Føler meg helt utafor samfunnet

[Anonym bruker]

I år spesielt har vært et spesielt år, men jeg er redd for at jeg enten utvikler paranoide tendenser eller så er livet mitt virkelig på vei en helt annen vei enn jeg ønsker.

I 2019 måtte jeg slutte på arbeidsplassen min pga en sjef med splitt og hersk-metoder. Vi var tre som sluttet samtidig, en mistet jeg fort kontakten med, men en annen holdt jeg litt på kontakten, men nå ser det ut som om det sklir ut.

Jeg hadde en venninne/god bekjent som opplevde en vond skilsmisse i 2019. Jeg var mye til stede for henne, da jeg følte at hun både fortjente og trengte en hun kunne snakke med. Så, i begynnelsen av 2020 traff jeg henne for en kaffe, så hadde vi litt kontakt via sms og så kom korona-viruset og alle var hver for seg. Jeg har truffet henne siden, har foreslått en kaffe om hun har lyst men ingen respons. Okay.

En annen god venninne av meg har en mann som sliter og har slitt med mye depresjoner. Hun sier ja til og møtes, at hun har lyst og at det er altfor lenge siden - jeg sier når jeg kan og at hun bare må gi beskjed - men så skjer det aldri noe.

For litt over ett år siden så hadde jeg kollegaer, og et par gode venninner - nå har jeg plutselig ingenting. Ingen som ringer, ingen som gir lyd fra seg. Jeg sitter og begynner å lure på om jeg oppfører meg på måter som får folk til å skygge unna, og det er ikke gode tanker å ha. 

Korona har ikke noe med saken å gjøre, men mitt liv før og etter korona er som dag og natt, og jeg føler meg skikkelig utafor rett og slett. Litt sånn som man kan føle seg om man er den ene som ikke blir bedt i bursdag. 

Kanskje det er meg, kanskje jeg er slitsom på en eller annen måte. Jeg har jo ikke lyst til å spørre om det, men det kan kanskje være mulig (selv om jeg egentlig ikke tror det). Jeg tror jeg er en flink lytter, og jeg har også behov for å prate om meg. Jeg føler at jeg gir av meg selv, er absolutt ikke av den egoistiske typen. Jeg maser heller ikke ned folk, men regner med at hvis folk har lyst så tar de kontakt, har de ikke lyst, så tar de heller ikke kontakt. Rett og slett. Så da har de vel ikke lyst.

Vet ikke helt hva man skal gjøre i en slik situasjon. Finne nye bekjentskaper? Merker at jeg er lei av det også - jeg flyttet til et helt nytt sted for 15 år siden, og har jobbet hardt for å få noen gode venner og endel bekjentskaper - nå er plutselig alt nullstilt igjen. 

Hva gjør man egentlig med sånt - annet enn å akseptere det?

Anonymkode: 41f71...701

[beef sister]

59 minutes ago, Anonym bruker said:

Hva gjør man egentlig med sånt - annet enn å akseptere det?

Anonymkode: 41f71...701

Du skriver "Jeg maser heller ikke ned folk, men regner med at hvis folk har lyst så tar de kontakt, har de ikke lyst, så tar de heller ikke kontakt", før du konkluderer med at de nok ikke har lyst, ettersom de ikke tar kontakt. Jeg tror ikke nødvendigvis at konklusjonen din er riktig.

Jeg er av flere årsaker superdårlig til å ta initiativ til ting, og hvis du ber meg om å ta kontakt når det passer meg, er det liten sannsynlighet for at jeg kommer til å gjøre nettopp det.Det betyr derimot ikke at jeg ikke er interessert i å møte menneskene jeg ikke selv tar initiativ til å møte. Hvis alle i mitt liv skulle tenkt som deg og dermed sluttet å spørre, hadde resultatet vært at vi nok ikke hadde møtt hverandre. 

Hvorfor kan du ikke bare fortsette å ta initiativ når du åpenlyst har et ønske om å være sosial med de det gjelder? Det virker jo som om du blir sittende ganske alene dersom du velger å tolke manglende invitasjoner som avvisning?

[Anonym bruker]

Min erfaring er at det er lettere å få til møter hvis du er veldig konkret. Det må for mange også bli mer konkret enn at du sier når det passer for deg, for selv da, når du viser at du er fleksibel, har det en tendens for å bli utsatt eller skli ut for mange.

Vær direkte, "Hei, nå er det så lenge siden sist, hadde vært hyggelig om vi kunne møtes. Hva med en kaffe på Kafénavn neste onsdag kl. 17? "

Eller be dem hjem til deg til en bestemt dag/tidspunkt, eller gå en tur dag/tidspunkt.

Noen kan det være lurt å gi to ulike dager/tider som alternativ.

Og passer det ikke, spør direkte "når passer det deg?"

Jeg ville forsøkt det, om jeg var deg. Med venninnene i hvert fall. Jobbkontakter har en tendens til å forsvinne, er min erfaring, når alle får seg nye jobber eller ønsker distanse til tidligere jobb, eller bare blir opptatt med eget liv - for fellesskapet i det kollegiale er ikke der lenger, og da forsvinner ofte kontakten.

Jeg har innsett at det å ha venner kan være et livstidsprosjekt. Noen er der alltid, noen kommer og andre forsvinner. Noen vennskap har sin hensikt en periode av livet, så endrer man seg kanskje i ulike retninger, eller livene kan bli utfordrende for en eller begge og man sklir fra hverandre uten at det egentlig er noen grunn til det. Noen er der korte perioder, noen lange perioder, og noen kan man ha i flere perioder selv om man kanskje mister kontakt for en stund. Hvis man ser litt slik på det så er det litt lettere å ikke bli så skuffet når vennskap ser ut til å forsvinne, og det kan også være lettere å jobbe for å få nye venner.

Før var det mer sånn at man fikk venner og beholdt disse hele livet, og noen få nye kom til. Nå flytter folk så mye mer, finner seg partnere fra andre steder, er mer på farten. Det endrer også relasjonene folk har.

Flere har det tøft nå i koronatiden, HI. Det er færre arenaer å treffe folk på, men det er ikke umulig. Jeg har faktisk fått et nytt bekjentskap i år, etter at jeg slo av en prat med ei da vi tilfeldigvis gikk tur samme sted. Ser ut som å bli et vennskap jeg vil sette pris på. Vi er ganske ulike, ulike livssituasjoner, men så har vi sett at på mange måter er vi veldig like likevel. Jeg tar det som noe positivt, og stresser ikke med å se hvor det fører.

Tør å være tydelig, og tør å ta initiativ til å møte nye uavhengig av om de gamle vennskapene opprettholdes eller ikke. Lykke til

Anonymkode: bbdc0...67e