Utrolig vanskelig å noen gang kunne tilgi.

[Anonym bruker]

Mannen min gjennom 16 år forlot meg for 1 år siden. Han fant en 19 år gammel jente på Tinder, mest sannsynlig før det ble slutt. Han er snart 39 år. Vi har to barn sammen, 9 og 12 år. Vi har barna 50/50. Første uka etter at han flyttet ut og hadde barna, fikk de møte den nye kjæresten. De tilbragte en hel helg sammen med hun nye. Hun og eksen er fortsatt sammen den dag i dag. 

Det som gjør dette ekstra ekstra vondt er at han behandler meg som om han hater meg. Som om det er jeg som har gjort noe galt. Kjefter og angriper meg nesten hver gang vi prates. Sånn har det vært i over ett år nå. 

Dette går naturligvis ut over samarbeidet med barna, han er veldig dominerende og skal ha kontroll over alt. 

Tenker med gru på fremtiden, hvis han skal fortsette sånn. Er jo viktig for barna at foreldrene til en viss grad kommer overens, men ser dessverre ikke noe håp for det nå. Tror aldri jeg kan klare å tilgi det han har gjort, og ikke minst oppførselen nå i etterkant. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, men godt å få ut litt frustrasjon og sinne. 

Anonymkode: 78eee...465

[LME1001]

Forstår det må være veldig leit og frustrerende. Men tenk så heldig du er som er kvitt den umodne guttevalpen og kan gå videre i livet. 

[Anonym bruker]

Skjønner det er vanskelig,men prøv heller og tenke hvor heldig du er som ble kvitt han i steden, da er han ikke verdt noe, blir sammens med ei på 19 når han er 39 er jo bare tragisk, ikke moden i hele tatt

Anonymkode: 57c7f...766

[Anonym bruker]

Er jo glad for å bli kvitt ham når han oppfører seg slik, men er så vanskelig å innse at han jeg var sammen i 16 år har blitt til en slik person. 

Anonymkode: 78eee...465

[Anonym bruker]

Tilgivelse er ikke for hans del, det er for din sjelefred! 

Anonymkode: 0abe8...703

[LME1001]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Er jo glad for å bli kvitt ham når han oppfører seg slik, men er så vanskelig å innse at han jeg var sammen i 16 år har blitt til en slik person. 

Anonymkode: 78eee...465

Ser den. Men nå er det sånn, dessverre. Og heldigvis var det ikke 17 år, eller 18, eller..... 

Jobb med å akseptere din nye hverdag og tenk at han er ikke verdt en kalori mer enn det du har gitt han. Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er det en gang slik det er. Gjør det beste du kan ut av det. Din beste hevn er å la han se deg klare deg godt uten han. 
 

Jeg heier på deg!
 

Hilsen meg som svarte deg først. 

[Anonym bruker]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tilgivelse er ikke for hans del, det er for din sjelefred! 

Anonymkode: 0abe8...703

👆🏻 Dette. 
Han verken trenger eller fortjener din tilgivelse. På samme måte som at det ikke er ham som lider under din skuffelse og sinne. Det er deg. Og eventuelt barna. 

Anonymkode: 2e0b5...0f9

[Anonym bruker]

Du må klippe alle emosjonelle bånd. Det inkluderer å ikke lenger bli såret av hans sinne, for eksempel. Kutte ham ut fra ditt hjerte, også det negative. Også egen bitterhet. Når du blir likeglad overfor ham og hans meninger og følelser, vil han ikke lenger ha makt til å såre eller irritere deg.

Jeg tipper at sinnet egentlig er rettet mot ham selv, og at det dreier seg om dårlig samvittighet. Men den trigges hver gang han ser deg, for da husker han grunnen til den. Det er imidlertid ikke ditt problem at han har det vondt. Din jobb er å bli så likegyldig at du etter en skyllebøtte svarer: «Er du ferdig?» og så går over til rent praktiske beskjeder. Ikke gå inn i argumentrekker med ham, ikke forsvar deg mot angrep, i høyden sier du bare «OK. Men det stemmer ikke.» og går videre. Ikke gråt eller bli sint tilbake. Avslutt alle samtaler så snart det praktiske er ferdig diskutert. Hold fast. Vis deg likegyldig.

Anonymkode: b5316...afc

[Iiiiik]

Min fortelling er ikke lik din, men min eks innledet et forhold til en annen dame samme uke som datteren vår ble født. Vi hadde vært sammen i fem år, og jeg trodde virkelig jeg kjente ham, og at vi begge ønsket oss dette barnet. Fra jeg var yngre hadde jeg reflektert mye over at en del fraskilte brukte så uendelig mye tid på å holde fast i fortiden. Mamma hadde en venninne som etter 20 år fortsatt gråt og sa at hun var ment å være sammen med Petter, og at det var så vondt å se ham og den nye kona hans sammen. Jeg bestemte meg veldig kjapt for at det kunne ikke være meg. Det ble et eget prosjekt å sørge for at han ikke ødela fremtiden min. På et vis hadde han ødelagt fortiden, jeg hadde vært sammen med ham i flere måneder uten å skjønne at han hadde vært sammen med denne andre i tillegg. Det at jeg ikke forstod det fikk meg til å lure på hva annet jeg ikke hadde forstått. Nåtiden var vond med en baby på seks mnd, og en far som flyttet rett inn sammen med den nye dama. Dermed ble det fremtiden jeg selv kunne kontrollere. 

I tillegg bestemte jeg meg for at jeg skulle oppføre meg ordentlig hele veien, det var på en måte min hevn overfor ham. En fyr som innleder et forhold til en annen samme uke som han blir far, blir jo ikke akkurat møtt med applaus fra omverdenen. Å flytte rett fra barnet sitt til en ny dame er heller ikke veldig smart. Opp gjennom årene sørget jeg for å være vennlig, men tydelig. Han fortsatte å leve livet sitt som om hans følelser var viktigst, noe datteren vår dessverre også måtte forholde seg til. I dag er hun en ung voksen, og har i flere år gitt meg all den anerkjennelsen hun ikke har gitt ham. Hun er selvfølgelig glad i ham, men har måttet forholde seg til mange forhold etter at han ble skilt fra henne han ble sammen med etter meg, og sier selv at pappa først og fremst er opptatt av pappa. 

Min eks var også sint på meg. Jeg er enig med en annen som har svart over her. Det er sitt eget svik han var sint på, og hvordan verden forøvrig forholdt seg til det. Det å treffe meg skapte uro i ham, emosjonelt sett, og han måtte forholde seg til hvem han «var». Hjemme med den nye dama var jo alt rosenrødt - med masse sex og de to (og hennes unger etter hvert, og vårt datter) mot verden. 

Altså - jeg tror jeg skjønner litt av hvordan du har det. Man tviler jo på egen dømmekraft også. Hvem er jeg som kan ha vært gift med samme mann i 16 år uten å skjønne at han er troende til noe sånt? Sannheten er vel at ingen av oss kan forstå et menneske 100%. Dette sviket er hans, du kan ikke bruke tiden på å tenke på hva du skulle gjort eller kunne gjort. Han har valgt deg bort dessverre, og da er det ekstra viktig at du velger deg selv. Bruk kreftene dine på å lage det livet du selv vil ha. Ikke tillat ham å ødelegge mer enn han allerede har gjort. Gråt selvfølgelig og forbann ham, men prøv å sette et mål for deg selv. Innen neste sommer skal jeg... 

[Anonym bruker]

Tror det vondeste i etter kant av et sånn brudd og med felles barn, er at personen ikke er ydmyk, og klarer å vinkle det til at alt er din skyld. Som du skriver, måten du føler han ser på deg. Finner alle feilene dine, som at du er verdens styggeste, dummeste. Og at det er din skyld han MÅTTE finne seg en ny.

Har stått der selv. 11 års forhold. Et barn på 3 år og en nyfødt. Plutselig har du ikke kjent personen du har delt tanker, følelser, hjem med, fått barn med. Plutselig står man der og må kjempe, mot en person man elsker. En man trodde ville det beste for deg. Men nå må man kjempe for seg selv, følelser, verden som er snudd opp ned, og ikke minst, for barna sitt ved og vel. 

Helt utrolig at ikke vedkommende klarer å sette barna først. Men tror at for barna sin del er det greit at i samme setning som at pappa flytter ut, kom å hils på pappa sin nye kjæreste. 

Føler med deg. Tror det er viktig å få pratet med noen, sånn at du klarer å holde hode over vann. Og ha et perspektiv som ikke lar han gjøre deg usikker.

Anonymkode: d23f2...6ef

[nerdybirdy]

Huff...dette høres helt forferdelige ut! Veldig enig med flere her, han er nok mest av alt sint på omverden og seg selv! Rent praktisk ville jeg også forsøkt å minimere alle områder duket for konflikt. Mest for barnas og egen skyld! Her er mine "tips og triks" som skilt med barn:

1.  klær og ting. Ha to sett (også til store barn), så slipper du å måtte duke for et møtepunkt og potensiell krangel med far. Det er dyerere, men min erfaring er - det er verdt det! Mye kan også kjøpes brukt.

2. Gi han samvær på dager du VET er viktige for han og hans familie, og skap dine egne tradisjoner rundt det. Som f.eks "storfamilien pleier alltid å ha skirenn på hytte i vinterferieuka" - da er det enklere å bestemme seg tidlig for å gi han den helgen hvert år - det minimerer konflikt, er sannsynligvis veldig kjekt for ungene, og igjen - du slipper krangel.

3. Lag en TYDELIG SKRIFTLIG samværsavtale - gjerne på FVK som dere begge signerer. Dette gjør det enklere i diskusjoner.

4. Ikke finn deg i å bli skreket til, snakket stygt til osv. Sett deg i respekt. Dersom han starter slik, ville jeg faktisk lagt på om det er per telefon, eller gått/satt meg i bilen om det er in situ og sagt rolig/skrevet sms helt tydelig: "Jeg vil snakke med deg om praktiske ting, men kun når du klarer det på en ordentlig måte".

5. Barna er så store at dere trenger sjelden å treffes ansikt til ansikt. Om dere må treffes - ville jeg lagt opp til et "offentlig sted" ikke i døråpningen - og aldeles ikke på hans hjemmebane! Mesteparten av kommunikasjon kan skje skriftlig per sms. Dette ville jeg krevd om han oppfører seg ufint.

6. Unngå å bruke barna som en kommunikasjonsvei (eksempelvis "si til pappa at....." her har jeg feilet stygt sjøl!) eller som informasjonsbank om hva som foregår der borte. Du skal selvsagt vise interesse for ungenes liv når de er hos far, men forsøk å unngå "avhør" om både far og ungpike når de kommer hjem. Dersom dette reversert i ditt tilfelle - si til barna at "Pappa og jeg kan snakke sammen om disse tingene" - og informer eksen om at du forventer at han tar praktiske ting med deg - ikke gjennom ungene. 

Distanser deg fra hans liv - og hans valg. Du har ingen innflytelse over hvordan han velger å gjøre ting, og da er det bedre å ikke dvele ved, eller tenke for mye på hvordan dette vil påvirke ungene (eksempelvis når han introduserer nye dama, eller hvor de feirer jul osv). Bruddet kommer på avstand, barna blir eldre, og ting blir lettere.....etterhvert. 

 

[Anonym bruker]

13 timer siden, LME1001 skrev:

Ser den. Men nå er det sånn, dessverre. Og heldigvis var det ikke 17 år, eller 18, eller..... 

Jobb med å akseptere din nye hverdag og tenk at han er ikke verdt en kalori mer enn det du har gitt han. Jeg skjønner at det er vanskelig, men nå er det en gang slik det er. Gjør det beste du kan ut av det. Din beste hevn er å la han se deg klare deg godt uten han. 
 

Jeg heier på deg!
 

Hilsen meg som svarte deg først. 

 

Anonymkode: 78eee...465

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar og gode råd! 

Anonymkode: 78eee...465

[Anonym bruker]

Anbefaler deg å lese denne 👍

https://eivorheltinnafor.bloggnorge.com/2015/01/26/moral-folelser-og-respekt-utromenneskene/

Anonymkode: 1136d...016

[Anonym bruker]

Sier som andre: tilgivelse er for din del.

Her var det også et ekstremt anstrengt forhold ganske lenge etter bruddet. Bruddet var hans feil, men det hjalp ikke, jeg var verdens verste kjerring. Koblet etterhvert at det var barnebidraget som var roten til alt vondt og jeg begynte å veie opp hva som betydde mest for meg; penger eller et godt samarbeid med far.

Kuttet bidraget, og på dagen (jeg tuller ikke) snudde samarbeidet. Hvis du har råd til det ville jeg sett om det var en mulighet for deg også (hvis du mottar bidrag, da).

 

Anonymkode: ac47a...944

[Anonym bruker]

Tross alt er du heldig som har så store barn - de skjønner lettere hva som EGENTLIG foregår, og kan bestemme mer og mer selv. Og si hva de mener. 

Anonymkode: 62d6d...14c