Jeg er rett og slett ikke spesielt omsorgsfull av meg. Flere?

[Anonym bruker]

Altså, jeg har vært og er omsorgsfull overfor mine egne barn, og jeg kan vise litt omsorg for andres også - hvis jeg liker dem. På samme måte er jeg veldig glad i min egen bestemor, og kan godt være hjelpsom, men jeg liker ikke den fysiske delen av omsorgen, f.eks. hvis hun vil ha hjelp til å kle på seg noe, eller da min bestefar lå på det siste og måtte mates ol. Jeg takler generelt sett veldig dårlig fysisk kontakt med andre mennesker enn mannen, barna og litt med mennesker jeg liker veldig godt ellers (kan gi en klem, trøste ved å styrke litt på armen/ryggen). Utover det takler jeg svært dårlig omsorgsoppgaver.

Bare tanken på å skifte bleie eller tørke snørr og slev av en annen som unge, måtte hjelpe eldre med påkledning og det som verre er, får meg til å bli uvel. Det får meg til å grue meg skikkelig til egne og mannens foreldre blir gamle og vil trenge mye pleie, men ikke nok til å bo på hjem. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle den påtvungne intimiteten som følger med slik omsorg. Jeg kan godt handle og vaske huset for dem, prate med dem eller noe sånt, men jeg takler ikke den fysiske delen av omsorgen. Er det flere som har det slik? Jeg føler meg så unormal. 

Anonymkode: e9f10...0ca

[Anonym bruker]

For meg er det unormalt det du beskriver. Men du er nok ikke alene. Jeg jobber i hjemmesykepleien og ser stadig vekk pårørende som ikke gjør det jeg ville tenkt var er minimum engang...

Anonymkode: b08c6...04b

[Anonym bruker]

Jeg har det slik. Blir frustrert, utålmodig, stressa og sur hvis jeg må gjøre det. His meg skyldes det nok helt mangel på omsorg, trøst og oppmuntring da jeg selv vokste opp. Jeg klarer å være omsorgsfull overfor egne barn, og litt mer begrenset overfor min mann. Det merkelige er at jeg har mye empati, men jeg klarer ikke å yte omsorg utenfor mine aller nærmeste sfære.

Anonymkode: 59e5d...04a

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For meg er det unormalt det du beskriver. Men du er nok ikke alene. Jeg jobber i hjemmesykepleien og ser stadig vekk pårørende som ikke gjør det jeg ville tenkt var er minimum engang...

Anonymkode: b08c6...04b

Jeg ønsker jo ikke å være slik, men jeg sliter med å gjøre noe med de spontane følelsene. Det er vanskelig å beskrive, men det er et stort ubehag med den fysiske kontakten. Jeg tror at jeg føler det ganske likt som om en veldig full fyr skulle komt bort og klemt deg mens han stinker. Jeg antar du ville følt det som svært ubehagelig og litt kvalmende? Det er mye samme følelsen jeg får av de tingene som for andre oppleves som naturlig. Unntaket er mann og barn som sagt. Likevel er jeg faktisk veldig empatisk og ønsker å hjelpe og vise omsorg, og gjør det også, men med stemme og handlinger, bare ikke fysisk kontakt. 

HI

Anonymkode: e9f10...0ca

[Anonym bruker]

51 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har det slik. Blir frustrert, utålmodig, stressa og sur hvis jeg må gjøre det. His meg skyldes det nok helt mangel på omsorg, trøst og oppmuntring da jeg selv vokste opp. Jeg klarer å være omsorgsfull overfor egne barn, og litt mer begrenset overfor min mann. Det merkelige er at jeg har mye empati, men jeg klarer ikke å yte omsorg utenfor mine aller nærmeste sfære.

Anonymkode: 59e5d...04a

Ja, det høres ganske likt ut, bare at jeg vokste opp med både omsorg og trøst, så jeg har liksom ikke noen unnskyldninger. Eller høres det du beskriver veldig kjent ut. Det er så ille at da barna var små, rundt 3-6 år, gruet jeg meg til når de skulle ha venner på besøk fordi det innebar potensielle situasjoner som å måtte tørke dem etter toalettbesøk eller ta dem på fanget og trøste dersom de slo seg el. Jeg gjorde jo disse tingene hvis jeg måtte (mannen min ikke var der og kunne ta det), men synes det var ganske ubehagelig. Det er mye lettere nå som de er store og bare trenger et trøstende tonefall og litt stryking på ryggen f.eks., ikke må opp på armen/i fanget. For jeg er jo glad i barnas venner og ønsker dem alt det beste, jeg bare vil ikke ha fysisk kontakt med dem.

HI

Anonymkode: e9f10...0ca

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det høres ganske likt ut, bare at jeg vokste opp med både omsorg og trøst, så jeg har liksom ikke noen unnskyldninger. Eller høres det du beskriver veldig kjent ut. Det er så ille at da barna var små, rundt 3-6 år, gruet jeg meg til når de skulle ha venner på besøk fordi det innebar potensielle situasjoner som å måtte tørke dem etter toalettbesøk eller ta dem på fanget og trøste dersom de slo seg el. Jeg gjorde jo disse tingene hvis jeg måtte (mannen min ikke var der og kunne ta det), men synes det var ganske ubehagelig. Det er mye lettere nå som de er store og bare trenger et trøstende tonefall og litt stryking på ryggen f.eks., ikke må opp på armen/i fanget. For jeg er jo glad i barnas venner og ønsker dem alt det beste, jeg bare vil ikke ha fysisk kontakt med dem.

HI

Anonymkode: e9f10...0ca

Jeg kjenner meg igjen. Aldri forstått hvorfor jeg er sånn 😞

Anonymkode: bcc05...1d7

[Anonym bruker]

Er ikke det helt naturlig da? Er det virkelig noen som synes det er delikat å tørke snørr og bæsj av andre mennesker? Jeg brekker meg nesten av å skifte bleie selv på barn i nær familie, men gjør det med den største komfort på egne barn. Det hadde til og med føles unaturlig for meg å holde andre barn enn mine egne og tantebarn i hånda.

Anonymkode: b8901...bf8

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er ikke det helt naturlig da? Er det virkelig noen som synes det er delikat å tørke snørr og bæsj av andre mennesker? Jeg brekker meg nesten av å skifte bleie selv på barn i nær familie, men gjør det med den største komfort på egne barn. Det hadde til og med føles unaturlig for meg å holde andre barn enn mine egne og tantebarn i hånda.

Anonymkode: b8901...bf8

Jeg tror ikke noen synes bleier og snørr er delikat, men det virker som om veldig mange ikke har noe i mot fysisk kontakt med andre. Bare tenk på alle som jobber i barnehager, sykehjem og sykehus, i ambulansen osv. I tillegg til haugevis av venner jeg har som gjerne vil holde babyen (jeg har aldri tatt initiativ til å holde noen andre babyer enn mine egne, men er blitt påtvunget en del, spesielt av mine svigerinner, de babyene ble fort lempet videre til mannen) osv. De kan vel neppe vemmes over kroppskontakt med andre?

HI

Anonymkode: e9f10...0ca

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror ikke noen synes bleier og snørr er delikat, men det virker som om veldig mange ikke har noe i mot fysisk kontakt med andre. Bare tenk på alle som jobber i barnehager, sykehjem og sykehus, i ambulansen osv. I tillegg til haugevis av venner jeg har som gjerne vil holde babyen (jeg har aldri tatt initiativ til å holde noen andre babyer enn mine egne, men er blitt påtvunget en del, spesielt av mine svigerinner, de babyene ble fort lempet videre til mannen) osv. De kan vel neppe vemmes over kroppskontakt med andre?

HI

Anonymkode: e9f10...0ca

De fleste har det slik før de begynner å jobben de også, men man venner seg til det. 

Anonymkode: 53217...917

[Anonym bruker]

Jeg kunne godt jobbet med å skifte bleier, mate og vaske folk jeg ikke har noe forhold til, men jeg kunne ikke tenke meg å gjøre det for mine foteldre eller annen familie. Kleming og fysosk kontakt, med andre enn mann og barn, liker jeg heler ikke.

Anonymkode: d6810...e76