Til dere som har vært med noen når de døde

[Anonym bruker]

Jeg var med pappa de siste døgnene på sykehuset til han døde. Han var delvis våken og klar i begynnelsen, og tilsynelatende ikke våken mot slutten. Etter det første døgnet sa legen til meg at pappa var døende. Det ble aldri sagt til pappa, men han forstod det jo. 

Nå i ettertid sliter jeg litt med at vi ikke snakket mer åpent om det der og da med ham, snakket om det direkte, og fikk "takket for alt" liksom. Jeg føler nå at jeg latet som jeg trodde han ville bli bra for ikke å skremme ham og få ham til å bli redd.

Vi fikk snakket litt "ut" om ting, så mye han orket snakke da. Ble for lite av det føler jeg nå. Skulle passet på mens jeg kunne. Var også redd for å være for mye på med klemmer og holde hender og snakking fordi han sikkert var veldig sliten. Og vi pleide ikke være så nært på hverandre ellers. Så jeg holdt litt avstand og gikk litt ut for å gi ham litt space. Angrer det nå, for den tiden jeg kunne hatt med ham får jeg jo ikke tilbake. Var sykepleierne som oppfordret meg til å ta mye pauser, var der i 4 døgn og han var mest våken på nettene. Var jo ekstremt slitsomt, men det var jo han som var hovedpersonen og jeg føler jeg burde gitt alt de siste dagene. Vært der hele tiden og snakket og klemt. Utnyttet siste tiden og fått fortalt hvor mye jeg har satt pris på alt. 

Flere som sliter med slike tanker etter å ha vært gjennom noe sånt? Ikke er det noen man kan snakke med dette om heller føler jeg. Mamma er død og jeg er enebarn. Samboer er litt redd døden og unngår å snakke om dette, han har ikke spurt en eneste gang hvordan det var. Og vil ikke plage venner med det, det er jo bare første ukene etter dødsfall andre "bryr seg", etter begravelsen er jo de "ferdig" med det liksom. 

Anonymkode: e5c2e...9b5

[hysterika]

Jeg synes du skal slå deg til ro med at det ble som det ble denne gangen. Det er ingen som vet hvordan de takler en sånn situasjon før de har prøvd, og nå har du jo lært ting og gjort deg erfaringer som du kan bruke neste gang. Du var der, du stilte opp, du gjorde det du kunne. Legg det bort. Ta vare på de gode minnene. Lev ditt liv og vis at du er glad i de du har rundt deg nå. Klem til deg!

[Listedamen]

Jeg vil tro det er veldig vanlig å sitte igjen med disse tankene, man har lett for å tenke hva, hvis, om osv. Jeg var nettopp gjennom noe av det samme med min fantastiske svigermor, og jeg forstår at du tenker som du gjør. Men jeg vil anbefale deg å jobbe med tankene. Man gjør det som føles riktig der og da, det gjorde garantert du også. Og hvis det, som du sier, var unaturlig å være veldig nær da han var frisk, så kunne det nok ha føltes falskt å plutselig være nær på det helt siste.

Som sagt, jeg forstår deg, og opplever også innimellom at følelsene tar overhånd og ender i angrende tanker, men det hjelper meg så fryktelig lite. Dermed jobber jeg hardt med å ha fokus på alt det positive, også på dødsleiet. 
 

Føler med deg og håper du klarer å komme deg gjennom denne tunge tiden. Hvis du føler behov for å snakke med noen og samboeren din ikke er helt riktig for det, så er det ingen skam å snakke med for eksempel en psykolog. Kanskje du har behov for å bearbeide en del ting som kan være vanskelig på egenhånd.

[*Miss Marple*]

Jeg tror også tankene dine er veldig vanlige. Vi er nå en gang laget slik at vi analyserer og tenker over ting i etterkant. 
Du var der for faren din, og jøye meg for en jobb du gjorde ved å være der for han i fire hele døgn! Det er utrolig tøft gjort og jeg er ganske så sikker på at han følte nærheten, tryggheten og kjærligheten fra deg. 
 

Alle kommuner har et lavterskeltilbud med psykriatisk sykepleier hvor du kan bestille time selv. Det kan virke som det kan være bra for deg å få lufte tankene du har. De er som sagt ganske naturlige, men kan likevel være tunge å hanskes med alene. 
 

Kondolerer med faren din og ta vare på deg selv ❤️

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det er pårørende som føler det slik. Om man kunne snakket med den døde etter døden er jeg sikker på at de selv ikke hadde følt det slik. Da jeg satt med min far tenkte jeg at han fikk styre det. Vi hadde ikke noe uoppgjort. Det var ingenting jeg følte at han trengte å snakke om. Jeg tror han foretrakk en slags normalitet også de siste dagene han var bevisst. Han synes nok det var kjekkere at vi pratet om barn og barnebarn de øyeblikkene han var våken/bevisst. Han var en mann som ikke likte å gruble for mye på døden og heller ta en dag av gangen.

Jeg tror foreldrene våre vet veldig godt hva vi føler for dem og de føler en god ro og trygghet ved å se at vi (og eventuelle barnebarn) har blitt som vi har blitt  Noen familier uttrykker ikke denne kjærligheten i ord, men man forstår det så godt likevel. Din far fikk jo også en veldig trygg bekreftelse på dette ved at du var der med han og gikk sammen med han på denne siste delen av reisen ❤️ 

En jeg kjenner følte hun hadde noe hun ønsket å si til sitt familiemedlem. Hun fant aldri en anledning ettersom årene gikk. Personen lå for døden og siste mulighet nærmet seg. Så gikk det opp for henne at familiemedlemmet nok ikke hadde oppfattet situasjon lik den gangen. Det var ingenting som trengtes oppklaring. Hadde hun sagt noe hadde nok personen blitt veldig lei seg for at hun hadde båret på dette alle disse årene. Fra å føle at dette var noen personen trengte å høre forstod hun nå at det kun var et eget behov som hun hadde projisert over på den andre. Da forsvant behovet og de kunne bruke den siste tiden med å bare være der for hverandre.

Jeg tror det er det som teller den siste tiden. Ord blir ikke så lenger viktig, men det at man er der for hverandre slik du var der for faren din ❤️  Det er ikke alltid det går heller for alle (om man f.eks. bor langt unna, er i karantene osv). Da tror jeg den som skal dø finner stor trygghet i at barna har fått fine liv og at de som forelder har vært med på å skape disse barna som nå har blitt gode voksne. Jeg tror denne vissheten er den beste noe som skal dø kan ha.  

Anonymkode: 9934f...1e6

[Anonym bruker]

Det er helt normalt det du føler. Og du skal ikke ha dårlig samvittighet. Du var jo der og du stilte opp når han trengte deg. Det er det aller viktigste.

Har tenkt på dette med å ta på/holde i hånda selv når mine foreldre kommer til det stadiet. Vi har aldri vært fysiske med hverandre, så jeg tror det kommer til og føles unaturlig også på slutten. Og jeg kommer sikkert til å føle på det samme som deg i etterkant. Det er helt normalt.

Anonymkode: fd688...7df