Dere som holder ut pga barna? Eller gikk senere..

[Anonym bruker]

Jeg leser om mange som holder ut i et ekteskap de vil ut av pga barna. 

Så til dere som har holdt ut. Som ikke gikk da barna var små, var det verdt det? Skulle du ønske du gikk før eller er du glad du ventet. 

Barnet mitt er 5 år, og jeg sitter på gjerdet og lurer på om det blir "lettere" når de er eldre, eller om jeg bare må hoppe i det. Vi har forsøkt alt, så det er over mellom oss uansett, men gruer meg til smerten hens ved bruddet. Lurer på om det er "greiere" når de er eldre. 

 

 

Anonymkode: 66fb5...3e8

[Anonym bruker]

Jeg har hørt om menn som har gjort dette, og som har blitt betegnet som «helter» som har holdt ut og lidd seg gjennom forhold for barnas skyld. Selv synes jeg de er enorme egoister og ryggradsløse drittsekker. De tar en avgjørelse på vegne av begge foreldre, uten å innlemme partneren. Slik stjeler de flere år av partnerens liv. Jeg synes man må være voksne og drøfte slike ting med den man har valgt å få barn med, så man sammen kan jobbe seg gjennom det eller fatte en beslutning om å gå fra hverandre. 

Anonymkode: c85b7...249

[Anonym bruker]

Når man allerede har beste t seg for at det er over, bør man bare gå. De fleste vil da være irriterte på hverandre, barna merker spenningen, kanskje krangling og lite kjærlighet mellom foreldrene. De vil jo se at foreldrene ikke har det bra. Bedre å gå fra hverandre og være lykkelige, enn å bli i ett ulykkelig forhold.  De fleste barn takler brudd bra så sant dere foreldrene oppfører dere som ansvarsfulle voksne, og ikke starter tredje verdenskrig med ett uskyldig barn i midten .

Anonymkode: b0765...2d1

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har hørt om menn som har gjort dette, og som har blitt betegnet som «helter» som har holdt ut og lidd seg gjennom forhold for barnas skyld. Selv synes jeg de er enorme egoister og ryggradsløse drittsekker. De tar en avgjørelse på vegne av begge foreldre, uten å innlemme partneren. Slik stjeler de flere år av partnerens liv. Jeg synes man må være voksne og drøfte slike ting med den man har valgt å få barn med, så man sammen kan jobbe seg gjennom det eller fatte en beslutning om å gå fra hverandre. 

Anonymkode: c85b7...249

Han vet at jeg ikke vil mer, og vi har vært på fvk, så det er igenting som er hemmelig mellom oss. 

Anonymkode: 66fb5...3e8

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når man allerede har beste t seg for at det er over, bør man bare gå. De fleste vil da være irriterte på hverandre, barna merker spenningen, kanskje krangling og lite kjærlighet mellom foreldrene. De vil jo se at foreldrene ikke har det bra. Bedre å gå fra hverandre og være lykkelige, enn å bli i ett ulykkelig forhold.  De fleste barn takler brudd bra så sant dere foreldrene oppfører dere som ansvarsfulle voksne, og ikke starter tredje verdenskrig med ett uskyldig barn i midten .

Anonymkode: b0765...2d1

Jeg tror faktisk at de fleste barn blåser i om foreldrene er lykkelige eller ikke. Klarer man å holde en god tone og ikke ha stadig ufred og krangling, så er min mening at barn stort sett har det best i hele familier.

Noen ganger er et brudd til det beste for alle parter, men flokselen om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bullshit.

Jeg er en av dem som "holder ut". Vi lever i et vennskapelig forhold uten de største gnisningene, men kjærligheten til hverandre er borte og vi er kun sammen pga en felles forståelse for at det er best for barna pr d.d. Dette vil kanskje endre seg, man er jo spesielt utsatt for å falle for en annen når man ikke får kjærlighet hjemme, men den tid, den sorg.

Anonymkode: 5c36b...383

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror faktisk at de fleste barn blåser i om foreldrene er lykkelige eller ikke. Klarer man å holde en god tone og ikke ha stadig ufred og krangling, så er min mening at barn stort sett har det best i hele familier.

Noen ganger er et brudd til det beste for alle parter, men flokselen om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bullshit.

Jeg er en av dem som "holder ut". Vi lever i et vennskapelig forhold uten de største gnisningene, men kjærligheten til hverandre er borte og vi er kun sammen pga en felles forståelse for at det er best for barna pr d.d. Dette vil kanskje endre seg, man er jo spesielt utsatt for å falle for en annen når man ikke får kjærlighet hjemme, men den tid, den sorg.

Anonymkode: 5c36b...383

Du er i alle fall veldig nøye med å presentere din løsning som «den riktige». Det er lurt, for ellers blir det vanskeligere å rettferdiggjøre at du gir dem en barndom i et forgiftet miljø av bitterhet og kjærlighetsmangel. 
Lykke til videre! 

Anonymkode: 72f54...fd0

[Gjest]

43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Når man allerede har beste t seg for at det er over, bør man bare gå. De fleste vil da være irriterte på hverandre, barna merker spenningen, kanskje krangling og lite kjærlighet mellom foreldrene. De vil jo se at foreldrene ikke har det bra. Bedre å gå fra hverandre og være lykkelige, enn å bli i ett ulykkelig forhold.  De fleste barn takler brudd bra så sant dere foreldrene oppfører dere som ansvarsfulle voksne, og ikke starter tredje verdenskrig med ett uskyldig barn i midten .

Anonymkode: b0765...2d1

Dette.

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror faktisk at de fleste barn blåser i om foreldrene er lykkelige eller ikke. Klarer man å holde en god tone og ikke ha stadig ufred og krangling, så er min mening at barn stort sett har det best i hele familier.

Noen ganger er et brudd til det beste for alle parter, men flokselen om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bullshit.

Jeg er en av dem som "holder ut". Vi lever i et vennskapelig forhold uten de største gnisningene, men kjærligheten til hverandre er borte og vi er kun sammen pga en felles forståelse for at det er best for barna pr d.d. Dette vil kanskje endre seg, man er jo spesielt utsatt for å falle for en annen når man ikke får kjærlighet hjemme, men den tid, den sorg.

Anonymkode: 5c36b...383

Det er sånn hos oss, familien as funker, men ikke noe mer enn det. Hvor gamle er barna deres da? 

Anonymkode: 66fb5...3e8

[Anonym bruker]

Alle vennene jeg har med foreldre som gjorde nettopp dette, altså holdt ut til de var blitt store/voksne, er bitter på foreldrene den dag i dag (vi er i midten av 30-årene.)

Dere som tror at barna ikke merker det, tar nemlig fullstendig feil. Det er overhodet ikke greit å leve i et kjærlighetsløst forhold og «skylde» på at det blir gjort for barna, for barna syns nemlig ikke det er noe særlig og hadde foretrukket at dere gikk fra hverandre.

Men for all del - dere ønsker kanskje å vise barna deres at et «godt ekteskap» ikke består av kjærlighet og nærhet.

Anonymkode: c4606...afc

[Anonym bruker]

Gikk da sønnen min var 7, nå 17. trodde han skulle bli knust, men han bare sa ok og lekte videre. Aldri hatt en reaksjon, klart seg utmerket i livet. Far og jeg er dog gode venner enda. 

Anonymkode: 0fcf8...5fe

[Anonym bruker]

Jeg trodde helt oppriktig at det beste for ungene var at vi holdt sammen. Nå som jeg har gått ser jeg at spesielt yngste har et anstrengt forhold til oss når vi er sammen, selv om vi er gode venner, kan spise middag sammen, gi hverandre en klem etc. Den dårlige stemninga som har vært tidligere henger i, og det merker jeg på han...

Anonymkode: c041f...9b5

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er sånn hos oss, familien as funker, men ikke noe mer enn det. Hvor gamle er barna deres da? 

Anonymkode: 66fb5...3e8

De er 8 og 10.

Vi mener oppriktig at dette er best for vår familie, og blåser egentlig ganske kraftig i hva andre prøver å beskylde oss for. Kanskje det er de som behøver å rettferdiggjør egne valg om at deres egen lykke er det viktigeste?

Jeg skjønner jo at denne løsningen ikke er for alle, men så lenge vi voksne evner å oppføre oss ovenfor hverandre, vi er høflige og hyggelige og kan godt gi hverandre en klem, så mener jeg at det å ha et hjem å forholde seg til oppveier at vi ikke har kjærestefølelser overfor hverandre.

Jeg er også "heldig" med at mannen reiser en del i jobb, så vi får noen naturlige avbrudd og slipper å gå og gnisse på hverandre hele tiden. Da er det enklere å holde på den gode tonen når vi først er sammen.

Ønsker deg lykke til, det er en trasig situasjon å være i uansett hva som blir utfallet. Setter man barnas velferd først kommer man best ut av det, tror jeg. Og hva som er deres beste er forskjellig fra familie til familie.

Anonymkode: 5c36b...383

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror faktisk at de fleste barn blåser i om foreldrene er lykkelige eller ikke. Klarer man å holde en god tone og ikke ha stadig ufred og krangling, så er min mening at barn stort sett har det best i hele familier.

Noen ganger er et brudd til det beste for alle parter, men flokselen om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bullshit.

Jeg er en av dem som "holder ut". Vi lever i et vennskapelig forhold uten de største gnisningene, men kjærligheten til hverandre er borte og vi er kun sammen pga en felles forståelse for at det er best for barna pr d.d. Dette vil kanskje endre seg, man er jo spesielt utsatt for å falle for en annen når man ikke får kjærlighet hjemme, men den tid, den sorg.

Anonymkode: 5c36b...383

Selvfølgelig merker barna det! Jeg vokste opp slik fra til jeg var 13 år, og klart jeg merket det! Selv om de ikke kranglet, så manglet det noe og jeg grublet mye over om det var min skyld. Da de gikk fra hverandre ble faktisk mest lettet selv om det var trist også. 

Og det er ikke bare egne barn som kanskje merker noe. Her for noen uker siden lå jeg i armkroken til mannen og så film da 15-åringen tasset forbi og plutselig sa: "Jeg er så glad for at dere er skikkelig glad i hverandre, for foreldrene til xx er ikke kjærester mer og xx går lissom bare å venter på at de skal skille seg. Det er skikkelig kleint.".

Anonymkode: 528e9...b03

[Anonym bruker]

Jeg gikk før heller enn siden. Ville unngå at ungen var for stor (midt i tween-teens), og tenkte det var bedre å ende forholdet som vi hadde forsøkt å redde i over tre år.  Vi hadde det ikke bra hjemme, jeg var bitter og forbanna, og han var tiltaksløs og mutt. I tillegg var vi unge, så jeg klarte ikke å slå meg til ro med at kjærlighetslivet skulle være over. Vi er begge i nye forhold, men jeg ser absolutt at det ikke har vært lett for vår unge. Han har slitt med mye sorg over familien som ikke var lenger, og en far som fortsatte tafattheten  i sitt nye forhold.

Jeg tenker faktisk at om jeg hadde vært 10 år eldre hadde jeg heller holdt ut. Jeg er langt mer moden nå og ser at mannen jeg forlot hadde flere gode kvaliteter, om enn det ikke var en store kjærligheten. Heldigvis går det veldig bra nå altså, og vår sønn har gode relasjoner til begge sine foreldre og steforeldre, går greit på skole og med venner etc., men det har vært noen tøffe år, hvor jeg har tenkt at bruddet ikke var verdt det!

Om man får det til, er jeg enig i at det beste for unger er å vokse opp i et hjem...ikke to. Men det legger kraftig begrensning på de voksne, som for mange ikke er mulig. Da er det bedre å skille seg etter min mening

Anonymkode: 92cc2...ce4

[mamma til adhd gutt<3]

Jeg er veldig glad for at jeg og exen hadde det som kan sies å være et lykkelig brudd. Vi er nå lykkelige på hver vår kant. Jeg vil at gutta mine skal oppleve foreldre som lever sammen av kjærlighet. Jeg vil de skal være vandt til å se foreldre som er kjærlige mot hverandre. Jeg vil de skal se og vokse opp med foreldrene som viser kjærlighet i form av handling og ømhet. Jeg vil ikke at de skal vokse opp å tro at det holder å kunne være venner. Jeg vil de skal lære hvordan det er å elske noen og se hvordan det er å glede en annen med ett kjærtegn eller et kyss. Mine barn opplever dette med både meg og far. De skal ikke lære at "å holde ut" forventes. Det betyr ikke at de skal lære at man ikke skal kjempe for ekteskapet men det betyr at når et forhold er dødt så er det det. Jeg hadde aldri kommet over det hvis mamma hadde levd ulykkelig med min far for min skyld. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Gikk da sønnen min var 7, nå 17. trodde han skulle bli knust, men han bare sa ok og lekte videre. Aldri hatt en reaksjon, klart seg utmerket i livet. Far og jeg er dog gode venner enda. 

Anonymkode: 0fcf8...5fe

Det hjelper litt å høre, gruer meg så sinnsykt til å fortelle hen det. Har dere han 50%? TS

Anonymkode: 66fb5...3e8

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg gikk før heller enn siden. Ville unngå at ungen var for stor (midt i tween-teens), og tenkte det var bedre å ende forholdet som vi hadde forsøkt å redde i over tre år.  Vi hadde det ikke bra hjemme, jeg var bitter og forbanna, og han var tiltaksløs og mutt. I tillegg var vi unge, så jeg klarte ikke å slå meg til ro med at kjærlighetslivet skulle være over. Vi er begge i nye forhold, men jeg ser absolutt at det ikke har vært lett for vår unge. Han har slitt med mye sorg over familien som ikke var lenger, og en far som fortsatte tafattheten  i sitt nye forhold.

Jeg tenker faktisk at om jeg hadde vært 10 år eldre hadde jeg heller holdt ut. Jeg er langt mer moden nå og ser at mannen jeg forlot hadde flere gode kvaliteter, om enn det ikke var en store kjærligheten. Heldigvis går det veldig bra nå altså, og vår sønn har gode relasjoner til begge sine foreldre og steforeldre, går greit på skole og med venner etc., men det har vært noen tøffe år, hvor jeg har tenkt at bruddet ikke var verdt det!

Om man får det til, er jeg enig i at det beste for unger er å vokse opp i et hjem...ikke to. Men det legger kraftig begrensning på de voksne, som for mange ikke er mulig. Da er det bedre å skille seg etter min mening

Anonymkode: 92cc2...ce4

Hvor gammel var sønnen din da du gikk? Jeg er 34, og klarer ikke resten av livet mitt i dette usunne , destruktive forholdet. Gruer meg hinsides til barnets smerte. 

Anonymkode: 66fb5...3e8

[Anonym bruker]

Som foreldre vil man gjerne beskytte barna sine mot smerte. Men husk at sønnen din ikke blir noe dårligere menneske av å oppleve sorg. Livet går opp og ned, sånn er det for alle, og sorg og tap er en naturlig del av livet. Så lenge dere støtter ham begge to, samarbeider godt og gir ham tid og plass til å sørge, kommer det garantert til å gå helt fint. 

Anonymkode: 03895...083

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvor gammel var sønnen din da du gikk? Jeg er 34, og klarer ikke resten av livet mitt i dette usunne , destruktive forholdet. Gruer meg hinsides til barnets smerte. 

Anonymkode: 66fb5...3e8

han var 6....jeg ble helt oppspist av et veldig usunt forhold, og særlig usunne mønstre og dynamikker. Jeg tror det er viktig å være forberedt på hva som kommer etterpå, både for deg og for barnet. Om partner er en shitty pappa nå, vil det ikke endre seg om dere splitter opp. Om han er en konfliktmaker, vil han sannsynligvis høyne konfliktnivået MAKS. Livet blir ikke nødvendigvis bedre av et brudd, det blir annerledes med nye områder å krangle om....Det viktigste er at hverdagen blir enklere og mindre konfliktfylt for dere begge, og særlig for ungen!! Det tror jeg kom som det største overraskelsen for meg...at ting ikke løste seg (som jeg i min naivitet hadde forventet...)

Så tror jeg det er viktig å legge vekk egen sorg. Det er ikke sikkert ungen føler så mye smerte av et brudd, det kan godt tenkes at det er du som smertes mest over tapt kjernefamilieidyll og ønsket om å gi ungen dette.... Vær i det minste klar for å ikke projisere! Vi forsøkte å vektlegge positive ting som, du får to rom - dobbelt så mye ferie, og la op til å bo svært nærme hverandre så ungen kunne ha samme skole- og omgangskrets hos begge foreldre. Men det var klart ikke gøy å si at vi skulle gå fra hverandre, og gutten vår var lei seg! Det må du som forelder og den som tar valget stå i. For barnet velger ikke det her.

Anonymkode: 92cc2...ce4

[Anonym bruker]

Jeg har ikke personlig erfaring, kan kun snakke ut fra erfaringer av barnas venner. Og det jeg har sett, er at de som opplevde brudd før barneskolealderen, tok det mye bedre, enn de som opplevde det fra 8 år og oppover.

Anonymkode: e84ce...05b

[Anonym bruker]

42 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg er veldig glad for at jeg og exen hadde det som kan sies å være et lykkelig brudd. Vi er nå lykkelige på hver vår kant. Jeg vil at gutta mine skal oppleve foreldre som lever sammen av kjærlighet. Jeg vil de skal være vandt til å se foreldre som er kjærlige mot hverandre. Jeg vil de skal se og vokse opp med foreldrene som viser kjærlighet i form av handling og ømhet. Jeg vil ikke at de skal vokse opp å tro at det holder å kunne være venner. Jeg vil de skal lære hvordan det er å elske noen og se hvordan det er å glede en annen med ett kjærtegn eller et kyss. Mine barn opplever dette med både meg og far. De skal ikke lære at "å holde ut" forventes. Det betyr ikke at de skal lære at man ikke skal kjempe for ekteskapet men det betyr at når et forhold er dødt så er det det. Jeg hadde aldri kommet over det hvis mamma hadde levd ulykkelig med min far for min skyld. 

Man kan vise hverandre ømhet og respekt selv om kjærligheten er borte. Å ikke være tilfreds betyr ikke automatisk at man er ulykkelig. 

Og hvorfor skal man fortelle barna at man ‘holder ut’? Det er ikke alt som trengs å deles. 

Vi har som sagt tatt et valg om å beholde barnas stabilitet nå, så får fremtiden vise hva som skjer videre. Vi satt barn til verden med et ønske om å gi dem et godt liv og det er jeg villig til å forsake ganske mye for å få til. 

Anonymkode: 5c36b...383

[mamma til adhd gutt<3]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Man kan vise hverandre ømhet og respekt selv om kjærligheten er borte. Å ikke være tilfreds betyr ikke automatisk at man er ulykkelig. 

Og hvorfor skal man fortelle barna at man ‘holder ut’? Det er ikke alt som trengs å deles. 

Vi har som sagt tatt et valg om å beholde barnas stabilitet nå, så får fremtiden vise hva som skjer videre. Vi satt barn til verden med et ønske om å gi dem et godt liv og det er jeg villig til å forsake ganske mye for å få til. 

Anonymkode: 5c36b...383

Du/dere gjør selvfølgelig det slik det er best for dere. Jeg forteller kun hva som er viktig for meg og min familie. 

[Anonym bruker]

Små barn takler stort sett et brudd mye bedre enn tenåringer.

Anonymkode: 53fb2...59b

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Man kan vise hverandre ømhet og respekt selv om kjærligheten er borte. Å ikke være tilfreds betyr ikke automatisk at man er ulykkelig. 

Og hvorfor skal man fortelle barna at man ‘holder ut’? Det er ikke alt som trengs å deles. 

 

Anonymkode: 5c36b...383

De merker det jo... Hvis man skilles på overtid når barna er 18-20 år så må du regne med at de bare sier "hvorfor skjedde ikke dette før?"

Anonymkode: 72f54...fd0

[Anonym bruker]

På 5.10.2020 den 12.21, Anonym bruker skrev:

Jeg tror faktisk at de fleste barn blåser i om foreldrene er lykkelige eller ikke. Klarer man å holde en god tone og ikke ha stadig ufred og krangling, så er min mening at barn stort sett har det best i hele familier.

Noen ganger er et brudd til det beste for alle parter, men flokselen om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn er bullshit.

Jeg er en av dem som "holder ut". Vi lever i et vennskapelig forhold uten de største gnisningene, men kjærligheten til hverandre er borte og vi er kun sammen pga en felles forståelse for at det er best for barna pr d.d. Dette vil kanskje endre seg, man er jo spesielt utsatt for å falle for en annen når man ikke får kjærlighet hjemme, men den tid, den sorg.

Anonymkode: 5c36b...383

Støtter denne! Ungene er din viktigste oppgave her i livet, og bør gå foran det meste. Det er bare det politisk korrekte venstre som ikke ser verdien av kjernefamilien. 

Anonymkode: f5f17...400