Dere som har barn med ADHD

[Anonym bruker]

Her har vi to med ADHD, og de er veldig ulike på mye, men har jo noen fellestrekk. Det jeg lurer på er om dere andre føler det litt som meg. For nå er mine begynt å bli store, men det er liksom fortsatt så mye og ustabilt at jeg føler meg kronisk anspent og stresset. Der de andre og "normale" barna har mer forutsigbart reaksjonsmønster, er det fortsatt like kaotisk med disse to. F.eks. bare det å gå ut og spise eller i besøk. Jeg klarer ikke å slappe av fordi jeg aldri vet hvordan det vil gå, om en av dem plutselig går helt i lås og eventuelt når og hvordan. Det kan gå helt fint, eller en eller begge kan brått bikke over og låse seg. Nå snakker jeg ikke bare om akkurat nå når det er korona, for da blir det lite slikt, men til vanlig. 

Det kan være helt andre ting også, som legging med yngste (11 år). Stort sett går det fint, men plutselig smeller det og hun er umulig å få i seng, blir helt urimeleg, eller får angstanfall eller noe. Og det kommer alltid som lyn fra klar himmel. 

Vi prøver å alltid være i forkant, forklarer, forbereder, har rutiner osv, men likevel ...

Poenget er bare at jeg føler meg så konstant stresset av dette, at jeg aldri vet hvor jeg har dem.  Og de evinnelige påminnelsene om alt, masingen for at de enkleste ting skal bli gjort. Det kan ikke sammenlignes med de andre barna, alle har jo sine dager, men dette er helt annerledes, og jeg lurer på om dere andre som har barn med ADHD kjenner seg igjen og forstår hva jeg mener? 

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

Har ein av kvar, og forstår kva du meiner. Går stadig på nåler for ikkje å vekke sinne og frustrasjon.

Anonymkode: cc01b...76f

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har ein av kvar, og forstår kva du meiner. Går stadig på nåler for ikkje å vekke sinne og frustrasjon.

Anonymkode: cc01b...76f

Ja, det også. Jeg prøver egentlig å ikke gjøre det, men av og til er man bare så utmattet at man ikke orker alternativet. 

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

Kjenner meg godt igjen i den. Han har nå blitt 15 år, men kan fortsatt plutselig gå i lås. Var veldig spent på konfirmasjon hans pga plutselig blir han veldig sliten og da kommer det endel verbale ticks. Men nå ble konfirmasjon avlyst på korona , men vi skal ha den til våren. Kjenner jeg er spent..

Anonymkode: 81dc0...b12

[Anonym bruker]

Jeg føler ikke så veldig mye på det stresset du beskriver, egentlig. Tror det handler om at jeg er den eneste som fullt ut håndterer barnet, og dermed stort sett vil kunne roe situasjonen ved behov. Men jeg ser at andre rundt henne opplever henne ekstremt krevende og nok går litt på nåler/har et slikt vedvarende stress i relasjonen (skole, AKS, barnehage tidligere, venners foreldre etc). 

Anonymkode: 1bc56...df6

[Anonym bruker]

Jepp. Er sånn her også. Prøver å få til noe avlastning for meg. Besteforeldre eller annet. Slapper kun av når jeg får en ordentlig pause og jeg vet at barnet er ivaretatt av noen han har en god relasjon til. 

Anonymkode: 2765b...383

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler ikke så veldig mye på det stresset du beskriver, egentlig. Tror det handler om at jeg er den eneste som fullt ut håndterer barnet, og dermed stort sett vil kunne roe situasjonen ved behov. Men jeg ser at andre rundt henne opplever henne ekstremt krevende og nok går litt på nåler/har et slikt vedvarende stress i relasjonen (skole, AKS, barnehage tidligere, venners foreldre etc). 

Anonymkode: 1bc56...df6

Jeg klarer å håndtere begge barna, det er ikke det, men at jeg aldri vet når det smeller. Vi klarer nok å forebygge mye ved å bruke tid på å forberede godt, men noen ganger kommer det rare reaksjoner vi ikke kunne forutse. F.eks. kjørte jeg på langtur med de to yngste barna i sommer, da en med og en uten ADHD. Midtveis stoppet vi for å spise, men plutselig bare gikk hun da vi kom til kaféen. Bråsnudde og bare gikk. Helt uten forvarsel. Helt ukjent sted også, så jeg måtte jo nesten løpe etter. Var sint og tverr og brukte over 20 minutter med småprat før jeg omsider klarte å lirke ut av henne hva det var. I mellomtiden måtte jo stakkers andre barnet bare stå der og vente. Da viste det seg at hun hadde sett en Burger King på andre siden av gaten og heller ville der, noe jeg overhode ikke kunne forstått sånn helt uten videre. Alt løste seg jo til slutt, men det er nettopp slike brå situasjoner som gjør at jeg aldri helt slapper av, fordi det kommer så uventet. 

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

Jeg har tre sønner. En med ADHD og barneautisme, en med Asperger og en med «bare» ADHD. Det er et evig jag etter å være i forkant. Det er ufattelig slitsomt, og selv om jeg ikke kjenner til noe annet, blir jeg likevel liksom ikke helt vant til det. Noen ganger kan jeg sitte helt stille i sofaen og ha kjempehøy puls for jeg er kronisk stresset. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tre sønner. En med ADHD og barneautisme, en med Asperger og en med «bare» ADHD. Det er et evig jag etter å være i forkant. Det er ufattelig slitsomt, og selv om jeg ikke kjenner til noe annet, blir jeg likevel liksom ikke helt vant til det. Noen ganger kan jeg sitte helt stille i sofaen og ha kjempehøy puls for jeg er kronisk stresset. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

Det er faktisk akkurat det jeg gjør nå. Sitter i sofaen og ser at pulsen er 94 selv om jeg sitter helt i ro. Har mye hjertebank også, men har fått sjekket det hos lege. Jeg elsker jo barna og gleder meg over at veldig mye har blitt mye bedre, men det er kun når de ikke er hjemme at jeg virkelig slapper av.

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har tre sønner. En med ADHD og barneautisme, en med Asperger og en med «bare» ADHD. Det er et evig jag etter å være i forkant. Det er ufattelig slitsomt, og selv om jeg ikke kjenner til noe annet, blir jeg likevel liksom ikke helt vant til det. Noen ganger kan jeg sitte helt stille i sofaen og ha kjempehøy puls for jeg er kronisk stresset. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

Dette er det verste jeg har lest. Hvordan henger du sammen? Har du mann som hjelper deg? Avlastning? Håper du ikke bukker under for den livssituasjonen her hørtes tung ut  

Anonymkode: 98326...f22

[Leverpostei]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har heller ikke sovet skikkelig på flere år, fordi barnet med ADHD ofte våkner på natten og er redd. En del netter sover hun jo gjennom, men hvis jeg ikke får med meg med én gang hun er redd eskalerer det, og natten er ødelagt for hele familien. Jeg må sove et annet sted noen netter i måneden, eller i dobbeltseng med barnet, for å ta igjen litt søvn. 

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Leverpostei skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg har heller ikke sovet skikkelig på flere år, fordi barnet med ADHD ofte våkner på natten og er redd. En del netter sover hun jo gjennom, men hvis jeg ikke får med meg med én gang hun er redd eskalerer det, og natten er ødelagt for hele familien. Jeg må sove et annet sted noen netter i måneden, eller i dobbeltseng med barnet, for å ta igjen litt søvn. 

Det der kjenner jeg så godt igjen! Mest med eldste, minste sluttet å våkne da hun var 7-8 år, men eldste kom ned til oss helt til han var 13-14 år. Han har fortsatt store søvnvansker, men nå takler han det selv. Vi la ned madrass på gulvet inntil vår seng, det hjalp veldig i den forstand at vi slapp så mange oppvåkninger. Bare tips hvis du ikke har prøvd.

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

Kjenner meg absolutt igjen. Den konstante uforutsigbarheten, lettelsen over gode dager, gleden over når ting går bra og når vi har gode opplevelser, frustrasjonen over å ikke skjønne hvorfor ting går skeis, irritasjonen over at ikke den minste lille ting kan gå på skinner innimellom, og sinne over at han er så eitrende vanskelig til tider. 

Sinnet viser jeg selvfølgelig ikke, men noen ganger er det helt umulig å ikke vise frustrasjon.....

Uforutsigbarheten er det værste - det å aldri vite når og hvorfor det smeller. 
 

Nå er gutten 17 år og det er mange gode dager altså. Men fortsatt mye frustrasjon, irritasjon og sinne. Stressnivået vårt er til tider veldig høyt og det er vanskelig å slappe av. Det er også vanskelig å «slippe han», altså la han gjøre egne vurderinger og valg. Fordi de valgene ofte ikke er spesielt gjennomtenkte og gode. Risikovurdering er mangelvare og impulsnivået er høyt. Samtidig kjenner vi noen ganger på at det er godt og rolig i hjemmet når han ikke er her..... Vanskelig balansegang dette altså..., 

Anonymkode: 21bf9...cf2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er det verste jeg har lest. Hvordan henger du sammen? Har du mann som hjelper deg? Avlastning? Håper du ikke bukker under for den livssituasjonen her hørtes tung ut  

Anonymkode: 98326...f22

Jeg har en mann som bidrar, men det er litt umenneskelig til tider. Frem til nå har jeg forsøkt å være i jobb 80%, men det lar seg ikke gjøre lenger, så nå må jeg ta ut ulønnet permisjon. Jeg har søkt om avlastning, men problemet er at de ikke ser familiens belastning under ett, man må søke for ett og ett barn. Jeg har søkt for han med barneautisme og adhd, men jeg fikk avslag. Jeg har klaget på vedtaket så vil får se hva om skjer. Jeg bor i den bydelen i Oslo som gir absolutt mest avslag på søknader om avlastning.

Jeg tror også at han med bare adhd også har en autismediagnose, så han skal utredes for det etter nyttår. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kjenner meg absolutt igjen. Den konstante uforutsigbarheten, lettelsen over gode dager, gleden over når ting går bra og når vi har gode opplevelser, frustrasjonen over å ikke skjønne hvorfor ting går skeis, irritasjonen over at ikke den minste lille ting kan gå på skinner innimellom, og sinne over at han er så eitrende vanskelig til tider. 

Sinnet viser jeg selvfølgelig ikke, men noen ganger er det helt umulig å ikke vise frustrasjon.....

Uforutsigbarheten er det værste - det å aldri vite når og hvorfor det smeller. 
 

Nå er gutten 17 år og det er mange gode dager altså. Men fortsatt mye frustrasjon, irritasjon og sinne. Stressnivået vårt er til tider veldig høyt og det er vanskelig å slappe av. Det er også vanskelig å «slippe han», altså la han gjøre egne vurderinger og valg. Fordi de valgene ofte ikke er spesielt gjennomtenkte og gode. Risikovurdering er mangelvare og impulsnivået er høyt. Samtidig kjenner vi noen ganger på at det er godt og rolig i hjemmet når han ikke er her..... Vanskelig balansegang dette altså..., 

Anonymkode: 21bf9...cf2

Ja, dette er veldig kjent! Vår eldste er også 17 år nå og det er utrolig hvor mye bedre alt er blitt, men fortsatt er han, som du beskriver, veldig dårlig på å ta gode beslutninger selv. Ting skal skje med én gang, helst i sted. Da er det vanskelig å slippe opp. Nest eldste på 16 år er mye mer moden og har bare vanlige tenåringsnykker, og det er sårt å oppleve forskjellen. Begge veier. Både de to barna som tålmodig må finne seg i sine krevende søsken og ofte må ta hensyn, og for de to som sliter og strever med så mye og aldri helt får vist sitt fulle potensiale. 

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en mann som bidrar, men det er litt umenneskelig til tider. Frem til nå har jeg forsøkt å være i jobb 80%, men det lar seg ikke gjøre lenger, så nå må jeg ta ut ulønnet permisjon. Jeg har søkt om avlastning, men problemet er at de ikke ser familiens belastning under ett, man må søke for ett og ett barn. Jeg har søkt for han med barneautisme og adhd, men jeg fikk avslag. Jeg har klaget på vedtaket så vil får se hva om skjer. Jeg bor i den bydelen i Oslo som gir absolutt mest avslag på søknader om avlastning.

Jeg tror også at han med bare adhd også har en autismediagnose, så han skal utredes for det etter nyttår. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

Uff, god klem til deg! Det der er beintøft, og det er jo latterlig at man ikke kan se familien under ett. Og så ny utredning på toppen, det er jo en så vanvittig slitsom prosess. Av og til når jeg hører at folk sier, eller ser folk skriver, at "hvem som helst får jo kastet en adhd-diagnose etter seg nå", kjenner jeg at det virkelig koker inni meg. De aner ikke hva de snakker om!

Jeg håper virkelig dere får hjelp og avlastning, det høres ut som det trengs. Her er det heldigvis ikke så ille, men vi er slitne vi også. Spesielt merker jeg det når jeg/vi ikke melder oss frivillig til ting, og folk kommenterer noe og legger til "alle har det jo travelt og er slitne", så vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Hvordan skal jeg kunne forklare dem som bare har "normale" barn hvor utmattende det er å ha barn som er annerledes? Han ene med ADHD har også krevende tilleggsdiagnoser. 

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

[Leverpostei]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det der kjenner jeg så godt igjen! Mest med eldste, minste sluttet å våkne da hun var 7-8 år, men eldste kom ned til oss helt til han var 13-14 år. Han har fortsatt store søvnvansker, men nå takler han det selv. Vi la ned madrass på gulvet inntil vår seng, det hjalp veldig i den forstand at vi slapp så mange oppvåkninger. Bare tips hvis du ikke har prøvd.

HI

Anonymkode: 3ef2d...851

Vi har løst det med at barnet har dobbeltseng, og vi ekstra stor seng, slik at alle skal sove best mulig. Var til stor hjelp bare å innse at sånn er det hos oss nå, og i overskuelig fremtid. Det sparer oss for mye å ikke styre med at barnet skal endre sovemønster akkurat nå. 

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har en mann som bidrar, men det er litt umenneskelig til tider. Frem til nå har jeg forsøkt å være i jobb 80%, men det lar seg ikke gjøre lenger, så nå må jeg ta ut ulønnet permisjon. Jeg har søkt om avlastning, men problemet er at de ikke ser familiens belastning under ett, man må søke for ett og ett barn. Jeg har søkt for han med barneautisme og adhd, men jeg fikk avslag. Jeg har klaget på vedtaket så vil får se hva om skjer. Jeg bor i den bydelen i Oslo som gir absolutt mest avslag på søknader om avlastning.

Jeg tror også at han med bare adhd også har en autismediagnose, så han skal utredes for det etter nyttår. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

God klem til deg ❤️! 
 

Har du søkt om pleiepenger? 
Ev. burde det da vitterlig gå an å få innvilget sykemelding på dette grunnlaget, det går jo til de grader utover både din fysiske og psykiske helse?

Anonymkode: 40e1c...47d

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Flere år med konstant stress da situasjonen til barnet var uholdbar (årene før utredning) har gjort at jeg nærmest føler jeg har vært gjennom et traume. Måtte kjempe med alt jeg har for å skaffe hjelp til barnet, fikk avslag etter avslag på bupa og samtidig se at barnet mistet mer og mer av seg selv, skolen sviktet og barnets psykiske helse var helt skakkjørt. Nå som alt har «roet» seg, barnet får hjelp og har det mye bedre, sitter jeg igjen som en skygge av meg selv. Etter mange intense år og med kroppen i høygir er det nå reaksjonen kommer. Oppsøk profesjonell hjelp for å ta vare på deg selv. Skaff avlastning! Ikke gå helt til bunn før du gjør endringer. 

Anonymkode: 51116...92c

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

God klem til deg ❤️! 
 

Har du søkt om pleiepenger? 
Ev. burde det da vitterlig gå an å få innvilget sykemelding på dette grunnlaget, det går jo til de grader utover både din fysiske og psykiske helse?

Anonymkode: 40e1c...47d

Pleiepenger har jeg desverre ikke krav på. Angående sykemelding så kan jeg sikkert få det en periode, men blir vanskelig for fastlege å rettferdiggjøre en sykmelding for en lenger periode da det strengt tatt ikke er jeg som er syk. Selvom jeg begynner å nærme meg syk altså. Jeg er kronisk stressa og i konstant beredskap. Det som gjør det vanskelig for meg å stå i jobb er at det er ofte minst tre møter/avtaler angående barna pr uke, pluss at den ene gutten har alvorlig skolevegring, og har i praksis sluttet på skolen. Siden han i teorien har et dagtilbud får jeg ingen penger for å være hjemme med han. Han burde aldri gått i ordinær skole, men jeg har ikke fått plass til han i spesialskole. Han er også såkalt høytfungerende og passer ikke inn i pu-gruppe. Det er nesten ikke tilbud til barn som han. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pleiepenger har jeg desverre ikke krav på. Angående sykemelding så kan jeg sikkert få det en periode, men blir vanskelig for fastlege å rettferdiggjøre en sykmelding for en lenger periode da det strengt tatt ikke er jeg som er syk. Selvom jeg begynner å nærme meg syk altså. Jeg er kronisk stressa og i konstant beredskap. Det som gjør det vanskelig for meg å stå i jobb er at det er ofte minst tre møter/avtaler angående barna pr uke, pluss at den ene gutten har alvorlig skolevegring, og har i praksis sluttet på skolen. Siden han i teorien har et dagtilbud får jeg ingen penger for å være hjemme med han. Han burde aldri gått i ordinær skole, men jeg har ikke fått plass til han i spesialskole. Han er også såkalt høytfungerende og passer ikke inn i pu-gruppe. Det er nesten ikke tilbud til barn som han. 

Anonymkode: 6ed9b...c4c

Hvis han nå ikke er på skolen pga helseutfordringer kan det være en åpning for pleiepenger en periode. Hør med bup. Har dere avlastning? Det hjalp meg. Privat gjennom kommunen. Tok lang tid å orde, men funka da vi fikk det på plass. 

Anonymkode: 2765b...383