Jeg har en så rar svigerinne.

[Anonym bruker]

Hun er og har alltid vært seg selv og sine nærmest. Det er både jeg og min mann vant til. Hun har hatt for vane å være både ufin og spydig mange ganger. Både overfor meg og min mann og våre barn. Ingen av oss er særlig begeistret for henne. Men så etter hun selv fikk barn, så har hun vel skjønt at hun har skutt seg selv litt i foten, for jeg holder meg rett og slett vekk. Jeg har ingen glede av å være sammen med henne, men jeg synes likevel at det er fint å møte barna. Så de treffer jeg innimellom, når også svogeren min er innom med dem. 

Jeg har alltid enten ringt eller sendt en sms når hun har bursdag. Ofte hun har glemt min. Her i helgen feiret vi svogeren min sin bursdag. Jeg fylte uka før, og fikk selvsagt ingen gratulasjon ifra henne. Greit nok det, jeg er vant til det. Tenkte hun hadde glemt det. Men så plutselig nevnte hun ei som var invitert i selskapet hans, men som ikke kom. "Kanskje hun blandet, og trodde det var du som skulle feire", sier min svigerinne da. Så hun hadde altså ikke glemt det likevel. Nei, svarte jeg, jeg har ikke hatt noe selskap. Hun svarte ikke, og kom heller ikke med noen gratulasjon i etterkant. 

Jeg synes det er så rart, det er liksom snakk om ei voksen dame i slutten av tredveåra. Dere som har litt merkelige familiemedlemmer, hvordan tar dere det? Jeg gjør alltid som ingenting, men tenker noen ganger at jeg burde sagt litt mer ifra. Jeg har svart henne saklig når hun har kommet med uttalelser som "jeg ville aldri bo sånn som dere bor" eller "jeg ville aldri valgt sånn og sånn som dere har". Det er jo selvsagt misunnelse, for hun har jo stort sett skaffet seg det samme selv. Det er jo merkbart. Hun har aldri fått has på meg egentlig. Men jeg blir fryktelig irritert selv om jeg ikke viser til henne at jeg vippes av pinnen. Som sagt, sånne uttalelser har mer og mer gitt seg, for hun har vel skjønt at det har vært uheldig. Men noen ganger kommer det nye ting. Så hvordan takle sånne mennesker som man MÅ forholde seg til i enkelte anledninger? 

Anonymkode: ef3d7...8d2

[Anonym bruker]

Biter tennene sammen, og holder seg unna med mindre det er helt nødvendig 

 

Anonymkode: 8a367...52c

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Biter tennene sammen, og holder seg unna med mindre det er helt nødvendig 

 

Anonymkode: 8a367...52c

Ja det er jo slik jeg også gjør det. Funker egentlig greit, men jeg kjenner det er slitsomt i lengden....

HI

Anonymkode: ef3d7...8d2

[Anonym bruker]

Har en slik søster. Etterhvert holdt jeg bare avstand. Vet hun er irritert på meg, og slarver om hvor rar jeg er til andre. Samtidig vet jeg at alle i familien syntes hun er veldig egosentriske, og det er på en måte en kjent greie at hun alltid går i offer rollen. Jeg er lei av å bli såret og gå på eggskall. 

Men tenker at en dag spør hun meg sikkert direkte, og da får jeg være ærlig på hva jeg opplevde. Frem til da så får vi bare ha et platonisk forhold. Har anerkjent at det er lite å gjøre for voksne folk som ikke ønsker selvinnsikt, det må komme fra de selv. 

Anonymkode: 94790...74a

[Anonym bruker]

Vær minst mulig i samme rom. Og må dere møtes, snakk minst mulig med henne. Snakk med de andre i rommet.

Anonymkode: 3aaec...264

[Sommerkroppen 2029]

Det er jo direkte slemt å ikke gratulere med dagen, spesielt når hun faktisk snakker om bursdagen din i etterkant uten å fortsatt gratulere. Virker rett og slett som en maktdemonstrasjon. 

Hadde fortsatt holdt meg unna for å si det sånn. 

[Anonym bruker]

Sånn er alle mine søstre, ingen gratulasjoner, det er vel det lille virkemiddelet de har til å kunne kjenne seg overlegne tenker jeg, nekte meg bursdagdgratulasjon. Jeg har etterhvert kuttet ut all kontakt, smålige og misunnelige folk orker jeg ikke.

Anonymkode: 54cb8...6c2