utsatt for ødelagt en stor del av livet mitt! Ingen har lov til å ta lett på mobbing! Vi ser ikke gjennom fingrene med andre ting som kan skade eller ta livet av andre mennesker, vel?

Anonymkode: 04bb2...e9a

Jo i en annen tråd på førstesiden er det en mor som vegrer seg for å anmelde gutten som flere ganger har voldtatt datteren hennes, fordi datteren ikke ønsker det nemlig.

[Anonym bruker]

Å slå "hardt nedpå" eller "be om unnskyldning" tror jeg i det store og hele at har liten betydning. Men å ta det på alvor og følge opp saken er en annen ting. Jeg hadde utvilsomt tatt kontakt med foreldrene til barnet som mitt barn plaget, fått en god dialog med dem, hatt en alvorlig prat med mitt barn og forhåpentligvis fått avtalt med de andre foreldrene at vi kunne møtes å snakke sammen både voksne og barn. Ofte er det ikke så mye som skal til. Noen unger kan virke som ganske "stygge" mobbere, men ofte - spesielt om det dreier seg om ett eller to barn som plager et annet, kan det være at ungene ikke helt skjønner hva de egentlig gjør, de ser ikke konsekvenser eller hvordan det oppfattes av den andre. Eller den / de er rett og slett irriterte på den andre fordi de oppfatter at han eller hun er plagsom / irriterende (om det stemmer eller ikke vil jo variere).  Jeg har mye mer tro på gode dialoger mellom de voksne og barna enn å "kjefte ut" noen.  Og så ville selvfølgelig mitt barn fått beskjed om at neste gang jeg hører om at han/hun mobber noen andre, vil det bli andre boller og jeg forventer at han/hun nå har lært og sørger for å si i fra til voksne om han ser andre barn mobber. 

Men ja - din søster bør absolutt slutte å stikke hodet i sanden.  Det blir mye verre også for hennes sønn om dette fortsetter. 

 

 

Anonymkode: c6ab7...ce8

[Anonym bruker]

På 7.11.2020 den 11.06, Anonym bruker skrev:

Jeg hadde kontaktet foreldrene til det andre barnet. Bedt om samtale, uten barna, rundt det som har skjedd og hva vi kan gjøre. Hadde også bedt skolen sette opp en tverrfaglig drøfting rundt mitt barn for at både jeg og skolen kan få veiledning og råd om hvordan dette kan stoppes. Jeg ville også, selvsagt, tatt det opp med barnet mitt. Sist ville jeg blitt lei meg og lurt på hvor jeg har feilet når barnet mitt mobber andre barn. 

Anonymkode: f0b2b...7f2

Jeg tror dette er den typiske forklaringen alle foreldre gir når de hypotetisk skal forklare hva de ville ha gjort hvis de fikk vite at barnet deres mobbet.

Men all praksis viser isteden at når det skjer, reagerer foreldre isteden med å gå i forsvar- gjerne med forklaring om at det er forhold ved det andre barnet som har pushet fram «konfliktene». 
Så det du skriver her, er det standardiserte svaret de fleste gir-FØR de selv får tilbakemelding om at deres barn mobber. Når det virkelig skjer, reagerer desverre de fleste som foreldrene dine. Alle har et behov for å beskytte avkommet sitt. 

Anonymkode: 6a79f...149

[Anonym bruker]

På 7.11.2020 den 11.06, Anonym bruker skrev:

Sist ville jeg blitt lei meg og lurt på hvor jeg har feilet når barnet mitt mobber andre barn. 

Anonymkode: f0b2b...7f2

Det er jo ikke så fruktbart da.

Anonymkode: 9c6f6...c82

[Anonym bruker]

Rettelse:

som foreldrene dine= Søsteren din

Anonymkode: 6a79f...149