Sorg-miste forelder

[Anonym bruker]

Hvordan kom dere dere forbi sorgen av å miste en forelder? Og hvor lenge var det skikkelig vondt? Hvordan hjelpe barna med tapet av besteforelder?

Anonymkode: 3a0bb...7d6

[Anonym bruker]

Mistet svigermor sist høst, og det føles fortsatt som om gulvet er borte i livet mitt. Vi kommer oss jo videre, vi lever, men det er vondt. Jeg savner henne utrolig mye. Det samme gjør datteren min, hun er 15 og har slitt hele det siste året. 

Anonymkode: a1dfd...113

[Anonym bruker]

Alltid en sorg og er savn. Jeg har mistet begge mine foreldre i løpet av 4 år😞. Mamma nå for 2 år siden og det er tungt, stort savn og en sorg. Men, man må lære å leve med dette - utnytte livet uansett. Men det er som sagt alltid et stort savn og jeg sørger stille selv om livet er bra ellers.

Anonymkode: 0d0de...9c3

[Anonym bruker]

Det er en stor sorg, som det tar lang tid før mildner. Men litt dag for dag. 
«De gode minnene» kan oppleves som en klisjé, muligens, men du vil se at med tiden blir det det dyrebareste og mest verdifulle du har. Pappa døde for noen år siden, og det var så vondt at det ikke finnes ord. Nå er han med oss i dagligvlivet som små «husker du den gangen», og vi ler og gleder oss over alle øyeblikk vi fikk ilag med han. 
Vær ærlig med barna om sykdom og sorg, døden er en del av livet også de skal lære seg å forholde seg til. Å minnes, gråte en skvett, smile gjennom tårene, besøke en grav, se på bilder. Det er mange måte å bearbeide en sorg. Deg viktigste er å forstå at det ikke er farlig å være lei seg, selv om sorg gjør vondt. Og vissheten om at det blir bedre, lettere, mildere etterhvert. 

Anonymkode: 155f5...10b

[Anonym bruker]

Mistet pappa for tre år siden. Savnet er ikke like sårt lengre. Men jeg får fortsatt triste tanker i situasjoner der jeg vet han ville elsket å være med barnebarna. Svigermor døde for ett år siden. Fortsatt får jeg en nesten lammende følelse av sorg. Korte øyeblikk jeg tenker, kanskje det er Anne som er der borte før jeg kommer på, nei hun er borte. Svigermor var nesten naboen min og savnet og sorgen er like stort som med pappa. Hadde et helt unikt og nært forhold til henne. 
Både mannen og jeg kan si under middag, nå skulle Anne ha spist med oss, hun elsket denne middagen. 
Å lese gamle meldinger på feks face er rart. Hvordan kan hun bare bli borte? Jeg vet jo hun er død men det er vanskelig å akseptere. 
Sorgen er ikke like vond nå, det går over til vemod for min del. Så urettferdig de ikke fikk mer tid. ❤️

Anonymkode: 03c57...e5d

[Anonym bruker]

Pappa døde brått for snart 2 år siden. Jeg gråter ikke hver gang jeg snakker om han lenger, men jeg kan ikke snakke om han med ungene mine uten at jeg gråter. Tenker jeg på hvordan de ikke vil huske han så gjør det altså så utrolig vondt. Jeg tenker på han hver eneste dag, og han er daglig med oss, men jammen er det vondt altså. 

Det digre, åpne krateret av et sår som var i starten er ikke fullt så dominerende lenger. Jeg lever bedre med det nå enn tidligere. Det som ekstra belastende er jo hvor vondt det er å se mamma som nå må klare seg alene og kjemper mot depresjon og motløshet hver eneste dag. 

Anonymkode: e89de...a3e

[Anonym bruker]

Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt som har hendt deg
kan redde livet ditt en dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blakt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn i
å styrte utfor.

Hans Børli

 

 

 

Anonymkode: 2b286...9ba

[Anonym bruker]

❤️
 

Anonymkode: 33ac5...90a

[Durni]

Sorgen går aldri over. 5,5 år siden jeg mistet min pappa, og det er veldig vondt å tenke på. Klarer jo fint å leve med det, men sorgen kommer i bølger, og kan slå innover meg når som helst. Det kan være minner som dukker opp plutselig, for eksempel på butikken, noe jeg ser osv. Men det er allikevel godt å tenke på de gode minnene. Trist, sårt og godt på samme tid. 

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Pappa døde brått for snart 2 år siden. Jeg gråter ikke hver gang jeg snakker om han lenger, men jeg kan ikke snakke om han med ungene mine uten at jeg gråter. Tenker jeg på hvordan de ikke vil huske han så gjør det altså så utrolig vondt. Jeg tenker på han hver eneste dag, og han er daglig med oss, men jammen er det vondt altså. 

Det digre, åpne krateret av et sår som var i starten er ikke fullt så dominerende lenger. Jeg lever bedre med det nå enn tidligere. Det som ekstra belastende er jo hvor vondt det er å se mamma som nå må klare seg alene og kjemper mot depresjon og motløshet hver eneste dag. 

Anonymkode: e89de...a3e

Som jeg skulle ha skrevet dette selv. 1,5 år siden min far døde, men ellers ganske likt. I tillegg mistet vi svigermor nå under lockdown. Grusomt å ikke kunne besøke henne på det siste. 
Jeg har et stort hull i hjertet. I hvertfall føles det slik. 

Anonymkode: fae70...128

[Anonym bruker]

Det har aldri gått over.  Det er over 20 år siden moren min døde og savnet har ikke gått over.  Dessverre døde hun før barna mine ble født, så de har aldri truffet henne.  

Men sorgen blir mindre skarp.  Livet går videre.  Heldigvis har vi gode minner.  Jeg nevner av og til mormor for barna mine, av typen "mormor lagde verdens beste sjokoladekake" eller "dette skulle mormor gjort, hun var så flink til å strikke".  

Som oftest savner jeg mamma, men av og til savner jeg nesten å ha en hvilken som helst mor...  Spesielt da jeg hadde små barn og så andre kvinner på min alder, med baby og en tilstedeværende mormor.  

Men jeg fokuserer på de gode minnene.  Mamma var ikke perfekt, men hun var en god mor og savnet går aldri over.  Hun var bare i midten av 50-årene da hun døde...

Anonymkode: 82020...7bf

[Anonym bruker]

Det er nok forskjell på å miste foreldre tidlig, i ulykker og sykdom, og å miste de sent.

Svigermor døde forrige vinter, da var hun over 90 år gammel (mannen min er skikkelig atpåkladd med gamle foreldre). Det er en sorg selvfølgelig, og et savn. En hel sommer uten besøk fra henne, vi gruer oss til en jul uten henne, for barna har hun alltid vært der, og det er rart når hun ikke er det lenger. Jeg savner å snakke med henne, lage mat til henne (hun var så takknemlig for å få litt annerledes mat enn hun lagde selv og jeg tenker stadig på henne når jeg prøver en ny oppskrift).

Men det er jo livets gang, hun var en gammel dame, og hun bodde hjemme helt til hun plutselig ble syk og døde etter kort tid. Vi er jo takknemlige for at hun var så oppegående helt til siste slutt, at hun slapp å ligge årevis på sykehjem som var hennes største frykt. Så selv om sorgen er der er vi jo også takknemlige for at vi hadde henne så lenge og at hun nesten døde "med skoene på" som hun selv ønsket. Så her er sorg og savn også blandet med takknemlighet og glede over at hun var så frisk helt til det siste, at vi var heldige.

Litt annerledes å miste en bestemor på 60 år f.eks, da skal man jo ha mange tiår igjen.

Anonymkode: e989a...29a

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan kom dere dere forbi sorgen av å miste en forelder? Og hvor lenge var det skikkelig vondt? Hvordan hjelpe barna med tapet av besteforelder?

Anonymkode: 3a0bb...7d6

Kondolerer så mye.
Kan ikke si noe om akkurat det med besteforelder, men jeg måtte være der for mine barn i tapet av deres stefar. Tror mitt beste tips er: hold på enkelte faste rutiner selv om du er knust. For min del var det å ha et felles hyggelig («hyggelig») middagsmåltid på samme tidspunkt og med samme oppdekning som før. 
Ut over det var det min oppgave å være til stede for dem i deres sorg, trygge dem i at ikke flere skulle dø riktig ennå, åpne for samtaler uten å presse meg på, og anerkjenne at deres sorg kan ta mange former. De måtte også få vite at de ikke hadde som oppgave å muntre meg opp eller å skjule sitt eget humør (enten det var  gråt eller latter - hos oss skal alle følelser få plass.)

Vet ikke hvor godt jeg har lyktes. De sliter med ulike ting i etterkant likevel. Men sånn er jo livet....

Anonymkode: 858d0...5c2