Det å varsle i arbeidslivet

[Anonym bruker]

Fører etter det jeg har sett aldri noe godt med seg. Eller er det noen som har sett eksempler på det motsatte? Er det ikke paradoksalt at i vårt demokratiske samfunn er ikke det å si fra om kritikkverdige forhold verdsatt?

Jeg skal innrømme at frykt for å bli sett på som en bråkemaker og derav reduserte muligheter i yrkeslivet ville ha hindret meg i å varsle med mindre det var snakk om alvorlige kriminelle handlinger. 

Anonymkode: 1f620...44d

[Anonym bruker]

Kommer vel an på hva det varsles om. 

Anonymkode: 3b5eb...e9a

[Anonym bruker]

Pass på deg selv og ikke vær en sladrehank. 

Tar mer enn et par generasjoner til for å få vekk en så inngrodd vane. 

Anonymkode: 394b4...f91

[Anonym bruker]

Dessverre ikke vært vitne til god håndtering selv. Jeg har jobbet et sted hvor varsleren ga beskjed om regelrett mobbing av nyansatte (førte til en som ble sykmeldt i flere år etterpå) og jeg har selv varslet om en kollega som misligholdt arbeidsoppgaver, såpass alvorlig at vi kunne mistet kunder og bevilgning ved en kontroll, skjedde ingenting. Jeg ble sett på som streng og ufølsom etter en krokodilletårestunt fra min kollega. 
 

Jeg kjenner heldigvis en person som jobber innen ledelse som er svært bevist på dette. På denne arbeidsplassen vet jeg at ting blir håndtert. Jeg er også i en jobb hvor jeg er mye i kontakt med ledere og arbeidsgivere, det er mye mer fokus på ledelsens oppførsel rundt julebord og andre sosiale tilstelninger etter metoo. Så det går riktig vei noen steder, men fortsatt en lang vei igjen. Vi trenger flere seriøse, godt oppdaterte og bevisste ledere. 

Anonymkode: 5c8cf...9cb

[Anonym bruker]

Enig med deg, Hi. Det er et stort paradoks i det som ellers er et noenlunde opplyst samfunn og demokrati.

Men jeg tror det er mye som spiller inn. Hun over nevner inngrodde vaner. Uvaner er vel mer passende. Mange steder er det arbeidsmiljø som ikke aksepterer at noen "sladrer".

Og så kommer vi ikke unna at det som tillater at dette skjer, det er uhensiktsmessige arbeidsmiljøer med konfliktskye ledere.

Jeg leste for en stund siden en artikkel om korrupsjon i ulike land (husker dessverre ikke hvor jeg leste det, det var forskning som lå bak). Der ble det påpekt at det var mer korrupsjon i Norge enn vi tidligere har antatt, men at korrupsjonen i Norge ofte skjer på en mer skjult måte enn i andre land hvor det ofte er mer direkte penger involvert eller direkte personlige fordeler man får. I Norge er det mer skjulte tjenester og fordeler man får, men like fullt er det en form for korrupsjon. En leder har f.eks. kanskje en sak inne hos kommunen og kona eller broren til den det varsles om er den som skal behandle søknaden.... eller kanskje skal leders mann på intervju for en jobb hos varslers manns bedrift... Jeg tror slike ting også spiller inn når de kommer til det å ta varslersaker på alvor, selv om jeg tror det er konfliktskye ledere som er hovedårsaken.

Jeg har opplevd det selv. Så om jeg møter noen som er i lignende situasjon nå så anbefaler jeg dem dessverre å ikke varsle (såsant det ikke er alvorlige lovbrudd eller noe som setter andre i fare) hvis ikke ledelsen er veldig dyktig og profesjonell. Den som varsler blir ofte syndebukken. Og selv i de sakene man vinner frem så ender man ofte som "taper", fordi det ryktes om at man er "bråkmaker" og potensielle nye arbeidsgivere skygger banen.

Vi har fremdeles en lang vei å gå på dette området.

Anonymkode: 171a1...f01

[Gjest]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fører etter det jeg har sett aldri noe godt med seg. Eller er det noen som har sett eksempler på det motsatte? Er det ikke paradoksalt at i vårt demokratiske samfunn er ikke det å si fra om kritikkverdige forhold verdsatt?

Jeg skal innrømme at frykt for å bli sett på som en bråkemaker og derav reduserte muligheter i yrkeslivet ville ha hindret meg i å varsle med mindre det var snakk om alvorlige kriminelle handlinger. 

Anonymkode: 1f620...44d

Du har dessverre rett. En ubehagelig sannhet er alltid mindre populær enn en behagelig løgn.

[Anonym bruker]

Grunnen til dette ser jeg er flerfoldig. For det første har vi fått en veldig materialistisk kultur. Med materialismen har også "individualismen" fulgt i fotsporene. Eller om det er omvendt. Uansett så har det ført til at folk har lært seg å tenke ego fremfor fellesskap. Verdiene våre ligger ikke lenger i det vi kan gjøre for hverandre, men i det vi kan gjøre for oss selv. Dette fører til at folk blir ekstremt opptatt av å fremstå som feilfrie, som om de aldri gjort noe galt i hele sitt liv. Fasade er blitt til noe uhyre viktig. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

I tillegg har vi dette problematiske fenomen at det er en del folk der ute som utdanner seg til yrker de ikke har interesse for, fordi de ikke aner hva de ønsker å bli men "Kari går jo på denne utdanningen, så da velger jeg samme utdanning som henne" (gutter gjør samme feil for øvrig). Det er derfor det var stor kjønnssegregering på programmet "Hjernevask", for noen år siden. Ikke fordi "jenter trives i denne type yrker og gutter i denne type yrker", men fordi mange aner ikke hva de vil bli. Så de velger den utdanning som deres venner tar. Gutter så vel som jenter.

Når disse personene så kommer ut i jobb og finner ut av at, "dette var virkelig ikke noe for meg", så tar de videreutdanning og blir ledere. Ledere for hvem? Ledere for de som trives i jobben sin. For ofte er det slik, ser jeg, at de som trives med å jobbe "på gølvet", de blir i jobben sin. De trives der. De som ikke trives der, de tar videreutdanning og blir sjefer overfor de som er glade i jobben sin, overfor de som kan jobben sin. Denne sjefen, lederen, blir og er opptatt av tall for å kunne vise videre til sine sjefer igjen. For å kunne skryte av hvor flink h*n har vært som har fått arbeiderne til å jobbe så og så mye hardere. Det var derfor vi fikk disse stoppeklokkene.

Disse er ikke så begeistret for kritikk. Ikke en gang overfor egne arbeidstakere. En ville jo tro at kritikk var noe positivt. For hvis noen gjør en feil i jobben sin, eller gjør noe som kan være litt bedre, så er det jo godt å få bemerket dette så det kan utbedres, forandres, rettes opp i. Jeg liker i alle fall å lære meg nye ting, måter å gjøre jobben mer effektivt på, hvordan jeg kan bli flinkere og bedre i jobben min. Det tror jeg alle liker og setter pris på. Men nei, da blir det en ripe i lakken for den som er sjef. Jeg vet om steder der det stadig vekk skjer uhell med medisiner som forveksles, medisiner som ikke er farlig at blir forvekslet sånn sett, men det er likevel avvik og skal meldes fra om. Men det skjer ikke. For det er jo ikke skjedd noe farlig. Og de som er ansvarlige vil ikke ta imot noen rapporter om avvik, for det er en ripe i lakken for deres del.

Dette med at fasade er blitt så viktig for en god del har en dypere grunn.

Det er litt dette med "individualisme", men det går dypere enn som så. Det går på dette med kjærlighet. Litt vanskelig å forklare, men jeg forsøker likevel.

Si at vi har to forskjellige jenter som vokser opp i to vidt forskjellige familier. De er begge 9 år gamle. Den ene, Anne, vokser opp i et godt og varmt hjem. Moren til Anne kommer inn på rommet hennes en dag og forteller at læreren har ringt og fortalt at hun har vært med noen andre jenter i klassen og mobbet en annen jente. Mamma og pappa er fortsatt glade i Anne, men det var galt av henne å mobbe den jenta. Derfor skal Anne og mamma dra bort til den jenta så skal Anne be jenta om unnskyld for at hun mobbet henne. Mamma er fortsatt glad i Anne, og mamma vil være der og holde Anne i hånden, men Anne må be jenta om unnskyld for at hun mobbet jenta.

Det lærer Anne at hun er elsket, samme hva. Det er ikke alt Anne gjør som mamma og pappa setter så veldig pris på, men selv om hun gjør feil så er mamma og pappa fortsatt glade i henne, hun er fortsatt elsket. Det lærer henne hva kjærlighet er, at hun ikke må prestere, gjøre seg til, oppfylle krav, for å bli elsket. Det lærer henne at hun er verdifull, samme hva.

Ta en annen jente, Kari. Hun vokser opp i et hjem der moren og faren skryter av henne når hun er flink på skolen, når hun presterer og får gode karakterer, forteller slekt og venner om hvor dyktig hun er. Hun får reise til London og andre steder som belønning, fordi hun er så flink. Men så er hun ikke så flink en tid, og foreldrene slutter å skryte av henne. De kjefter på henne og hun får ikke reise stort mer. Det lærer Kari at kjærlighet, det er noe en må gjøre seg fortjent til. Når en vel har gjort seg fortjent til det så kan en kreve det, forlange det. Det gjør at Kari lett vil forveksle, eller erstatte, dette med kjærlighet med status i stedet. Opplevelsen av å bli sett opp til, beundret, er noe som fort dekker for den følelsen av hunger etter kjærlighet.

Kari blir da fort den type menneske som er opptatt av å ha et "perfekt ytre", aldri medgir at hun gjort eller sagt noe galt. Disse menneskene blir ofte opptatt av makt for maktens skyld, er min erfaring.

Anonymkode: a57e1...1ae

[Anonym bruker]

Det lønner seg sjeldent å varsle. 

Jeg har startet å jobbe i en liten kommune. Kommunalledee over meg bruker splitt og hersk for alle penga. Så alle de ansatte blir holdt nede fordi de vet hun kan gå etter dem neste gang. Fører også til et miljø hvor angrep er det beste forsvar, så folk går til leder for å si at den og den snakket stygt om ledelse, for å beskytte seg selv.

Så de beste slutter. Jeg også 

Men jeg tar ikke kostnaden ved å varsle.. Jeg er allerede upopulær nok fordi jeg ikke blir med på baksnakking 

Anonymkode: 9a228...50e

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Grunnen til dette ser jeg er flerfoldig. For det første har vi fått en veldig materialistisk kultur. Med materialismen har også "individualismen" fulgt i fotsporene. Eller om det er omvendt. Uansett så har det ført til at folk har lært seg å tenke ego fremfor fellesskap. Verdiene våre ligger ikke lenger i det vi kan gjøre for hverandre, men i det vi kan gjøre for oss selv. Dette fører til at folk blir ekstremt opptatt av å fremstå som feilfrie, som om de aldri gjort noe galt i hele sitt liv. Fasade er blitt til noe uhyre viktig. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

I tillegg har vi dette problematiske fenomen at det er en del folk der ute som utdanner seg til yrker de ikke har interesse for, fordi de ikke aner hva de ønsker å bli men "Kari går jo på denne utdanningen, så da velger jeg samme utdanning som henne" (gutter gjør samme feil for øvrig). Det er derfor det var stor kjønnssegregering på programmet "Hjernevask", for noen år siden. Ikke fordi "jenter trives i denne type yrker og gutter i denne type yrker", men fordi mange aner ikke hva de vil bli. Så de velger den utdanning som deres venner tar. Gutter så vel som jenter.

Når disse personene så kommer ut i jobb og finner ut av at, "dette var virkelig ikke noe for meg", så tar de videreutdanning og blir ledere. Ledere for hvem? Ledere for de som trives i jobben sin. For ofte er det slik, ser jeg, at de som trives med å jobbe "på gølvet", de blir i jobben sin. De trives der. De som ikke trives der, de tar videreutdanning og blir sjefer overfor de som er glade i jobben sin, overfor de som kan jobben sin. Denne sjefen, lederen, blir og er opptatt av tall for å kunne vise videre til sine sjefer igjen. For å kunne skryte av hvor flink h*n har vært som har fått arbeiderne til å jobbe så og så mye hardere. Det var derfor vi fikk disse stoppeklokkene.

Disse er ikke så begeistret for kritikk. Ikke en gang overfor egne arbeidstakere. En ville jo tro at kritikk var noe positivt. For hvis noen gjør en feil i jobben sin, eller gjør noe som kan være litt bedre, så er det jo godt å få bemerket dette så det kan utbedres, forandres, rettes opp i. Jeg liker i alle fall å lære meg nye ting, måter å gjøre jobben mer effektivt på, hvordan jeg kan bli flinkere og bedre i jobben min. Det tror jeg alle liker og setter pris på. Men nei, da blir det en ripe i lakken for den som er sjef. Jeg vet om steder der det stadig vekk skjer uhell med medisiner som forveksles, medisiner som ikke er farlig at blir forvekslet sånn sett, men det er likevel avvik og skal meldes fra om. Men det skjer ikke. For det er jo ikke skjedd noe farlig. Og de som er ansvarlige vil ikke ta imot noen rapporter om avvik, for det er en ripe i lakken for deres del.

Dette med at fasade er blitt så viktig for en god del har en dypere grunn.

Det er litt dette med "individualisme", men det går dypere enn som så. Det går på dette med kjærlighet. Litt vanskelig å forklare, men jeg forsøker likevel.

Si at vi har to forskjellige jenter som vokser opp i to vidt forskjellige familier. De er begge 9 år gamle. Den ene, Anne, vokser opp i et godt og varmt hjem. Moren til Anne kommer inn på rommet hennes en dag og forteller at læreren har ringt og fortalt at hun har vært med noen andre jenter i klassen og mobbet en annen jente. Mamma og pappa er fortsatt glade i Anne, men det var galt av henne å mobbe den jenta. Derfor skal Anne og mamma dra bort til den jenta så skal Anne be jenta om unnskyld for at hun mobbet henne. Mamma er fortsatt glad i Anne, og mamma vil være der og holde Anne i hånden, men Anne må be jenta om unnskyld for at hun mobbet jenta.

Det lærer Anne at hun er elsket, samme hva. Det er ikke alt Anne gjør som mamma og pappa setter så veldig pris på, men selv om hun gjør feil så er mamma og pappa fortsatt glade i henne, hun er fortsatt elsket. Det lærer henne hva kjærlighet er, at hun ikke må prestere, gjøre seg til, oppfylle krav, for å bli elsket. Det lærer henne at hun er verdifull, samme hva.

Ta en annen jente, Kari. Hun vokser opp i et hjem der moren og faren skryter av henne når hun er flink på skolen, når hun presterer og får gode karakterer, forteller slekt og venner om hvor dyktig hun er. Hun får reise til London og andre steder som belønning, fordi hun er så flink. Men så er hun ikke så flink en tid, og foreldrene slutter å skryte av henne. De kjefter på henne og hun får ikke reise stort mer. Det lærer Kari at kjærlighet, det er noe en må gjøre seg fortjent til. Når en vel har gjort seg fortjent til det så kan en kreve det, forlange det. Det gjør at Kari lett vil forveksle, eller erstatte, dette med kjærlighet med status i stedet. Opplevelsen av å bli sett opp til, beundret, er noe som fort dekker for den følelsen av hunger etter kjærlighet.

Kari blir da fort den type menneske som er opptatt av å ha et "perfekt ytre", aldri medgir at hun gjort eller sagt noe galt. Disse menneskene blir ofte opptatt av makt for maktens skyld, er min erfaring.

Anonymkode: a57e1...1ae

Jeg svarte over her, og jeg tror det er mye i det du skriver her også. Det starter tidlig, det har med holdninger å gjøre, det har å gjøre med å lære seg å ta ansvar, det handler om å lære seg å tenke mer helhetlig.

I ditt eksempel vil Anne lære at man må ta ansvar og gjøre det rette, selv når det er ubehagelig. I det andre tilfellet lærer Kari at det viktigste er å fremstå som om man gjør det rette, at det viktigste er å ikke bli avslørt hvis man ikke gjør det rette eller gjør ting godt nok. Kari lærer å unngå ubehag, Anne lærer at ubehag er noe man innimellom må ta med for å få det bedre.

Anonymkode: 171a1...f01

[Anonym bruker]

29 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig med deg, Hi. Det er et stort paradoks i det som ellers er et noenlunde opplyst samfunn og demokrati.

Men jeg tror det er mye som spiller inn. Hun over nevner inngrodde vaner. Uvaner er vel mer passende. Mange steder er det arbeidsmiljø som ikke aksepterer at noen "sladrer".

Og så kommer vi ikke unna at det som tillater at dette skjer, det er uhensiktsmessige arbeidsmiljøer med konfliktskye ledere.

Jeg leste for en stund siden en artikkel om korrupsjon i ulike land (husker dessverre ikke hvor jeg leste det, det var forskning som lå bak). Der ble det påpekt at det var mer korrupsjon i Norge enn vi tidligere har antatt, men at korrupsjonen i Norge ofte skjer på en mer skjult måte enn i andre land hvor det ofte er mer direkte penger involvert eller direkte personlige fordeler man får. I Norge er det mer skjulte tjenester og fordeler man får, men like fullt er det en form for korrupsjon. En leder har f.eks. kanskje en sak inne hos kommunen og kona eller broren til den det varsles om er den som skal behandle søknaden.... eller kanskje skal leders mann på intervju for en jobb hos varslers manns bedrift... Jeg tror slike ting også spiller inn når de kommer til det å ta varslersaker på alvor, selv om jeg tror det er konfliktskye ledere som er hovedårsaken.

Jeg har opplevd det selv. Så om jeg møter noen som er i lignende situasjon nå så anbefaler jeg dem dessverre å ikke varsle (såsant det ikke er alvorlige lovbrudd eller noe som setter andre i fare) hvis ikke ledelsen er veldig dyktig og profesjonell. Den som varsler blir ofte syndebukken. Og selv i de sakene man vinner frem så ender man ofte som "taper", fordi det ryktes om at man er "bråkmaker" og potensielle nye arbeidsgivere skygger banen.

Vi har fremdeles en lang vei å gå på dette området.

Anonymkode: 171a1...f01

Hvilke saker mener du det egentlig burde varsles om, men der du likevell anbefaler å ikke si noe.

Anonymkode: 3b5eb...e9a

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Grunnen til dette ser jeg er flerfoldig. For det første har vi fått en veldig materialistisk kultur. Med materialismen har også "individualismen" fulgt i fotsporene. Eller om det er omvendt. Uansett så har det ført til at folk har lært seg å tenke ego fremfor fellesskap. Verdiene våre ligger ikke lenger i det vi kan gjøre for hverandre, men i det vi kan gjøre for oss selv. Dette fører til at folk blir ekstremt opptatt av å fremstå som feilfrie, som om de aldri gjort noe galt i hele sitt liv. Fasade er blitt til noe uhyre viktig. Hvorfor kommer jeg tilbake til.

I tillegg har vi dette problematiske fenomen at det er en del folk der ute som utdanner seg til yrker de ikke har interesse for, fordi de ikke aner hva de ønsker å bli men "Kari går jo på denne utdanningen, så da velger jeg samme utdanning som henne" (gutter gjør samme feil for øvrig). Det er derfor det var stor kjønnssegregering på programmet "Hjernevask", for noen år siden. Ikke fordi "jenter trives i denne type yrker og gutter i denne type yrker", men fordi mange aner ikke hva de vil bli. Så de velger den utdanning som deres venner tar. Gutter så vel som jenter.

Når disse personene så kommer ut i jobb og finner ut av at, "dette var virkelig ikke noe for meg", så tar de videreutdanning og blir ledere. Ledere for hvem? Ledere for de som trives i jobben sin. For ofte er det slik, ser jeg, at de som trives med å jobbe "på gølvet", de blir i jobben sin. De trives der. De som ikke trives der, de tar videreutdanning og blir sjefer overfor de som er glade i jobben sin, overfor de som kan jobben sin. Denne sjefen, lederen, blir og er opptatt av tall for å kunne vise videre til sine sjefer igjen. For å kunne skryte av hvor flink h*n har vært som har fått arbeiderne til å jobbe så og så mye hardere. Det var derfor vi fikk disse stoppeklokkene.

Disse er ikke så begeistret for kritikk. Ikke en gang overfor egne arbeidstakere. En ville jo tro at kritikk var noe positivt. For hvis noen gjør en feil i jobben sin, eller gjør noe som kan være litt bedre, så er det jo godt å få bemerket dette så det kan utbedres, forandres, rettes opp i. Jeg liker i alle fall å lære meg nye ting, måter å gjøre jobben mer effektivt på, hvordan jeg kan bli flinkere og bedre i jobben min. Det tror jeg alle liker og setter pris på. Men nei, da blir det en ripe i lakken for den som er sjef. Jeg vet om steder der det stadig vekk skjer uhell med medisiner som forveksles, medisiner som ikke er farlig at blir forvekslet sånn sett, men det er likevel avvik og skal meldes fra om. Men det skjer ikke. For det er jo ikke skjedd noe farlig. Og de som er ansvarlige vil ikke ta imot noen rapporter om avvik, for det er en ripe i lakken for deres del.

Dette med at fasade er blitt så viktig for en god del har en dypere grunn.

Det er litt dette med "individualisme", men det går dypere enn som så. Det går på dette med kjærlighet. Litt vanskelig å forklare, men jeg forsøker likevel.

Si at vi har to forskjellige jenter som vokser opp i to vidt forskjellige familier. De er begge 9 år gamle. Den ene, Anne, vokser opp i et godt og varmt hjem. Moren til Anne kommer inn på rommet hennes en dag og forteller at læreren har ringt og fortalt at hun har vært med noen andre jenter i klassen og mobbet en annen jente. Mamma og pappa er fortsatt glade i Anne, men det var galt av henne å mobbe den jenta. Derfor skal Anne og mamma dra bort til den jenta så skal Anne be jenta om unnskyld for at hun mobbet henne. Mamma er fortsatt glad i Anne, og mamma vil være der og holde Anne i hånden, men Anne må be jenta om unnskyld for at hun mobbet jenta.

Det lærer Anne at hun er elsket, samme hva. Det er ikke alt Anne gjør som mamma og pappa setter så veldig pris på, men selv om hun gjør feil så er mamma og pappa fortsatt glade i henne, hun er fortsatt elsket. Det lærer henne hva kjærlighet er, at hun ikke må prestere, gjøre seg til, oppfylle krav, for å bli elsket. Det lærer henne at hun er verdifull, samme hva.

Ta en annen jente, Kari. Hun vokser opp i et hjem der moren og faren skryter av henne når hun er flink på skolen, når hun presterer og får gode karakterer, forteller slekt og venner om hvor dyktig hun er. Hun får reise til London og andre steder som belønning, fordi hun er så flink. Men så er hun ikke så flink en tid, og foreldrene slutter å skryte av henne. De kjefter på henne og hun får ikke reise stort mer. Det lærer Kari at kjærlighet, det er noe en må gjøre seg fortjent til. Når en vel har gjort seg fortjent til det så kan en kreve det, forlange det. Det gjør at Kari lett vil forveksle, eller erstatte, dette med kjærlighet med status i stedet. Opplevelsen av å bli sett opp til, beundret, er noe som fort dekker for den følelsen av hunger etter kjærlighet.

Kari blir da fort den type menneske som er opptatt av å ha et "perfekt ytre", aldri medgir at hun gjort eller sagt noe galt. Disse menneskene blir ofte opptatt av makt for maktens skyld, er min erfaring.

Anonymkode: a57e1...1ae

Denne analysen,  med untak av siste eksempel, mener jeg er helt gal. Jeg tror ikke utviklingen går mot at det blir vanskeligere å varsle for eksempel, eller at ledere blir dårligere. Selv om noen av de premissene du nevner kan være riktige tror jeg ikke årsaksammenhengene stemmer.

Anonymkode: 3b5eb...e9a

[Gjest]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Denne analysen,  med untak av siste eksempel, mener jeg er helt gal. Jeg tror ikke utviklingen går mot at det blir vanskeligere å varsle for eksempel, eller at ledere blir dårligere. Selv om noen av de premissene du nevner kan være riktige tror jeg ikke årsaksammenhengene stemmer.

Anonymkode: 3b5eb...e9a

Enig. Eksemplene med Anne og Kari er forsåvidt logiske, man lærer opp ansvarlige barn ved å bruke den ene oppdragelsesmåten og øyentjenere ved å bruke den andre. 
Men at det er feil studievalg som gir dårlige ledere, er der ingen indikasjoner på. Man kan bli en dårlig leder innen sitt drømmefag også. En god lærer kan nyte å være lærer uten at det gjør henne til en god rektor. En god lege kan være super med pasientene, men behøver ikke bli en god leder for andre leger likevel. Et cetera.

Dårlig lederskap finner man i en del private virksomheter der lederposisjonen er arvelig, og i en del offentlige etater der oppsigelsesvernet er så sterkt at udugelige folk sparkes oppover.

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvilke saker mener du det egentlig burde varsles om, men der du likevell anbefaler å ikke si noe.

Anonymkode: 3b5eb...e9a

Det er utallige saker, bl.a. trakassering, seksuell trakassering, mobbing m.m. som burde varsles om.

Men som på det personlige plan, for den som da blir stående som varsler, så vil det ofte ikke være tilrådelig, fordi varslerne ofte ender som taperne. Det kommer helt an på situasjonen og personene involvert og arbeidsmiljøet og ledelsen. Men er ledelsen dårlig og konfliktsky, da bør man heller bare finne seg en ny jobb, for da er det en nesten håpløs sak å varsle.

Anonymkode: 171a1...f01

[Gjest]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er utallige saker, bl.a. trakassering, seksuell trakassering, mobbing m.m. som burde varsles om.

Men som på det personlige plan, for den som da blir stående som varsler, så vil det ofte ikke være tilrådelig, fordi varslerne ofte ender som taperne. Det kommer helt an på situasjonen og personene involvert og arbeidsmiljøet og ledelsen. Men er ledelsen dårlig og konfliktsky, da bør man heller bare finne seg en ny jobb, for da er det en nesten håpløs sak å varsle.

Anonymkode: 171a1...f01

Se bare på Trøndelag Ap... 

[Anonym bruker]

Jeg varslet om en leder som var helt elendig (blant annet brøt lederen arbeidsmiljøloven, likestillingsloven m.m). Daværende daglig leder gadd ikke å løfte en finger. Vi ble kjøpt opp og lederen ble raskt fjernet da det ble varslet på nytt. Den nye daglie lederen sa klart i fra at slike ledere ville de ikke ha. Dessverre hører jeg til stadighet om andre som ikke er så heldige.

Anonymkode: 5b308...f24