Er det 40- og 50-åringene som bærer de største byrdene i samfunnet?

[Anonym bruker]

Barn er barn og skal tas hensyn til. Ungdom og studenter trenger støtte og forståelse (stakkars ungdom som har skolepress, stakkars studenter som ikke kan feste pga korona). I 30-årene får man barn, og samfunnet forstår at det er lite rom for andre krav. Fra 60 og utover er man nedadgående. Men for 40- og 50-åringene er det alvor! De skal jobbe hardt og bidra på alle fronter, hjelpe barn, ungdom og eldre, og generelt ikke klage. Eller?

Anonymkode: 82832...204

[Anonym bruker]

Samtidig er de et sted i livet hvor de aller fleste har opparbeidet seg ansiennitet og bedre lønn, fremdeles så unge at de har god helse, barna er blitt eldre slik at de har mer frihet til egne interesser ++++

Nei, klager ikke

Hilsen 45 år

Anonymkode: da7a4...3d6

[Anonym bruker]

Jeg er ikke helt enig. Er 42 selv, og synes 30-årene var tøffest så langt. Å etablere familie og kjøre logistikk på henting, levering, lekser og fritidsaktiviteter, samtidig som man skal jobbe og daglig blir utsatt for en kavalkade av patogener fra barna er tøft. Nå er vår minste fem og eldste 16, og ting blir lettere og lettere. De sover på nettene, de eldste klarer mye selv, og alle kan være til hjelp

Anonymkode: 3892c...48e

[Anonym bruker]

Nei. Bare nei.

Det er i 40- og 50-åreme man sitter på den grønne grein. Man har etablert seg og økonomien har blitt god, og man har fremdeles helse til å nyte livet.

Snakker selvsagt statistisk sett, jeg er kjent med at det finnes sykdom og elendighet også i denne gruppen. Må nesten ta det forbeholder siden vi er på DIB. Garantert noen dom skal bruke seg selv som eksempel på at det er synd i denne gruppa.

Anonymkode: 7f732...469

[Anonym bruker]

Vil si at 30-40 er verre. Da skal du ha små barn og samtidig jobbe deg oppover på karrierestigen slik at du kan lene deg litt tilbake når du er 40-50

Anonymkode: 4310e...96d

[Anonym bruker]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Samtidig er de et sted i livet hvor de aller fleste har opparbeidet seg ansiennitet og bedre lønn, fremdeles så unge at de har god helse, barna er blitt eldre slik at de har mer frihet til egne interesser ++++

Nei, klager ikke

Hilsen 45 år

Anonymkode: da7a4...3d6

Jeg er 40 og har mange små barn 😳

Anonymkode: 39428...4f5

[Anonym bruker]

Synes det er litt meningsløst å sammenlikne og måle utfordringer slik. I hvert fall siden alle vil gjennomgå de samme stadiene (så fremt man ikke dør).

For egen del vil ungdomsskole stå ut som en spesielt slitsom tid. Og når jeg ser på hva mine besteforeldre går igjennom nå, er det sikkert vanskelig å være gammel og skrøpelig også.

40? Jeg klager ikke

Anonymkode: 5e4ba...7cf

[Anonym bruker]

Jeg vil jo si at tiden når man er ferdig med småbarn, har etablert en karriere og foreløpig ikke har pleietrengende foreldre må være gyllen. For noen (meg) er det i 40-årene, for andre er det i 50-årene. Noen har omstendigheter i livet som aldri gir dem en slik periode. 

Jeg er forresten ikke enig i at småbarnsforeldre slipper andre krav, de fleste jeg kjenner har fullt trykk på jobb f.eks. uavhengig av livssituasjon. 
 

Anonymkode: 72720...7d6

[Anonym bruker]

Mentalitet endrer seg jo også, og tålegrense.

En 22 åring uten barn er helt klart mer selvsentrert, og tåler mindre motgang, enn en mer livserfaren 42 åring som har blitt vant til å sette seg selv litt i baksetet fordi barn og familie kommer først.

Jeg er 46 år, ungene er mellom 11 og 19 år og trenger meg mindre og mindre. Foreldrene mine er i 60 årene og trenger ikke hjelp fra meg, enda ihvertfall.

Så jeg føler alderen vi er i nå, jeg 46 og mannen 50, er en fase som er veldig fin. Lite stress og mas, god tid til egne interesser, helt okei økonomi.

Anonymkode: 74315...76e

[Anonym bruker]

Jeg er 42 og kjenner på det samme som deg, HI. Jeg har barn fra 3-13 år som trenger meg, det er fritidsaktiviteter nesten hver dag (4 barn), foreldrene begynner å bli gamle, Alzheimer og kreft, venninner sliter psykisk Og har problemer, mannen vil ha sitt og man er erfaren på jobb og det forventes at man drar lasset der også. Jeg kjenner på at jeg må være der for noen i alle retninger.

Anonymkode: 23adf...a93

[Anonym bruker]

Jeg er i femtiåra og begynner å kjenne på det der. Jeg har gamle svigerforeldre (mine er yngre og i full vigør), jeg har to barn i etableringsfasen og to barnebarn. Jeg strekker ikke til. Jeg har jobb, men det går ikke helt inn hos svigermor og svigerfar at jeg ikke kan ta meg fri for å kjøre dem hele tida. Det er noe nesten hver dag. Hjelp til digitale ting, praktiske ting i huset (svigermor og svigerfar rår ikke med det lengre og burde flyttet i leilighet, men det vil de ikke høre snakk om en gang), kjøring til lege, tannlege, handling...mine unger er selvstendige, men det er jo hyggelig å hjelpe dem litt med oppussing, barnevakt ol. Etterhvert blir jo mine foreldre eldre også, så jeg ser på 10-15 år med dette. Takke meg til unger som skal på fotballtrening og korpsøvelser. Det er langt enklere enn å buksere åttiåringer ut og inn av Meny. 

Anonymkode: d35f6...a0e

[Anonym bruker]

Jeg er 49 og føler at dette er den letteste tida i livet mitt. Barna er fra 13 til 21 år, passer seg selv i stor grad og kan hjelpe til også. Mamma og pappa er 75 og 77, og ikke klar for geriatrisk avdeling på lenge ennå. Barnebarn har jeg ikke, og på jobbfronten tok jeg grep og ble 100% frilanser for noen år siden. Så jeg sier ja til det jeg vil og har fri når jeg vil. Huset er betalt ned i så stor grad at jeg nesten ikke har boutgifter mer, det er snakk om under 5000 kr i måneden, og da har jeg tatt inn også kommunale avgifter og strøm. I det hele tatt er livet bedre og lettere nå enn for 10-15 år siden. Jeg har dermed tid og mulighet til å drive bl a med frivillig arbeid. Det gir meg glede og føles ikke som et slit. 

Anonymkode: 78ea5...761

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er i femtiåra og begynner å kjenne på det der. Jeg har gamle svigerforeldre (mine er yngre og i full vigør), jeg har to barn i etableringsfasen og to barnebarn. Jeg strekker ikke til. Jeg har jobb, men det går ikke helt inn hos svigermor og svigerfar at jeg ikke kan ta meg fri for å kjøre dem hele tida. Det er noe nesten hver dag. Hjelp til digitale ting, praktiske ting i huset (svigermor og svigerfar rår ikke med det lengre og burde flyttet i leilighet, men det vil de ikke høre snakk om en gang), kjøring til lege, tannlege, handling...mine unger er selvstendige, men det er jo hyggelig å hjelpe dem litt med oppussing, barnevakt ol. Etterhvert blir jo mine foreldre eldre også, så jeg ser på 10-15 år med dette. Takke meg til unger som skal på fotballtrening og korpsøvelser. Det er langt enklere enn å buksere åttiåringer ut og inn av Meny. 

Anonymkode: d35f6...a0e

Kanskje du skal øve på å si nei. Eller la mannen din stelle med sine foreldre, så kan du selv stelle med dine...

Anonymkode: 78ea5...761

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er forresten ikke enig i at småbarnsforeldre slipper andre krav, de fleste jeg kjenner har fullt trykk på jobb f.eks. uavhengig av livssituasjon. 
 

Anonymkode: 72720...7d6

Enig i dette. Det var ikke noen som gjorde unntak for at jeg hadde småunger.

Anonymkode: 78ea5...761

[Anonym bruker]

Jeg svarte lenger oppe at jeg ikke var helt enig, men ser at det selvfølgelig kommer an på situasjonen. Både mannen og jeg har eldre foreldre (alle over 80 nå), og i perioder med mye styr (samtidig som vi hadde små barn) var det stridt. Min mor fikk Alzheimers, og den snille, milde damen endret personlighet fullstendig. Hun ble voldelig og utagerende, og fant på mye skummelt. Samtidig gikk min far gjennom en tøff kreftbehandling. Han overlevde, og hun kom på sykehjem, så for oss har det roet seg nå. Svigers trenger mye hjelp, men begge er friske i hodet. Praktisk hjelp er noe annet enn å måtte kjøre gatelangs og lete etter sin mor i novembernatten, og samtidigbekymre seg for sin far og ta vare på små barn. For min del kom denne perioden i slutten av 30-årene, og bidro til at jeg ble fullstendig utkjørt. Livet i førtiårene er enklere for meg. 

Anonymkode: 3892c...48e

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er i femtiåra og begynner å kjenne på det der. Jeg har gamle svigerforeldre (mine er yngre og i full vigør), jeg har to barn i etableringsfasen og to barnebarn. Jeg strekker ikke til. Jeg har jobb, men det går ikke helt inn hos svigermor og svigerfar at jeg ikke kan ta meg fri for å kjøre dem hele tida. Det er noe nesten hver dag. Hjelp til digitale ting, praktiske ting i huset (svigermor og svigerfar rår ikke med det lengre og burde flyttet i leilighet, men det vil de ikke høre snakk om en gang), kjøring til lege, tannlege, handling...mine unger er selvstendige, men det er jo hyggelig å hjelpe dem litt med oppussing, barnevakt ol. Etterhvert blir jo mine foreldre eldre også, så jeg ser på 10-15 år med dette. Takke meg til unger som skal på fotballtrening og korpsøvelser. Det er langt enklere enn å buksere åttiåringer ut og inn av Meny. 

Anonymkode: d35f6...a0e

Hvorfor hjelper ikke mannen din sine egne foreldre heller enn å overlate dem til deg? Har dere bytta, slik at han tar seg av dine foreldre når de en dag blir pleietrengende? 

Anonymkode: 3e647...d82

[Anonym bruker]

Hm, jeg ser på det som helt motsatt for min egen del. Jeg bikker 40 år om noen måneder og har nå begynt på det som tegner til å bli en flott fase i livet. Barna er store, snart voksne, mens foreldre enda er "unge". Jeg er trygg i jobben og har nå overskudd til den, har opparbeidet meg ansiennitet og god lønn og mannen likeså. Økonomien er super og ser ut for å bli stadig bedre osv. Det eneste som er litt på nedtur er helsen, jeg kjenner at jeg ikke er like sprek som før selv om jeg trener og holder meg aktiv.

Anonymkode: 83188...9b2

[Anonym bruker]

40 og 50 åringer har det såååå enkelt. Og 60 åringene er kremgeberasjonen som får full pott pensjon og har hatt en firholdsvis enkel oppdragelse på barna sine. Vi som er 30 derimot er taperne!

Anonymkode: 06475...298

[Anonym bruker]

Det stemmer ikke for min del. I 30- og tidlig 40-åra sjonglerte jeg små barn med nødvendig oppfølging av skole, fritidsaktiviteter mv og karrierebygging.

Nå som jeg nærmer meg 50 kan jeg surfe på tidligere anstrengelser. Barna er tenåringer og stort sett veldig greie å ha med å gjøre. De trenger ikke å kjøres hit og dit og følges opp mht trening mv, og det er få tillitsverv å ikke klare å si nei til. Egne foreldre er foreløpig friske og klarer seg selv. På jobb har jeg erfaring og faglig tyngde som gir meg en sikkerhet i beslutninger jeg tidligere lå nattevåken for. Og økonomien er også solid. 

Anonymkode: 89281...c4d