Small talk

[Anonym bruker]

Hva er det egentlig som feiler meg? Jeg får ikke til small talk! Anser meg selv som oppegående, og liker å snakke med andre mennesker, men får ikke til denne småpratingen. Føler meg helt idiot ofte, og fremstår sikkert som en helt annen person enn det jeg er for alle som ikke kjenner meg så godt. Senest i går i en hente-bringe situasjon hjemme hos et av barna i klassen til eldste ble jeg helt satt ut av hvor dum det er mulig å fremstille seg selv. Det stopper bare helt opp når jeg har sagt hei, spurt om det har gått fint og om barnet har husket alt. Da går jeg bare helt i lås.

Har en venninne som er god på small talk og hun maser jo i vei om alt mellom himmel og jord. Dette får jeg ikke til, da jeg ikke liker å «mase» på andre om meg og mitt. Føler det er helt uinteressant for andre at jeg skravler i vei.

Har slitt veldig med sosial angst tidligere, og synst i tillegg det er helt uinteressant å snakke om «vær og vind». Er det håp for meg, på tross av dette? Jeg ønsker jo at folk skal like meg, og det føler jeg blir vanskelig når første-, andre-, og kanskje tredjeinntrykket er at jeg er «umulig» å prate med. 

Noen som kjenner seg igjen, og noen som kan gi meg noen tips for hvordan jeg kan fremstå som normalt oppegående når jeg treffer nye mennesker? Noen som på mystisk vis har knekt koden i voksen alder? Er lei av å skamme meg hver gang jeg havner i en situasjon som krever small talk, som dessverre er litt for ofte på grunn av barna..

 

Anonymkode: e0efb...930

[Anonym bruker]

Jeg var omtrent som deg tidligere. Ble godt voksen før jeg greide å snu om.

Hos meg bunnet det i manglende selvtillit tror jeg, dårlig selvbilde også. Jeg hadde fra jeg var ganske lita også vært veldig beskjeden og fullstendig hatet fokus på meg, var ekstrem til å unngå fokus på meg selv. Så det ble på en måte noe angstrelatert over det å skulle snakke med nye. Jeg ble da veldig fokusert på meg selv, kritiserte omtrent alt med meg selv i de situasjonene - hva jeg sa, hvordan jeg sa ting, kroppsspråket mitt osv. Det var et mareritt, for jeg visste jo at det egentlig ikke stemte, men kunne gruble lenge i ettertid på slike ting, følte meg dum, rett og slett (noe jeg vet jeg ikke er).

Jeg begynte å jobbe målbevisst for å bedre eget selvbilde og selvtillit. Begynte å trene for å bli sterkere fysisk, begynte å utfordre meg selv til å gjøre ting jeg følte var ubehagelig, men likevel var overkommelig å mestre etterhvert. Satte meg små mål underveis. Gikk også en periode til psykolog for å bearbeide en del gamle problemer som hadde påvirket meg mer enn jeg trodde, ting fra barndommen. Begynte så å jobbe med meg selv for å gi litt mer f... - spiller det egentlig noen stor rolle om man dummer seg ut av og til?

Så fant jeg ut at jeg ikke burde dømme meg selv hundre ganger mer strengt enn andre. Når jeg begynte mine negative tanker etter slike episoder, så spurte jeg meg selv hva jeg ville tenkt hvis jeg var den jeg hadde snakket med, og den personen hadde sagt det jeg sa... og da oppdaget jeg som regel at jeg ikke ville tenkt en tanke om at personen hadde sagt noe klumsete eller dumt - og hvorfor skulle jeg da kritisere meg selv nord og ned for noe som jeg ikke hadde stusset på hos andre? Og de få gangene jeg måtte innrømme at jeg kanskje ikke hadde vært helt heldig med en kommentar, da var det også ting som om andre hadde sagt det så ville jeg bare tenkt at det ikke gjorde noe. En slik stadig bevisstgjøring i ettertid av ulike situasjoner gjorde at jeg etterhvert fikk den bevisstheten mer i situasjonene når de skjedde. Og det tok bort veldig mye av det presset og stresset jeg tidligere hadde lagt på meg selv i disse situasjonene.

Begynte også å fokusere mer på hva jeg tror den andre vil like å snakke om, hva er viktig for den andre. I dag var jeg f.eks. på et sted hvor jeg godt kunne latt være å snakke med en person som jobbet der. Ingen ville stusset på det. Jeg betraktet vedkommende og sa til henne at hun har en veldig viktig jobb, ikke bare til vanlig, men ekstra i disse koronatider. Det førte til en hyggelig samtale hvor hun avsluttet med å si at det som gjorde jobben hennes verdt å gjøre var personer som meg, personer som tok initiativ og som virkelig så henne og viste at jeg forstod hva jobben hennes innebærer. Senere valgte jeg å snakke med ei som var helt fremmed for meg, ga et kompliment for noe jeg mente sikkert ville være positivt for henne å høre. Og i ettermiddag tok jeg initiativ til å innlede en samtale med nok en fremmed som ble kjempehyggelig og da vi gikk hver til vårt takket hun for samtalen og at det hadde vært så hyggelig å snakke med meg. Forteller ikke dette for å "skryte", bare for å vise hvor mye jeg faktisk har endret meg. Det er ikke slik at jeg løper etter andre for å prate Men det jeg opplever er at ikke bare blir mitt liv hyggeligere, men andre setter også pris på small talk når det er positiv. Og noe av "nøkkelen" ligger i det å forsøke å virkelig se den andre. Greier du det, da fokuserer du på den andre, og da får du lite fokus på deg selv. Så fra å ha nærmest angst og forsøke å unngå alle slike situasjoner og så på dem som mareritt som jeg gnagde på meg selv for lenge etter, så har jeg kommet dit at jeg både liker small talk og får mange hyggelige møter av det. Jeg fokuserer på den andre, men graver ikke, om du skjønner. Ser an også, noen ganger er det nok med en setning eller to, andre ganger kan det bli en lengre samtale, noen ganger er det greit å by litt på seg selv om man tror man har noe felles. Det er en balansegang, og man må lese den andre litt, men da er du opptatt av det og ikke fokusere på hva du selv føler.

Vi er jo ofte redd for å dumme oss ut, som egentlig bunner i det at vi er redd for å bli avvist og ikke likt. Greier du å gi litt mer f... og se at det faktisk ikke er farlig å dumme seg ut innimellom, da blir det lettere. Og så snu tankegangen din og forsøke å se deg selv med andres objektive øyne, ikke la din egen angst og egne følelser få styre tankene. Og fokusere på den andre og samspillet som det å kommunisere egentlig er.

Aksepter at det er en endringsprosess som tar tid, og at du lærer hele veien. Du har tydeligvis viljen, så jeg tror du kan endre dette

Anonymkode: f1e33...785

[Himmel og hav]

Spør du meg så er koden akkurat det du ikke liker, nemlig vær og vind. Det er en samtalestarter som er tilgjengelig for alle og som det er ufarlig å mene noe om, og veien er ofte kort til andre og mer interessante temaer. Så selv om du synes det er kjedelig så er det bedre og lettere å komme i prat med noen ved å si "Så nydelig og mildt det er i kveld, og det er straks oktober" enn å si "hva tenker du om regjeringens bevilgninger til kulturlivet?". Å prate om været er mer et signal om at du gjerne slår av en prat enn om at du har en dyptpløyende interesse for meteorologi. En god måte å komme videre derfra er å stille oppfølgingsspørsmål til den du snakker med. Mange liker å prate om seg selv, og når du stiller spørsmål så oppleves du som en interessert samtalepartner.