Dere som har barn med adhd/autisme

[Kaffekjerring]

Hvordan var barnet ditt når det var rundt 3 år? Og når ble diagnose satt? 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en gutt som har sårbarhet for blant annet disse to diagnosene, og i følge psykolog har enkelte trekk som kan tilsi både adhd og autisme. Jeg er veldig glad for at de avventer å sette diagnose, men samtidig så blir det jo til at jeg ser etter trekk ved oppførsel og væremåte. 

[Anonym bruker]

2 timer siden, Kaffekjerring skrev:

Hvordan var barnet ditt når det var rundt 3 år? Og når ble diagnose satt? 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en gutt som har sårbarhet for blant annet disse to diagnosene, og i følge psykolog har enkelte trekk som kan tilsi både adhd og autisme. Jeg er veldig glad for at de avventer å sette diagnose, men samtidig så blir det jo til at jeg ser etter trekk ved oppførsel og væremåte. 

4

Anonymkode: 9d7ec...455

[Anonym bruker]

Sorry, postet litt fort. 4 da diagnose ble stilt, men vi skjønte det lang tid i forveien. Atferden hadde mange elementer som ikke virket adekvate.

Anonymkode: 9d7ec...455

[Anonym bruker]

Barnet mitt har både adhd og høytfungerende autisme. Autismen gjorde at vi ikke merket så mye til adhd før 5-6 år. Ved 2-3 år var hun annerledes enn de andre barna ved at hun var veslevoksen, lekte ikke med andre barn, mer for seg selv eller pratet med voksne. Var som en gammel sjel i en liten kropp på en måte. Adhd symptomene var ikke så tydelige den gangen, bortsett fra at hun alltid har hatt søvnproblemer/innsovningsvansker. Uro, frustrasjon, plukking på ting, konsentrasjonsvansker med mer ble tydeligere fra siste  året i barnehagen og særlig i 1.klasse. 

Anonymkode: 8fd5c...a02

[Anonym bruker]

Veldig dårlig språk, uansett hvor mye vi gjentok ord og leste i bøker. En bok var favoritt og vi leste den gjerne hver kveld, han fulgte tonefallet mitt gjennom hele boken, men plukket ikke opp noen av ordene. Jeg har flere barn og da opplevde jeg at det lå en interesse hos barnet å gjenta ord, hvis jeg pekte på f eks en gris og sa hva er det? Så forsøker barn å si gris eller når de er mindre i hvert fall gjenta når du sier gris. Men her var det bare en taus vegg. Han ble fort sliten av mye inntrykk, kunne gråte uten grunn og uten å være i stand til å forklare hvorfor. På en annen side var han utrolig blid og omsorgsfull ovenfor mindre søsken og gamle mennesker. Utrolig vanskelig å sette fingeren på det, ppt kalte det «gråsonebarn». Det var ikke tydelig. 

Anonymkode: 35eb5...789

[Anonym bruker]

Ved 3 års alder var hun helt ok. Jeg merket ho at hun satt og snakket med seg selv og lekte best alene. Hun forstod ikke helt dette med å leke med andre enda. Men det er heller ikke uvanlig for 3-åringer. Jeg forstås at noe var galt da hun var 5, men ingen andre forstod det. Hun var jo så rolig og snill. Jeg kjempet en hard kamp, og da hun var 16 fikk hun komme inn til bup. 2 mnd senere var diagnosen soleklar

Anonymkode: 76e50...f0e

[Anonym bruker]

Autismespekterforstyrrelse.

Fikk ikke diagnosen før på slutten av barneskolen.

Har alltid vært spesiell, selektiv mutisme i barnehagen, lekte aldri rollelek men samlet på ting (noe som er typisk, steiner i lommene f.eks). Hadde alltid venner, men når puberteten kom ble det vanskelig å forstå det sosiale "spillet".

Anonymkode: 31dc9...6d3

[Anonym bruker]

Min gut fekk aspergers- og ADHD diagnose som 8 åring.  Helsestasjonen tok han inn til ekstra kontroll pga han var sein å snakke, men han blei evaluert av logoped som 3 og 4 åring, og trong ikkje ekstra oppfølging. BHG tida gjekk ganske fint, i ein liten og oversiktleg barnehage, men han var avhengig av rutinar ifht levering om morgonen, ellers blei avskjeden veldig vanskeleg. Pedleiaren kalla det "nesten litt autistisk". Han var generellt ganske engsteleg av seg, og skeptisk til nye ting.Vi jobba mykje med at han skulle seie "hei" til folk, og trudde han var beskjeden. Han sat mykje med dei same leikane (småbilar) og leika jamsides med andre barn, og deltok ikkje så mykje i rolleleik. Vi skjønte etter kvart at han var litt forsiktig og "annleis", men så lenge det ikkje baud på problem, tenkte vi ikkje på å utrede. AD(H)D diagnosen kom som ei overrasking, sidan han ikkje er særleg aktiv, men det blei etter kvart større problem med å gjere lekser og fylgje med i timen på skulen.  Han fekk og litt "sære" interesser, som oppheng i Titanic, apollo 11 osv. (men litt artig og, med slike spesialinteresser, eg har lært ein god del) Utredning kom etter oppfordring frå erfaren lærar, og har vore avgjerande for at han har fått ekstra hjelp på skulen.

Anonymkode: c5209...d2a

[Anonym bruker]

Mitt barn har ADHD. Han har også alvorlige språkvansker, så det var først og fremst språkvanskene som ble observert og fulgt opp tidlig i barnehagen. Da han var rundt 3 år tenkte vi ikke på ADHD, men i ettertid ser jeg at han skilte seg ut allerede fra han var nyfødt. Slik var han da han var ca 3 år: 

- Lite blikkontakt, flakkende blikk. 

- Klarte ikke å gjennomføre en oppgave over tid. Så ikke på tv før han var 2-3 år. Kunne ikke lese for han eller bla i bøker en gang. Samme med språket som en over her, gjentok ikke ord slik jeg har opplevd at andre gjør, viste ingen interesse for språk/ord.  

- Hoppet fra leke til leke. Brukte ikke lekene som de skal, eller gjennom rollelek, men fant på sine egne greier. 

- Har aldri sittet i ro og perlet, tegnet eller malt. 

- Trivdes best alene, i sin egen verden. Slet tidlig med sosiale koder, men er snill og grei og har aldri vært utagerende på noe vis, så han har alltid hatt venner og klart seg greit sosialt. Lek skal gjerne gjøres på hans måte. Han sliter skikkelig med leker som har regler da han ikke får alt med seg. Han har klart seg greit utelukkende fordi andre barn har godtatt han som han er og et inkluderende miljø i barnehagen/på skolen for han er meget spesiell å leke med. 

- Tok ikke i mot beskjeder. Vi vurderte lenge om det var pga språkforståelse, men skjønte etter hvert at det er fordi han ikke oppfatter dem. Han får de ikke med seg med mindre man kommuniserer på en spesifikk måte.

- Lett distraherbar, impulsiv, bare løper av gårde. 

- Kunne ikke være med på samlingsstund i barnehagen, klarte ikke å holde fokus, sitte i ro eller følge med på det som skjedde rundt han. 

- Ekstrem uro. Lopper i beina konstant. Ped.leder sa det var som om han konstant ble drevet av en motor og aldri klarte å være rolig. Måtte han sitte i ro ved matbordet eller lignende så ristet hele kroppen av uro. Det var fysisk umulig å sitte i ro på en stol. 

- Samtidig trengte han tid, tid til å roe ned hodet. Ble fort sliten av mange inntrykk og måtte slappe av etter barnehagen selv om kroppen bare gikk og gikk og gikk. Måtte passe på at han fikk rom i hverdagen til å trekke seg litt tilbake. 

- Eller forresten, han har aldri gått noen sted. Han løper. Løper og løper hele dagen, går og går rundt i huset. Med tiden har han lært seg avslappningsteknikker.

- Slet med overganger, alt av overganger i løpet av dagen. Reagerte med å løpe vekk hvis han ikke ble forberedt godt i forveien, selv bare for å dra i barnehagen om morgenen slik vi gjorde hver dag. Hverdagen måtte være rutinepreget. Bare f.eks et bursdagsselskap kan utløse reaksjoner, gjøre han sliten, aggressiv, osv. 

- Slet med selvregulering, inkludert følelsregulering fra tidlig av. 

- Veldig var for taktil berøring, tåler ikke at klærne ikke ligger "rett" etter hans tanke. Sokkene må være riktig på, longs må sitte riktig på, buksene kan ikke være stive, genserne kan ikke ha for mange detaljer og Gud forby at det skal finnes en merkelapp eller noe som skraper på huden under klærne. Det tok lang tid før vi forsto hvorfor han fikk raserianfall bare fordi vi kledde på han sokkene (pga sokkene ikke satt riktig på foten). 

- Veldig var for mat, konsistenser og smak. Maten må være "riktig", ligge riktig, tilberedes riktig, han må forberedes på hva som skal spises, osv. 

- Vi slet i mange år med søv. Han sov ikke en hel natt på mange, mange år. Våknet flere ganger pr. natt. Da han fremdeles måtte ha en dupp på dagtid måtte vi fysisk holde han fast i senga (veldig slakt, det var ikke vondt for han eller noe sånt) for at han skulle finne roen til å sovne. Det var som om kroppen hele tiden var "på", han klarte aldri å roe ned (konstant uro). Legging tok ekstremt lang tid hvor forberedelse begynte mange timer før leggetid. Han måtte roes ned, kroppen måtte slappe av. Jeg har brukt mange timer på å stryke han over håret og synge sanger for å få han i søvn. Så våknet han gjerne to timer senere.. 

- Lite motorisk kontroll over kroppen. Klumsete, dårlig balanse, dårlig koordinasjon. Kunne f.eks ikke sykle før han var 10 år. 

 

Han var vårt første barn så jeg så ikke på dette som unormalt da han var 3-4 år, vi viste jo ikke om noe annet. Jeg viste ikke at det var helt unormalt at barnet konstant var i aktivitet. Det var språket som var vår største bekymring. Det var først siste året i barnehagen jeg begynte å se at å sitte i ro i skoletimene og holde fokus over tid kom til å bli vanskelig for han. Han hadde allerede et godt støtteapparat rundt seg, så å få en diagnose var ikke viktig for oss. Etter oppfordring fra PPT i første klasse ble vi henvist til BUP og på grunn av omfattende dokumentasjon gjennom flere år var det ikke vanskelig å sette riktig diagnose. Vi viste ved skolestart at valgte vi å gå videre med henvisning, så kom han til å få diagnosen. Diagnosen for oss utløste kun mulighet for å prøve medisiner, men ingenting annet endret seg i støtteapparatet rundt. 

Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på diagnose, men å tilrettelegge rundt barnets svakheter og styrker(!). Du kan gjerne lese råd om hvordan man kan kommunisere og tilrettelegge for barn med ADHD (eller autisme) og se om du opplever dette som behjelpelig for barnet.  

Anonymkode: 18a58...98f

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Mitt barn har ADHD. Han har også alvorlige språkvansker, så det var først og fremst språkvanskene som ble observert og fulgt opp tidlig i barnehagen. Da han var rundt 3 år tenkte vi ikke på ADHD, men i ettertid ser jeg at han skilte seg ut allerede fra han var nyfødt. Slik var han da han var ca 3 år: 

- Lite blikkontakt, flakkende blikk. 

- Klarte ikke å gjennomføre en oppgave over tid. Så ikke på tv før han var 2-3 år. Kunne ikke lese for han eller bla i bøker en gang. Samme med språket som en over her, gjentok ikke ord slik jeg har opplevd at andre gjør, viste ingen interesse for språk/ord.  

- Hoppet fra leke til leke. Brukte ikke lekene som de skal, eller gjennom rollelek, men fant på sine egne greier. 

- Har aldri sittet i ro og perlet, tegnet eller malt. 

- Trivdes best alene, i sin egen verden. Slet tidlig med sosiale koder, men er snill og grei og har aldri vært utagerende på noe vis, så han har alltid hatt venner og klart seg greit sosialt. Lek skal gjerne gjøres på hans måte. Han sliter skikkelig med leker som har regler da han ikke får alt med seg. Han har klart seg greit utelukkende fordi andre barn har godtatt han som han er og et inkluderende miljø i barnehagen/på skolen for han er meget spesiell å leke med. 

- Tok ikke i mot beskjeder. Vi vurderte lenge om det var pga språkforståelse, men skjønte etter hvert at det er fordi han ikke oppfatter dem. Han får de ikke med seg med mindre man kommuniserer på en spesifikk måte.

- Lett distraherbar, impulsiv, bare løper av gårde. 

- Kunne ikke være med på samlingsstund i barnehagen, klarte ikke å holde fokus, sitte i ro eller følge med på det som skjedde rundt han. 

- Ekstrem uro. Lopper i beina konstant. Ped.leder sa det var som om han konstant ble drevet av en motor og aldri klarte å være rolig. Måtte han sitte i ro ved matbordet eller lignende så ristet hele kroppen av uro. Det var fysisk umulig å sitte i ro på en stol. 

- Samtidig trengte han tid, tid til å roe ned hodet. Ble fort sliten av mange inntrykk og måtte slappe av etter barnehagen selv om kroppen bare gikk og gikk og gikk. Måtte passe på at han fikk rom i hverdagen til å trekke seg litt tilbake. 

- Eller forresten, han har aldri gått noen sted. Han løper. Løper og løper hele dagen, går og går rundt i huset. Med tiden har han lært seg avslappningsteknikker.

- Slet med overganger, alt av overganger i løpet av dagen. Reagerte med å løpe vekk hvis han ikke ble forberedt godt i forveien, selv bare for å dra i barnehagen om morgenen slik vi gjorde hver dag. Hverdagen måtte være rutinepreget. Bare f.eks et bursdagsselskap kan utløse reaksjoner, gjøre han sliten, aggressiv, osv. 

- Slet med selvregulering, inkludert følelsregulering fra tidlig av. 

- Veldig var for taktil berøring, tåler ikke at klærne ikke ligger "rett" etter hans tanke. Sokkene må være riktig på, longs må sitte riktig på, buksene kan ikke være stive, genserne kan ikke ha for mange detaljer og Gud forby at det skal finnes en merkelapp eller noe som skraper på huden under klærne. Det tok lang tid før vi forsto hvorfor han fikk raserianfall bare fordi vi kledde på han sokkene (pga sokkene ikke satt riktig på foten). 

- Veldig var for mat, konsistenser og smak. Maten må være "riktig", ligge riktig, tilberedes riktig, han må forberedes på hva som skal spises, osv. 

- Vi slet i mange år med søv. Han sov ikke en hel natt på mange, mange år. Våknet flere ganger pr. natt. Da han fremdeles måtte ha en dupp på dagtid måtte vi fysisk holde han fast i senga (veldig slakt, det var ikke vondt for han eller noe sånt) for at han skulle finne roen til å sovne. Det var som om kroppen hele tiden var "på", han klarte aldri å roe ned (konstant uro). Legging tok ekstremt lang tid hvor forberedelse begynte mange timer før leggetid. Han måtte roes ned, kroppen måtte slappe av. Jeg har brukt mange timer på å stryke han over håret og synge sanger for å få han i søvn. Så våknet han gjerne to timer senere.. 

- Lite motorisk kontroll over kroppen. Klumsete, dårlig balanse, dårlig koordinasjon. Kunne f.eks ikke sykle før han var 10 år. 

 

Han var vårt første barn så jeg så ikke på dette som unormalt da han var 3-4 år, vi viste jo ikke om noe annet. Jeg viste ikke at det var helt unormalt at barnet konstant var i aktivitet. Det var språket som var vår største bekymring. Det var først siste året i barnehagen jeg begynte å se at å sitte i ro i skoletimene og holde fokus over tid kom til å bli vanskelig for han. Han hadde allerede et godt støtteapparat rundt seg, så å få en diagnose var ikke viktig for oss. Etter oppfordring fra PPT i første klasse ble vi henvist til BUP og på grunn av omfattende dokumentasjon gjennom flere år var det ikke vanskelig å sette riktig diagnose. Vi viste ved skolestart at valgte vi å gå videre med henvisning, så kom han til å få diagnosen. Diagnosen for oss utløste kun mulighet for å prøve medisiner, men ingenting annet endret seg i støtteapparatet rundt. 

Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på diagnose, men å tilrettelegge rundt barnets svakheter og styrker(!). Du kan gjerne lese råd om hvordan man kan kommunisere og tilrettelegge for barn med ADHD (eller autisme) og se om du opplever dette som behjelpelig for barnet.  

Anonymkode: 18a58...98f

Dette er som å lese om mitt første barn, punkt for punkt. Han har også ADHD. Hvor gammel er sønnen deres? Hvordan går det nå? Gutten min er 11, og har hatt utrolig god nytte av Ritalin. Han sier selv at det var som å få på briller. Det sosiale og alt annet har løsnet for han og han har det så mye bedre med seg selv. 

Anonymkode: 53d1b...611

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymkode: 53d1b...611

[Kaffekjerring]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Veldig dårlig språk, uansett hvor mye vi gjentok ord og leste i bøker. En bok var favoritt og vi leste den gjerne hver kveld, han fulgte tonefallet mitt gjennom hele boken, men plukket ikke opp noen av ordene. Jeg har flere barn og da opplevde jeg at det lå en interesse hos barnet å gjenta ord, hvis jeg pekte på f eks en gris og sa hva er det? Så forsøker barn å si gris eller når de er mindre i hvert fall gjenta når du sier gris. Men her var det bare en taus vegg. Han ble fort sliten av mye inntrykk, kunne gråte uten grunn og uten å være i stand til å forklare hvorfor. På en annen side var han utrolig blid og omsorgsfull ovenfor mindre søsken og gamle mennesker. Utrolig vanskelig å sette fingeren på det, ppt kalte det «gråsonebarn». Det var ikke tydelig. 

Anonymkode: 35eb5...789

Hovedgrunnnen til at de ville genteste han, var forsinkelser og spesielt i språk. Han har kommet seg veldig i motorikken, men språket henger fortsatt langt bak alle andre. Her responderer han med å prøve uttale, men som oftest blir det noe helt annet. Og noen ganger bare ser han på deg. 

Det som taler imot er de sosiale ferdighetene. Han er ikke kjempesosial med andre barn enda, men er generelt en veldig sosial og blid gutt.

[Kaffekjerring]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ved 3 års alder var hun helt ok. Jeg merket ho at hun satt og snakket med seg selv og lekte best alene. Hun forstod ikke helt dette med å leke med andre enda. Men det er heller ikke uvanlig for 3-åringer. Jeg forstås at noe var galt da hun var 5, men ingen andre forstod det. Hun var jo så rolig og snill. Jeg kjempet en hard kamp, og da hun var 16 fikk hun komme inn til bup. 2 mnd senere var diagnosen soleklar

Anonymkode: 76e50...f0e

Den der kampen kjenner jeg til. Jeg har også en på 12 år som skal testes også nå. Jeg har påpekt alle symptom i flere år, hos flere, men har nok kanskje vært forsiktig i uttalelsene mine. Men jeg håper 12åringen min får den utredningen han fortjener nå da. Jeg ønsker ikke noen av diagnosene på han, men ser at den berømte knaggen kunne vært fin å ha. 

[Kaffekjerring]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mitt barn har ADHD. Han har også alvorlige språkvansker, så det var først og fremst språkvanskene som ble observert og fulgt opp tidlig i barnehagen. Da han var rundt 3 år tenkte vi ikke på ADHD, men i ettertid ser jeg at han skilte seg ut allerede fra han var nyfødt. Slik var han da han var ca 3 år: 

- Lite blikkontakt, flakkende blikk. 

- Klarte ikke å gjennomføre en oppgave over tid. Så ikke på tv før han var 2-3 år. Kunne ikke lese for han eller bla i bøker en gang. Samme med språket som en over her, gjentok ikke ord slik jeg har opplevd at andre gjør, viste ingen interesse for språk/ord.  

- Hoppet fra leke til leke. Brukte ikke lekene som de skal, eller gjennom rollelek, men fant på sine egne greier. 

- Har aldri sittet i ro og perlet, tegnet eller malt. 

- Trivdes best alene, i sin egen verden. Slet tidlig med sosiale koder, men er snill og grei og har aldri vært utagerende på noe vis, så han har alltid hatt venner og klart seg greit sosialt. Lek skal gjerne gjøres på hans måte. Han sliter skikkelig med leker som har regler da han ikke får alt med seg. Han har klart seg greit utelukkende fordi andre barn har godtatt han som han er og et inkluderende miljø i barnehagen/på skolen for han er meget spesiell å leke med. 

- Tok ikke i mot beskjeder. Vi vurderte lenge om det var pga språkforståelse, men skjønte etter hvert at det er fordi han ikke oppfatter dem. Han får de ikke med seg med mindre man kommuniserer på en spesifikk måte.

- Lett distraherbar, impulsiv, bare løper av gårde. 

- Kunne ikke være med på samlingsstund i barnehagen, klarte ikke å holde fokus, sitte i ro eller følge med på det som skjedde rundt han. 

- Ekstrem uro. Lopper i beina konstant. Ped.leder sa det var som om han konstant ble drevet av en motor og aldri klarte å være rolig. Måtte han sitte i ro ved matbordet eller lignende så ristet hele kroppen av uro. Det var fysisk umulig å sitte i ro på en stol. 

- Samtidig trengte han tid, tid til å roe ned hodet. Ble fort sliten av mange inntrykk og måtte slappe av etter barnehagen selv om kroppen bare gikk og gikk og gikk. Måtte passe på at han fikk rom i hverdagen til å trekke seg litt tilbake. 

- Eller forresten, han har aldri gått noen sted. Han løper. Løper og løper hele dagen, går og går rundt i huset. Med tiden har han lært seg avslappningsteknikker.

- Slet med overganger, alt av overganger i løpet av dagen. Reagerte med å løpe vekk hvis han ikke ble forberedt godt i forveien, selv bare for å dra i barnehagen om morgenen slik vi gjorde hver dag. Hverdagen måtte være rutinepreget. Bare f.eks et bursdagsselskap kan utløse reaksjoner, gjøre han sliten, aggressiv, osv. 

- Slet med selvregulering, inkludert følelsregulering fra tidlig av. 

- Veldig var for taktil berøring, tåler ikke at klærne ikke ligger "rett" etter hans tanke. Sokkene må være riktig på, longs må sitte riktig på, buksene kan ikke være stive, genserne kan ikke ha for mange detaljer og Gud forby at det skal finnes en merkelapp eller noe som skraper på huden under klærne. Det tok lang tid før vi forsto hvorfor han fikk raserianfall bare fordi vi kledde på han sokkene (pga sokkene ikke satt riktig på foten). 

- Veldig var for mat, konsistenser og smak. Maten må være "riktig", ligge riktig, tilberedes riktig, han må forberedes på hva som skal spises, osv. 

- Vi slet i mange år med søv. Han sov ikke en hel natt på mange, mange år. Våknet flere ganger pr. natt. Da han fremdeles måtte ha en dupp på dagtid måtte vi fysisk holde han fast i senga (veldig slakt, det var ikke vondt for han eller noe sånt) for at han skulle finne roen til å sovne. Det var som om kroppen hele tiden var "på", han klarte aldri å roe ned (konstant uro). Legging tok ekstremt lang tid hvor forberedelse begynte mange timer før leggetid. Han måtte roes ned, kroppen måtte slappe av. Jeg har brukt mange timer på å stryke han over håret og synge sanger for å få han i søvn. Så våknet han gjerne to timer senere.. 

- Lite motorisk kontroll over kroppen. Klumsete, dårlig balanse, dårlig koordinasjon. Kunne f.eks ikke sykle før han var 10 år. 

 

Han var vårt første barn så jeg så ikke på dette som unormalt da han var 3-4 år, vi viste jo ikke om noe annet. Jeg viste ikke at det var helt unormalt at barnet konstant var i aktivitet. Det var språket som var vår største bekymring. Det var først siste året i barnehagen jeg begynte å se at å sitte i ro i skoletimene og holde fokus over tid kom til å bli vanskelig for han. Han hadde allerede et godt støtteapparat rundt seg, så å få en diagnose var ikke viktig for oss. Etter oppfordring fra PPT i første klasse ble vi henvist til BUP og på grunn av omfattende dokumentasjon gjennom flere år var det ikke vanskelig å sette riktig diagnose. Vi viste ved skolestart at valgte vi å gå videre med henvisning, så kom han til å få diagnosen. Diagnosen for oss utløste kun mulighet for å prøve medisiner, men ingenting annet endret seg i støtteapparatet rundt. 

Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på diagnose, men å tilrettelegge rundt barnets svakheter og styrker(!). Du kan gjerne lese råd om hvordan man kan kommunisere og tilrettelegge for barn med ADHD (eller autisme) og se om du opplever dette som behjelpelig for barnet.  

Anonymkode: 18a58...98f

Takk for flott svar og takk for at du tok deg tid. 

Vi har innpass hos habiliteringsteamet på barneavdelingen her. Vi hadde med oss en nevropsykolog aom observerte, og jeg er vel egentlig glad for at det ikke ble satt noen spesifikk diagnose. Han ble gentestet "ved en tilfeldighet" og derifra har det kommet til spesialister som skal følge han opp. Eller... ikke ved en tilfeldighet kanskje, for de var bekymret for blant annet språk. Språket henger langt etter jevnaldrende. Men disse to diagnosene er han sårbar for, og så er jeg jo litt nysgjerrig, jeg skulle vel helst ha visst i dag hvordam fremtiden blir😂

Han har nå 100% ekstraressurs i barnehagen. De har blant annet observert aktivitetsnivået hans og det nevnte også habiliteringen: er han alltid så aktiv? Dette er noe som jeg ikke har tenkt mye på før, men ser det nå når jeg tenker over det. Se på tv er ikke noe gøy, lese bok har vi ikke tid til, skal helst leke aktivt. Han kan fokusere noe om det er rett ting, men da må han sitte for seg selv. Han har et salig temperament og han må taes helt ut av situasjonen for at han skal roe seg, henger seg opp. 

Sånne småting som også kanskje kan være alder altså, svartmaler ikke enda. Men han er veldig heldig med barnehage og den tilretteleggingen de gjør der. De er ikke så veldig opptatt av hva han har, men lufter også bekymringer om det skulle være noe😊 Takk igjen.

[Kaffekjerring]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er som å lese om mitt første barn, punkt for punkt. Han har også ADHD. Hvor gammel er sønnen deres? Hvordan går det nå? Gutten min er 11, og har hatt utrolig god nytte av Ritalin. Han sier selv at det var som å få på briller. Det sosiale og alt annet har løsnet for han og han har det så mye bedre med seg selv. 

Anonymkode: 53d1b...611

Kan jeg spørre hvordan det har løsnet sosialt? Han eldste på 12 år har slitt endel der, og endel av problemet har vært eksplosive utbrudd, temperament på han også. Men sliter også med å fokusere og henge med. 

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Kaffekjerring skrev:

Kan jeg spørre hvordan det har løsnet sosialt? Han eldste på 12 år har slitt endel der, og endel av problemet har vært eksplosive utbrudd, temperament på han også. Men sliter også med å fokusere og henge med. 

Så klart! 
Når han tar medisiner så «ser» han omgivelsene sine på en annen måte. Han blir mer tålmodig. Uten medisin blir han fort sint, ødelegger spill hvis det ikke går som han vil og stormer vekk. Når han tar medisiner klarer han å se andres side også, og ikke minst hvordan oppførselen hans påvirker andre. Han har derfor fått det bedre sosialt fordi han fungerer bedre i samspill med andre. 

Anonymkode: 53d1b...611

[Kaffekjerring]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så klart! 
Når han tar medisiner så «ser» han omgivelsene sine på en annen måte. Han blir mer tålmodig. Uten medisin blir han fort sint, ødelegger spill hvis det ikke går som han vil og stormer vekk. Når han tar medisiner klarer han å se andres side også, og ikke minst hvordan oppførselen hans påvirker andre. Han har derfor fått det bedre sosialt fordi han fungerer bedre i samspill med andre. 

Anonymkode: 53d1b...611

Takker så mye! Jeg har sett fortvilelse og jeg har sett frustrasjon hos min på 12 år. Han blir så sint, men så blir han fortvilet fordi han skjønner ikke hvorfor. Sint er vel mer hans egne ord. Han haaater å kjede seg og i samtaler (med blant annet bup) så faller han ut etter to minutter, gjesper høylytt, plukker, snurrer på stol, dunker hodet i armlenet.... you name it. Fpkusere går hvertfall ikke. 

Han minste på snart tre år er jo fulgt opp nå og uansett hva som skjer så vil det fanges. Håper bare storebror får "kommet etter". Har også en jente midt i mellom som tilsynelatende er frisk. Bra vilje og temperament på henne også, men på en helt annen og mer normal måte. Hun fokuserer også veldig og holder det bra.

Takk igjen for svar, det gjorde at det kjennes enda mer rett å gå videre med😊

[Anonym bruker]

Håper der ordner seg for begge gutta dine og lykke til!  Høres ut som dere er på rett sted. 😊

Anonymkode: 53d1b...611

[Kaffekjerring]

Takker så mye for fine svar alle sammen. Er det noen som kjenner til dette med hvordan barna tåler smerte? Eller... hvordan barna reagerer, om de har reaksjon på smerte? Dette tror jeg gjelder spesielt autismespekteret.

[Anonym bruker]

På 24.8.2020 den 23.20, Kaffekjerring skrev:

Hvordan var barnet ditt når det var rundt 3 år? Og når ble diagnose satt? 

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en gutt som har sårbarhet for blant annet disse to diagnosene, og i følge psykolog har enkelte trekk som kan tilsi både adhd og autisme. Jeg er veldig glad for at de avventer å sette diagnose, men samtidig så blir det jo til at jeg ser etter trekk ved oppførsel og væremåte. 

Hvorfor er du glad for at de avventer med diagnose? Hvis du egentlig vet at det er noe så er det viktig at det stilles en diagnose da tidlig intervensjon har ALT å si for hvor mye han klarer å innhente seg når det kommer til alt av mangler. Jo senere det stilles diagnose så vanskeligere er det å omstille barnet til det som regnes som ‘normalt’.

Anonymkode: 68e28...be0

[Kaffekjerring]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er du glad for at de avventer med diagnose? Hvis du egentlig vet at det er noe så er det viktig at det stilles en diagnose da tidlig intervensjon har ALT å si for hvor mye han klarer å innhente seg når det kommer til alt av mangler. Jo senere det stilles diagnose så vanskeligere er det å omstille barnet til det som regnes som ‘normalt’.

Anonymkode: 68e28...be0

Han blir fulgt opp som om han skulle hatt både adhd og autisme, fordi det viser seg pga. genfeil at han er sårbar for det. Men fordi nevropsykolog var så usikker og vi er usikker så vil jeg heller at de observerer mer først. Han er forsinket i utvikling og der får han også oppfølging. Jeg er i utgangspunktet helt enig med deg, men akkurat her med treåringen så er han så godt ivaretatt at det er bra de bruker litt ekstra tid på å sette en diagnose. 12åringen derimot skulle som du sier vært oppdaget for lenge siden, han vil være vanskelig å omstille og "finne ut av".