Tror jeg begynner å bli deprimert..

[Anonym bruker]

Jeg har over en periode på flere år hatt et voldsomt arbeidspress. Jobbet masse, kvelder, helger osv. Jeg har elsket jobben min, så det har gått fint selv om jeg tidvis har vært sliten. Familie, venner og trening har vært tiden hvor jeg har tømt hode for jobb og vært klar for nye utfordringer.
 

Men med korona føles livet helt meningsløst. Jobbreiser som gjør jobben spennende er kansellert på ubestemt tid, treningen jeg driver med er fremdeles forbudt. Jeg har endt i karantene to ganger etter å ha truffet venner, så nå orker jeg ikke å møte noen av frykt for ny runde med karantene (det har tæret ekstremt på psyken min å sitte hjemme som frisk, ble ikke smittet noen av gangene). Og nå føles alt bare helt meningsløst. Jeg vil bare sove hele tiden, klarer ikke å konsentrere meg på jobb. Alt jeg har brent for er borte, det er bare jobb som er igjen, og det gir meg ingenting lenger. Ønsker meg bare en jobb helt uten ansvar så jeg ikke trenger å jobbe et minutt ekstra.. 

Andre som føler det likt? Tips til hvordan jeg kan komme meg opp av den negative tankerekken?

Anonymkode: 9d0f2...06c

[Anonym bruker]

Du, nå er jo testkapasiteten så god at OM du skulle havne i karantene er du testa på et øyeblikk og ute igjen. Og så har du vel noen andre mennesker rundt deg, mann eller barn? Man må finne på andre ting nå - jeg har møtt venner utendørs med bålpanne nå når det er smittetrykk i byen igjen, regn eller opphold så kan vi grille og drikke kakao og skravle. Kjører bålpanna til et sted midt mellom alle, siden vi bor nokså spredt i hele Viken. Man må jo møtes, man må bare finne andre måter.

Anonymkode: d4c11...ef0

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har over en periode på flere år hatt et voldsomt arbeidspress. Jobbet masse, kvelder, helger osv. Jeg har elsket jobben min, så det har gått fint selv om jeg tidvis har vært sliten. Familie, venner og trening har vært tiden hvor jeg har tømt hode for jobb og vært klar for nye utfordringer.
 

Men med korona føles livet helt meningsløst. Jobbreiser som gjør jobben spennende er kansellert på ubestemt tid, treningen jeg driver med er fremdeles forbudt. Jeg har endt i karantene to ganger etter å ha truffet venner, så nå orker jeg ikke å møte noen av frykt for ny runde med karantene (det har tæret ekstremt på psyken min å sitte hjemme som frisk, ble ikke smittet noen av gangene). Og nå føles alt bare helt meningsløst. Jeg vil bare sove hele tiden, klarer ikke å konsentrere meg på jobb. Alt jeg har brent for er borte, det er bare jobb som er igjen, og det gir meg ingenting lenger. Ønsker meg bare en jobb helt uten ansvar så jeg ikke trenger å jobbe et minutt ekstra.. 

Andre som føler det likt? Tips til hvordan jeg kan komme meg opp av den negative tankerekken?

Anonymkode: 9d0f2...06c

Herregud, så mye sutring. Normenn er er så heldige som har så lite restriktive tiltak i forhold til mange andre land, rett og slett flaut å surve for det. Hvordan i alle dager hadde alle sutrekoppene taklet å bli syk og havnet på uføretrygd og blitt mer eller mindre låst til hjemmet.

Anonymkode: 69f5e...54d

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du, nå er jo testkapasiteten så god at OM du skulle havne i karantene er du testa på et øyeblikk og ute igjen. Og så har du vel noen andre mennesker rundt deg, mann eller barn? Man må finne på andre ting nå - jeg har møtt venner utendørs med bålpanne nå når det er smittetrykk i byen igjen, regn eller opphold så kan vi grille og drikke kakao og skravle. Kjører bålpanna til et sted midt mellom alle, siden vi bor nokså spredt i hele Viken. Man må jo møtes, man må bare finne andre måter.

Anonymkode: d4c11...ef0

Det hjelper ikke at testkapasiteten er god når man må 10 dager i karantene om man anses som nærkontakt (uansett om man tester negativt og ikke har noen symptomer). 

Anonymkode: 9d0f2...06c