Jeg har jobbet så hardt så hardt....likevel

[Anonym bruker]

...så ser jeg ingen stor gevinst i nær fremtid. Jeg har utdannet meg og startet eget enmannsforetak. Jeg har jobbet og utviklet meg, men greier meg ennå ikke på det jeg tjener (jobber ved siden av for å få inn litt penger). Jeg har videreutdannet meg og bruker mye av tiden min på å bli dyktigere på det jeg gjør ved å lese bøker om emnet og instruere meg slik. Samtidig har jeg hatt ansvaret for tre barn som nå begynner å bli store og klarer seg mer selv (sistemann er 13). Jeg har valgt å være mye til stede for barna mine og kombinasjonen utdannelse og så engangsforetak har være en god kombinasjon for meg - og barna. 

Men jeg trodde virkelig at jeg skulle etter nå 4 år ha flere kunder enn det jeg har. Det er forskjellige grunner til at dette har gått litt treigt, og det hjalp jo ikke akkurat med dette virus-året som stanset all aktivitet for meg.

Jeg snakket med en venninne her om dagen som har jobbet seg opp i en sjefstilling og tjener bra. I kommunen, så det er også en sikker stilling. Hun har to barn som sliter på skolen begge to, og hun har ikke mye tid til å ta ansvaret for disse - dermed overlater hun mye av ansvaret til skolen og de tilbudene som kommer derfra. Hun kjemper ikke for å få ting til å gå rundt, men hun har helt klart hatt sine kamper gjennom årene.

Vi snakket om at jeg hadde endel fritid og ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med den. Samtidig var jeg litt lei av å slite økonomisk. Da klarte hun å kommentere at hun hadde tenkt langsiktig mens jeg hadde tenkt kortsiktig i de valgene vi hadde tatt i livene våre. Jeg ble veldig lei meg og paff, og det satte seg fast i hodet mitt. 

Nå går jeg rundt og tenker på om det er sånn folk tror jeg har vært - bare kost meg og slappet av og jobbet lite, og at jeg nå kan skylde meg selv for slik jeg ligger. Jeg har blitt skikkelig demotivert og redd for fremtiden og jeg har perioder hvor jeg angrer stort på alle valgene jeg har tatt gjennom årene. Føler meg både dum og uverdig.

Men når jeg oppsummerer hva jeg faktisk har gjort i disse årene så har det vært å investere meg som aleneforelder og de utfordringene som det bringer på banen og jeg har tatt tak i min egen jobbfremtid. Nå funka det ikke så bra (jeg har ikke gitt opp) men det kan jo være at det plutselig løsner og jeg får lønn for alt strevet. Hvem vet? Men å gå rundt å føle seg slik jeg gjør nå, det gjør ikke godt.

Hvorfor måles all verdi i hvor mye lønn du har, hvor bra jobb du har og/eller hvor stort hus du har. Jeg har 3 fine barn som gjør det kjempebra på skolen, som er i balanse og som har det bra både hjemme, på skole og med venner. Penger har de aldri sett for mye til, men det har fått alt det de trenger og mer til. 

Hvordan skal jeg få tro på meg selv og mine prosjekter og klare å blåse i at jeg faktisk ikke sitter med store verdier i form av hus og hytte eller bankkonto? Hvordan klare å være stolt av det jeg har fått til og ikke ta meg nær av slike kommentarer (som sikkert ikke var vondt ment, men som likevel gjorde sitt)?

Anonymkode: 96f99...de2

[Anonym bruker]

All verdi måles ikke i lønn, men noe av det mest grunnleggende er jo å sørge for inntektsgrunnlag for familien. Hvis du, med de valgene du har tatt, klarer å livnære deg og familien så er det vel greit nok. Hvis du på den annen side ikke ser noen fremtid i bedriften din, og må leve av strøjobber resten av livet, er det jo litt dumt. Mitt personlige syn er at det er vågalt å gå rett fra utdanning til eget foretak, uten å ha jobbet med faget og skaffet seg et kundegrunnlag først. 

Anonymkode: 557cb...ed8

[Anonym bruker]

Enig med anonym over. Det å sikre familien økonomisk er viktig. 

Anonymkode: 14ba4...818

[nerdybirdy]

Vel du har vektlagt tilgjengelighet og involvering i egne barn mer enn hun har gjort (basert på det du skriver), men på bekostning av økonomi, mens hun har gjort motsatte valg. Nå som barna blir større, trenger de deg kanskje mindre, og derfor oppleves valget kanskje mindre gunstig. Husk likevel at da du stod i det, var det sannsynligvis veldig fornuftig? Det er jo heller ingenting i veien for å ta opp tråden og jobbe mer intensivt for å øke kundebasen - eller skifte beite til mer økonomisk trygg jobb nå? 

Har en venninne som ligner på hun du beskriver...jobber også i kommunen og må til stadighet påpeke hvor fantastisk trygt og godt det er og hvor mange muligheter hun har....det er en eller annen form for selvrettferdighetsgreie jeg tror folk som egentlig mistrives eller er usikre på egne valg er nødt å drive med overfor andre. 

[Anonym bruker]

3 minutter siden, nerdybirdy skrev:

Vel du har vektlagt tilgjengelighet og involvering i egne barn mer enn hun har gjort (basert på det du skriver), men på bekostning av økonomi, mens hun har gjort motsatte valg. Nå som barna blir større, trenger de deg kanskje mindre, og derfor oppleves valget kanskje mindre gunstig. Husk likevel at da du stod i det, var det sannsynligvis veldig fornuftig? Det er jo heller ingenting i veien for å ta opp tråden og jobbe mer intensivt for å øke kundebasen - eller skifte beite til mer økonomisk trygg jobb nå? 

Har en venninne som ligner på hun du beskriver...jobber også i kommunen og må til stadighet påpeke hvor fantastisk trygt og godt det er og hvor mange muligheter hun har....det er en eller annen form for selvrettferdighetsgreie jeg tror folk som egentlig mistrives eller er usikre på egne valg er nødt å drive med overfor andre. 

HI

Ja det er det jeg følte med henne også, at hun viser til hvor godt hun har klart det jobbmessig - og økonomisk, hvordan det er hun som får familien til å overleve økonomisk og når hun snakker om barna så har det ingenting med henne å gjøre, de har bare blitt sånn av seg selv og hun tar absolutt ikke ansvar for de.

Sant som du sier, og jeg er i gang med å satse mer på min egen fremtid. Prøver å øke kundebasen min men det tar jo tid. Hjelper jo ikke akkurat med det året vi har hatt i år, men jeg gir meg ikke før jeg virkelig må. 

Anonymkode: 96f99...de2

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja det er det jeg følte med henne også, at hun viser til hvor godt hun har klart det jobbmessig - og økonomisk, hvordan det er hun som får familien til å overleve økonomisk og når hun snakker om barna så har det ingenting med henne å gjøre, de har bare blitt sånn av seg selv og hun tar absolutt ikke ansvar for de.

Sant som du sier, og jeg er i gang med å satse mer på min egen fremtid. Prøver å øke kundebasen min men det tar jo tid. Hjelper jo ikke akkurat med det året vi har hatt i år, men jeg gir meg ikke før jeg virkelig må. 

Anonymkode: 96f99...de2

Hun tar jo ansvar for barna hun også, ved å sørge for økonomisk trygghet og ved å være en god rollemodell som viser at også damer kan få sjefsstillinger. 

Jeg vil for øvrig bemerke at det er fint mulig å både ha en trygg jobb OG være tilgjengelig for barna. Det er mye du kunne valgt som hadde vært tryggere, hvor du hadde vært arbeidstaker uten stor risiko. En helt vanlig utdannelse og en helt vanlig 8-16-jobb er fullt forenlig med å ha barn. 

Men hvis du klarer deg fint og ikke er avhengig av NAV, og i tillegg er fornøyd med valget du har tatt fordi det var viktigere for deg å være mer tilgjengelig for barna, så er vel alt ok?

Anonymkode: 557cb...ed8

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hun tar jo ansvar for barna hun også, ved å sørge for økonomisk trygghet og ved å være en god rollemodell som viser at også damer kan få sjefsstillinger. 

Jeg vil for øvrig bemerke at det er fint mulig å både ha en trygg jobb OG være tilgjengelig for barna. Det er mye du kunne valgt som hadde vært tryggere, hvor du hadde vært arbeidstaker uten stor risiko. En helt vanlig utdannelse og en helt vanlig 8-16-jobb er fullt forenlig med å ha barn. 

Men hvis du klarer deg fint og ikke er avhengig av NAV, og i tillegg er fornøyd med valget du har tatt fordi det var viktigere for deg å være mer tilgjengelig for barna, så er vel alt ok?

Anonymkode: 557cb...ed8

Hi

Ja det er sant som du sier. Nå har jeg ikke lagt ut alle detaljer om hvorfor valgene har blitt slik de har blitt, men jeg har ikke direkte valgt å jobbe slik jeg gjør. Tilfeldigheter og uforutsette hendelser "tvang" meg på en måte til å ta disse valgene for å gjøre det beste av en situasjon som var litt vanskelig og usikker fra starten av. 

Jeg var innom jobbsøking og til og med NAV en periode, men pga noe ved meg så fikk jeg ikke napp noen steder. Jeg følte at jeg måtte satse alt på å klare meg selv - men det har ikke fungert like bra som jeg hadde håpet på.

Ja, selvfølgelig er hun en rollemodell og selfølgelig skal hun ha kred for det. Men tror hun at alle andre (eller jeg da) bare har valgt å ikke klare det like bra, at jeg selv har valgt å ikke få en god jobb med god lønn? Hadde jeg fått bare en bitteliten mulighet så tror jeg jeg hadde vært et arbeidsjern uten like (slik jeg er for meg selv) - men dessverre, av diverse årsaker, så kom aldri den muligheten til meg så lenge jeg prøvde. Men jeg har prøvd og prøvd, og vridd hjernen min rundt tusen ganger for å finne løsninger eller andre muligheter. Så har jeg satset alt på å bli bra på det jeg gjør, men det tar tid å bygge opp en kundeportefølje - folk som er fornøyd og som sprer ordet videre. 

Anonymkode: 96f99...de2

[Gjest]

Det er jo ikke riktig at hun har tenkt langsiktig og du kortsiktig. Det som er realiteten er at du har fulgt din overbevisning og dine verdier. Mens hun har fulgt lommeboka.

[Anonym bruker]

23 minutter siden, Anonym bruker skrev:

HI

Ja det er det jeg følte med henne også, at hun viser til hvor godt hun har klart det jobbmessig - og økonomisk, hvordan det er hun som får familien til å overleve økonomisk og når hun snakker om barna så har det ingenting med henne å gjøre, de har bare blitt sånn av seg selv og hun tar absolutt ikke ansvar for de.

Sant som du sier, og jeg er i gang med å satse mer på min egen fremtid. Prøver å øke kundebasen min men det tar jo tid. Hjelper jo ikke akkurat med det året vi har hatt i år, men jeg gir meg ikke før jeg virkelig må. 

Anonymkode: 96f99...de2

Jammen snakker du ikke venninna di ned?! Hun tar absolutt ikke ansvar for barna sine?

For de fleste går det helt fint å kombinere full jobb, økonomisk tryggehet å det å være mor. Å ha en fast lønn å leve av hver måned er også å sørge for barna sine. Å være tilfreds med seg selv i jobb er også å sørge for barna sine.

Du har valgt en annen vei, med mer fritid og mindre økonomisk trygghet. Det er helt greit så lenge barna har det de trenger og du ikke må leve på stønader for å få ting til å gå rundt. Men selv om du har hatt mer fritid innebærer ikke det at en fulltidsarbeidende mor tar seg ungen sine noe mindre.

Anonymkode: f89eb...c5c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jammen snakker du ikke venninna di ned?! Hun tar absolutt ikke ansvar for barna sine?

For de fleste går det helt fint å kombinere full jobb, økonomisk tryggehet å det å være mor. Å ha en fast lønn å leve av hver måned er også å sørge for barna sine. Å være tilfreds med seg selv i jobb er også å sørge for barna sine.

Du har valgt en annen vei, med mer fritid og mindre økonomisk trygghet. Det er helt greit så lenge barna har det de trenger og du ikke må leve på stønader for å få ting til å gå rundt. Men selv om du har hatt mer fritid innebærer ikke det at en fulltidsarbeidende mor tar seg ungen sine noe mindre.

Anonymkode: f89eb...c5c

HI

Mulig jeg snakker henne litt ned her inne - jeg tror det kom spontant som en motreaksjon etter at jeg snakket med henne, da jeg ble lei meg og usikker etter det hun sa til meg. Jeg har faktisk aldri tenkt slik om henne tidligere og jeg beundrer henne for det hun har klart - jeg blir likevel lei meg når jeg forstår det sånn at folk mener jeg har slappet av i alle disse år og ikke jobbet for å få til noe. Når det er akkurat det motsatte jeg har gjort. Det synes bare ikke på økonomien (ennå) - kun inni meg fordi jeg brenner for det jeg gjør og elsker å jobbe med det.

Men jeg har alltid støttet opp om min venninne og prøvd å hjelpe henne gjennom vanskelige perioder og tunge tak. 

Anonymkode: 96f99...de2

[Kamomille]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

...så ser jeg ingen stor gevinst i nær fremtid. Jeg har utdannet meg og startet eget enmannsforetak. Jeg har jobbet og utviklet meg, men greier meg ennå ikke på det jeg tjener (jobber ved siden av for å få inn litt penger). Jeg har videreutdannet meg og bruker mye av tiden min på å bli dyktigere på det jeg gjør ved å lese bøker om emnet og instruere meg slik. Samtidig har jeg hatt ansvaret for tre barn som nå begynner å bli store og klarer seg mer selv (sistemann er 13). Jeg har valgt å være mye til stede for barna mine og kombinasjonen utdannelse og så engangsforetak har være en god kombinasjon for meg - og barna. 

Men jeg trodde virkelig at jeg skulle etter nå 4 år ha flere kunder enn det jeg har. Det er forskjellige grunner til at dette har gått litt treigt, og det hjalp jo ikke akkurat med dette virus-året som stanset all aktivitet for meg.

Jeg snakket med en venninne her om dagen som har jobbet seg opp i en sjefstilling og tjener bra. I kommunen, så det er også en sikker stilling. Hun har to barn som sliter på skolen begge to, og hun har ikke mye tid til å ta ansvaret for disse - dermed overlater hun mye av ansvaret til skolen og de tilbudene som kommer derfra. Hun kjemper ikke for å få ting til å gå rundt, men hun har helt klart hatt sine kamper gjennom årene.

Vi snakket om at jeg hadde endel fritid og ikke visste helt hva jeg skulle gjøre med den. Samtidig var jeg litt lei av å slite økonomisk. Da klarte hun å kommentere at hun hadde tenkt langsiktig mens jeg hadde tenkt kortsiktig i de valgene vi hadde tatt i livene våre. Jeg ble veldig lei meg og paff, og det satte seg fast i hodet mitt. 

Nå går jeg rundt og tenker på om det er sånn folk tror jeg har vært - bare kost meg og slappet av og jobbet lite, og at jeg nå kan skylde meg selv for slik jeg ligger. Jeg har blitt skikkelig demotivert og redd for fremtiden og jeg har perioder hvor jeg angrer stort på alle valgene jeg har tatt gjennom årene. Føler meg både dum og uverdig.

Men når jeg oppsummerer hva jeg faktisk har gjort i disse årene så har det vært å investere meg som aleneforelder og de utfordringene som det bringer på banen og jeg har tatt tak i min egen jobbfremtid. Nå funka det ikke så bra (jeg har ikke gitt opp) men det kan jo være at det plutselig løsner og jeg får lønn for alt strevet. Hvem vet? Men å gå rundt å føle seg slik jeg gjør nå, det gjør ikke godt.

Hvorfor måles all verdi i hvor mye lønn du har, hvor bra jobb du har og/eller hvor stort hus du har. Jeg har 3 fine barn som gjør det kjempebra på skolen, som er i balanse og som har det bra både hjemme, på skole og med venner. Penger har de aldri sett for mye til, men det har fått alt det de trenger og mer til. 

Hvordan skal jeg få tro på meg selv og mine prosjekter og klare å blåse i at jeg faktisk ikke sitter med store verdier i form av hus og hytte eller bankkonto? Hvordan klare å være stolt av det jeg har fått til og ikke ta meg nær av slike kommentarer (som sikkert ikke var vondt ment, men som likevel gjorde sitt)?

Anonymkode: 96f99...de2

Du spør hvorfor all verdi måles i lønn, jobb og verdier.

Samtidig er det jo nettopp slik du måler deg selv - og andre. Du er lei av å slite økonomisk, du er lei av at firmaet ikke går slik du håpet, du har ikke nok arbeidsoppgaver som gir lønn for strevet, du har for mye fritid. Du håper at det plutselig løsner, at kundebasen, øker og at lønnen stiger.

Du ser på deg selv som et arbeidsjern, men samtidig er du nedlatende mot din venninne som har jobbet seg oppover til god lønn. Du har brukt fritiden din på barna - de er harmoniske og i balanse. og gjør det bra på skolen. Hun har brukt tid på jobb - og hennes unger er det kun det offentlige som tar ansvaret for - det er iallefall ikke MOR.

Poenget er vel nettopp at dette har vært ditt valg; du har valgt å satse for deg selv, ha mindre arbeidsoppgaver og mer fritid - og dermed mindre lønn. og med det resultatet at du kanskje sliter økonomisk. Du kunne valgt annerledes - selv om du nærmest påstår at ditt valg var din skjebne. Du sier jo selv at du har utdannet deg, tatt videreutdanning og er et arbeidsjern. Selvfølgelig kunne du valgt en fast og forutsigbar jobb!

[Anonym bruker]

Enig med Kamomille. Det tar tid å bygge opp noe eget. Hadde nok satt en grense for meg selv, dersom ikke ting går rundt av seg selv innen 5-7 år etter etablering er det på tide å gi seg. For min del tok det fire lange år før jeg kunne ta ut tilsvarende høye lønn som i min tidligere jobb. Det kan også være misunnelse, det er få som tør å satse alt på egen bedrift og følge drømmen. Men vi kan vel være enige i at det er et lite trygg valg å drive eget selskap..? Hun har jo rett i det. 

Anonymkode: d2994...b7d

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig med Kamomille. Det tar tid å bygge opp noe eget. Hadde nok satt en grense for meg selv, dersom ikke ting går rundt av seg selv innen 5-7 år etter etablering er det på tide å gi seg. For min del tok det fire lange år før jeg kunne ta ut tilsvarende høye lønn som i min tidligere jobb. Det kan også være misunnelse, det er få som tør å satse alt på egen bedrift og følge drømmen. Men vi kan vel være enige i at det er et lite trygg valg å drive eget selskap..? Hun har jo rett i det. 

Anonymkode: d2994...b7d

Jeg er på 3. året nå - og fikk en smell i våres med lockdown. Jeg har to år til på meg føler jeg, før jeg kanskje må gi meg. Jeg driver innen massasjeterapi for mennesker som har fysiske skader, sykdommer eller driver med idrett. Ganske stor kundegruppe, men det må jo betales ut av egen lomme så jeg vet at folk ikke nødvendigvis kan ta seg råd til det. Jeg ønsker å jobbe tettere på fysioterapeuter o.l. men det er for tidlig eller liten interesse - så vidt jeg vet. 

Dette brenner jeg for, og jeg mener det er liv laga. De kundene jeg har er fornøyde, de kommer tilbake gang etter gang fordi de føler at dette er bra for kroppen deres. Jeg har satset hele min økonomiske fremtid på dette her, samtidig som at jeg har kunnet vært der for barna mine. Jeg tror jeg ville valgt det samme om igjen, men det er fryktelig slitsomt i perioder.

Men innimellom så får jeg noen kommentarer som gjør at jeg tenker at jeg har ødelagt hele min økonomi ved å følge drømmen min, instinktet mitt, det jeg tror på.

Ps. Barna mine vasser ikke i penger slik som mange av vennene gjør. De får alt de trenger og det er absolutt ikke noe synd på de. Men vi har hverken hytte eller ny bil, vi drar på ferie men holder oss i Europa, de har klær på seg og sko på beina og spiser seg mette hver dag. Jeg har valgt bort noe og tenker ofte at jeg har fått masse igjen for det i form av tid og nærhet med barna (ikke det at det forsvinner når man jobber, men mindre blir det jo). Men jeg er likevel usikker på om jeg valgte rett. Selv om jeg vet det inni meg. Og det er pga av det folk sier som får meg til å tvile

Anonymkode: 96f99...de2

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er på 3. året nå - og fikk en smell i våres med lockdown. Jeg har to år til på meg føler jeg, før jeg kanskje må gi meg. Jeg driver innen massasjeterapi for mennesker som har fysiske skader, sykdommer eller driver med idrett. Ganske stor kundegruppe, men det må jo betales ut av egen lomme så jeg vet at folk ikke nødvendigvis kan ta seg råd til det. Jeg ønsker å jobbe tettere på fysioterapeuter o.l. men det er for tidlig eller liten interesse - så vidt jeg vet. 

Dette brenner jeg for, og jeg mener det er liv laga. De kundene jeg har er fornøyde, de kommer tilbake gang etter gang fordi de føler at dette er bra for kroppen deres. Jeg har satset hele min økonomiske fremtid på dette her, samtidig som at jeg har kunnet vært der for barna mine. Jeg tror jeg ville valgt det samme om igjen, men det er fryktelig slitsomt i perioder.

Men innimellom så får jeg noen kommentarer som gjør at jeg tenker at jeg har ødelagt hele min økonomi ved å følge drømmen min, instinktet mitt, det jeg tror på.

Ps. Barna mine vasser ikke i penger slik som mange av vennene gjør. De får alt de trenger og det er absolutt ikke noe synd på de. Men vi har hverken hytte eller ny bil, vi drar på ferie men holder oss i Europa, de har klær på seg og sko på beina og spiser seg mette hver dag. Jeg har valgt bort noe og tenker ofte at jeg har fått masse igjen for det i form av tid og nærhet med barna (ikke det at det forsvinner når man jobber, men mindre blir det jo). Men jeg er likevel usikker på om jeg valgte rett. Selv om jeg vet det inni meg. Og det er pga av det folk sier som får meg til å tvile

Anonymkode: 96f99...de2

Hva slags utdannelse har du da?

mine ungdommer driver idrett på høyt nivå. Vi benytter oss av manuellterapeut, fysioterapaut med tilleggsutdannelse innen idrett og skader eller naprapat. Manuellterapeuter har dessuten henvisningsrett.

Jeg ville aldri gått til noen uten en ordentlig utdannelse. 

Anonymkode: f89eb...c5c

[Gjest]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Enig med Kamomille. Det tar tid å bygge opp noe eget. Hadde nok satt en grense for meg selv, dersom ikke ting går rundt av seg selv innen 5-7 år etter etablering er det på tide å gi seg. For min del tok det fire lange år før jeg kunne ta ut tilsvarende høye lønn som i min tidligere jobb. Det kan også være misunnelse, det er få som tør å satse alt på egen bedrift og følge drømmen. Men vi kan vel være enige i at det er et lite trygg valg å drive eget selskap..? Hun har jo rett i det. 

Anonymkode: d2994...b7d

Det kan fort ta 10 år også. Men spørsmålet er jo ikke hvor lang tid man bruker eller hvor dårlig råd man kan holde ut å ha. Det er jo viktigst å velge hva slags liv man vil leve. 

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Pashla skrev:

Det kan fort ta 10 år også. Men spørsmålet er jo ikke hvor lang tid man bruker eller hvor dårlig råd man kan holde ut å ha. Det er jo viktigst å velge hva slags liv man vil leve. 

Det kan ta et helt liv. Inntrykket mitt er at HI ikke er tilfreds og ikke er der hun vil være til tross for veldig hard jobb over lang tid. 

Anonymkode: d2994...b7d

[Anonym bruker]

Det handler vel om ulike typer personlighet. For meg ville tanken på å starte egen bedrift vært helt utenkelig.  Jeg liker og trenger det trygge og faste. 

Men jeg vet jo at verden trenger gründerspirer også.

Så her, som så ofte ellers, er vel cluet å akseptere at vi er forskjellige og ikke rakke ned på andres valg fordi de velger annerledes 

Anonymkode: e49c3...f89

[Gjest]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det kan ta et helt liv. Inntrykket mitt er at HI ikke er tilfreds og ikke er der hun vil være til tross for veldig hard jobb over lang tid. 

Anonymkode: d2994...b7d

Inntrykket mitt er motsatt, at hun er tilfreds med jobben, men at andres vurderinger og kommentarer likevel kan gjøre vondt.

[Anonym bruker]

Hmm.. Etter 8år som fraværende her så følte jeg en trang til å svare på denne.

 

Du føler du blir dømt etter de valgene du har tatt. Valg du bevisst har tatt for å gi barna dine så god oppfølging, nærhet og trygget som DU synes er nødvendig. Dine barn, ditt valg. Stå for de valgene du har tatt! Ikke begynn å vær hard med deg selv og ikke sammenligne deg med andre. Du gjorde det du syntes var best for deg og dine, hun gjorde sine valg. Respekter hverandre!

Så over til det som treffer meg og som gjør at jeg må bestille nytt passord her inne.. 

Du sier barna hennes sliter på skolen. Indirekte leser jeg ut i fra det du skriver at du kanskje tror at det skyldes de valgene HUN tok. Valgte karriere fremfor barn og familie. Tar jeg feil?

Som mor til to barn som sliter selv blir jeg ganske irritert av å lese det. Uansett hvilke valg jeg hadde tatt så ville de uansett hatt utfordringene de har i dag. Men jeg er der for de hele tiden og vi har lange og meningsfylte samtaler med masse følelser. Vi har ett solid sterkt bånd.

 

Du føler hun dømmer deg, du er jammen meg like ille selv. 

Anonymkode: 12141...3de

[Anonym bruker]

Jeg lurer på en ting. Hvilken utdannelse har du tatt, HI? 

Anonymkode: 61e3f...fe5

[Anonym bruker]

Det som skiller deg fra venninnen din er vel først og fremst at du driver for deg selv mens hun er ansatt?

Jeg regner med at utdanningen din kvalifiserer for ansettelse også, ikke bare eget firma? 
Forskjellene mellom deg og venninnen din ville jo ikke vært tilstede om du fikk en fast jobb.
At du velger uforutsigbar økonomi ved å drive for deg selv, og i voksen alder må spe på med ekstrajobb, gir som du selv sier noen fordeler mtp frihet og mer tid til barna, men dette er jo en avveiing du må gjøre selv. At du har valgt som du har valgt bør være en smal sak å forklare for venninnen din. 

Anonymkode: f9a98...9af

[Anonym bruker]

Og så er det én ting jeg lurer på, hvordan får du til å ha mye fritid i etableringsfasen av firma?...

Anonymkode: 06703...15a

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hmm.. Etter 8år som fraværende her så følte jeg en trang til å svare på denne.

 

Du føler du blir dømt etter de valgene du har tatt. Valg du bevisst har tatt for å gi barna dine så god oppfølging, nærhet og trygget som DU synes er nødvendig. Dine barn, ditt valg. Stå for de valgene du har tatt! Ikke begynn å vær hard med deg selv og ikke sammenligne deg med andre. Du gjorde det du syntes var best for deg og dine, hun gjorde sine valg. Respekter hverandre!

Så over til det som treffer meg og som gjør at jeg må bestille nytt passord her inne.. 

Du sier barna hennes sliter på skolen. Indirekte leser jeg ut i fra det du skriver at du kanskje tror at det skyldes de valgene HUN tok. Valgte karriere fremfor barn og familie. Tar jeg feil?

Som mor til to barn som sliter selv blir jeg ganske irritert av å lese det. Uansett hvilke valg jeg hadde tatt så ville de uansett hatt utfordringene de har i dag. Men jeg er der for de hele tiden og vi har lange og meningsfylte samtaler med masse følelser. Vi har ett solid sterkt bånd.

 

Du føler hun dømmer deg, du er jammen meg like ille selv. 

Anonymkode: 12141...3de

Akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv. HI, hvorfor må du rakke ned på din venninne? Kan du ikke stå for det du har gjort og dine valg uten å dra inn barna hennes? Styrker det ditt eget selvbilde og troen på valgene dine? Kanskje din venninne rett og slett er litt bekymret for deg og ikke mener å rakke ned på deg? Hun bare gir deg en ærlig "advarsel". 

Å starte for seg selv er alltid en risiko, større enn å ta en fast og kanskje kjedeligere jobb. Jeg har vært der selv, så jeg vet hva jeg snakker om. Du må ta de valgene som passer for deg, både for i dag og for framtiden. 3-4 år er ingenting i din bransje. Du trenger mange år for å komme på et økonomisk stabilt nivå - et nivå som sikrer deg både i nær og fjern framtid. Det er helt vanlig å måtte ha en tilleggsjobb (eller en "rik" mann) når man starter opp. Husker du forresten å sette av penger til din egen pensjon? 

Jeg ønsker deg lykke til uansett hva du gjør framover.

Anonymkode: 7f326...69f

[sug lut]

Hvor kommer all denne tiden fra som du mener du har til ungene dine, men som folk som har en annen jobb ikke har? Hvis du ikke jobber minst dine åtte timer daglig - et minimum - kan du da ikke sutre over å ikke ha flust med penger? Er forresten neimen ikke sikker på om du sutrer eller flotter deg med hvor lite du har og hvor godt valg det har vært å ha lite. Og om du jobber åtte timer daglig - ja, da har du samme jobbhverdag som de aller fleste andre, og samme mengde tid til barn. Hvordan er dette et så mye bedre valg for deg? Mente du at du skulle være MASSASJETERAPEUT, av alle ting, og jobbe mindre enn full stilling og ha god råd?

[amandine]

Det sug lut sa. Du kan ikke både ha firma i oppstart, mye fritid og høy inntjening? 

Du trenger ikke skamme deg eller rakke ned på venninnen din, heller. Hun uttrykte seg kanskje litt klønete når hun sa du hadde agert kortsiktig, men på et vis er det jo sant. Du har valgt en løsning som på kort sikt ga det den totalpakken du var ute etter. Det ga også langtidsfølger som du kjenner på nå. Og sånn er det, vi velger forskjellig.