Det skjer for mye - hjelp?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en dame tidlig i 40-årene. De siste tre årene har jeg hatt store fysiske utfordringer. En liten skade har vokst seg stor. Flere operasjoner og mye opptrening. Parallelt har jeg vært gjennom samlivsbrudd, to dødsfall i nær familie, skikkelig tøft arveoppgjør og diverse. Jeg er opptatt av å ikke innta offerrollen og prøver hardt å se positivt på livet, men nå holder det hardt. For tiden er jeg delvis sykemeldt, men vet og kjenner hvor viktig det er å være i jobb. 
Jeg forsøker etter beste evne å puste rolig, ta en ting av gangen og holde fokus, men det slutter jo aldri: Denne uken har vi fått veggdyr, bilen min ble påkjørt og lommeboken stjålet. Jeg orker ikke mer. Jeg er ikke suicidal, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få til dette også. Skjønner ikke hvorfor jeg skriver her, men føler meg så alene og sliten. 

Anonymkode: efcfd...6d3

[Anonym bruker]

Har vært i en lignende situasjon. Det er forferdelig, man føler man ikke makter mer, så kommer det bare mer og mer.

Selv så vanskelig det er, hold fokuset på å ta en gang om gangen, samtidig som du beholder troen på at det vil bli bedre.

Du får etterhvert avstand fra både dødsfallene og oppgjøret etterpå. Du vil finne fred så det ikke føles som åpne sår lenger. Det tar tid, men det blir bedre.

Opptreningen din tar den tiden det tar, ett steg av gangen der også. Kan virke uoverkommelig og umulig og at det tar for lang tid, men aksepter at det tar tid å komme så langt som du kan der.

Skriv lister over ting som må gjøres, det kan lette litt på tankekjøret. Få hjelp med veggdyrene, meld lommeboken stjålet, steng alt som må stenges i den forbindelse, skaff deg nye kort. Kontakt forsikringsselskapet ang. bilen. En ting om gangen.

Prøv å få inn noe som er positivt for deg hver dag, om det så bare er et par minutter. Har du en god venninne som du kan le med, møt henne innimellom.

Jeg er ikke i mål selv, men etter absolutt alt føltes helt uoverkommelig på alle felt i livet så begynner det å gå bedre igjen. Ting vil fremdeles ta tid, og det er fremdeles ikke lett, men jeg har gått fra å føle at jeg flyter under vannoverflaten og knapt puster gjennom et sugerør, til å føle at jeg nå det meste av tiden har hodet over vann. Og innimellom kan jeg også føle at jeg får føttene i bunn med hodet over vannet, og det føles utrolig, for det gir en følelse av at ting fortsetter fremover.

Vet egentlig ikke om det jeg skriver hjelper så mye, kanskje bare det å vite at det er andre som vet hva du går gjennom og hvordan du har det og hva det koster. Da ting var som best fant jeg styrke i sinne, forbannet meg på at alt som skjedde ikke skulle få knekke meg, at jeg skulle holde ut, for det er tanken på at en dag blir ting bedre som gjør at man holder ut. Man kan bli veldig sårbar i den situasjonen, men selv om man blir det på noen områder, så lærer man også mye og kan på andre måter bli sterkere.

Kanskje også lurt å snakke med legen din. Akkurat nå som du fikk så mye ekstra så er det kanskje greit å få en full sykemelding få uker, for at du skal få kontroll i tillegg til opptrening og annet.

Om ikke annet sender jeg en varm klem din vei ❤️

Anonymkode: d34b6...f41

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen følelsen av at det blir for mye og at dritten bare topper seg. Når jeg føler at alt topper seg så driter jeg i alt. Tar meg tid til å puste. Dropper å gjøre alt jeg burde gjøre og forsøker å leve i nuet. Kysser ekstra på mine barn, tar meg tid til å sitte og leke med dem, dele glede og opplevelser, prøver å roe ned. Om så bare for et minutt, en time, en dag eller en helg. Jeg forsøker å skrelle av alle problemene og gå til kjernen av det jeg har: et hjem, mat på bordet, og ikke minst min mann og mine barn. Det er jo de som er det viktigste av alt. 

Jeg vet ikke om det hjelper deg noe særlig, og det hjelper selvfølgelig bare i de korte stundene, men det gir meg muligheten til å zoome tilbake til det som faktisk er viktig. Så får man bare ta det praktiske etter hvert. 

Lykke til videre!

Anonymkode: 1d0d7...5d2

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har vært i en lignende situasjon. Det er forferdelig, man føler man ikke makter mer, så kommer det bare mer og mer.

Selv så vanskelig det er, hold fokuset på å ta en gang om gangen, samtidig som du beholder troen på at det vil bli bedre.

Du får etterhvert avstand fra både dødsfallene og oppgjøret etterpå. Du vil finne fred så det ikke føles som åpne sår lenger. Det tar tid, men det blir bedre.

Opptreningen din tar den tiden det tar, ett steg av gangen der også. Kan virke uoverkommelig og umulig og at det tar for lang tid, men aksepter at det tar tid å komme så langt som du kan der.

Skriv lister over ting som må gjøres, det kan lette litt på tankekjøret. Få hjelp med veggdyrene, meld lommeboken stjålet, steng alt som må stenges i den forbindelse, skaff deg nye kort. Kontakt forsikringsselskapet ang. bilen. En ting om gangen.

Prøv å få inn noe som er positivt for deg hver dag, om det så bare er et par minutter. Har du en god venninne som du kan le med, møt henne innimellom.

Jeg er ikke i mål selv, men etter absolutt alt føltes helt uoverkommelig på alle felt i livet så begynner det å gå bedre igjen. Ting vil fremdeles ta tid, og det er fremdeles ikke lett, men jeg har gått fra å føle at jeg flyter under vannoverflaten og knapt puster gjennom et sugerør, til å føle at jeg nå det meste av tiden har hodet over vann. Og innimellom kan jeg også føle at jeg får føttene i bunn med hodet over vannet, og det føles utrolig, for det gir en følelse av at ting fortsetter fremover.

Vet egentlig ikke om det jeg skriver hjelper så mye, kanskje bare det å vite at det er andre som vet hva du går gjennom og hvordan du har det og hva det koster. Da ting var som best fant jeg styrke i sinne, forbannet meg på at alt som skjedde ikke skulle få knekke meg, at jeg skulle holde ut, for det er tanken på at en dag blir ting bedre som gjør at man holder ut. Man kan bli veldig sårbar i den situasjonen, men selv om man blir det på noen områder, så lærer man også mye og kan på andre måter bli sterkere.

Kanskje også lurt å snakke med legen din. Akkurat nå som du fikk så mye ekstra så er det kanskje greit å få en full sykemelding få uker, for at du skal få kontroll i tillegg til opptrening og annet.

Om ikke annet sender jeg en varm klem din vei ❤️

Anonymkode: d34b6...f41

Tusen takk! ♥️

Anonymkode: efcfd...6d3