Foreldre med barn som trenger det lille ekstra

[Anonym bruker]

Hvor mye deler dere med klassen når det gjelder barnets utfordringer?

Jeg spør fordi sønnen min som går i tredje klasse har en klassekamerat som det er ‘noe’ med. Han har hatt spesialpedagog på seg helt siden de gikk i barnehagen og har ifølge sønnen min spesialopplegg på skolen. Han blir tatt en del ut av klassen, må hvile på dagen, går tur med assistent og samler pokemon go osv. Han deltar aldri i bursdagsselskap, men inviterer selv hele klassen når han fyller året. 

Dette har de andre nå begynt å reagere på. Det er feigt at XX får gå på pokemonjakt mens de må ha skole, det er feigt at de må i hans selskap når han ikke kommer i deres osv. 

Gutten fremstår både sosialt og faglig sterk, men man kan også skjønne at han har div utfordringer. Jeg er svært i tvil om hvordan jeg skal forklare denne forskjellsbehandlingen for sønnen min. Når hverken lærer eller foreldre informerer om hva som gjør at dette barnet følger et eget opplegg blir det vanskelig for oss andre foreldre å vite hvor mye vi skal si om hans behov. For barna ser ikke at han er annerledes på samme måte som oss, og ser som sagt bare at det stilles andre, og mindre, krav til XX. 

Noen råd om hvordan man kan formidle til barna at han trenger litt ekstra uten å stigmatisere han?

Anonymkode: ccb73...03e

[Anonym bruker]

Har hørt litt av det samme rundt middagsbordet her hjemme også . Vi snakker mye om at alle er forskjellig, og lærer på forskjellige måter. Jeg har fortalt mine barn at de skal være glad for at de slipper å bli tatt ut av klassen, at de er heldig som kan følge vanlig undervisning. Vi har også snakket om at det faktisk kan være det andre barne tenker som de, at det er urettferdig at han/ hun må ut å gjøre andre ting mens resten av klassen får være sammen. 
i tillegg lærer jeg barna mine at de skal passe på seg selv, og at det er ikke alt vi trenger å vite noe om. Akkurat som at jeg ikke har noe med hvorfor en kollega er borte fra jobb, sykemeldt, får tilrettelegging, osv. Det er en grunn for det, men grunnen trenger vi andre faktisk ikke å vite. 
Livet er ikke A 4, sånn er det bare. 
Når det er sagt, så er jeg for åpenhet rundt barn som har utfordringer, hvis det kan gjøre hverdagen til barnet bedre. Da tenker jeg på i forhold til eventuelle besøk der barn utagerer eller trenger hjelp i det sosiale samspillet, har allergier eller andre hensyn som må tas. 
Men dette er jo opp til Foreldrene og avgjøre. 

Anonymkode: cc56e...3ca

[Anonym bruker]

 Vi har en datter med spesielle behov. Jeg ba om tid til å fortelle  om dette på foreldremøte i 1. Klasse.   Klassen har sett   «Sånn er jeg og sånn er det» med diagnosene som vårt barn har. 
  
 Ja det er urettferdig i et barns øyne at dette barnet ende spes behov får mindre lekser, får spille pokemon osv osv. 
 Jeg mener at det er viktig å gi  barna en god forklaring på hvorfor ting er som det er. 
 

Anonymkode: 95fc8...d70

[Anonym bruker]

min datter har assistent på seg hele skoledagen. 

Alle barn er ulike. Her har det ikke hvert reaksjoner på at henne blir tatt ut av klassen eller får gjøre andre ting. Her har jentene snudd ryggen til henne. heldigvis leker henne med gutta som ikke bryr seg stort om dette. flere i hennes klasse som trenger mere hjelp enn de andre, 

 

Jeg tenker som mor at vi som foreldre må være åpne mot barna mot at alle er ulike og at vi ikke trenger å legge oss oppi hvorfor andre får gjøre andre ting.  Det er ikke lett for oss forelde å håndtere alt riktig. barnet som trenger mer blir ofte skjermet for situasjoner, avledet i situasjoner.   ingen barn er like. 

Anonymkode: f8d8b...358

[Superdolly]

Jeg tror jeg ville ha snakket om at rettferdighet er ikke å behandle alle likt, men så langt som mulig gi alle det de trenger. Så ville jeg vel ha sagt at det antagelig er noe med dette barnet som gjør at han trenger mer voksenkontakt og flere pauser fra fagene enn resten av klassen, men at jeg ikke visste hva eller hvorfor. Så ville jeg vel videre sagt noe om at det er foreldrene til dette barnet som bestemmer hva og hvor mye læreren har lov å fortelle om barnet, både til resten av klassen og til foreldrene. Jeg ville også gitt uttrykk for at jeg forstår at mitt barn synes det er urettferdig, men jeg ville ha forsøkt å få eget barn til å se at det beste er å være inne i klassen, jobbe med fag og få den sosiale kontakten med klassekameratene som dette barnet går glipp av.

Og jeg er helt enig i at åpenhet hadde vært det beste. Da er det mye lettere for de andre barna å forstå, og mye lettere for foreldrene til de andre barna å forstå og forklare for sine barn.

[Anonym bruker]

Jeg har to (av fire) barn det er noe ekstra med. Begge er intelligente, ene svært intelligent, og ganske sterke sosialt, og det er ikke noe man kan se på dem. Det ene barnet har alltid vært åpen om utfordringene sine og hvorfor han får litt ekstra tilrettelegging, pauser fra timene osv, mens det andre barnet ikke ønsker åpenhet. Likevel vet jeg at andre reagerer på at hun f.eks. ikke gjør lekser, innimellom må ut av timene osv., men det er vanskelig å si noe når hun ikke vil. Med sønnen vår er det enklere og da oppfordret vi også andre foreldre til å spørre hvis de lurte på noe. 

Anonymkode: b2204...192

[Anonym bruker]

Dette burde jo ikke være vanskelig? 
 

Snakk med barnet om at vi har forskjellige behov, og at det ikke er noe å rope urettferdighet for

Anonymkode: acafe...1a4

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt de andre foreldrene at min datter har autisme, og synes det er godt at de vet det. Lærer har også snakket med klassen om hvorfor hun ikke er i klasserommet hele tiden, og hvorfor hun får gjøre andre ting. Hun går nå i 6. klasse, og de andre i klassen har aldri hatt noen problemer med dette. Heller omvendt, for av og til får hun ha med seg en eller to andre elever på tur, bake boller eller noe annet. Så det er ganske populært å få være med på. 😉 

Bare fortell at det er noen barn som ikke er helt sånn som andre, at de blir veldig slitne av å være sammen med mange andre på skolen, og må ha pauser av og til. Min opplevelse er at barn godtar sånn veldig bra. 🙂 

Anonymkode: f6050...087

[Valkyriemamma]

3 timer siden, Superdolly skrev:

Jeg tror jeg ville ha snakket om at rettferdighet er ikke å behandle alle likt, men så langt som mulig gi alle det de trenger. Så ville jeg vel ha sagt at det antagelig er noe med dette barnet som gjør at han trenger mer voksenkontakt og flere pauser fra fagene enn resten av klassen, men at jeg ikke visste hva eller hvorfor. Så ville jeg vel videre sagt noe om at det er foreldrene til dette barnet som bestemmer hva og hvor mye læreren har lov å fortelle om barnet, både til resten av klassen og til foreldrene. Jeg ville også gitt uttrykk for at jeg forstår at mitt barn synes det er urettferdig, men jeg ville ha forsøkt å få eget barn til å se at det beste er å være inne i klassen, jobbe med fag og få den sosiale kontakten med klassekameratene som dette barnet går glipp av.

Og jeg er helt enig i at åpenhet hadde vært det beste. Da er det mye lettere for de andre barna å forstå, og mye lettere for foreldrene til de andre barna å forstå og forklare for sine barn.

Heilt enig i det fyrste du skriver! Som eg seier til elevane mine: livet er urettferdig! Deal with it. 

Det siste er eg meir usikker på. Har fleire gonger opplevd at dei andre foreldra ender opp med å forstå dette barnet ihjel, og det blir ein større belastning for familien. Dette barnet skal og vokse opp i denne kretsen, og det kan bli vanskeleg å vera den som «alle veit at det feiler noko» i så mange år. 

Viss du, som forelder, veit at det er noko med eit av dei andre barna i klassen, snakk med ditt barn om det på eit generelt grunnlag. 

[Superdolly]

11 minutter siden, Valkyriemamma skrev:

Heilt enig i det fyrste du skriver! Som eg seier til elevane mine: livet er urettferdig! Deal with it. 

Det siste er eg meir usikker på. Har fleire gonger opplevd at dei andre foreldra ender opp med å forstå dette barnet ihjel, og det blir ein større belastning for familien. Dette barnet skal og vokse opp i denne kretsen, og det kan bli vanskeleg å vera den som «alle veit at det feiler noko» i så mange år. 

Viss du, som forelder, veit at det er noko med eit av dei andre barna i klassen, snakk med ditt barn om det på eit generelt grunnlag. 

Jeg har aldri opplevd det du beskriver, at noen skal forstå barnet ihjel. Men jeg har opplevd å ha et barn som har gått i klasse med et barn det tydelig var "noe" med, men der foreldrene blånektet og hevdet at sitt barn var akkurat som alle andre. Og da blir det etter hvert vanskelig å forsøke å få eget barn til å vise forståelse for det de opplever som blodig urettferdig. Og som forelder til et av de andre barna vet man jo ikke at det er noe med det andre barnet, man tror det bare. 

Så hva skal man si? Jeg kan fint vise forståelse jeg, men samtidig er det mye lettere for meg hvis jeg vet at her er det noe, og at disse foreldrene gjør så godt de kan og får hjelp. Det er ikke like lett når man bare tror at det er noe, og foreldrene blånekter og påstår at deres barn er akkurat som alle andre, men at man likevel skal se på og godta at deres barn får helt andre regler og må behandles helt annerledes enn de andre - som han/hun altså er helt lik.

Edit: Man trenger jo heller ikke gå så veldig i detaljer. For min del ville det holdt å få vite at det var "noe", jeg hadde ikke trengt å få vite hvilken diagnose (hvis det er noe) eller akkurat hvilke problemer det var. Jeg kunne fint ha nøyd meg med å få høre f.eks. at "Ola strever litt med det sosiale og det er vanskelig for ham å være i klassen hele dagen. Av samme grunn trenger han noen pauser." For eksempel. 

Endret 4. oktober 2020 av Superdolly

[Jaina]

Vi har vært åpen med utordringene til min datter så for henne går det greit på skolen. Hun får for eksempel ta frem tegneboken og sitte med den mens de andre gjør andre ting. Hun går også på svømming med assistent i 3 time om mandagene. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Valkyriemamma skrev:

Heilt enig i det fyrste du skriver! Som eg seier til elevane mine: livet er urettferdig! Deal with it. 

Det siste er eg meir usikker på. Har fleire gonger opplevd at dei andre foreldra ender opp med å forstå dette barnet ihjel, og det blir ein større belastning for familien. Dette barnet skal og vokse opp i denne kretsen, og det kan bli vanskeleg å vera den som «alle veit at det feiler noko» i så mange år. 

Viss du, som forelder, veit at det er noko med eit av dei andre barna i klassen, snakk med ditt barn om det på eit generelt grunnlag. 

Dette er ikke min erfaring. Vi delte vanskene vår sønn sliter med og har utelukkende gode erfaringer. Noen foreldre har vært nysgjerrige og spurt mer, noe jeg synes er veldig bra, og så ha vi selv vektlagt at han på de fleste områder er helt normal og skal bli behandlet normalt så langt det er mulig. Samtidig er det ting han ikke orker, han må ha pauser i timene og er for utmattet til lekser osv. Og ingen sier noe om urettferdighet da, fordi de vet årsaken. Og ingen overdriver forståelsen heller, bare tar litt ekstra hensyn når det trengs. Da er det faktisk verre med datteren vår som nekter oss å si noe, for jeg VET at andre reagerer på en del ting, men kan ikke forklare hvorfor av hensyn til hennes ønske.

Anonymkode: b2204...192

[Anonym bruker]

Jeg brant meg litt på en av tingene flere av dere her skriver...

Jeg har alltid sagt at barn er forskjellig, og har forskjellige behov, og noen ganger trenger barn oftere pauser f.eks og det kan være så enkelt som at de har migrene (som de kjenner til fordi jeg har det) og må ha en rolig pause for ikke å få anfall eller det kan være andre ting som vi ikke vet om. Det er helt greit å si synes jeg, at noen trenger tilpasninger er helt greit.

Men, jeg sa også at mine barn skulle være glad det ikke var de som hadde behov for tilrettelegging, at det beste selvfølgelig var å få være i klasserommet sammen med de andre. Så skjedde det da, at ene sønnen min hadde en veldig tøff fase midt i puberteten, han sleit på flere plan og det ble foreslått at han skulle gå til helsesøster og ha noen samtaler. Han satte seg helt på bakbeina, han skulle ikke ut av klassen og snakke med noen helsesøster nei. Da vi foreslo å snakke med noen utenom skoletid ble han sint, han skulle ikke til noen "psykolog" ihvertfall, det var helt uaktuelt.

Nå gikk det seg heldigvis greit til, han kom ut av den mørke pubertetsbobla og var plutselig blid igjen, og det å begynne på vgs var rene lykkepillen for han, vi fikk en helt ny gutt i hus, uten noen hjelp utenfra. 

Men vær litt forsiktig med å snakke så veldig opp hvor heldige de er som ikke trenger hjelp, for plutselig gjør de det og nekter for de vil ikke være den som tas ut av klassen....

Anonymkode: 449dc...aa9