Noen her som har tatt test Adhd som voksen?

[Anonym bruker]

Kvinner med adhd er jo et stort spekter, og jeg lurer på om noen har god erfaring med å teste seg for det, i og med jeg tenker å prøve det selv. Fikk du "brikkene på plass" og avklaring,  eller avkreftet. Eller er det bortkastet,  og evt bare akseptere at alt er som det er, er jo så gammel nå😅

Anonymkode: bcefc...f3c

[Anonym bruker]

Mamma var med på møter for barndommen har noe å si. De er interessert i hvordan du var som barn, det teller mye. Mange som tror de må få en diagnose for å sjekke om de faktisk har noe, noen får det også for å få medisinene virker det som.

Jeg fikk ADD, men nå heter visst alt ADHD da peoblemet er mye av det samme bare at jeg hadde ikke hyperaktiviteten. Og så er jeg kvinne og vi er flinkere til å kopiere sosial oppførsel. 
Lekser var et stort problem for meg. Jeg var med venner hjem og når vi gjorde lekser sammen var jeg halvveis når de var ferdige. 
 

Kokte over av sinne hele tiden fordi det aldri tok slutt. 
 

Fikk ingen oppklaring. Det er en veldig vanlig diagnose virker det som, og mange klarer å leve fint med det. Nå går jeg på medisiner. Eneste jeg merker er at humøret er litt mer stabilt og jeg fullfører ting mer nøyaktig. Uansett så får man toleranse for disse og det er en utfordring å finne den riktige. Du starter nok på Ritalin. Denne testes noen mnd. Mange har god effekt. For meg ble det bare opp og ned. Er på Aduvanz. 

Anonymkode: 84176...61b

[Anonym bruker]

Okey skjønner. Er jo litt spent. Men får se hva resultatet blir. Synes evt. Ritalin blir stort steg, men tenker at selv om jeg ikke er fysisk hyper, så er det jo for å få mer klarhet og indre ro?

HI

Anonymkode: bcefc...f3c

[Anonym bruker]

Jeg har vurdert det samme. Tror nok jeg har adhd, men aldri blitt testet for det.

Går det gjennom legen, eller hvordan fungerer det?

Anonymkode: 64790...b34

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet i apotek i flere år og møtt flere damer som har vært 50+ som skal hente ut Ritalin osv. for første gang. De sier at se alltid har følt det har vært noe osv., men aldri fått utredning siden de ikke har vært hyperaktive. Når se endelig har fått diagnosen, selvom de er godt voksne, føles det ut som at alle biter faller på plass for dem og de gleder seg til å få starte med medisiner for å få en enklere hverdag for seg selv

Anonymkode: 0ce53...23e

[Anonym bruker]

Jeg har blitt utredet i voksen alder. Jeg har alltid tenkt selv at det er noe med meg som er litt annerledes, men som barn og ungdom kunne jeg ikke helt sette fingeren på det og adhd var ikke noe det ble snakket så mye om den gang, og når det var snakk om det så gjaldt det som regel gutter med mye uro, aggresjon, store skolevansker og sosiale problemer. Jeg var nok relativt ressurserssterk og flink til å skjule og kompensere, så mine vansker ble ikke plagsomme nok for omgivelsene til at noen reagerte, og det er jo ganske typisk for jenter med adhd. Jeg har alltid hatt mye uro, mye energi, alltid på farten, fiklet og plukket mye på ting, vanskeligheter med å sitte rolig. Alltid hatt søvnvansker. Jeg har også hatt mye problemer med å komme i gang med arbeid og holde fokus, både med skolearbeid og annet som husarbeid. Lett for å utsette og lett for å miste motivasjonen, særlig når det er rutineoppgaver og ting som ikke er så spennende. Har mye tankespinn og følelsen av å ha altfor mange tanker i hodet på en gang. Jeg har skyhøy smerteterskel fysisk, men er sårbar og blir lett lei meg. Jeg falt litt utenfor blant jentene, var aldri sånn typisk jente og fikk aldri noen interesse for dukker, barbie, sminke etc. Lekte mye med guttene som barn. Jeg var fysisk og likte best å være ute, klatre, sykle, spikke og sånt. Grunnen til at jeg valgte å utrede meg som voksen var at det ene barnet mitt ble utredet og fikk diagnosen adhd (samt en diagnose til) og da vi gikk gjennom denne prosessen med barnet ble det veldig tydelig for meg, jeg kjente igjen så mange symptomer og vansker. Å få diagnosen har gitt mange svar og forklaring pæ ting, men det endrer ellers ikke så mye for min del. Hvis du sliter og har det vanskelig kan det hende at du har nytte av en utredning og eventuelt diagnose slik at du kan få forståelse, evt behandling og muligheter for tilrettelegging og støtte. Men hvis du er voksen og har kommet deg gjennom oppvekst og skolegang, er ressurssterk og har et liv og en hverdag som fungerer, at du har funnet ut av deg selv og måter å håndtere dine utfordringer på så er det ikke nødvendigvis sikkert at det å få en diagnose vil gi deg noe nytte. Du kan jo eventuelt ta det opp med fastlegen din i første omgang og drøfte det litt?

Anonymkode: f7907...b94