Vondt å ikke passe inn...

[Anonym bruker]

Noe sted. Jeg har venner, men ikke en vennegjeng. Før var jeg ute, og sammen med folk. Etter bruddet, fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde så mange venner likevel. Jeg alene blir ikke invitert noe sted. 

Foreldrene i klassen til barna mine ser ut til å finne på masse sammen. Men jeg blir nesten oversett og ikke inkludert på verken treninger, kamper eller ellers. Status har mer å si enn meg som person. Man begynner jo nesten å lure på hva folk egentlig mener om meg, da jeg plutselig ikke klarer å få venner lenger. Men jeg ser at alle de andre er på turer sammen, har mammakvelder osv. Virker som alle kjenner alle. 

Jeg er kronisk syk, vært alene med barna i flere år. Ufør, og ikke helt utseende med meg lenger. Jeg engasjer meg i mine barn, så de får vært på treninger, vært med venner, kamper og annet med klassene sine. Men jeg har ikke god økonomi, toppjobb, topptrent og superengasjert i alt. Har ikke kapasitet til det. Jeg kan stå på kamper og folk prater, men de sier nesten ikke hei en gang. Eller når man henter i bursdag og alle foreldre står å venter. Jeg sier hei, hvordan går det. Får nesten ikke et hei. De svarer fort og bare fortsetter å prate seg imellom. Jeg er en som gir mye av meg selv. Åpen og ærlig om meg selv. Spør hvordan det går med andre. Vondt å gi, men ikke få noe tilbake. 

Men jeg må bare akseptere at jeg ikke er interessant nok, ikke er en som blir inkludert.

Beklager syte innlegg, men måtte ventilere. 

Anonymkode: 0b56e...1a7

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Noe sted. Jeg har venner, men ikke en vennegjeng. Før var jeg ute, og sammen med folk. Etter bruddet, fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde så mange venner likevel. Jeg alene blir ikke invitert noe sted. 

Foreldrene i klassen til barna mine ser ut til å finne på masse sammen. Men jeg blir nesten oversett og ikke inkludert på verken treninger, kamper eller ellers. Status har mer å si enn meg som person. Man begynner jo nesten å lure på hva folk egentlig mener om meg, da jeg plutselig ikke klarer å få venner lenger. Men jeg ser at alle de andre er på turer sammen, har mammakvelder osv. Virker som alle kjenner alle. 

Jeg er kronisk syk, vært alene med barna i flere år. Ufør, og ikke helt utseende med meg lenger. Jeg engasjer meg i mine barn, så de får vært på treninger, vært med venner, kamper og annet med klassene sine. Men jeg har ikke god økonomi, toppjobb, topptrent og superengasjert i alt. Har ikke kapasitet til det. Jeg kan stå på kamper og folk prater, men de sier nesten ikke hei en gang. Eller når man henter i bursdag og alle foreldre står å venter. Jeg sier hei, hvordan går det. Får nesten ikke et hei. De svarer fort og bare fortsetter å prate seg imellom. Jeg er en som gir mye av meg selv. Åpen og ærlig om meg selv. Spør hvordan det går med andre. Vondt å gi, men ikke få noe tilbake. 

Men jeg må bare akseptere at jeg ikke er interessant nok, ikke er en som blir inkludert.

Beklager syte innlegg, men måtte ventilere. 

Anonymkode: 0b56e...1a7

Jeg tror vel egentlig at det du tror de gjør, og det det virker som, ikke alltid er tilfelle. 

Selv har jeg også venner uten å ha en "vennegjeng", og egentlig tror jeg vennegjeng-konseptet er noe man har mens man går på skole eller studerer sammen, og ender med å henge mye sammen enten man passer sammen eller ikke. Det er ikke synonymt med gode relasjoner eller med å kjenne hverandre spesielt godt. 

På samme måte kan det bli med "mammagjenger". Så snart ungene skifter skole, f eks begynner på ungdomsskolen, løser gruppen seg opp. Ikke at det hjelper deg så veldig akkurat nå, men jeg tror du på en måte leser litt mye inn i den atferden du bare ser utenfra. Jeg har også stått og skravlet med de andre ungenes foreldre når det bar fotballkamp, men ikke for mitt bare liv aner jeg hva de heter. Og nå som gutten har slutta på fotball, har jeg ingen kontakt med dem. Aner ikke hvem som er ufør eller som jobber i en statusjobb heller.

Anonymkode: 2bf8d...ae6

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror vel egentlig at det du tror de gjør, og det det virker som, ikke alltid er tilfelle. 

Selv har jeg også venner uten å ha en "vennegjeng", og egentlig tror jeg vennegjeng-konseptet er noe man har mens man går på skole eller studerer sammen, og ender med å henge mye sammen enten man passer sammen eller ikke. Det er ikke synonymt med gode relasjoner eller med å kjenne hverandre spesielt godt. 

På samme måte kan det bli med "mammagjenger". Så snart ungene skifter skole, f eks begynner på ungdomsskolen, løser gruppen seg opp. Ikke at det hjelper deg så veldig akkurat nå, men jeg tror du på en måte leser litt mye inn i den atferden du bare ser utenfra. Jeg har også stått og skravlet med de andre ungenes foreldre når det bar fotballkamp, men ikke for mitt bare liv aner jeg hva de heter. Og nå som gutten har slutta på fotball, har jeg ingen kontakt med dem. Aner ikke hvem som er ufør eller som jobber i en statusjobb heller.

Anonymkode: 2bf8d...ae6

Vet at sosialemedier ikke er noe å følge for å vite hvordan andre har det eller gjør det. Men jeg vet at folk henger sammen, og at de fleste kjenner hverandre. De fester sammen, drar på ferier og andre turer sammen. Ser det på face og på andre steder. Har til og med vært sånn at noen foreldre på fotballen hadde julebord. De la det ut på face, og skrev at nå var det koselig med en fest for de slitene, engasjerte fotballforeldrene. Og nei mindre enn halvparten var invitert. 

Men det er jo uansett vondt å se at folk finner sammen og er sosiale, uansett omdet ikke stikker dypere, enn noe mens ungene går på skolen.

I min ungdom var jeg også mindre sosial enn vennene mine, pga sykdom. Men jeg var med og ble inkludert likevel, da jeg orket. 

Fornuften vet jo hvordan ting ligger an. Men likefullt er det jo vondt å føle seg oversett og ekskludert. Ene venninnen min har barn i samme klasse, hun opplever det samme. Selv om hun jobber fullt, og guttemamma(mest gutteforeldrene som er sosiale) så føler hun ikke at hun blir inkludert i verken fotballen eller håndballen. (De samme foreldrene)

Anonymkode: 0b56e...1a7

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Den eneste plassen jeg føler meg inkludert er på jobb. Hadde jeg ikke hatt jobben, så hadde jeg vært ensom. Selv om jeg har mann og barn 

Anonymkode: e34b0...cd6

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Tror det handler om at jeg ikke var nok «på» de første årene. Dette fordi jeg hadde en veldig krevende baby som var mye inn og ut på sykehus og sov ikke på nesten to år. Etter det hadde vennskap allerede blitt knyttet. På avslutningen til 7. trinn presterte en mamma og spørre hvem jeg var og ville hilse. Da hadde ungen gått i samme klasse i 7 år, jeg hadde vært på alle foreldremøter og sosiale kvelder, forsøkt å prate og få kontakt, men altså helt uten å bli lagt merke til. Mødrene har også private mammakvelder med 70% av mødrene. 

Anonymkode: 6c9cf...fc1

[Anonym bruker]

Men kan det være at de signalene du sender ut, ikke stemmer helt overens med måten de andre oppfatter deg på? 

Et eksempel er venninnen min. Hun forteller ofte at hun blir oversett og føler seg lite inkludert blant de andre mødrene i klassen. Det har visst alltid vært sånn. MEN, så kan vi to være sammen og treffe noen av disse mødrene. De er ofte blide og imøtekommende, og stopper alltid opp for å prate. Nå kjenner jeg dem også, så jeg vet jo ikke om de stopper for å prate med meg. Men venninnen min smiler ikke engang til dem. Hun virker direkte uinteressert, sur og mistilpass. På 17.mai ifjor mente hun at ingen kom og pratet med henne, så hun dro med seg mann og to barn hjem etter et liten time. Altså, barna ble frarøvet hele feiringen fordi hun ble snurt. 

Jeg så henne, pratet med henne, men hun satt stort sett for seg selv på en benk etterpå. GIkk ikke selv bort til noen og pratet. 

Jeg sier ikke at du er sånn. Men min venninne sier ofte at hun ikke har noen. Jeg ser jo hvorfor, men det gjør hun ikke selv. 

Anonymkode: 3284f...8bc

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men kan det være at de signalene du sender ut, ikke stemmer helt overens med måten de andre oppfatter deg på? 

Et eksempel er venninnen min. Hun forteller ofte at hun blir oversett og føler seg lite inkludert blant de andre mødrene i klassen. Det har visst alltid vært sånn. MEN, så kan vi to være sammen og treffe noen av disse mødrene. De er ofte blide og imøtekommende, og stopper alltid opp for å prate. Nå kjenner jeg dem også, så jeg vet jo ikke om de stopper for å prate med meg. Men venninnen min smiler ikke engang til dem. Hun virker direkte uinteressert, sur og mistilpass. På 17.mai ifjor mente hun at ingen kom og pratet med henne, så hun dro med seg mann og to barn hjem etter et liten time. Altså, barna ble frarøvet hele feiringen fordi hun ble snurt. 

Jeg så henne, pratet med henne, men hun satt stort sett for seg selv på en benk etterpå. GIkk ikke selv bort til noen og pratet. 

Jeg sier ikke at du er sånn. Men min venninne sier ofte at hun ikke har noen. Jeg ser jo hvorfor, men det gjør hun ikke selv. 

Anonymkode: 3284f...8bc

De to tingene kan jo godt henge sammen da. Mange år med å føle seg oversett gjør jo ikke akkkurat at man har så lyst til smile og være så blid mot de, man blir da usikker og utilpass og man føler seg litt dum. Hvis det stemmer det hun sier, så regnet hun nok med at det var du de ville snakke med, ikke hun.

Anonymkode: eb7ab...b2d

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men kan det være at de signalene du sender ut, ikke stemmer helt overens med måten de andre oppfatter deg på? 

Et eksempel er venninnen min. Hun forteller ofte at hun blir oversett og føler seg lite inkludert blant de andre mødrene i klassen. Det har visst alltid vært sånn. MEN, så kan vi to være sammen og treffe noen av disse mødrene. De er ofte blide og imøtekommende, og stopper alltid opp for å prate. Nå kjenner jeg dem også, så jeg vet jo ikke om de stopper for å prate med meg. Men venninnen min smiler ikke engang til dem. Hun virker direkte uinteressert, sur og mistilpass. På 17.mai ifjor mente hun at ingen kom og pratet med henne, så hun dro med seg mann og to barn hjem etter et liten time. Altså, barna ble frarøvet hele feiringen fordi hun ble snurt. 

Jeg så henne, pratet med henne, men hun satt stort sett for seg selv på en benk etterpå. GIkk ikke selv bort til noen og pratet. 

Jeg sier ikke at du er sånn. Men min venninne sier ofte at hun ikke har noen. Jeg ser jo hvorfor, men det gjør hun ikke selv. 

Anonymkode: 3284f...8bc

Forstår poenge ditt. 😉

Nei, jeg har jobbet i serviceyrke og er veldig imøtekommende og smiler. Men jeg er nok ikke interessant nok. Også er det svært få til ingen andre som er aleneforeldre. Virker som at jeg er en helt annen plass i livet enn dem. Både fordi jeg er alene, men også fordi jeg er kronisk syk. 

Et eks. Begge barna mine var på samme cup. Jeg gikk til og fra kampene og mellom foreldregruppene. Da jeg første gang kommer til gruppa der min venninne også har et barn, så sier ikke folk hei. Min venninne sitter vedsiden av folka. Det eneste de har kommentert til henne er at hun hadde kul genser. Også er det tilbake til de som pratet. Ikke noe mer oppmerksomhet vår vei. 

Føler det er litt sånn tenåringsstadige egentlig

Anonymkode: 0b56e...1a7

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

De la det ut på face, og skrev at nå var det koselig med en fest for de slitene, engasjerte fotballforeldrene. Og nei mindre enn halvparten var invitert. 

 

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

Selv om hun jobber fullt, og guttemamma(mest gutteforeldrene som er sosiale) så føler hun ikke at hun blir inkludert i verken fotballen eller håndballen. (De samme foreldrene)

Anonymkode: 0b56e...1a7

Hvis mindre enn halvparten er med på noe, så betyr det vel at de bare er venner, egentlig mest uavhengig av"fotball-gutte-foreldre"-fellesskapet? 
Å anta at der er en organisert greie og at noen er innenfor og andre er utenfor virker litt paranoid på meg. Men jeg vet sant å si ikke hva fjerdeparten heter heller - ikke kjenner jeg ungene og ikke kjenner jeg foreldrene, og jeg ser ikke på det som noe tap. For meg er ikke "vi som har guttebarn født i 2009 på småguttelaget i håndball" en naturlig avgrensing å invitere når jeg skal ha fest. Heller ikke "vi som har jenter på den tae kwon do-gruppa som trener onsdag kl 19.00" 
Jeg velger mine venner etter andre kriterier. Hvis 5 av dem faktisk VAR mødre til jenter på den onsdagsgruppa, så kan det hende jeg ba dem hjem også, uten å be nummer 6,7,8, 9 og 10. Men jeg ville ikke ha bedt dem på julebord kun fordi barna deres gikk på samme sport som mine.

Anonymkode: 2bf8d...ae6

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Føler det er litt sånn tenåringsstadige egentlig

Anonymkode: 0b56e...1a7

Men føler du ikke at det er med tenåringsaktig å forvente fellesskap bare basert på at man innimellom må oppholde seg i samme idrettshall en lørdag? Jeg kjenner ikke på en flekk at det er DER jeg skal søke mine sjelefrender, i alle fall. Jeg søker vennskap med folk som ligner meg selv mer, med folk som tenker og snakker på en måte jeg forstår, folk som er engasjert i noe som pirrer meg eller som jeg selv også har interesse for. Å bake brownies til tolvåringens cup er en plikt. Å stå der og selge pølser er også det. Man kan godt smile og si hei, enig med deg der, men utover det så vil jeg ha meg frabedt at noen skal spille venninne med meg, kun basert på at ungene våre liker en idrett. Vi har ikke annet til felles enn at vi fødte barn samme året.

Anonymkode: 2bf8d...ae6

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men føler du ikke at det er med tenåringsaktig å forvente fellesskap bare basert på at man innimellom må oppholde seg i samme idrettshall en lørdag? Jeg kjenner ikke på en flekk at det er DER jeg skal søke mine sjelefrender, i alle fall. Jeg søker vennskap med folk som ligner meg selv mer, med folk som tenker og snakker på en måte jeg forstår, folk som er engasjert i noe som pirrer meg eller som jeg selv også har interesse for. Å bake brownies til tolvåringens cup er en plikt. Å stå der og selge pølser er også det. Man kan godt smile og si hei, enig med deg der, men utover det så vil jeg ha meg frabedt at noen skal spille venninne med meg, kun basert på at ungene våre liker en idrett. Vi har ikke annet til felles enn at vi fødte barn samme året.

Anonymkode: 2bf8d...ae6

Så om noen voksne (på jobben, foreldre av barnas venner etc) sliter med å få seg venner så får de bare ha det så godt? Jeg synes helt klart at det er alle sitt ansvar at ingen er ensomme. Ikke sikkert vi blir bestevenner, men ser jeg noen som er ensom prøver jeg å inkludere selv om vi er ulike. Jeg kjenner flere med holdningen som "jeg er voksen og velger mine egne venner" som gjerne kan invitere foreldrene til alle på fotballen uten om én fordi de ikke har så mye felles med den ene. Hvordan kan man forvente at barna er inkluderende når man er så ekskluderende selv? Det er vondt å være ensom som voksen også 

Anonymkode: 2c465...c48

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så om noen voksne (på jobben, foreldre av barnas venner etc) sliter med å få seg venner så får de bare ha det så godt? Jeg synes helt klart at det er alle sitt ansvar at ingen er ensomme. Ikke sikkert vi blir bestevenner, men ser jeg noen som er ensom prøver jeg å inkludere selv om vi er ulike. Jeg kjenner flere med holdningen som "jeg er voksen og velger mine egne venner" som gjerne kan invitere foreldrene til alle på fotballen uten om én fordi de ikke har så mye felles med den ene. Hvordan kan man forvente at barna er inkluderende når man er så ekskluderende selv? Det er vondt å være ensom som voksen også 

Anonymkode: 2c465...c48

Du skjønner ikke helt hva jeg mener. For meg er ikke "alle foreldrene på fotballen" en gruppe som skal integreres med hverandre. De er en tilfeldig sammenrasket gjeng som jeg er overflatisk høflig med kun fordi jeg MÅ. Derifra til å forvente at dette segmentet skal ristes sammen og bli en "gjeng" er helt utopi i min verden, og jeg ville ikke ha ønsket det heller. Hvis jeg kom på fest med et antall venner, og noen etterpå sa til meg: "Dere burde ha bedt de andre fotballmødrene" ville jeg ha stått der som et spørsmålstegn. SÆRLIG hvis det var som i den beskrevne episoden, at under halvparten var der. Hvis 7 av 20 foreldrepar har en fest, skal de 13 føle seg ekskludert da? Kan de ikke be inn til sin egeng fest, ta litt initiativ selv? Har de virkelig INGEN makt over sin egen hverdag? For da ville jeg ikke bruke uttrykket "13 stk ble ekskludert fra en fest", men heller "noen få er venner her fra før av, uavhengig av fotballgruppa". 

Anonymkode: 2bf8d...ae6

[Anonym bruker]

16 timer siden, Anonym bruker skrev:

De to tingene kan jo godt henge sammen da. Mange år med å føle seg oversett gjør jo ikke akkkurat at man har så lyst til smile og være så blid mot de, man blir da usikker og utilpass og man føler seg litt dum. Hvis det stemmer det hun sier, så regnet hun nok med at det var du de ville snakke med, ikke hun.

Anonymkode: eb7ab...b2d

Godt poeng. Men min venninne er muligens i særklasse da. Hun er faktisk ikke interessert innerst inne. Og forventer at folk skal ta kontakt med henne først. Jeg ser tydelig hvorfor hun ikke har så mange. 

Anonymkode: 3284f...8bc