Angrer på min vernepleie utdannelse og lengter meg tilbake til butikklivet.

[Anonym bruker]

Nettopp ferdig utdanna og nettopp begynt i ny jobb for en måned siden. Men føler virkelig ikke jeg passer til dette og er ikke så flink med folk.

Burde for all del funnet ut dette tidligere, men jeg håpet at det ble annerledes når jeg kom ut i jobb. Men jeg blir bare enda mer tynget av jobben og alt ansvaret.

Butikklivet har jeg vel egentlig ikke råd til å gå tilbake til.

Vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette innlegget. Føler bare at dagene går med til å grue seg til å gå på jobb.

 

Anonymkode: 171fd...340

[Anonym bruker]

Gi det litt mer tid, de fleste er usikre etter bare en måned i jobben, det tar tid å finne tryggheten i at dette kan du.

Bestem deg for å gi det et år, også gjør du opp status da. Ikke gru deg, vær ærlig med deg selv og kollegaer, si at du føler deg usikker siden du enda er så ny.

Om et år ser du hva du tenker, kanskje må du ta noe etterutdannelse, søke mot mer administrative stillinger e.l. fordi du ikke føler deg hjemme, men det finner du ut etterhvert.

Veien blir til mens man går sies det, og det er slett ikke alle som velger rett første gang de velger, så dette ordner seg.

Jeg personlig jobbet ved siden av lærerskolen, og fant ut når jeg var halvveis at skolen gjorde jeg av plikt, mens jobben var jeg veldig glad i. Jeg endte som butikksjef istedenfor lærer, og har aldri angret, så igjen, veien blir til mens man går.

Anonymkode: 7b337...daf

[Anonym bruker]

Tusen takk for oppmuntrende svar ❤️
Jeg får gi det litt mer tid og se.

Er bare en vond følelse å ha det slik.

 

HI

Anonymkode: 171fd...340

[Anonym bruker]

Det er veldig vanlig i helseyrker å kjenne på slike følelser når man er fersk i jobb, Hi. Man står plutselig med ansvaret selv, man oppdager at praksis med oppfølging og det å ha ansvaret alene er to ganske forskjellige ting. Man føler seg uerfaren, man bruker mye energi på alt - riktig fagutøvelse, huske teori, omsette det til praksis, forholde seg til rutiner, prosedyrer, kolleger, pasienter, pårørende - og man må forme sin egen yrkesrolle. Det ER krevende! Det er helt vanlig å da tvile på seg selv, på det man har lært, på relasjonen til de man må forholde seg til. Det er også veldig normalt å være redd for å gjøre feil, føle at man ikke strekker til, ikke greie å legge fra seg jobben mentalt når man går hjem.

I en slik situasjon vil butikkjobben virke som drømmejobben, for der var du trygg i den rollen du da hadde, du hadde rutiner på plass, du hadde helt andre ansvarsoppgaver, feil du ev. gjorde ville ikke potensielt kunne få så store konsekvenser for andre osv. Kort sagt, butikkjobben, hvor du var erfaren og sikker på deg selv og det du gjorde, det føles som noe trygt fremfor ditt nye yrke hvor du nå er i startgropen, hvor du må skaffe deg erfaring nok til å bli trygg i rollen din.

Prøv å huske alle grunnene til at du valgte å bli akkurat vernepleie, hvorfor du følte dette studiet var riktig for deg, hvorfor du også underveis i studiet valgte å fortsette og hadde tro på at dette var noe du ville. Minn deg selv på hvorfor du ikke ville fortsette i butikk.

Og gi deg selv tid, som hun over skriver. Nå har du bare vært i jobben en måned, du er knapt "tørr bak ørene", alt er nytt, du har ikke fått full oversikt over noe enda. Og du stiller garantert veldig høye krav til deg selv.

Selv om jeg egentlig visste alt dette da jeg begynte i min første jobb etter utdanning (annen helseutdanning) så satte jeg enorme krav til meg selv. Selv om jeg logisk visste at jeg ikke kunne forvente å være like god og erfaren som kolleger som hadde jobbet mange år, så stilte jeg likevel krav til meg selv om å være det. I ettertid kan jeg le av meg selv. Gjorde også det. Men da jeg  noen år senere tok enda en utdanning senere som jeg så kunne kombinere med den første, da gjorde jeg samme enda en gang - forventet av meg selv at jeg skulle være like god og ha samme resultater som en kollega av meg med samme fagkombinasjon som hadde jobbet over 20 år med den kombinasjonen Men i andre runde kunne jeg likevel være roligere fordi jeg da hadde erfaring og rutiner fra første jobb, så tross urimelige krav til meg selv også da, så var det lettere å roe meg selv i den nye rollen.

Hun over sier at du bør gi deg selv et år. Det er jeg enig i. I helseyrker sier man ofte at man trenger et år på baken før man greier å lande noenlunde i sin fagrolle. Jeg vet i hvert fall fra egen erfaring at det er rundt et år det har tatt begge ganger før jeg har følt tryggheten, latt være å stresse unødvendig, sluttet å kritisere meg selv for alle mulige småting. På et vis er det du føler på nå også noe positivt, for det kan få deg til å gjøre en bedre jobb, at du strekker deg etter å bli bedre. Men da må du også være snill med deg selv, ikke kritisere deg selv unødvendig, ikke sammenligne deg med de som har lang arbeidserfaring (bare sett pris på det du kan lære av dem).

Da jeg var ferdig med min første utdanning fikk vi høre at nå hadde vi lært det grunnleggende, akkurat nok til å slippe oss løs, men at det var når vi begynte å jobbe at den egentlige læringen vår ville begynne. Det provoserte oss, for vi hadde jo trodd at ved ferdig utdannelse skulle vi ha kommet lenger. Men de hadde rett. Ulempen med det er at man dessverre ofte går gjennom en lengre periode hvor man føler seg usikker og at man ikke gjør en god nok jobb. Men det kommer, bare man gir seg selv tid og virkelig går inn for det.

Om du etter et år eller litt mer fremdeles føler det på samme måte, da kan du heller ta en ny vurdering av situasjonen, Hi. Forhåpentligvis kan du da tenke tilbake på følelsen du satt med i dag med et smil fordi du har funnet din rolle og trygghet som vernepleier. Og hvis ikke, da kan du heller begynne å se om det er andre retninger du kan gå for å trives bedre, eller om det er helt andre jobber du kan ta. Men gi deg selv en ordentlig sjanse et års tid, og vær snill med deg selv i mellomtiden slik at du ikke psyker deg selv ned med å kreve urimelig mye av deg selv før du har fått mer erfaring.

Gratulerer med ny jobb og lykke til videre

Anonymkode: b000b...e98

[Anonym bruker]

Kanskje du kan kombinere det? Jobbe hos en bandagistforretning (starte selv?), eller som selger/produktutvikler i noe helserelatert?

Anonymkode: 4c01f...f1e

[Anonym bruker]

Men kjære deg! Gi det 10 år. Da er du ferdig utdanna! Skolen er jo bare starten. Klem!

Anonymkode: 67de7...b5e

[Anonym bruker]

Jeg tror den følelsen er ganske vanlig i alle yrker hvor du får ansvar for andre mennesker. Jeg er lærer og hadde panikk omtrent hele første året mitt, det tok lang tid å lande. Og i ditt yrke er jo kontroll enda viktigere. Men ting går seg til med erfaring, så gi det litt tid og minst 1 år.

Anonymkode: 2e41e...228