Hvordan flytter man når situasjonen er slik?

[Anonym bruker]

hvis man ikke har høyere utdannelse men har erfaring innen butikk og kafe? 
Bor nå på et sted jeg MISTRIVES. Har vært her 2 år i strekk. Trenger ikke avspore og spørre hvorfor. 
Men hvis jeg vil flytte til en større by.. hva gjør jeg egentlig? Dere svarer jo «men så flytt da» til folk. Alt høres så enkelt ut. Men er det det? Jeg føler jeg er dømt til å være her resten av livet! Dagene mine har vært helt like i nesten 3 år. Jobber litt, jobber frivillig, hjem og lage mat, trene/gå tur bare for å være aktiv... ellers helt likt. Ikke møtt noen særlig. 2 venner jeg har møtt og det mindre enn 8 ganger. Alltid på mitt initiativ. Jeg ga opp. Dette er virkelig alt jeg har gjort. Ingen andre som spør hvordan jeg har det.. bortsett fra familie av og til. Men de er en del eldre enn meg. Er ingen på min alder som spør. Ja, jeg lider av depresjon. 
Jeg blir tullete av de ekstremt like dagene. 
Kan man virkelig bare flytte? Hvordan få leie noe sted om man ikke har inntekt? Jeg vurderer faktisk å bare ta sånn eutanasi, for hvis ting er så vanskelig har jeg virkelig ingen fremtid.   

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

Ja, man må faktisk bare hoppe i det, og flytte. 

Har du ingen mulighet til å betale husleie, så må du bare være der du er. 

 

Anonymkode: 5bfe2...a2f

[Anonym bruker]

Som før, dette må du ta med terapeuten din, Hi. Du er deprimert og du blir tydelig mer deprimert hver gang du skriver mye på forum.

Kontakt terapeuten din i morgen og fortell at du har suicidale tanker!

Anonymkode: f02a6...4b8

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som før, dette må du ta med terapeuten din, Hi. Du er deprimert og du blir tydelig mer deprimert hver gang du skriver mye på forum.

Kontakt terapeuten din i morgen og fortell at du har suicidale tanker!

Anonymkode: f02a6...4b8

Hvis jeg er dau, får dere fred 😅

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, man må faktisk bare hoppe i det, og flytte. 

Har du ingen mulighet til å betale husleie, så må du bare være der du er. 

 

Anonymkode: 5bfe2...a2f

Hvor går liksom grensa til å ikke ha mulighet å betale leie? Altså det er bare å slutte å leve hvis jeg skal bli værende her. Jeg fatter ikke hcordan andre lever så jævla fritt. Reiser, er ute på kafe, fester, selv om deres liv ikke er perfekt så virker det som de klarer å kose seg. Jeg sitter fanget og ser på alt jeg går glipp av, er alle andre steder enn jeg hadde trodd og planlagt. Direkte sporet av livet... og så patetisk og talentløs at jeg blir hindret av noen jævla tall på en konto. Og på dette stedet er det ikke jobb å få. Tror dette er straffen for å at jeg hadde troa på meg en gang i tiden... 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

Altså jeg har ikke SÅ mye penger at jeg bare kan leie uten å jobbe. Men jeg har nok til noen mnd. Dette er grunnen til å ta livet mitt. Jævla taper menneske som ikke klarer skolen, blir dårlig pga sult (forbrenner fort nok til at det blir dyrt). Jeg bare fatter bare ikke hvordan folk får til så mye.. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

26 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis jeg er dau, får dere fred 😅

Anonymkode: dcc5d...ddb

Ingen av oss er ute etter "å få fred". Det er mange som har forsøkt å hjelpe deg, men ingen her kan hjelpe deg.

Du må være 100 % åpen og ærlig med terapeuten hvordan du har det. Da kan du også få mer behandling, noe du tydeligvis trenger for å få det bedre.

Jeg tror du kan få et liv hvor du har det bra og er fornøyd, men da MÅ du være ærlig med terapeuten din og fortelle hvor ille du nå faktisk har det!

Du er ikke alene om å føle seg alene, være syk og ha elendig økonomi. Men det er mulig å finne både mening i og glede over livet når man kommer ut av en slik depresjon som det du er i nå. Da vil det også åpne seg nye muligheter for deg.

Ring terapeuten og/eller fastlegen din i morgen tidlig og fortell at du er suicidal, da får du raskere hjelp.

Anonymkode: f02a6...4b8

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ingen av oss er ute etter "å få fred". Det er mange som har forsøkt å hjelpe deg, men ingen her kan hjelpe deg.

Du må være 100 % åpen og ærlig med terapeuten hvordan du har det. Da kan du også få mer behandling, noe du tydeligvis trenger for å få det bedre.

Jeg tror du kan få et liv hvor du har det bra og er fornøyd, men da MÅ du være ærlig med terapeuten din og fortelle hvor ille du nå faktisk har det!

Du er ikke alene om å føle seg alene, være syk og ha elendig økonomi. Men det er mulig å finne både mening i og glede over livet når man kommer ut av en slik depresjon som det du er i nå. Da vil det også åpne seg nye muligheter for deg.

Ring terapeuten og/eller fastlegen din i morgen tidlig og fortell at du er suicidal, da får du raskere hjelp.

Anonymkode: f02a6...4b8

Takk for svar, at du gidder ta deg tid. Men hjelp... denne hjelpen er oppskrytt. Legen vet at jeg sliter. Jeg er min 10. dag på antidepressiva. Aner ikke hvordan man merke at den virker. Eneste foreløpig er at jeg ikke fryser så innmari.... tilfeldig eller ikke vet jeg ikke. Jeg bare føler jeg topper»taperplassen» på de fleste områder. Jeg siktet for høyt og det gikk galt. Det er så helsikkes irriterende og. Jeg burde vel ha vett til å gjøre mer som de andre som er fra der jeg er, men jeg vil ikke. Siden jeg var tenåring har jeg søkt alt annet enn hva jeg er. Jeg føler meg fremmed i egen identitet. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

Jeg føler mer og mer jeg bare har havnet et tilfeldig sted. Sjelen min valgte feil fysisk kropp. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

Jeg skal på aap. Men hva skjer når den evt er ferdig og jeg satser igjen på noe jeg vil og feiler. Det er slik mitt liv har vært hele tiden. Jeg prøver meg på nye ting eller mer utfordrende ting men da går det galt! Aldri hae jeg opplevd at noe går bra, hvis jeg går utenfor det jeg er vant med. Ble passe lei av å bare drive med renhold osv!! Men det virker som det er det eneste jeg klarer. Jeg fatter ikke at noen kan bli leder, pilot, skuespiller, politi, advokat... her går jeg og det eneste jeg mestrer er praktiske oppgaver som 15 åringer kan... 

Jeg vil jo satse igjen men da kan det risikere at jeg har brukt opp aap. Da kan jeg havne i samme situasjon som jeg er nå bare ar jeg har ikke den muligheten. Da tror jeg det fort kan bli kista..

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar, at du gidder ta deg tid. Men hjelp... denne hjelpen er oppskrytt. Legen vet at jeg sliter. Jeg er min 10. dag på antidepressiva. Aner ikke hvordan man merke at den virker. Eneste foreløpig er at jeg ikke fryser så innmari.... tilfeldig eller ikke vet jeg ikke. Jeg bare føler jeg topper»taperplassen» på de fleste områder. Jeg siktet for høyt og det gikk galt. Det er så helsikkes irriterende og. Jeg burde vel ha vett til å gjøre mer som de andre som er fra der jeg er, men jeg vil ikke. Siden jeg var tenåring har jeg søkt alt annet enn hva jeg er. Jeg føler meg fremmed i egen identitet. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

Nettopp fordi du er i tidlig fase av antidepressiva-behandling er det svært viktig at du kontakter legen din i morgen tidlig! De første par ukene SKAL du kontakte lege om du blir slik som du er nå, som er så deprimert at du snakker om å ende livet ditt. Ring legen din og terapeuten din, begge to, i morgen tidlig!

Den veien som ligger foran deg, med å bli frisk av depresjonen, den er ikke enkel. Men den er fullt mulig!

Du må gjøre som alle andre - ett steg om gangen.

Du har mange drømmer, det er noe du kan bruke som en positiv drivkraft. Og terapeuten din kan hjelpe deg der, for du går fort i "fella" med å tenke på alt som du ser på som umulig. Og da blir drivkraften din negativ istedenfor positiv.

Ett steg om gangen vil i første omgang si at du må gjøre alt som er mulig for å bli bedre og bra av depresjonen du går i nå, være ærlig med behandler hele veien. I det ligger også å finne ting hver dag som er realistisk her og nå og som kan gi deg litt glede hver dag - hva som trigger hver enkelt der varierer fra person til person. Snakk med terapeuten din, hva som kan gjøre deg litt bedre her og nå, slik hverdagen din er her og nå. Ikke hva du ønsker om i fremtiden, men her og nå.

For først når du har gjort alt som du må gjøre og gitt deg selv den tiden akkurat du trenger for å bli frisk av depresjonen, først da kan du begynne å tenke lenger frem. Ikke slutt å drøm, men forhold deg hele tiden til virkeligheten her og nå - og minn deg selv hver dag at selv om tilværelsen ikke er som du ønsker her og nå, selv om du sliter, selv om ting er kjedelig, så gjør du hver dag det du vet må til for å bli friskere og for å få det bedre. Alle som har vært deprimert og hatt det langvarig tøft vet at man kan bli veldig motløs, føle alt er håpløst, at man aldri kommer seg lenger. Men det er depresjonen som sier dette. Når du blir bedre av depresjonen, da vil du kunne tenke på neste steg. Og selv om det tar tid for deg å bli bedre, så kan det også være en tid som kan være positiv for deg, du kan bruke mer tid til å finne ut hva du kan gjøre i fremtiden - noe som både er positivt for deg og som du kan trives med å gjøre. For du kan komme dit! Men da må du også være villig til å ta de stegene du må ta, og ta dem i riktig rekkefølge. Når man er der du er nå, da ønsker man å hoppe over mange skritt for å få det bra med det samme. Men slik er det dessverre ikke for noen når man er syk. Kroppen og psyken må få den tiden den trenger for å heles, og man må ta godt vare på den slik at den kan heles. En av tingene du f.eks. kan spørre terapeuten din om er om å få konkrete tips til hvordan du kan endre tankegangen din til en måte å tenke på som er mer hensiktsmessig og dermed mer positiv for deg. For det er mulig, selv med den andre diagnosen du har.

Har du noen gang i tillegg vurdert å gå til en dyktig "coach" eller en psykolog som driver med kognitiv terapi? Ulike terapeuter kan jobbe ut fra ulike teorier, og det er ikke alltid en teori stemmer for alle. Jeg tror du vil ha nytte av en som jobber direkte med ditt tankemønster, lærer deg hvordan du kan snu tankene dine. Det er en trening for absolutt alle å skulle endre seg slik, ikke nødvendigvis hverken enkelt eller raskt, men absolutt mulig. Jeg tror du med den andre diagnosen din faktisk kan bli veldig god på det, for de siste par årene har du nesten hatt en hang-up på det å tenke negativt (som jo også er naturlig for alle med depresjon). Men med din A-diagnose så tror jeg du, med riktig veiledning, kan bli like god på et annet, og langt mer positiv tankemønster.

For en ting er sikkert, selv om du er syk, så er du ikke dum! Du har noen utfordringer, men ikke verre enn at du med tid og tålmodighet kan få det godt! Du er ikke dum! Du tenker raskt, du skriver bra, du har vilje. Om du får hjelp til å bruke de gode ressursene du har i deg selv på en bedre måte, da kan du nå langt lenger enn hva du i dag forteller deg selv at du kan. Så vær aktiv overfor lege og terapeut, spør etter hvilke muligheter som finnes. Flere steder har Nav såkalte livsmestringskurs (ulike navn ulike steder og litt ulike innhold, men noenlunde samme opplegg), og det finnes også mange steder Friskvernsentraler og Aktiv på Dagtid-tilbud i kommunene. Flere kommuner har også lavterskeltilbud til personer som sliter psykisk og/eller fysisk. I kommunen der jeg bodde selv hadde de begge deler, vet om flere som brukte et eller begge tilbudene og var veldig fornøyde. Hun ene hadde samme diagnoser som deg, hun sa at da hun kom i det tilbudet så var hun skeptisk til det, følte hun ikke hørte til der - men hun innså raskt at hun der kunne slappe av, trengte ikke forestille seg, at andre med lignende problemer var oppegående og hadde gode ressurser i seg som personer. De støttet hverandre, fikk vennskap og flere kom seg ut i jobb.

Du er langt fra dum! Du har mange positive ressurser. Du har noen ekstra utfordringer, men ingen som vil hindre deg fra å leve et godt liv på sikt.

Så vær så snill - ta kontakt med legen din og terapeuten, begge to, i morgen, fortell at du har suicidale tanker nå etter at du startet på antidepressivaen (det er dessverre ganske vanlig den første tiden, men de tøffeste tankene dine akkurat nå er kjemien som forårsaker, det blir bedre), og da er det viktig å oppsøke hjelp. For du har vilje og ønske om å få det bedre. Og du kan få det bedre!

Snakk videre med legen, terapeuten og saksbehandleren din på Nav om hvilke tilbud som finnes av type livsmestringskurs eller lignende der du bor eller andre steder. Aap kan være en kjempegod mulighet for deg, så vær aktiv selv, vær litt frempå, be om å få oversikt over hvilke tilbud som finnes rundt omkring. Det finnes muligheter.

Ett skritt om gangen - og første er å kontakte legen og terapeuten din i morgen og fortelle at du har suicidale tanker.

Og når du føler deg litt bedre, spør hvilke tilbud som finnes der du bor eller andre steder som kan være aktuelle for deg, og jobb aktivt for å finne gode løsninger sammen med terapeut og saksbehandler på Nav.

Les det jeg har skrevet flere ganger. Vis det ev. til legen, terapeuten eller saksbehandleren din på Nav, om du føler det er vanskelig å huske alt akkurat nå som du er deprimert. Du har egentlig en stor, stor vilje til å komme deg videre i livet til noe mer positivt. Kanskje du må gi slipp på noen drømmer, men det må de fleste av oss. Og pussig nok dukker det ofte opp nye muligheter etterhvert, noen ganger der man trodde det minst av alt. Du får også nye muligheter om du fortsetter å ta ett steg om gangen, og ber tydelig om hjelp.

Lykke til!

Anonymkode: f02a6...4b8

[Anonym bruker]

Akkurat nå trenger du ikke gjøre annet enn å ta vare på deg selv, det er jobben din nå. Spise, hvile, ta en prat med lege, evnt psykiatrisk sykepleier i kommunen, og ta medisiner. 

 

Og når ting er litt bedre så snakker du med nav. Mens du går på aap finnes det mange muligheter..både med jobb, praksis eller studier om du ønsker det. Jeg studerte og gikk i behandling under min aap periode. NAV hjalp til med praksisplass. Det finnes muligheter, men du trenger og fortjener å få det bedre med deg selv før du skal undersøke de.

Anonymkode: c89cf...f8a

[Anonym bruker]

For det første så tar du kontakt med fastlegen eller terapeuten din så raskt som mulig.

 

det finnes endel grupper for oss som går hjemme på dagtid. Mulig fastlegen vet hva som finnes der du bor. Det kan finnes turgrupper på dagtid, grupper som ønsker nye venner osv. ofte finner du info på Facebook. I tillegg kan du melde deg inn i turistforeningen der du bor, de har ofte dagsturer man kan bli med på.

 

når det gjelder å flytte så ville jeg begynt å søke jobber på stedet du vil flytte til. Går du på aap så har du jo inntekt. Da undersøker du ulike leiligheter. Får du jobb og leilighet så pakker du bilen og flytter!

 

jeg er selv kronisk syk og kjenner følelsen din. Man føler seg mislykket og utenfor. Bare husk at alt er ikke slik det ser ut på ulike sosiale media. De fleste sliter litt mens alt er perfekt påsosisle media. Det som hjalp meg var å skaffe meg en hund! Da ble det valpekurs, ut på tur mange ganger daglig og en å prate med. Det er faktisk mye letter å begynne å prate med andre når man har hunden med!

 

stå på! Det vil bli bedre. Prøv å lag noen gode rutiner, ha fokus på hva som gjør deg lykkelig. Det viktigste: ikke tro at alle andre har det så perfekt.

Anonymkode: 153fb...9ad

[Anonym bruker]

Eutanasi vil du aldri få godkjent, så det kan du bare slå fra deg med en gang. Det er ganske strenge kriterier og at du er deprimert og har asbergers går ikke gjennom det nåløyet.

Du sier du er på dag 10 med antideppresiva, da vet du antagelig også at oppstarten på slike tabletter kan være ganske tøff. Det er vanlig å bli verre før man blir bedre, så hold ut og gi det litt mer tid.

Og du, drømmen din om å flytte, du rosemaler det noe veldig. Jada, du kan flytte, men å sitte ensom i nærmeste storby er ikke bedre enn å sitte ensom i bygda du er fra, kanskje blir det til og med verre. Det kommer ihvertfall ikke nye venner å bare ringer på døra om du flytter til en storby, der er folk gjerne enda mer private enn på bygda. Skal du møte noen må du ta initiativ og by på deg selv, uansett om du er her eller der.

Velger du å flytte er det vanlig å få en jobb først, altså søker du på jobber og blir du kalt inn på intervju reiser du og bor på hotell en natt for å gå på intervjuet, Når jobben er på plass finner du et sted å bo, også flytter du før første dag på jobb.

Anonymkode: afa18...f23

[Anonym bruker]

Har lest svarene. Jeg klarer bare ikke å se noe positivt i leg likevel. Aspergersen har vært med å ødelegge alt. Ja jeg må sikkert hi slipp på noen drømmer. Og det er typisk nok de jeg vil. Jeg har allerede sluppet mange drømmer. Prøvd ting jeg ikke hadde lyst til, men så likte jeg det. Det var da dørene lukket seg. 
Det er så typisk. Så nå virker det mer som at jeg må gå flere skritt tilbake og bare ta noe jeg får. Jeg er også mye sint mot mamma igjen. Fordi hun alltid får den deprimerte tonen når jeg står overfor valg, og hun ødela gleden min med forelskelse. Det var ikke denne ene tingen som ødela, men at hun hele tiden ser så alvorlig på alt. Jeg er redd for å bli slik. Jeg føler også at jeg er mer lik henne enn jeg liker å tro. Sier jeg vil ikke være som henne, vil liksom ikke ha noe fra hverken henne eller pappa. Og så havner jeg i samme type jobb hun har også... ikke at jobben er ille, men må man bli så prikk lik foreldrene sine? Og hun begynner å bli så lei sier hun nå... og at jeg må bestemme selv. Men da svarer jeg at det er typisk at hun er klar for å gi slipp nå som ikke Tyrkia ligger i planen og at jeg synes det er veldig feigt. Irriterer meg bare jævig at jeg hørte på henne og ikke på følelsene mine selv. Og jeg har faktisk fått motstand mot å forelske meg i norske menn pga det, for gjør jeg det føler jeg det er fordi hun skal føle behag.. jeg føler vi har energier rundt oss, og vi er mottagelige for ting. Mitt liv har isåfall gått veldig i sirkler. Og det som har gått i sirkler er «tilbake til det kjedelige gamle» og det er jo det som skjedde nå og. Jeg har levd et liv inni meg og halvveis til stede i virkeligheten. Virkeligheten har bare vært kjedelig, men jeg tror det er en slags straff for p ha hatt en fin periode. Under den fine perioden ofret jeg ikke mamma, hjemstedet eller tidligere mobbere en tanke. Jeg følte meg så fri og at jeg endelig kunne starte helt på nytt. Men så ødelegger aspergersen og jeg må helt tilbake til start.. mammas datter liksom. Jeg har vært i et annet land inni meg i mange år nå, men blir gal hver gang jeg våkner opp her, og også i dag våknet jeg opp her. Føler jeg MÅ være den jeg er og gjøre det beste av det, men dette kræsjer med hva jeg vil... så da tenker jeg , må man tvinge seg til å like det man kan eller bare leve seg gjennom mistilfreds med livet? Jeg føler meg akkurat som mamma: slik begrensa type. Svaret hennes har alltid vært «har ikke råd» og jeg er livredd for å havne der. Jeg skal isåfall ikke ha barn 1: pga genene 2: pga jeg vil har ikke råd. 
 

Jeg har gitt slipp på mange drømmer i livet, men funnet nye. Er dere klar over hvor lei man blir av å skifte drømmer hele tiden? Var det for stort steg å dra til Tyrkia kanskje? Særlig når man er slik bygdejente? Jeg er lei av å være halvveis til stede, fordi virkeligheten ikke er verdt noen ting. Jeg er også lei av at folk jeg har møtt i livet som virkelig vekket noe i meg ikke hadde noen mening. Men at det er mest de «kjedelige gamle» som jeg kaller dem som følger mest med meg på some osv.. jeg ville passe inn før, men ikke etter jeg flyttet langt vekk. Men det ville være typisk om det er tidligere «mobbere» og klassefolk som til slutt vil stå min side nærmest. Jeg føler bare jeg har havnet på helt feil frekvens. Det er dødt inni meg når jeg egentlig skulle følt glede. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

Er det noen her som har vært sint på foreldrene sine mye? Jeg er sint på pappa fordi han bare dro fra oss, lar være å svare meg når jeg spør om facetime eller snakke i stedet for å bare skrive.. jeg vet bare at han led av depresjon, når jeg for 1 år siden skrev en del med han. Han skrev at det var som å høre om seg selv når han var ung, og at det fremdeles ikke er borte, bare at han har lært seg å leve med det. Ikke akkurat oppløftende. Jeg har fått så mye fra han selv om han ikke var en del av oppveksten. Grunnen til at det ble slutt mellom han og moren min var at han hadde dette behovet for å være på reise hele tiden, mens mamma vil være rolig. I barndomen hadde jeg ikke denne trangen på samme måte. Følte ikke at noe manglet egentlig, men det har kommet mer og mer. Hun vil ikke se egne feil. Hun mener at hun ikke har angst og flyter på at hun reiste mye før hun fikk meg. Men så tenker jeg det er utdatert og ting har forandret seg siden da. Får liksom litt angat av at jeg er datteren hennes, for jeg er redd jeg arver samme angsten, samme følelsesliv og at jeg blir mer som henne på alle områder. Hun trigger mye negativitet i meg. Men hvorfor? Burde jeg være mer takknemmelig? Hvorfor er jeg mer sint enn jeg er takknemmelig? Vi bare kræsjer helt på mange områder. Hun er mer hjemmeværende og er alltid den som ikke vil dra noe sted, vil fortest mulig hjem igjen osv. 

Jeg barr innser mer og mer at jeg har tatt hensyn til hennes redsel. Hvorfor kunne hun ikke vært ei mer "kul" mor som ikke så så mørkt på alt? Hun har alltid sett så alvorlig på alt. Og jeg har fått plantet angst og alt slik i meg pga det selv. Jeg bare slitr med identiteten min. Og jeg vet nå aldri hvor jeg har humøret mitt. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Aspergersen har vært med å ødelegge alt.

Nei, du velger å ødelegge selv, du velger å bo et sted du mistrives, du velger å dilte etter hva mora di sier, du velger å la være å gjøre ting du vil fordi «man har liksom ikke lov», uten at noen har nektet deg noe. Begynn å velge annerledes. Pakk kofferten.

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Eutanasi vil du aldri få godkjent, så det kan du bare slå fra deg med en gang. Det er ganske strenge kriterier og at du er deprimert og har asbergers går ikke gjennom det nåløyet.

Du sier du er på dag 10 med antideppresiva, da vet du antagelig også at oppstarten på slike tabletter kan være ganske tøff. Det er vanlig å bli verre før man blir bedre, så hold ut og gi det litt mer tid.

Og du, drømmen din om å flytte, du rosemaler det noe veldig. Jada, du kan flytte, men å sitte ensom i nærmeste storby er ikke bedre enn å sitte ensom i bygda du er fra, kanskje blir det til og med verre. Det kommer ihvertfall ikke nye venner å bare ringer på døra om du flytter til en storby, der er folk gjerne enda mer private enn på bygda. Skal du møte noen må du ta initiativ og by på deg selv, uansett om du er her eller der.

Velger du å flytte er det vanlig å få en jobb først, altså søker du på jobber og blir du kalt inn på intervju reiser du og bor på hotell en natt for å gå på intervjuet, Når jobben er på plass finner du et sted å bo, også flytter du før første dag på jobb.

Anonymkode: afa18...f23

Jeg rosemaler ikke drømmen om å flytte. Jeg liker ikke når folk sier jeg rosemaler ting for de har somregel tatt feil. Jeg fikk det bedre da jeg kom til større sted. Men det var også slik det var i barndomen, vi skulle flytte et par ganger men endte alltid med å bli værende der vi var. 

Jeg søkte på jobber i fjor, akkurat et år siden... kom på intervju men fikk ikke jobben. Hvorfor vet jeg ikke, men hvis det er mange om samme jobben og alle er kvalifisert så ansetter de jo ikke alle. 

Jeg er her fordi jeg satset på det jeg følte var rett, men de andre jeg møtte på veien er videre på veien, jeg klarte meg ikke og havnet helle i depresjon. Det er vel bare typisk at det skjedde aspergern. Jeg ser bare på livet jeg går glipp av, mens jeg selv måtte til det gamle kjedelige som alltid.. rart man blir deprimert? Jeg har vært positiv til meg, det er bare at den jævla aspergersen er veldig viktig å ikke vise i samfunnet.. eneste jeg har fått høre av såkalte brutalt ærlige er at det er "noe" med meg men det er vanskelig å si hva..

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi hun alltid får den deprimerte tonen når jeg står overfor valg,

Du er tredve år. Hvorfor har det noen betydning hva mor di mener? 

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg ser bare på livet jeg går glipp av, mens jeg selv måtte til det gamle kjedelige som alltid.. 

Du MÅTTE ikke. Du gjorde det fordi du tok det valget helt selv.

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

Og hvorfor må man bli verre av antidepressiva? Jeg ser mange skriver dette, at man blir verre. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er sint på pappa fordi han bare dro fra oss, lar være å svare meg når jeg spør om facetime eller snakke i stedet for å bare skrive.. jeg vet bare at han led av depresjon, når jeg for 1 år siden skrev en del med han. Han skrev at det var som å høre om seg selv når han var ung, og at det fremdeles ikke er borte, bare at han har lært seg å leve med det. I

Han gjorde helt rett, han skulle aldri ha hatt barn. Ikke skaff deg barn du heller, du har mer enn nok med deg selv. 

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Og hvorfor må man bli verre av antidepressiva? Jeg ser mange skriver dette, at man blir verre. 

Anonymkode: dcc5d...ddb

Man MÅ ikke. Men hvis du leser på pakningsvedlegget så ser du at det er en vanlig bivirkning i starten. Det retter seg.

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er her fordi jeg satset på det jeg følte var rett, men de andre jeg møtte på veien er videre på veien, jeg klarte meg ikke og havnet helle i depresjon. Det er vel bare typisk at det skjedde aspergern.

Asperger har ikke noe med det å gjøre. Du sammenligner deg med andre, vurderer at de er heldigere, og lar sånne ting styre livet ditt. 

Anonymkode: 1e9ad...eb1

[Anonym bruker]

Søk jobb der du ønsker å flytte til og flytt når du får den. Det er ikke verre enn det

Anonymkode: c23fe...ae0