En kollega har mistet mannen sin

[Anonym bruker]

Pga kreft. Hun var en nær kollega og vi har jobbet tett sammen. Hva kan jeg gjøre? Vet ikke hva jeg skal gjøre for de i sorgen. De er under 40.. 

Anonymkode: ece90...ded

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Pga kreft. Hun var en nær kollega og vi har jobbet tett sammen. Hva kan jeg gjøre? Vet ikke hva jeg skal gjøre for de i sorgen. De er under 40.. 

Anonymkode: ece90...ded

Bare vis at du er der ❤️ La kollegaen din vite at du er tilgjengelig dersom hun trenger deg. 

Anonymkode: e29d4...cff

[Anonym bruker]

Jeg ville sendt en SMS der jeg viser at jeg bryr meg. Jeg ville også sagt jeg gjerne vil snakke med henne/treffe henne om hun vil dette. 

Så ville jeg muligens bakt rundstykker og kjørt innom med en kurv. 
Var i samme situasjon med min kollega (som jeg var nær med) vi utviklet et veldig godt vennskap etter dette og er nå omgangsvenner. 

Anonymkode: b5b75...15a

[Anonym bruker]

Vær på tilbudssida. Send påminnelser om at du tenker på henne. Og som en her over sier: gi en praktisk gave. Mat, bakst, husvask. Slå plenen hennes. Sånne ting. Man blir handlingslammet etter et sånt dødsfall.
Det du imidlertid ikke skal gjøre er å be henne ringe «hvis det er noe». Ingen i den situasjonen kommer til å ringe for å be deg om noe, selv ikke hvis det «er noe». 

Anonymkode: 90c44...b85

[Anonym bruker]

Dette går litt mot mitt forrige svar, men.. 

En jeg kjenner sa at det verste var når noen sa at hun måtte si ifra om hun trengte noe.. Når hun sto midt i sorgen klarte hun ikke å tenke på hva hun trengte. Sorgen var altoppslukende, og hun var ikke bevisst egne behov. 
 

Så rådet med å gjøre noe konkret er bra. Bake noe, eller en annen oppmerksomhet som dekker et behov vi normalt har.. 

Anonymkode: e29d4...cff

[Anonym bruker]

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

[amandine]

27 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

💖

[Anonym bruker]

50 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

❤️

Anonymkode: 6607f...b47

[Anonym bruker]

En av mine kjæreste minner var da jeg var skikkelig langt nede og tre venner plutselig sto på døra med rykende fersk pizza. 

Ikke noe mas, så enkelt, og utrolig kjærkomment både når det kommer til selskap og mat.

Anonymkode: 89e80...85e

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

Så utrolig rørende og godt å lese!💕

Anonymkode: e4892...81c

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

Kjenner meg igjen. Nettverket viste seg å være et sikkerhetsnett 💙

Anonymkode: 90c44...b85

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg mistet også mannen min. Det er riktig som noen sier at du ikke skal la det være opp til henne å kontakte deg hvis hun trenger det. Hun kan ikke vite hva hun trenger nå, hun er midt i et bombekrater, og det er alt hun kan tenke på nå.

For min del varmet det veldig når folk kom hjem til meg, kanskje de hadde med seg noe mat de hadde laget. Og når folk som jeg egentlig regnet som litt fjerne, skrev lange brev til meg.

Du kan sende henne en melding om at du tenker på henne og føler med henne i sorgen osv.  Så kan du skrive at du vil ringe henne, f.eks i kveld, men at du skjønner hvis hun ikke orker å ta telefonen. Kanskje du også kan skrive at du gjerne vil komme bortom og gi henne en klem en dag etter hvert hvis og når hun orker det /regner med han nylig er død og ikke har blitt begravet ennå?). Du kan gjerne foreslå en dag selv, og f.eks at du kan ta med noe å spise.

Jeg husker at noe av det som var godt etter at verden hadde gått i knas for barna og meg, var at venner og familie var som et stor nett som fanget oss opp og hindret oss i å falle ned i avgrunnen. En slags bølge av gode mennesker - noen bare kom spontant, sto i døren og kom inn og gråt med oss, noen kom marsjerende med masse hjemmelaget mat til å legge i fryseren, noen var plutselig bare ute i hagen og jobbet.

Alle sånne ting var veldig fint å se. Og så var det de som bare sendte en sms og det var det. Jeg forstår at det er kjempevanskelig å vite hva man skal si og gjøre, og man er redd for å si dumme ting osv., og det var fint å få sånne meldinger også, men det beste var altså alle som.

Senere var det beste de menneskenesom husket på meg dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned og år etter år, når alle andre trodde alt var bra. Hun som bodde på andre siden av landet men som fortsatt å ringe og ringe for å snakke og høre hvordan det gikk med oss. Som ga barna ekstra oppmerksomhet og som inviterte dem eller oss alle på ferier, besøk osv.

Anonymkode: fe8c8...6f2

Som jeg skulle ha skrevet dette selv etter at jeg mistet min mann ❤️

Anonymkode: fb1da...86e

[Anonym bruker]

Huff så trist å lese at så mange har mistet mannen sin. Takk for alle råd ♥️

Anonymkode: ece90...ded