Er jeg urimelig?

[Den perfekte mor, påan igjen]

Vi har baby på fem mnd. Han får gjerne mat en gang eller to i løpet av natten, og siden jeg ammer er det selvsagt meg som ordner det.

Jeg er hjemme i permisjon, men trives ikke veldig godt. Baby er selvsagt helskjønn, men det er så ensomt  og kjedelig. Mannen er på jobb om dagene, og drar ofte ut etter middag for å ordne ting. Ikke bortkastet det altså, men da er jeg igjen alene. Mye av det han gjør kunne jeg godt ha gjort, men amming begrenser litt, og også at jeg kan være sliten om natten har vært preget av uro, dagen kan ha vært tung eller en kombinasjon av de to. I tillegg tar han det gjerne som en selvfølge at han skal gjøre det, fordi det skal gjøres etter hans standard og når han har bestemt at det skal gjøres (Er ikke så ille som skrevet, men jeg opplever det slik av og til).

I går hadde vi halvveis en avtale om at han skulle ta baby om morgenen, så jeg kunne sove ut. Vi har et prosjekt i hagen som vi skulle jobbe med i dag. Men da han våknet i ni-tiden sov både baby og jeg, og han fant da ut at prosjektet vårt måtte utføres akkurat da. Baby har vært våken litt mer enn annenhver time i natt, og vi var nok slitne både baby og jeg, selv om mannen ikke registrerte det. 
Når han da drar ut, så blir jeg så skuffet når jeg våkner alene. Det var ikke grytidlig, men jeg hadde likevel en forhåpning om at jeg skulle få sove ut, og at vi skulle jobbe sammen etterpå.

Han synes da jeg er fryktelig urimelig som mener han kunne ventet, for dette måtte jo gjøres! Og at jeg da burde ha sagt ifra om at jeg trengte å sove (hvilket var vanskelig å vite før den dårlige natten var et faktum).

Er jeg så urimelig? 
 

Endret 5. september 2020 av Den perfekte mor, påan igjen

[Anonym bruker]

Dere må jo kommunisere bedre. Han tror det er prosjektet i seg selv som er viktig, du ønsker tid med han og tid til andre ting enn å være alene med babyen. Ergo tror han han hjelper til når han fikser prosjekt og du er like alene og begge er misfornøyde. Handler ikke om at noen er urimelige. Dere er nå inne i en periode med lite søvn og begrenset kapasitet. Da er det desto viktigere å snakke godt sammen om hva man trenger for å ha det bra. Hadde du forklart han hva du trenger kan det hende han hadde valgt annerledes i dag tidlig. Bare en tanke...

Anonymkode: e08fc...0ba

[Ariel83]

Synes ikke du er urimelig. 

Mannen mener nok ikke noe vondt med det, men synes han godt kunne sett dine behov litt bedre. Selvsagt trenger du å sove ut skikkelig en gang i løpet av helgen, og det er jo veldig slitsomt å være i permisjon med baby. Da får man behov for å gjøre andre ting også, som ikke bare omhandler baby. Kanskje du bør ha litt mer tid for deg selv noen ganger også, og bare være deg? 

Ta en ordentlig prat med mannen din om dette, før du blir ordentlig sliten og lei. 

Lykke til ❤️

[Superdolly]

Jeg tenker også at dere må kommunisere. Samtidig sitter jeg og nesten kjenner på hvordan det var, da man aldri fikk sove mer enn maks to-tre timer sammenhengende og melken rant og babyen gråt og hormonene raste i kroppen. Og da tenker jeg at jeg fort kunne fått hevntanker og begynt å vekke ham hver gang jeg selv ble vekket eller noe, bare sånn at han kunne få kjenne på følelsen av å være trøtt. Eller bare lempe ungen over til ham og stikke ut.

Ikke at jeg tror det hadde hjulpet, da. Kommunikasjon hadde garantert fungert bedre.

[Den perfekte mor, påan igjen]

Joda, jeg ser også at det er i kommunikasjonen løsningen ligger. Det vil si, vi ser det begge to. Men så spør han meg om hvordan vi skal bedre det, jeg foreslår ekstern hjelp. Det er uaktuelt, for han har jo ikke behov for å bedre kommunikasjonen🙄 Og jeg vet jo egentlig at det er hans frustrasjon som prater også, men jeg føler bare at enda mer ansvar blir lagt på meg. Det er kun jeg som må kommunisere bedre, uttrykke meg klarere og tolke det han sier og gjør riktig. 
Men når jeg ikke får støtten og forståelsen fra han, så hjelper det faktisk å få den av dere🙈

[Superdolly]

Da hadde det blitt spetakkel her i heimen, altså. Mulig jeg har mer temperament enn deg, men med en baby på noen få måneder og en mann som sørger for å sikre seg rikelig med egentid, så hadde ikke vulkanutbruddet vært langt unna. Du tar all nattevåk, du er mye alene med baby, du får ikke sove ut, og han mener det er DU som må kommunisere bedre.

Jo takk, den kommunikasjonen hadde blitt VELDIG tydelig!

[Anonym bruker]

59 minutes ago, Den perfekte mor, påan igjen said:

Vi har baby på fem mnd. Han får gjerne mat en gang eller to i løpet av natten, og siden jeg ammer er det selvsagt meg som ordner det.

Jeg er hjemme i permisjon, men trives ikke veldig godt. Baby er selvsagt helskjønn, men det er så ensomt  og kjedelig. Mannen er på jobb om dagene, og drar ofte ut etter middag for å ordne ting. Ikke bortkastet det altså, men da er jeg igjen alene. Mye av det han gjør kunne jeg godt ha gjort, men amming begrenser litt, og også at jeg kan være sliten om natten har vært preget av uro, dagen kan ha vært tung eller en kombinasjon av de to. I tillegg tar han det gjerne som en selvfølge at han skal gjøre det, fordi det skal gjøres etter hans standard og når han har bestemt at det skal gjøres (Er ikke så ille som skrevet, men jeg opplever det slik av og til).

I går hadde vi halvveis en avtale om at han skulle ta baby om morgenen, så jeg kunne sove ut. Vi har et prosjekt i hagen som vi skulle jobbe med i dag. Men da han våknet i ni-tiden sov både baby og jeg, og han fant da ut at prosjektet vårt måtte utføres akkurat da. Baby har vært våken litt mer enn annenhver time i natt, og vi var nok slitne både baby og jeg, selv om mannen ikke registrerte det. 
Når han da drar ut, så blir jeg så skuffet når jeg våkner alene. Det var ikke grytidlig, men jeg hadde likevel en forhåpning om at jeg skulle få sove ut, og at vi skulle jobbe sammen etterpå.

Han synes da jeg er fryktelig urimelig som mener han kunne ventet, for dette måtte jo gjøres! Og at jeg da burde ha sagt ifra om at jeg trengte å sove (hvilket var vanskelig å vite før den dårlige natten var et faktum).

Er jeg så urimelig? 
 

Nei du er ikke urimlig i hele tatt, men det virker mer som du savner mannen litt og det er vanskeligere og få til noe når babyen er våken. Kanskje du kan be besteforeldre og se etter babyen litt? ser du ammer, så amme babyen godt før h-n drar og så må h-n være hjemme til neste mattid igjen

Anonymkode: 841ff...9bd

[Lille krøll]

Det er vel bare å være veldig tydelig på at det handler ikke om jobben dere skal gjøre sammen men at han stiller opp for deg. 
idag vil jeg sove lenge UANSETT HVA VI SAGT TIDLIGERE. 
det handler jo ikke om hva dere avtalt eller hva han gjør men hva du forventer at han skal gjøre. Du forventer at han skal ta babyen og du kan sove litt mer. 
 

 

[Anonym bruker]

Hehe, ser at A og B mennesker har litt forskjellig syn på hva sove lenge er  Vi sov gjerne en dag hver i helgene når ungene var såpass små, men her er begge A mennesker så den som sov lenge sto opp i 8-9 tiden.

Men greia er jo at dere kommuniserer for dårlig. Mannen min står opp i 6 tiden på hverdager og i 7 tiden i helgene han, så om han måtte sitte og tvinne tommeltotter til klokken ti uten å gjøre noe fordi han skulle ta babyen etter det hadde det nok gjort han temmelig frustrert og utålmodig.

Nå vet jeg ikke hvordan mannen din er skrudd sammen når det kommer til søvn, men han gikk ut i hagen og jobbet fordi dere sov begge to, og da hjelper han jo til med ting som skal gjøres. Du mener han skulle ventet inne til baby våknet og tatt den så du fikk sove en stund til, men det må han nok ha inn med teskje altså.

Det er ikke alltid så lett å lese akkurat hva partneren ønsker om det ikke har blitt formidlet direkte, og han stakk jo ikke ut for å drikke kaffe med en kamerat liksom, han jobbet i deres hage til felles glede når jobben var gjort.

 

Anonymkode: b6c5b...75a

[Anonym bruker]

Kan du pumpe så far kan gi mm på flaske og du kan ta deg noen turer ut når du orker? 

Anonymkode: 1ff3b...f06

[Den perfekte mor, påan igjen]

1 time siden, Superdolly skrev:

Da hadde det blitt spetakkel her i heimen, altså. Mulig jeg har mer temperament enn deg, men med en baby på noen få måneder og en mann som sørger for å sikre seg rikelig med egentid, så hadde ikke vulkanutbruddet vært langt unna. Du tar all nattevåk, du er mye alene med baby, du får ikke sove ut, og han mener det er DU som må kommunisere bedre.

Jo takk, den kommunikasjonen hadde blitt VELDIG tydelig!

Jeg har nok temperamentet i orden jeg også, men ettersom jeg var så gåen så vil jeg helst ikke slippe det helt løs, det er så fort å miste kontrollen og si ting jeg vil angre på da🙈 
 

Synes det er godt å høre at jeg ikke er så urimelig som han oppfatter meg. De hevntankene som blir nevnt oppi her kjenner jeg meg også igjen i🙈 
 

Jeg kan fint egentlig gå ut mellom måltidene, baby har niste i frysa. Men det blir liksom ikke til det, ettersom han stort sett skal noe. Og om han ikke skal, så er det jo koselig å være sammen😬