Gaver, det å gi og få avtalte ting.

[Anonym bruker]

Jeg ser i de fleste trådene som handler om gaver at det er en del som enten sier at de ikke kjøper gaver til hverandre, men heller kjøper noe til hus og heim, eller at de kjøper en avtalt ting til hverandre, eks han kjøper en sparkesykkel til meg og jeg en til han. 

For meg så faller da vitsen med gaver bort. Å få og gi gave skal for meg være en glede og jeg vil ikke vite hva som gjemmer seg under papiret. Vi kan godt bli enige om å ikke bruke penger på dyre gaver siden vi nettopp har kjøpt oss bil, sofa eller oppvaskmaskin, men gave til jul og bursdag vil jeg ha! Det kan være alt fra en god sjampo til diamantring, det er omtanken og ikke prisen som er viktig. 

Andre som tenker som meg?

Anonymkode: f0a15...a84

[Anonym bruker]

Ja, jeg vil ha gaver! Som du sier, det trenger ikke å være mye eller dyrt, yndlingssjokoladen f.eks., men jeg liker omtanken og den lille oppmerksomheten. 

Anonymkode: d41a8...93a

[Himmel og hav]

Jeg kommer aldri til å si at vi kan droppe gaver til jul eller bursdag. Det er rett og slett stas å få, og jeg vil heller ikke vite hva som er inni. Det er overraskelsen og omtanken som gleder, så jeg blir mer glad for et par fine sokker som er "meg" enn jeg blir av et gavekort med masse penger på. 

[Anonym bruker]

Enig med deg. Jeg praktiserer dette i forhold til de fleste. Gaver skal være overraskelser, ikke komme fra en bestillingsliste - selv om det kan være interessant å vite hva noen ønsker seg, vil jeg ikke nødvendigvis forholde meg til det. 

Jeg og kjæresten har for så vidt blitt enige om at vi dropper de ekstravagante julegavene, for heller å bruke penger på en felles opplevelse som vi bestemmer sammen. Men vi gir hverandre likevel en liten sak, som skal være helt overraskende.

Men for all del, jeg har venner som stortrives med at "kjæresten kommer til å kjøpe den vesken til meg i bursdagsgave, for det er den jeg har sagt jeg ønsker meg." De om det. 

Anonymkode: 57c5e...501

[Anonym bruker]

I fjor overasket mannen meg med å kjøpe ny printer til meg i bursdagsgave, jeg ble kjempeglad å veldig overrasket. Gavene som jeg kjøpte til mannen var og overraskelser som han ble veldig overrasket over at jeg hadde tenkt på, å ble veldig glad, å jeg gledet meg til å gi de i forkant 😀. 

Anonymkode: baa6e...f14

[Anonym bruker]

Forrige jul fikk gutten på 14 vår en eske med "urge"...hahaha, han var kjempeglad for å få brusen han elsker over alle brus.

Anonymkode: 6997e...3b8

[Anonym bruker]

Problemet for min del er at mannen insisterer på å bruke minst 2000 på gave til meg - også er han ekstremt dårlig på å kjøpe gaver, han bommer hver gang. Vi har felles økonomi og har ikke råd til så dyre bomkjøp. Da forteller jeg ham heller nøyaktig hva jeg vil ha, som regel klær eller sko eller ting vi trenger til huset. Også kjøper jeg noe tilsvarende nyttig til ham. Vi har rett og slett ikke råd til å bruke så mye penger på unødvendige ting eller overraskelser som bare blir liggende.

For min del kunne vi heller gitt hverandre en oppmerksomhet til en 50-lapp og kjøpt de nødvendige og nyttige tingene selv. Men han vil ikke gå med på å senke prisen, så da må det bli sånn da. Tror han har en slags forestilling om at prisen på gaven gjenspeiler følelser eller noe... (Mens jeg synes prisen heller bør styres av økonomi.)

Anonymkode: 2cfd7...1a1

[Anonym bruker]

Når man begynner å diskutere gaver, så blir det ofte litt betent. Gaver knyttes til en masse følelsesmessige greier. 
En gang sendte jeg julekort/julebrev tidlig i desember til alle jeg kjenner, med et budskap om at jeg ikke ønsket meg noe til jul; at ungene fortsatt ønsket seg ting, men ikke jeg. Jeg skrev at dersom de hadde laget noe de ville jeg skulle få, så ville jeg ta imot det, men jeg ønska IKKE at noen skulle gå ut og kjøpe ting til meg. Jeg ønska meg kort og julebrev, skrev jeg. Grunnen er 1) at jeg har alt jeg trenger, og 2) at jeg syns jula drukner i forbruk. Det rimer ikke med mitt ønske om å leve mer bærekraftig, eie færre ting, produsere mindre søppel og generelt senke forbruket.
Det året hadde tanta mi laget et glass chutney, og svigermor hadde strikket et skjerf. Det var de eneste gavene jeg fikk. Jeg fikk mange fine julekort, og mange sendte med bilder av ungene sine. Det var en helt perfekt julaften for meg!

Men her på forumet ble jeg skjelt ut med de verste ord. Først at jeg trodde jeg var bedre enn alle andre, at jeg ødela jula for dem som hadde gledet seg til å gi meg ting, at jeg var en grinch, at jeg indirekte kalte andre overflatiske materialister, at jeg rakket ned på dem som faktisk ønsket seg noe,  at jeg spilte moralist, at jeg latet som om jeg var "nobel". Deretter kom rare anklager fordi jeg hadde sagt ja til hjemmelagete gaver. "Tror du hjemmelagete gaver er gratis, liksom?" eller "du virker sykelig opptatt av å få noen til å strikke til deg!" (Grunnen til at jeg skrev det med hjemmelaget, var at jeg VET at svigermor strikker og strikker, hun elsker det, og hun ville ha blitt så lei seg om hun trodde jeg nektet å ta imot.)

Og den evinnelige "det går an å ha to tanker i hodet samtidig". Det er jeg klar over, men for meg er det to tanker jeg ikke klarer å kombinere og det er tanken om at andre folk skal fylle huset mitt med ting som bare koster dem en masse penger, og som jeg ikke vil ha, når jeg samtidig prøver å dempe mitt fotavtrykk her på planeten. De to tankene får ikke plass i samme hode! Ikke i mitt i alle fall, for jeg tenker sånn: hvis det skal komme nye gjenstander inn i heimen her, så skal det kun være ting jeg trenger,  eller som erstatter det som er blitt utslitt. Og da er det jo inkonsekvent å droppe den regelen bare fordi noen andre har finansiert tingene.

Jeg vil heller ikke eie gjenstander jeg ikke bruker, og sånn har jo flere det. Argumentet med at man da skal gi noe som blir spist eller oppbrukt, som sjokolade eller vin, er jo vakkert, men for meg hjelper det lite. Jeg er aleine og da drikkes det ikke så mye. Ikke spiser jeg søtsaker heller, det er jo provoserende i seg selv. Man kan gi andre ting som blir oppbrukt, men tenk deg om: hvis du får hudkrem eller sjampo som noen andre har valgt ut, treffer de godt på de behov din hud eller ditt hår har? Bommer man, blir tingene bare stående i skapet og størkne likevel

Og selv hvis vi legger vekk hele "ressurser/sløsing"-debatten syns jeg også gaver blir et betent tema. For da kommer spørsmålene om hvem som bør få og til hvilken pris. Hvem som bør få er ideelt sett akkurat de samme som man selv får fra, men det vet man jo aldri. Og pris er et minefelt: dersom prisen blir veldig ujevn føler den ene giveren seg snytt og den andre blir flau. Hvis man blir enig om en cirkapris alle skal holde seg til,  møter man på helt nye konflikter igjen. Hvis prisen er for lav, ender man med at begge føler seg snytt, for da kjøper man noe billig ræl som ingen egentlig hadde bruk for. Hvis prisen er for høy, bør man være VELDIG sikker på at man vet hva mottakeren ønsker seg, for det er ekstra dumt å stå med en støvsuger til f eks 2000 kroner når man hadde mer bruk for en stålampe til 2000 kroner.

Og argumentet med "man kan jo bare bytte hvis det blir feil" er enda rarere i mitt hode - hvis tingen i eska ikke betyr noe, så kunne du like godt avlevert 2000 kroner i en konvolutt. Eller, enda kjappere: vippset 2000 kroner til hverandre, og kjøpt den lampa man behøver selv. Men da forsvinner jo hele overraskelseselementet, og hele ideen om at gaver=omtanke. En tradisjonell og gammeldags logikk sier jo at støvsugeren i gavepapir er mer omtanke enn 2000 kroner på vipps. Men å drasse en stor gjenstand i hus for så å be mottakeren åpne innpakningen, takke stivt, og drasse den ut i bilen på 3.juledag for å få den byttet i kaoset på Elkjøp - det er jo bare å plage mottakeren... Ikke mye omtanke i det!

Å gi er like morsomt som å få, sier mange, og selvsagt er det egen glede over å pakke inn den nevnte støvsugeren og hygge seg med å se noen åpne den. Men det er jo igjen avhengig av at man treffer perfekt med kjøpet. Hvis man ikke vet helt hva personen ville like, så legger man jo bare opp til et ganske kleint øyeblikk. Den ene må presse fram et smil for å ikke virke uhøflig, den andre risikerer å føle seg dum. Så man bør vite hva folk ønsker seg. Men å skrive ønskelister er jo for noen ganske bad taste, det smaker av "bestilling". Og da mister man overraskelsesmomentet igjen; det som her i tråden blir nevnt som noe av det viktigste.

Og nå har jeg ikke engang nevnt alle fallgrubene som ligger i å gi gaver i en storfamilie, der sammenligninger vil forekomme. Der stebarna risikerer å få mer knuslete gaver enn de egne barna, eller der broren har bedre råd enn søstra og legger opp til en mye dyrere standard og gjør søstra flau, eller der besteforeldre har favoritter blant barnebarna og gjør foreldrene sure på vegne av egne barn... Så denne gavetradisjonen vi har er en stram line å balansere på. 

Jeg har gjort meg mye tanker om dette, fordi jeg også ser at ungene på et tidspunkt slutter å ønske seg ting, og det tidspunktet kommer stadig tidligere. Når 8-9-åringer sier at de kun ønsker seg penger, fordi de sparer til en Wii-konsoll, da er det jo slutt på den yre og uskyldige gleden over en eske plastilina eller et puslespill. "Vanlige" småleker er blitt forbruksvarer og barnerommene flommer over, der er nesten ingen ting igjen å overraske dem med. Så det argumentet man stadig hører om at færre gaver "ødelegger jula for barna" er ikke nødvendigvis sant. Ungene har ting og leker på rommene sine som aldri er kommet ut av originaleska, fordi giveren ikke traff helt på hva ønskene var. Da gikk jo en hundrelapp eller to tapt for noen, ikke sant? Det var ikke mindre "ødeleggende" for julefeiringa å få mange uønskede ting, enn å aldri ha fått dem. 

Et annet argument som er blitt brukt her er at dersom jeg som voksen sier nei takk til gaver, forsterker jeg bare ungenes fornemmelse av at alt skal dreie seg om dem, og jula er tross alt alles høytid. Men jeg tenker vel at jeg med mitt eksempel forteller dem at julegleden ikke er knytta til gaver. At tida vi har sammen og måltidene vi spiser er julestemning for meg, at det å pynte og bake er min måte å bygge forventninger på, at fridager, julemusikk og julesnø gir meg gode minner. (Her pleier noen å komme med at de også klarer å nyte måltider og julesnø selv om de gir og mottar gaver, "det går an å ha to tanker i hodet" etc.,  og det vet jeg jo, men forskjellen for meg er jo at jeg ikke trenger gavene. Der er mer enn nok å glede seg over likevel. Ingen underkjenner DIN juleglede selv om jeg nyter min uten gaver...)

Så har vi sånne som pappa som ringer og ber meg kjøpe noe til alle barnebarna og meg selv fordi det er så meningsløst å sende store pappesker i posten som kan bli borte. Der er alltid en raus sum til meg også, så jeg kan kjøpe meg noe, men da har vi jo avskrevet hele "omtanke"-elementet: ungene og tantebarna tror at morfar er supersnill og alltid vet hva de ønsker seg, men saken er jo at jeg løper som et piska skinn i ukene før jul og handler og pakker inn på hans vegne! Da har han ikke så innmari med omtanke for MEG, i alle fall.

Noen steder har hele klasser gått sammen om at ungene spleiser på én større gave når det er barnebursdag -  dette fordi 20 småting til 50 kroner stykket ender opp med bare rot og skrot, mens én ting til 1000 kroner, som ungen faktisk ønsker seg, vil bli husket og verdsatt. Sånn håper jeg å få til med barn og tantebarn i år, jeg har heldigvis noen besteforeldre med på laget som ser nytten i det. Men eksmannen greier ikke tanken på det, han MÅ ha en pakke til ungene der det står "hilsen pappa"... da er gaven plutselig blitt en greie som handler om hans egne følelser. For meg er det et stykke unna julens budskap. 

Så ja, overraskelsesmomentet om omtanken, det er ting jeg støtter. Overrask meg med ei geit i et u-land, da kan jeg åpne en konvolutt jeg blir glad for, og din omtanke lander et sted der den trengs mer enn i kjøkkenskapet mitt. 

Anonymkode: 16119...6dc

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

ror han har en slags forestilling om at prisen på gaven gjenspeiler følelser eller noe... (Mens jeg synes prisen heller bør styres av økonomi.)

Anonymkode: 2cfd7...1a1

Ja, da er vi på symbolnivå, ikke sant? Dyrere gave = viktigere person!

Anonymkode: 16119...6dc

[Anonym bruker]

2 timer siden, Himmel og hav skrev:

Jeg kommer aldri til å si at vi kan droppe gaver til jul eller bursdag. Det er rett og slett stas å få, og jeg vil heller ikke vite hva som er inni. Det er overraskelsen og omtanken som gleder, så jeg blir mer glad for et par fine sokker som er "meg" enn jeg blir av et gavekort med masse penger på. 

De fine, men billige, sokkene forteller deg at noen kjenner deg som person og vet hvem du er. De sier noe om kvaliteten på den relasjonen dere har, at dere er nære. Og det er jo ingen liten ting!

Da jeg sluttet i en jobb for 5-6 år siden (et sted hvor alle visste min holdning til forbruk og gaver etc.) fikk jeg et gavekort på et kjøpesenter. Hvis de skulle ha skikkelig gledet meg, ville en kake eller en blomst ha vært mer enn nok. Men min nærmeste kollega, som jeg delte kontor med, fortalte meg at hun hadde presset igjennom at den faste gaven ved runde dager, fødsler og avskjed, skulle være gavekort. For det var jo så vanskelig å finne noe folk likte.... Hun kunne like godt sagt "jeg lytter ikke når folk prater og ingen her på jobben kjenner hverandre". Vi var 8 personer på den arbeidsplassen og satt sammen til lunsj HVER dag. Vi visste om hverandres fødsler og dødsfall og sommerferier og mye annet. Men nei, det å kjøpe en personlig ting ble for vanskelig. Gi alle en femhundrelapp i stedet. 

Anonymkode: 16119...6dc