Hva gjør jeg med mannen min?

[Anonym bruker]

Jeg blir kanskje kjent igjen, men det får våge seg. Saken er at mannen min vil ikke innse at han har utfordringer! Jeg har nå skjønt..etter mange år med frustrasjon at han har en psykisk lidelse.. barnevernet er koblet inn og jeg kjenner på en maktesløshet ut av dimensjoner. Mannen min gjør absolutt alt han bare kan utifra sin kapasitet og evner å være en god pappa. Men han vet nok innerst inne at han ikke strekker til. Men han kjemper og vil ikke ha en diagnose på seg! Jeg syns det er så ufattelig trist hvis vi må gå fra hverandre bare pga han ikke innser sine begrensninger pga han vil ikke ha en diagnose.. . What to do? Når jeg nevner dette for han så blir han rasende. Det er tydeligvis et veldig sårt og ømt tema. Men alle lurer...

Anonymkode: 4e22e...668

[Anonym bruker]

Siden du har snakket med ham tidligere om dette og bv nå er koblet inn, så tror jeg at jeg ville sagt det omtrent så direkte som du skriver det her.

Si at du er fortvilt og ufattelig trist med tanken på at dere kan ende med å måtte gå fra hverandre bare fordi han ikke vil ta ansvar for egen helse, at han ikke vil ta imot den hjelpen han trenger og ta hensyn til den diagnosen. Si at skal dere greie å holde sammen så må han innse sine egne begrensninger og søke hjelp.

Sinnet hans kommer jo trolig fordi han blir kjemperedd for å miste deg og familien. Men nettopp derfor bør han også være villig til å søke hjelp og kjempe for seg selv og familien.

Hvis det er en del av sykdomsbildet at han ikke greier å ha selvinnsikt er det nok vanskeligere. Kanskje du da kan snakke med bv etter å ha snakket med ham selv, at de kan ha et møte med dere og si det samme - at hvis han ikke tar ansvar for egen helse og tar imot hjelp og den behandlingen han trenger, så risikerer han å miste familien sin, at han må gjøre sin del hvis dere skal lykkes.

Om du ikke har snakket med legen hans, kanskje du også kan gjøre det. Legen hans kan jo ikke diskutere ham med deg, men neste gang mannen din er hos legen så kan det være lettere for legen å kunne stille riktig spørsmål og kanskje motivere ham for å ta imot hjelp.

Anonymkode: 0a7df...87c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Siden du har snakket med ham tidligere om dette og bv nå er koblet inn, så tror jeg at jeg ville sagt det omtrent så direkte som du skriver det her.

Si at du er fortvilt og ufattelig trist med tanken på at dere kan ende med å måtte gå fra hverandre bare fordi han ikke vil ta ansvar for egen helse, at han ikke vil ta imot den hjelpen han trenger og ta hensyn til den diagnosen. Si at skal dere greie å holde sammen så må han innse sine egne begrensninger og søke hjelp.

Sinnet hans kommer jo trolig fordi han blir kjemperedd for å miste deg og familien. Men nettopp derfor bør han også være villig til å søke hjelp og kjempe for seg selv og familien.

Hvis det er en del av sykdomsbildet at han ikke greier å ha selvinnsikt er det nok vanskeligere. Kanskje du da kan snakke med bv etter å ha snakket med ham selv, at de kan ha et møte med dere og si det samme - at hvis han ikke tar ansvar for egen helse og tar imot hjelp og den behandlingen han trenger, så risikerer han å miste familien sin, at han må gjøre sin del hvis dere skal lykkes.

Om du ikke har snakket med legen hans, kanskje du også kan gjøre det. Legen hans kan jo ikke diskutere ham med deg, men neste gang mannen din er hos legen så kan det være lettere for legen å kunne stille riktig spørsmål og kanskje motivere ham for å ta imot hjelp.

Anonymkode: 0a7df...87c

Du har så rett! Jeg må bare det. Eneste er at han er aldri hos legen. Når jeg tar det opp med han så blir han rasende på meg. Han er ofte MYE frekk med meg. Utakknemlig. Han ser ikke alt jeg gjør for han. Jeg legger sjelen min i å være en støtte for han. Men han er noen ganger så sykt frekk at jeg blir lei meg! Han går midt i en samtale og slenger døren igjen etter seg. Jeg klikker snart 

 

Anonymkode: 4e22e...668

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du har så rett! Jeg må bare det. Eneste er at han er aldri hos legen. Når jeg tar det opp med han så blir han rasende på meg. Han er ofte MYE frekk med meg. Utakknemlig. Han ser ikke alt jeg gjør for han. Jeg legger sjelen min i å være en støtte for han. Men han er noen ganger så sykt frekk at jeg blir lei meg! Han går midt i en samtale og slenger døren igjen etter seg. Jeg klikker snart 

 

Anonymkode: 4e22e...668

Dette er jo overhodet ikke greit, spesielt ikke med barn i huset!

Jeg tror at jeg ville sagt til ham at nå bare må dere snakke sammen, og at hvis han ønsker å beholde familien sin, så må han bidra til at dere greier å snakke saklig om dette. Og så si at du er glad i ham, ønsker å beholde familien samlet, men at det nå har blitt uholdbart hjemme fordi han er så mye sint og frekk og stadig sårer deg. Jeg ville sagt rett ut at du ikke fortjener å bli så dårlig behandlet, selv om han har problemer. Si at du forstår at han har problemer, men at nettopp derfor så må han også selv ta ansvar for egen helse om han vil beholde familien. Ville også sagt at jeg forstår at han blir sint fordi han er redd for å miste familien, men at det eneste som er helt sikkert, det er at hvis dere ikke løser dette og også han tar imot den hjelpen han trenger, så vil dere ende med å ødelegge familien.

Jeg ville uansett koblet inn bv på dette, tror jeg. De kan ikke pålegge ham behandling, men de kan bidra med å foreslå det og kanskje han lytter mer til dem enn til deg, ev. om du kan forklare dem situasjonen og så høre om de kan snakke med ham alene om dette også?

Slik han holder på er uholdbart! Å ev. være syk er uansett ikke en unnskyldning for å behandle partner og familie så dårlig. Det han gjør nærmer seg en form for psykisk vold, og du merker det allerede, du psykes ned, du blir lei deg, såret og du føler det som om du "klikker" snart. Da er dere egentlig kommet til et veiskille. Enten forstår han at NÅ må dere ta imot hjelp og han må akseptere ev. egen diagnose og ta imot hjelp OG innse at han ikke kan oppføre seg så dårlig mot deg og i familien... eller så må du gå. For er han uvillig til å jobbe med dette, da må du beskytte ikke bare deg selv, men også barna deres, for også de blir skadet av å leve med en slik far full tid.

Håper dere finner ut av det og at han innser at han trenger hjelp. Og hvis ikke - skap deg et stabilt hjem på egen hånd sammen med dine barn, gi barna en trygg og god hverdag, tillat deg selv å tro på at du fortjener å bli behandlet bra og ha det godt. Lykke til

Anonymkode: 0a7df...87c

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er jo overhodet ikke greit, spesielt ikke med barn i huset!

Jeg tror at jeg ville sagt til ham at nå bare må dere snakke sammen, og at hvis han ønsker å beholde familien sin, så må han bidra til at dere greier å snakke saklig om dette. Og så si at du er glad i ham, ønsker å beholde familien samlet, men at det nå har blitt uholdbart hjemme fordi han er så mye sint og frekk og stadig sårer deg. Jeg ville sagt rett ut at du ikke fortjener å bli så dårlig behandlet, selv om han har problemer. Si at du forstår at han har problemer, men at nettopp derfor så må han også selv ta ansvar for egen helse om han vil beholde familien. Ville også sagt at jeg forstår at han blir sint fordi han er redd for å miste familien, men at det eneste som er helt sikkert, det er at hvis dere ikke løser dette og også han tar imot den hjelpen han trenger, så vil dere ende med å ødelegge familien.

Jeg ville uansett koblet inn bv på dette, tror jeg. De kan ikke pålegge ham behandling, men de kan bidra med å foreslå det og kanskje han lytter mer til dem enn til deg, ev. om du kan forklare dem situasjonen og så høre om de kan snakke med ham alene om dette også?

Slik han holder på er uholdbart! Å ev. være syk er uansett ikke en unnskyldning for å behandle partner og familie så dårlig. Det han gjør nærmer seg en form for psykisk vold, og du merker det allerede, du psykes ned, du blir lei deg, såret og du føler det som om du "klikker" snart. Da er dere egentlig kommet til et veiskille. Enten forstår han at NÅ må dere ta imot hjelp og han må akseptere ev. egen diagnose og ta imot hjelp OG innse at han ikke kan oppføre seg så dårlig mot deg og i familien... eller så må du gå. For er han uvillig til å jobbe med dette, da må du beskytte ikke bare deg selv, men også barna deres, for også de blir skadet av å leve med en slik far full tid.

Håper dere finner ut av det og at han innser at han trenger hjelp. Og hvis ikke - skap deg et stabilt hjem på egen hånd sammen med dine barn, gi barna en trygg og god hverdag, tillat deg selv å tro på at du fortjener å bli behandlet bra og ha det godt. Lykke til

Anonymkode: 0a7df...87c

Barnevernet er koblet inn. Men han forstår virkelig ikke hvorfor!  Det er UMULIG å kommunisere med han. Jeg har prøøøøøøøøøøøøøøøøøøvd på tusen måter! Jeg har sagt at jeg er glad i han! Problemet er og at dette blir ord mot ord ute blant folk ! Ingen kan helt tro meg ! Hvis vi skal gå fra hverandre så forstår ikke min mann hvorfor!  Og han vil kreve 50/50. Men det vet jeg at han ikke klarer. Men det ser ikke min mann! 

Ord mot ord HELE TIDEN! 

Hjeeeeeeeeeeelp

Anonymkode: 4e22e...668

[Anonym bruker]

Drit nå i mannen og gjør det du kan for ungene dine. Så får dere evt. jobbe med forholdet når han har tatt tak i problemene. Om det virkelig bare er hans omsorgsevne som gjør at bv er koblet inn da..,

Anonymkode: af868...73b

[Anonym bruker]

Det er vanskelig å råde deg ut fra det du beskriver.

Mange familier kan fungere helt greit for barna selv om en av foreldrene ikke har tilstrekkelig omsorgsevne. Fordi den andre kompenserer for dette. Om din mann f.eks ikke får til å følge opp praktiske ting, ikke skjønner seg på barnas sikkerhet etc. kan han fremdeles være en ressurs for dem på andre områder, men det vil kreve mye mer av deg. Sannsynligvis så mye at jeg personlig aldri hadde holdt det ut, men jeg har absolutt sett familier hvor den velfungerende forelderen velger å stå i det. 

Andre familier kan ikke fungere greit for barna på grunn av en forelders manglende omsorgsevne, selv om den andre forelderen er velfungerende og strekker seg langt. Det vil f.eks være om din partners fungering er slik at han utsetter deg eller barna for vold (psykisk eller fysisk), lager en stemning av forakt eller trakassering i hjemmet, oppfører seg så aparte at det er direkte skremmende etc. Da vil det at du kompenserer sannsynligvis ikke være tilstrekkelig for at barna får en god oppvekst i familien.

Det er i utgangspunktet foreldres ansvar at barna skal ha det bra. Om han ikke er i stand til å ta det ansvaret, sitter du med det alene. Du kan få hjelp fra instansene rundt dere, og det høres det ut som dere trenger, men til syvende og sist blir det ditt valg om familien som den er per i dag kan fungere tilstrekkelig for barna, og om det er noe du selv holder ut å leve i. Og det blir hans valg om han vil søke hjelp for sine utfordringer, eller eventuelt risikere å miste ektefellen og daglig kontakt med barna sine. 

Anonymkode: fb251...290

[Anonym bruker]

Høres ut som du bør kvitte deg med ham. Han vil jo ikke bli bedre når han ikke ønsker hjelp, så hvorfor skal du stå i det som en form for veldedighet for ham?

Gjør jobben din som mor, altså beskytt ungene og gi de en god barndom.

Anonymkode: 5fb93...939

[Twintipp]

Hvorfor er barnevernet koblet inn? Det er der bekymring bør ligge, ikke hvorvidt mannen din vil tilegne seg informasjon. Hva er årsaken til bekymringen?

[Gjest]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Barnevernet er koblet inn. Men han forstår virkelig ikke hvorfor!  Det er UMULIG å kommunisere med han. Jeg har prøøøøøøøøøøøøøøøøøøvd på tusen måter! Jeg har sagt at jeg er glad i han! Problemet er og at dette blir ord mot ord ute blant folk ! Ingen kan helt tro meg ! Hvis vi skal gå fra hverandre så forstår ikke min mann hvorfor!  Og han vil kreve 50/50. Men det vet jeg at han ikke klarer. Men det ser ikke min mann! 

Ord mot ord HELE TIDEN! 

Hjeeeeeeeeeeelp

Anonymkode: 4e22e...668

Drit nå i å diskutere med ham. Du diskuterer jo i bunn og grunn med sykdommen hans. Og den vil aldre svare rasjonelt. Du må gi ham to alternativ, og de er ultimative:

1) «du tar ansvar for din EGEN psykiske helse og blir frisk eller

2) du blir singel. 
 Du har én uke på deg. Jeg starter forberedelsene til skilsmisse hvis ingen ting er skjedd før 11.11.»

[Anonym bruker]

6 timer siden, Pashla skrev:

Drit nå i å diskutere med ham. Du diskuterer jo i bunn og grunn med sykdommen hans. Og den vil aldre svare rasjonelt. Du må gi ham to alternativ, og de er ultimative:

1) «du tar ansvar for din EGEN psykiske helse og blir frisk eller

2) du blir singel. 
 Du har én uke på deg. Jeg starter forberedelsene til skilsmisse hvis ingen ting er skjedd før 11.11.»

Det var et sinnsykt godt poeng ! !

TAKK !

Anonymkode: 4e22e...668

[Anonym bruker]

7 timer siden, Twintipp skrev:

Hvorfor er barnevernet koblet inn? Det er der bekymring bør ligge, ikke hvorvidt mannen din vil tilegne seg informasjon. Hva er årsaken til bekymringen?

Det er at han er så mye sint og missforstår så utrolig mye som gjør at går utover meg og barna. Jeg mener det er pga sykdommen hans. Men den ser ikke han. Og den er usynlig for alle unntatt oss som bor med han 

 

Anonymkode: 4e22e...668

[Anonym bruker]

Har han en diagnose, eller er det du som har diagnotisert han etter egne erfaringer?

Uansett hva slags diagnose han måtte ha er det jo ikke greit at han er slem. Ingen diagnose gjør deg slem altså. Du sier han er frekk, utakknemlig, har et sinneproblem og tar deg som en selvfølge, hva slags diagnose rettferdiggjør slik oppførsel?

Jeg har en del psykiske diagnoser i familien, alt fra bipolar til personlighetsforstyrrelser, og selv om de kan oppfattes litt selvsentrerte og egoistiske til tider er de da ikke frekke og slemme....

Anonymkode: c2972...635

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har han en diagnose, eller er det du som har diagnotisert han etter egne erfaringer?

Uansett hva slags diagnose han måtte ha er det jo ikke greit at han er slem. Ingen diagnose gjør deg slem altså. Du sier han er frekk, utakknemlig, har et sinneproblem og tar deg som en selvfølge, hva slags diagnose rettferdiggjør slik oppførsel?

Jeg har en del psykiske diagnoser i familien, alt fra bipolar til personlighetsforstyrrelser, og selv om de kan oppfattes litt selvsentrerte og egoistiske til tider er de da ikke frekke og slemme....

Anonymkode: c2972...635

Ser ut som Hi har diagnostisert han. synes du skal gå jeg hi. Du er veldig fokusert på å få en diagnose på han! Hadde også smelt døra på deg

Anonymkode: 0d840...8e9

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser ut som Hi har diagnostisert han. synes du skal gå jeg hi. Du er veldig fokusert på å få en diagnose på han! Hadde også smelt døra på deg

Anonymkode: 0d840...8e9

Hi som har bodd med mannen i flere år er vel mest trolig bedre enn de fleste til å forstå om han har psykiske problemer eller ikke.

Når mannen så har en så stor sinneproblematikk at barnevernet er blitt koblet inn, da er det uansett ingen tvil om at mannen har store problemer, uansett årsak. Og uansett årsak trenger han tydeligvis hjelp til å ev. endre seg.

Om du hadde oppført deg som His mann, da tror jeg din "kjære" hadde takket deg om du gikk. Det er ikke kjærlighet å behandle kone og barn så stygt at barnevernet må kobles inn for å hjelpe og beskytte dem.

Anonymkode: 0a7df...87c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ser ut som Hi har diagnostisert han. synes du skal gå jeg hi. Du er veldig fokusert på å få en diagnose på han! Hadde også smelt døra på deg

Anonymkode: 0d840...8e9

Er ikke jeg som har funnet diagnosen. Han som leste en artikkel og kjente seg igjen. Men nå nekter han å ta det innover seg.... så tenk deg litt mer om neste gang du svarer folk på denne måten 

Anonymkode: 4e22e...668