Ikke så mye som en takk en gang...

[Anonym bruker]

Må bare få luftet noen tanker. 
Har vært sammen med min mann snart halve livet.. Hans bror og ekskone fikk en gutt for 15 år siden, samtidig som vi også fikk en sønn. 
Broren til mannen har alltid vært glad i alkohol og tidvis piller, og ekskonen var lik. 
Vi så tidlig at ting skurret hjemme, og hadde gutten mye hjemme hos oss. Så skjerpet de seg i perioder og ting gikk bedre. Jeg har alltid vært på vakt og levd på ank for om han har det bra. 
Det ble aldri til at andre instanser ble koblet inn da han hadde oss og besteforeldrene.

De siste årene har han bodd permanent hos oss, og jeg kan med hånden på hjertet si jeg er like glad i han som mitt andre barn. 
Vi stiller opp på alt som er med begge guttene, og mannen min er lagleder på begges fotballag. 
Jeg har brukt utallige timer på å forsøke etter beste evne og ruste gutten og snakke igjennom sorgen over «tapet» av foreldrene. 
Han kan være der når han vil, og en helg i ny og ne ringer foreldrene og tar han med på noe. Innimellom dukker de opp på kamp, stort sett ikke.
Men, det er vi som er der hver dag med lekser, mat, forutsigbarhet, klær, kjøring, rømmer huset når han vil ha guttene hjemme, lært han å stå på ski, svømme, ja alt.

I går var vi på en minifeiring hos svigermor. Da kommer min svoger og svigerinne. Og det slo meg, aldri en gang har de takket for at vi har tatt vare på deres barn. At vi satt egne planer om flere barn på is for å være tilstede for deres barn. At vi har ofret utallige voksenturer/samlinger/sosialt for gutten dems ikke taklet at vi var borte. 
Gutten er blitt den flotteste du kan tenke deg, og jeg er så stolt! Ikke det har de heller sagt til han.

Det bare slo meg i går.

Anonymkode: 79423...2d1

[Anonym bruker]

Trist.

Men det var en grunn til at dere tok dere av han, og da tenker jeg at de ikke har kommet så mye lenger på den tiden. 

Godt dere stiller opp, og skaper tryggheten. Dere er gode mennesker

Anonymkode: f0f93...bde

[Anonym bruker]

Så godt at dere var så gode og romslige. Du kan jo se det sånn at de vet veldig godt, men når de ikke engang evner å ta hånd om barn er vel sosiale koder generelt enda lenger ned på lista. Men du har to flotte gutter, og den du ikke har født selv vet veldig godt hvem som i praksis har vært foreldrene hans.

Anonymkode: 42474...bdd

[Anonym bruker]

Du kan ikke forvente takk ved hver anledning. Når de ikke klarer å ta vare på barnet og seg selv, så tror jeg neppe du kan forvente så mye av de.

Hvis gutten er 15 år og bor hos dere permanent så håper jeg virkelig det er andre instanser involvert slik at både dere og gutten får rettighetene sine ivaretatt.

Anonymkode: 4524d...9c8

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke du skal forvente takk når de ikke engang klarer å ta vare på sønnen sin...

Din takk får du fra gutten selv, hans kjærlighet til deg og hvordan han vil stille opp tilbake når dere blir eldre og trenger hjelp, når han får egne barn og vil ha dere som besteforeldre osv osv. 

Anonymkode: c9165...25b

[Anonym bruker]

Du er et fantastisk menneske😊

Anonymkode: ab16e...940

[Anonym bruker]

Når de ikke engang klarer å ta vare på og sette sitt eget barn først, er de neppe personer som  som tenker på andre enn seg selv.

 

Selv om det ikke betyr så mye, takk for at dere sørger for å gi dette barnet trygghet, stabilitet og kjærlighet. Det trengs flere mennesker som dere❤️

Anonymkode: f6472...d4d

[Gjest]

Den største takken er jo å få lov å være foreldre til ham også. Jeg tror ikke du skal vente noen takk fra de to voksne. De har tydeligvis mer enn nok med seg selv.

[Anonym bruker]

Hvis de takker deg ligger det også i takken en anerkjennelse av at de selv har feilet, og kanskje det verste vi mennesker kan feile i er å være foreldre. De vil nok ikke innse dette selv. Gutten kommer derimot alltid til å være veldig glad i dere, og for det dere har gjort. 

Anonymkode: 09e89...89e

[Anonym bruker]

Misforstå meg rett, jeg forventer ingen hyllest eller noe. Gutten er og har vært en sann glede. Men, vi har selvsagt «jobbet» mye. Mange samtaler, jeg har vært med han til psykolog for jeg så han slet med å sette grenser for sine foreldre, vi har jobbet en del for å gjøre han til den robuste gutten med selvtillit som han er i dag.

Jeg har aldri forventet noe, men i går ramlet det over meg.. Her sitter vi og snakker om vær og vind, og ikke en gang kan dere si takk. Takk for at dere tok hånd om det kjæreste vi hadde når vi valgte rusen. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Må bare få luftet noen tanker. 
Har vært sammen med min mann snart halve livet.. Hans bror og ekskone fikk en gutt for 15 år siden, samtidig som vi også fikk en sønn. 
Broren til mannen har alltid vært glad i alkohol og tidvis piller, og ekskonen var lik. 
Vi så tidlig at ting skurret hjemme, og hadde gutten mye hjemme hos oss. Så skjerpet de seg i perioder og ting gikk bedre. Jeg har alltid vært på vakt og levd på ank for om han har det bra. 
Det ble aldri til at andre instanser ble koblet inn da han hadde oss og besteforeldrene.

De siste årene har han bodd permanent hos oss, og jeg kan med hånden på hjertet si jeg er like glad i han som mitt andre barn. 
Vi stiller opp på alt som er med begge guttene, og mannen min er lagleder på begges fotballag. 
Jeg har brukt utallige timer på å forsøke etter beste evne og ruste gutten og snakke igjennom sorgen over «tapet» av foreldrene. 
Han kan være der når han vil, og en helg i ny og ne ringer foreldrene og tar han med på noe. Innimellom dukker de opp på kamp, stort sett ikke.
Men, det er vi som er der hver dag med lekser, mat, forutsigbarhet, klær, kjøring, rømmer huset når han vil ha guttene hjemme, lært han å stå på ski, svømme, ja alt.

I går var vi på en minifeiring hos svigermor. Da kommer min svoger og svigerinne. Og det slo meg, aldri en gang har de takket for at vi har tatt vare på deres barn. At vi satt egne planer om flere barn på is for å være tilstede for deres barn. At vi har ofret utallige voksenturer/samlinger/sosialt for gutten dems ikke taklet at vi var borte. 
Gutten er blitt den flotteste du kan tenke deg, og jeg er så stolt! Ikke det har de heller sagt til han.

Det bare slo meg i går.

Anonymkode: 79423...2d1

Drit i de udugelige foreldrene! 

Men vet du faktisk hvem som kommer til å takke dere? Jo, det er gutten! Og det er faktisk DET som betyr noe!

Dere er fantastiske mennesker!  

Anonymkode: d416e...b0c

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Misforstå meg rett, jeg forventer ingen hyllest eller noe. Gutten er og har vært en sann glede. Men, vi har selvsagt «jobbet» mye. Mange samtaler, jeg har vært med han til psykolog for jeg så han slet med å sette grenser for sine foreldre, vi har jobbet en del for å gjøre han til den robuste gutten med selvtillit som han er i dag.

Jeg har aldri forventet noe, men i går ramlet det over meg.. Her sitter vi og snakker om vær og vind, og ikke en gang kan dere si takk. Takk for at dere tok hånd om det kjæreste vi hadde når vi valgte rusen. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

Rus er en sykdom, men det er også ofte enorm egoisme i det. Som en over sa, skal de takke deg, da må de på et vis også innrømme at de selv har feilet. De har jo hatt mange år på seg til å søke hjelp slik at de kanskje kunne vært foreldre, men de har valgt å ikke ta ansvar for egen sykdom og avhengighet. Det er nok en del av deres sykdom, men det viser også at de ikke er i stand til å ta ansvar for andre enn seg selv.

Jeg tenker de vet, og kanskje er de også takknemlige, men de er tydeligvis ikke i stand til å kommunisere noe av det. Hva årsaken deres er, om det er egoisme, frykt, skam eller bare at de ikke evner å bry seg, det spiller egentlig ikke noen rolle.

Du og mannen din trenger ikke deres anerkjennelse eller takknemlighet. Dere har gjort det dere har gjort at stor kjærlighet, og takken dere har fått er en flott sønn i deres gutt. Du og din mann og din biologiske sønn har fått en stor gave i ham. Selv om det sikkert har vært mye tøft også, så har dere lykkes, dere har med kjærlighet tatt til dere et barn som er blitt deres etterhvert. Og takken får du egentlig hver eneste dag fra ham og det at han er blitt den han er i dag. Uten dere hadde han ikke greid seg slik. Og uten han hadde dere heller ikke vært den fine familien med to sønner som dere er i dag ❤️

Når du kjenner på de følelsene du nå gjorde (det er jo naturlig å kjenne på det), så minn deg selv på at du ikke gjorde det for takk, at dere gjorde det av en eneste grunn - av kjærlighet til den gutten som nå på alle måter som betyr noe, er din og din manns. Den kjærligheten dere får er takk mer enn nok ❤️

 

 

 

Anonymkode: 16c98...704

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Misforstå meg rett, jeg forventer ingen hyllest eller noe. Gutten er og har vært en sann glede. Men, vi har selvsagt «jobbet» mye. Mange samtaler, jeg har vært med han til psykolog for jeg så han slet med å sette grenser for sine foreldre, vi har jobbet en del for å gjøre han til den robuste gutten med selvtillit som han er i dag.

Jeg har aldri forventet noe, men i går ramlet det over meg.. Her sitter vi og snakker om vær og vind, og ikke en gang kan dere si takk. Takk for at dere tok hånd om det kjæreste vi hadde når vi valgte rusen. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

Det er en fattig trøst, men jeg vil tro at absolutt alle andre ser verdien i det dere har gjort. Kanskje om de klarer å komme seg ut av ruslivet en dag. Men om du tenker på det slik - det vil jo nesten ikke være til å holde ut å ta inn over seg hvor komplett de har feilet... så kanskje spesielt guttens liv er enklere slik, for de kunne jo gått så totalt i oppløsning om de tok inn hvor galt de har opptrådt.

Anonymkode: 42474...bdd

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Rus er en sykdom, men det er også ofte enorm egoisme i det. Som en over sa, skal de takke deg, da må de på et vis også innrømme at de selv har feilet. De har jo hatt mange år på seg til å søke hjelp slik at de kanskje kunne vært foreldre, men de har valgt å ikke ta ansvar for egen sykdom og avhengighet. Det er nok en del av deres sykdom, men det viser også at de ikke er i stand til å ta ansvar for andre enn seg selv.

Jeg tenker de vet, og kanskje er de også takknemlige, men de er tydeligvis ikke i stand til å kommunisere noe av det. Hva årsaken deres er, om det er egoisme, frykt, skam eller bare at de ikke evner å bry seg, det spiller egentlig ikke noen rolle.

Du og mannen din trenger ikke deres anerkjennelse eller takknemlighet. Dere har gjort det dere har gjort at stor kjærlighet, og takken dere har fått er en flott sønn i deres gutt. Du og din mann og din biologiske sønn har fått en stor gave i ham. Selv om det sikkert har vært mye tøft også, så har dere lykkes, dere har med kjærlighet tatt til dere et barn som er blitt deres etterhvert. Og takken får du egentlig hver eneste dag fra ham og det at han er blitt den han er i dag. Uten dere hadde han ikke greid seg slik. Og uten han hadde dere heller ikke vært den fine familien med to sønner som dere er i dag ❤️

Når du kjenner på de følelsene du nå gjorde (det er jo naturlig å kjenne på det), så minn deg selv på at du ikke gjorde det for takk, at dere gjorde det av en eneste grunn - av kjærlighet til den gutten som nå på alle måter som betyr noe, er din og din manns. Den kjærligheten dere får er takk mer enn nok ❤️

 

 

 

Anonymkode: 16c98...704

Nå sitter jeg på jobb og strigråter. Uff. 
Det var akkurat som noe bare traff meg i går, som jeg ikke har hatt tid til å reflektere over. 
Utad sier både de og foreldrene til mannen at han bor hos oss fordi guttene er så knyttet, at de er enebarn og ville vokse opp sammen. Vi har ikke sagt noe på det, mest for å skåne nevøen vår. 
Men, etter at foreldrene hadde drukket nok engang og han måtte rydde opp og ikke kom seg til skolen, sa jeg at enten bor han hos oss eller så kobler vi inn barnevernet. Da hadde han vært hos oss masse allerede, helt fra liten av. 
Men det som sies er at han er hos oss pga guttene. 
Ikke engang når han skadet seg i gymmen på skolen og moren ikke ble informert før jeg ringte hun fra sykehuset på kvelden, reagerte hun. 
Hils og si god bedring, hun var full. Så vi har gradvis bare tatt over omsorgen. Fine og gode gutten min... Var bare som om alt traff meg i går.

Anonymkode: 79423...2d1

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå sitter jeg på jobb og strigråter. Uff. 
Det var akkurat som noe bare traff meg i går, som jeg ikke har hatt tid til å reflektere over. 
Utad sier både de og foreldrene til mannen at han bor hos oss fordi guttene er så knyttet, at de er enebarn og ville vokse opp sammen. Vi har ikke sagt noe på det, mest for å skåne nevøen vår. 
Men, etter at foreldrene hadde drukket nok engang og han måtte rydde opp og ikke kom seg til skolen, sa jeg at enten bor han hos oss eller så kobler vi inn barnevernet. Da hadde han vært hos oss masse allerede, helt fra liten av. 
Men det som sies er at han er hos oss pga guttene. 
Ikke engang når han skadet seg i gymmen på skolen og moren ikke ble informert før jeg ringte hun fra sykehuset på kvelden, reagerte hun. 
Hils og si god bedring, hun var full. Så vi har gradvis bare tatt over omsorgen. Fine og gode gutten min... Var bare som om alt traff meg i går.

Anonymkode: 79423...2d1

Jeg blir helt varm i hjertet av å lese dette, det viser hvor mye dere bryr dere og hvor mye han betyr for dere. Dere betyr garantert like mye for han.

Anonymkode: 3cc6e...5d3

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Nå sitter jeg på jobb og strigråter. Uff. 
Det var akkurat som noe bare traff meg i går, som jeg ikke har hatt tid til å reflektere over. 
Utad sier både de og foreldrene til mannen at han bor hos oss fordi guttene er så knyttet, at de er enebarn og ville vokse opp sammen. Vi har ikke sagt noe på det, mest for å skåne nevøen vår. 
Men, etter at foreldrene hadde drukket nok engang og han måtte rydde opp og ikke kom seg til skolen, sa jeg at enten bor han hos oss eller så kobler vi inn barnevernet. Da hadde han vært hos oss masse allerede, helt fra liten av. 
Men det som sies er at han er hos oss pga guttene. 
Ikke engang når han skadet seg i gymmen på skolen og moren ikke ble informert før jeg ringte hun fra sykehuset på kvelden, reagerte hun. 
Hils og si god bedring, hun var full. Så vi har gradvis bare tatt over omsorgen. Fine og gode gutten min... Var bare som om alt traff meg i går.

Anonymkode: 79423...2d1

Kanskje du også føler på sorg, sorg på guttens vegne, på en måte? Det er jo så tydelig at du ønsker alt det beste for denne gutten. Men det å gjøre foreldrene hans til de gode og kjærlige og fungerende foreldrene han fortjener, det kan du aldri gi ham, for de er ikke i stand til å være der. Istedenfor har du og mannen din gitt ham noe like bra, gode, kjærlige og fungerende foreldre i dere selv, som tydeligvis elsker ham som om han er deres egen. Større gave kan dere ikke gi eller få, dere og den gutten har fått hverandre

Den historien som foreldrene og familien forteller utad, den tror jeg du skal fortsette å være litt overbærende til. Jeg tror den historien er foreldrenes livsløgn, eneste måten de greier å forholde seg til dette og omverdenen på. På sett og vis er det jo heller ingen løgn (bare ikke hele sannheten) - det at de har gitt slipp på sønnen ga ham og dere muligheten til å skape den trygge og gode familien dere og de to guttene har skapt sammen. Og kanskje er det den største takken du og dere noen gang vil få, det at de har akseptert at dere tar var på gutten, uten å protestere på det. Det viser jo at de har tillit til dere, at de stoler på dere med det som nok en gang var det mest dyrebare de hadde, før de forsvant helt inn i rusen og avhengigheten og egne psykiske problemer. Men de har tydeligvis full tilro til deg og mannen din, og de ser jo garantert selv hvor godt det har vært for gutten deres, at du og din mann har gitt ham noe de selv aldri kunne greid. Så kanskje er det at de lar ham vokse opp hos dere den største og tydeligste takken dere noen gang vil få, selv om ordene kanskje aldri vil bli sagt høyt.

Kjærligheten din til denne gutten lyser ut av skjermen! ❤️

Anonymkode: 16c98...704

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er en fattig trøst, men jeg vil tro at absolutt alle andre ser verdien i det dere har gjort. Kanskje om de klarer å komme seg ut av ruslivet en dag. Men om du tenker på det slik - det vil jo nesten ikke være til å holde ut å ta inn over seg hvor komplett de har feilet... så kanskje spesielt guttens liv er enklere slik, for de kunne jo gått så totalt i oppløsning om de tok inn hvor galt de har opptrådt.

Anonymkode: 42474...bdd

De har feilet så totalt på alt elementært. Trygghet, forutsigbarhet... 
Helt uvirkelig at de ikke kan se det. I stedet sier de til andre at guttene er mest hos oss og at de ikke ser de stort fordi de er ute «og flyr». Kunne ikke vært lenger unna sannheten.. Vi har bygd om kjelleren til dem, så samlingspunktet er her hos oss. Toastjernet går som et uvær og jeg baker sikkert 100 boller og pizzaboller i uka. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De har feilet så totalt på alt elementært. Trygghet, forutsigbarhet... 
Helt uvirkelig at de ikke kan se det. I stedet sier de til andre at guttene er mest hos oss og at de ikke ser de stort fordi de er ute «og flyr». Kunne ikke vært lenger unna sannheten.. Vi har bygd om kjelleren til dem, så samlingspunktet er her hos oss. Toastjernet går som et uvær og jeg baker sikkert 100 boller og pizzaboller i uka. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

De ser det nok, men å skulle ta det innover seg og si det foran andre, da slår illusjonene sprekker. Det høres ut som om de har bygd seg opp en "sannhet" som er akseptabel for de, og gjemmer seg bak den. Det er mye lettere å late som, enn å stå for hvordan det virkelig er.

Anonymkode: 3cc6e...5d3

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kanskje du også føler på sorg, sorg på guttens vegne, på en måte? Det er jo så tydelig at du ønsker alt det beste for denne gutten. Men det å gjøre foreldrene hans til de gode og kjærlige og fungerende foreldrene han fortjener, det kan du aldri gi ham, for de er ikke i stand til å være der. Istedenfor har du og mannen din gitt ham noe like bra, gode, kjærlige og fungerende foreldre i dere selv, som tydeligvis elsker ham som om han er deres egen. Større gave kan dere ikke gi eller få, dere og den gutten har fått hverandre

Den historien som foreldrene og familien forteller utad, den tror jeg du skal fortsette å være litt overbærende til. Jeg tror den historien er foreldrenes livsløgn, eneste måten de greier å forholde seg til dette og omverdenen på. På sett og vis er det jo heller ingen løgn (bare ikke hele sannheten) - det at de har gitt slipp på sønnen ga ham og dere muligheten til å skape den trygge og gode familien dere og de to guttene har skapt sammen. Og kanskje er det den største takken du og dere noen gang vil få, det at de har akseptert at dere tar var på gutten, uten å protestere på det. Det viser jo at de har tillit til dere, at de stoler på dere med det som nok en gang var det mest dyrebare de hadde, før de forsvant helt inn i rusen og avhengigheten og egne psykiske problemer. Men de har tydeligvis full tilro til deg og mannen din, og de ser jo garantert selv hvor godt det har vært for gutten deres, at du og din mann har gitt ham noe de selv aldri kunne greid. Så kanskje er det at de lar ham vokse opp hos dere den største og tydeligste takken dere noen gang vil få, selv om ordene kanskje aldri vil bli sagt høyt.

Kjærligheten din til denne gutten lyser ut av skjermen! ❤️

Anonymkode: 16c98...704

Ååååå, kjære min.... tusen takk! Tusen takk for fine ord, og for å sortere alt så fint.

Ting har bare gått i ett med unger, jobb, fritidsaktiviteter osv i alle år, i går bare slo det meg så hardt. Her sitter foreldrene til gutten, han prater høflig med dem, og jeg tenker, herregud, vil dere ikke gå i behandling, få hjelp og få tilbake en relasjon til denne nydelige sønnen deres. 
Han er langt mer reflektert, klok, ressurssterk og sterk enn det de noen gang har vært i nærheten av. Har de ikke lyst til å si til han at de er lei seg, gi han en klem å si hvor stolt de er av han? Jeg klarer ikke å forstå. 
De virker helt upåvirket! 
 

Jeg har jo snakket masse med min nevø om det, men i går var det så tydelig. Han sier han ikke føler det naturlig å ha så mye med de å gjøre. 
Og det respekterer vi.

Han blir fortalt hver bidige dag fra meg og oss at vi elsker han og er stolte av ham❤️

Anonymkode: 79423...2d1

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ååååå, kjære min.... tusen takk! Tusen takk for fine ord, og for å sortere alt så fint.

Ting har bare gått i ett med unger, jobb, fritidsaktiviteter osv i alle år, i går bare slo det meg så hardt. Her sitter foreldrene til gutten, han prater høflig med dem, og jeg tenker, herregud, vil dere ikke gå i behandling, få hjelp og få tilbake en relasjon til denne nydelige sønnen deres. 
Han er langt mer reflektert, klok, ressurssterk og sterk enn det de noen gang har vært i nærheten av. Har de ikke lyst til å si til han at de er lei seg, gi han en klem å si hvor stolt de er av han? Jeg klarer ikke å forstå. 
De virker helt upåvirket! 
 

Jeg har jo snakket masse med min nevø om det, men i går var det så tydelig. Han sier han ikke føler det naturlig å ha så mye med de å gjøre. 
Og det respekterer vi.

Han blir fortalt hver bidige dag fra meg og oss at vi elsker han og er stolte av ham❤️

Anonymkode: 79423...2d1

Jeg er helt enig i at det er nesten umulig å forstå. Men da tenker vi jo ut fra vår normalitet, og da er det uforståelig. Men de har tydelig psykiske problemer, de har en sterk rusavhengighet, og trolig er de egoistiske også.

Jeg tenker at det er synd på dem, for de er ikke sterke personer. De har ikke styrke til å kjempe. Det betyr jo også at de ikke har troen på seg selv. Og når de ser hvor flott sønnen deres har utviklet seg hos dere, så vet de vel at de aldri kan gi ham noe i nærheten av det mannen din og du har gitt deres sønn. Hvis de ikke er helt avstumpet følelsesmessig så tenker jeg at kanskje det er for vondt og vanskelig for dem å si de er lei seg, gi ham en klem. For det vil kreve mot og styrke av dem - å stille seg ansikt til ansikt med egne feil, sykdom, avhengighet, svakhet, det å ha feilet som foreldre... Jeg tror ikke disse foreldrene har styrke i seg til det, i hvert fall ikke nå. Så de fortsetter å heller selvmedisinere seg selv, for det er den eneste løsningen de "fikser". Kanskje de på et senere tidspunkt vil greie å unnskylde eller takke, men det beste, både for gutten og deg, det tror jeg er å ikke forvente noe som helst av dem. For forventer dere noe av dem så vil dere bli skuffet, gang på gang. Ved å akseptere at de ikke strekker til, at de faktisk ikke greier bedre enn de gjør, så vil dere få det lettere selv. For meg, i en lignende situasjon, har det også hjulpet å synes synd på vedkommende, for det er vedkommende som taper mest på det, som taper på å være så svak, ikke tørre å ta tak i egne problemer, ikke ha mot til å søke hjelp og behandling for egen del. Det er synd på personer som sliter så mye med seg selv.

Men dere har tydeligvis greid å skape dere en ny og veldig sammensveiset, trygg og stabil familie, hvor dere tør snakke og kjenne på det som er vanskelig, tør ta tak i det og jobbe dere gjennom det. Bedre gave tror jeg ikke dere kunne gitt den gutten Og det at han er blitt en så modig og reflektert person er jo også en slags takk til din mann og deg ❤️

 

 

 

Anonymkode: 16c98...704

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Misforstå meg rett, jeg forventer ingen hyllest eller noe. Gutten er og har vært en sann glede. Men, vi har selvsagt «jobbet» mye. Mange samtaler, jeg har vært med han til psykolog for jeg så han slet med å sette grenser for sine foreldre, vi har jobbet en del for å gjøre han til den robuste gutten med selvtillit som han er i dag.

Jeg har aldri forventet noe, men i går ramlet det over meg.. Her sitter vi og snakker om vær og vind, og ikke en gang kan dere si takk. Takk for at dere tok hånd om det kjæreste vi hadde når vi valgte rusen. 
 

Anonymkode: 79423...2d1

Mulig jeg tar feil, men tror jeg skjønner hva du mener. At de ikke i det hele tatt kommenterer på hvor fin gutt sønnen deres har blitt takket være dere, viser interesse eller takknemlig får en virkelig til å både se og tenke hvor lite denne gutten betyr for de. Men dere er fantastiske og husk og ros dere selv for det valget dere tok da dere tok han inn!! ❤️ Denne gutten vil nok takke dere enormt når han blir eldre og ser det.

Anonymkode: 2ed65...2d0

[Anonym bruker]

Tenker at det ikke er så rart. Her snakker vi om folk som har neglisjert eget barn. Hvorfor skulle det falt dem inn å takke for noe? Tenker jeg da😅

Anonymkode: e2682...627