Jeg vet jeg ikke burde klage, men...

[Anonym bruker]

Jeg føler meg stygg.Jeg vet at utseende ikke er alt.

Jeg har slitt med helseproblemer/sliter delvis enda og da burde jeg sikkert iallefall ikke «ha lov» til å tenke utseende.Det viktigste er å være frisk.Burde være det.

Har alltid vært opptatt av kropp.Gikk fra å være «den stygge andungen»  på ungdomsskolen til å bli den gutta snudde seg etter noen år senere. Jeg er «typisk» blond, store pupper, smal midje osv, men jeg har gått opp noen kilo etter to tette svangerskap.

Jeg hater kroppen min.Hater magen min.Hater hoftene og de tykke lårene.
Klarte å gå ned 8 kilo, men fikk de så fint tilbake et år etterpå.

Nekter å vise meg naken for samboer, unngår speil.
Vet ikke hva jeg skal spise, blir fort gretten når jeg går sulten.Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg hater å se på meg selv!!!

Bare en liten utblåsning på kvelden hvor jeg atter en gang har prøvd nye klær og allerede legger de bort mens jeg gråter.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

[Syngensang]

Jaja, det er jo synd på deg som er så sjølvopptatt. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Syngensang skrev:

Jaja, det er jo synd på deg som er så sjølvopptatt. 

Jeg sa ikke at det var synd i meg.
Er nok slik pga jeg var mye mobbet som barn/ungdom.Jeg var så tynn at de spurte om jeg hadde anoreksia.Fikk høre hver dag at de så knoklene mine og at jeg snart kom til å knekke i biter og mange andre ting som fort setter spor.
Men det er ikke synd i meg, det sa jeg ikke.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Syngensang skrev:

Jaja, det er jo synd på deg som er så sjølvopptatt. 

Jøss, for en grinete måte å svare på

Anonymkode: 92dd5...27e

[Syngensang]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg sa ikke at det var synd i meg.
Er nok slik pga jeg var mye mobbet som barn/ungdom.Jeg var så tynn at de spurte om jeg hadde anoreksia.Fikk høre hver dag at de så knoklene mine og at jeg snart kom til å knekke i biter og mange andre ting som fort setter spor.
Men det er ikke synd i meg, det sa jeg ikke.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

 Nei, det las eg mellom linjene. Og eg meinar uansett at det er synd i deg, for ved å vie størrelsen på kroppen din så mykje energi og skape så mykje negativitet stel du tid og krefter frå livet ditt som kunne vore brukt positivt! Ungane og mannen din drite nok loddrett i om du har 8 kg for mykje! Dei vil berre ha deg, uansett!! Og du kunne brukte den energien dei tårene tek på å gå deg ein tur. Gje ungane fleire klemmar. Gjere noko du likar. Kjøp deg kle som passar og gå ut og nyt livet! Det er for kort til å gråte over store lår. 

[Anonym bruker]

Dette er vel sånne tanker som kommer når man ikke har nok reelle problemer å gruble på. Det vil komme tider da du lengter tilbake til tiden da du bekymret deg over mage og lår.

De fleste av oss har sånne perioder. Jeg har kjent på å ikke få på meg sommergarderoben i år, og løst det med myyye trøstespising. Kontraproduktivt, for å si det mildt.

Anonymkode: a8d59...b6a

[mamma til adhd gutt<3]

38 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler meg stygg.Jeg vet at utseende ikke er alt.

Jeg har slitt med helseproblemer/sliter delvis enda og da burde jeg sikkert iallefall ikke «ha lov» til å tenke utseende.Det viktigste er å være frisk.Burde være det.

Har alltid vært opptatt av kropp.Gikk fra å være «den stygge andungen»  på ungdomsskolen til å bli den gutta snudde seg etter noen år senere. Jeg er «typisk» blond, store pupper, smal midje osv, men jeg har gått opp noen kilo etter to tette svangerskap.

Jeg hater kroppen min.Hater magen min.Hater hoftene og de tykke lårene.
Klarte å gå ned 8 kilo, men fikk de så fint tilbake et år etterpå.

Nekter å vise meg naken for samboer, unngår speil.
Vet ikke hva jeg skal spise, blir fort gretten når jeg går sulten.Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg hater å se på meg selv!!!

Bare en liten utblåsning på kvelden hvor jeg atter en gang har prøvd nye klær og allerede legger de bort mens jeg gråter.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

Jeg tenker kanskje at du kunne behøve å ha noen å snakke med. Noen du kan snakke om alt det du føler nå. Drit i hønene her inne ♥️

[Anonym bruker]

49 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sa ikke at det var synd i meg.
Er nok slik pga jeg var mye mobbet som barn/ungdom.Jeg var så tynn at de spurte om jeg hadde anoreksia.Fikk høre hver dag at de så knoklene mine og at jeg snart kom til å knekke i biter og mange andre ting som fort setter spor.
Men det er ikke synd i meg, det sa jeg ikke.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

Det er som å beskrive min barndom! Jeg har gått til privat traumepsykolog og fått fantastisk hjelp. Visste det ville ta år og dag for å time på dps, derfor gikk jeg privat. 

Jeg har aldri følt meg stygg sånn som du gjør, men det satte andre spor som trengtes å ta tak i. 

Anonymkode: ac03f...2a2

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at mobbing ikke er kult! Jeg ble mobbet selv. 

Jeg var fyrstikken på barneskolen, Pizza tryne på ungdomsskolen, innesluttet nerd på videregående, arbeids jernet i voksen alder. Jeg har aldri vært en som noen snur seg etter, og er det fremdeles ikke! 

Jeg har aldri fått høre at jeg er vakker eller noe slikt fra noen. Min mann, eksmann, giftet seg med meg fordi jeg var lett å kue. Han fant seg masse andre damer.

Neste samboer var voldelig og har på spykisk terror. 

Det hele har endt i at jeg er glad i meg selv, men mine små valker, strekkmerker og det rynne håret mitt! Jeg er nødt til å elske meg selv for at noen andre virkelig skal kunne elske den ekte meg. Og jeg må være et forbilde for mine barn. 

Jeg har de 2 siste årene jobbet med å se noe positivt i speilet hver eneste dag. Og en morgen så var det ikke noe å sette fingeren på lenger! Joa, jeg har fremdeles 10 kilo å gå ned, men det er kun på grunn av en dårlig rygg. Joa jeg kunne brukt sminke og sett mye bedre ut hver dag, men det er jo ikke slik jeg ser ut egentlig. Joa jeg kunne tatt hårene på leggene mine annenhver dag, men skal folk se på leggene mine eller øynene mine når de snakker med meg? 

Skaff hjelp om du trenger det for å bedre selvbilde ditt! Men det hjelper ikke om du ikke jobber med deg selv💕

Anonymkode: a4c4a...7e3

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler meg stygg.Jeg vet at utseende ikke er alt.

Jeg har slitt med helseproblemer/sliter delvis enda og da burde jeg sikkert iallefall ikke «ha lov» til å tenke utseende.Det viktigste er å være frisk.Burde være det.

Har alltid vært opptatt av kropp.Gikk fra å være «den stygge andungen»  på ungdomsskolen til å bli den gutta snudde seg etter noen år senere. Jeg er «typisk» blond, store pupper, smal midje osv, men jeg har gått opp noen kilo etter to tette svangerskap.

Jeg hater kroppen min.Hater magen min.Hater hoftene og de tykke lårene.
Klarte å gå ned 8 kilo, men fikk de så fint tilbake et år etterpå.

Nekter å vise meg naken for samboer, unngår speil.
Vet ikke hva jeg skal spise, blir fort gretten når jeg går sulten.Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg hater å se på meg selv!!!

Bare en liten utblåsning på kvelden hvor jeg atter en gang har prøvd nye klær og allerede legger de bort mens jeg gråter.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

Jeg forstår deg godt

Jeg var også den stygge andungen. Ble utestengt gjennom barne-og ungdomsskole og alle negative kommentarer fra de andre gikk på mitt utseende. Så skjedde noe i overgangen til videregående, og jeg var plutselig veldig populær - igjen ble kommentarer til meg rettet mot utseende, nå på en positiv måte.

Dette gjør at jeg forbinder utseendet med make it or break it. Forfaller utseendet mitt vil det få direkte konsekvens fir min sosiale posisjon. Det er jo ikke en realitet - men frykten og følelsen sitter dypt i meg

Det handler ikke om å være selvopptatt - det handler om å ha hatt det veldig vanskelig i deler av livet. 

Anonymkode: 61066...795

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

Dette gjør at jeg forbinder utseendet med make it or break it. Forfaller utseendet mitt vil det få direkte konsekvens fir min sosiale posisjon. Det er jo ikke en realitet - men frykten og følelsen sitter dypt i meg

Det handler ikke om å være selvopptatt - det handler om å ha hatt det veldig vanskelig i deler av livet. 

Anonymkode: 61066...795

Men når du vet om det selv, så kan du jo jobbe med det. Å ha hele selvbildet festet til kun utseende er jo ikke sunt. 

Anonymkode: e338e...4fe

[Anonym bruker]

Skjønner HI godt. Og det er ikke "bare å tenke positiv",- at man på den måten kan endre følelser ovenfor seg selv. Det er gjerne utseende vi henger oss opp i,- men vi har som regel et like ille selvbilde når det kommer til evner og personlighet. Det ligger dypt.

 

I og med at "selvhat" er en følelse, så er det ikke bare å skjerpe seg! INGEN klarer å styre følelsene sine,.- INGEN klarer å velge at nå skal jeg smile og le og bare ha det gøy og fint,- når for eksempel en man er veldig glad i nettopp har dødd eller blittalvorlig skadet/syk. Det er mer naturlig å bli trist når man mister noen enn å bli deprimert over eget utseende,- men likevel er begge deler følelser som strømmer over en som det er like vanskelig å stoppe. Mens en sorg over et tap vil blakne og gode minner står igjen,- så er det derimot slik at det jævla speilet ser man hver dag,- flere ganger om dagen, uten gode minner bare det stygge fakta som står der hver gang.

Jeg har også søkt profesjonell hjelp og tre stykker konkluderte med at de ikke kunne hjelpe meg,- En var av type "tenk positivt" og kom med råd og tips hvordan det "skal gjøres",- prøvde,- men funket ikke på meg, og da jeg forklarte hvordan jeg opplevde det å gjøre som jeg ble anbefalt,- så mente denne at"det lå mer bak" og henviste meg til en annen. Der var det snakk om fortiden og hendelser der som henger igjen og skaper slike tanker,- vel, etter tre gang så konkluderte denne med at det IKKE er traumer fra fortiden som er årsak,- så ble anbefalt en tredje som jobbet "Mer sammensatt",- men der måtte både barn, mann ,forelder og søsken helst involveres i prosessen for at vi sammen skal kunne jobbe med mitt/vårt problem, og var veldig "zen" og røkelse og "alternativ" hele opplegget. Hadde ikke blitt overrasket om tarotkort og røkelse kom frem....

Nå er jeg hos nummer fire som jobber mer med hverdagen og hvordan jeg takler hverdagssituasjoner og opp- og nedturer der. Selvbilde er en "mindre viktig" del...Det går sakte og litt "rundt",- men vi finner små ting her og der jeg faktisk kan velge å tenke annerledes om ting. Han holdt også på å gi meg opp etter 3-4 ganger,- men i løpet av den samtalen det kom opp så "fikk vi en lysning" om man kan si det sånn.... Og vi skal forsøke litt til.... Stress og håndtering av dette er faktisk noe som utløser mye negative følelser hos meg for å gjøre en lang forklaring kort.

SÅ til alle dere som mener HI "Må skjerpe seg";- prøve å "se det positive",- det er ikke bare-bare det. Kan hende det er det som skal til, regelmessig jobbing med positive tanker,- skal ikke utelukke det selv om det sjelden er en løsning alene... Mulig hun trenger profesjonell hjelp, men feil hjelp kan gjøre ting verre! Kan hende det eneste som hjelper er å oppleve en krise hvor kropp og/eller sinn til slutt er det som REDDER HI,- slik at hun på den måten blir bevisst hvor fantastisk redskap kroppen hennes er og/eller hvor utrolig sterk/smart/flink hun er som "menneske" om det er dette som hjelper henne videre.....

 

Uansett,- lykke til HI. Og selv om det nok ikke gjør alt bra,- så må vi trene på å se det som er BRA i livet vårt,- for det er mye:) SÅ får de dårlige tankene ta seg en bitteliten pause...

Anonymkode: 7fbf3...fa1

[Anonym bruker]

25 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men når du vet om det selv, så kan du jo jobbe med det. Å ha hele selvbildet festet til kun utseende er jo ikke sunt. 

Anonymkode: e338e...4fe

Jeg jobber med det hele tiden jeg, men det sitter veldig, veldig dypt.. 

Anonymkode: 61066...795

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 

I og med at "selvhat" er en følelse, så er det ikke bare å skjerpe seg! INGEN klarer å styre følelsene sine,.- INGEN klarer å velge at nå skal jeg smile og le og bare ha det gøy og fint,- når for eksempel en man er veldig glad i nettopp har dødd eller blittalvorlig skadet/syk. Det er mer naturlig å bli trist når man mister noen enn å bli deprimert over eget utseende,- men likevel er begge deler følelser som strømmer over en som det er like vanskelig å stoppe. Mens en sorg over et tap vil blakne og gode minner står igjen,- så er det derimot slik at det jævla speilet ser man hver dag,- flere ganger om dagen, uten gode minner bare det stygge fakta som står der hver gang.

Jøss. Så det du sier er at det er bedre å miste noen av sine kjære enn å måtte forholde seg til eget utseende...? 
 

Jeg skal love deg at dersom du er normalt utstyrt, så setter det verre spor å miste folk man er i nær relasjon til. Savnet blekner ikke! Man skal være mer enn gjennomsnittlig selvopptatt for å tro at det er mindre smertefullt å oppleve dødsfall i familien! 

Anonymkode: e338e...4fe

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jøss. Så det du sier er at det er bedre å miste noen av sine kjære enn å måtte forholde seg til eget utseende...? 
 

Jeg skal love deg at dersom du er normalt utstyrt, så setter det verre spor å miste folk man er i nær relasjon til. Savnet blekner ikke! Man skal være mer enn gjennomsnittlig selvopptatt for å tro at det er mindre smertefullt å oppleve dødsfall i familien! 

Anonymkode: e338e...4fe

Jøss til deg også som velger å kun sitere et utdrag av et langt og informativt innlegg.

Leser du videre så ser du at vedkommende nå er hos en fjerde fagperson for å få hjelp, og de foregående har «gitt henne opp». Så å komme med kommentarer om å være «normalt utstyrt» har vel aldri passet dårligere.

Anonymkode: c20bb...aab

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler meg stygg.Jeg vet at utseende ikke er alt.

Jeg har slitt med helseproblemer/sliter delvis enda og da burde jeg sikkert iallefall ikke «ha lov» til å tenke utseende.Det viktigste er å være frisk.Burde være det.

Har alltid vært opptatt av kropp.Gikk fra å være «den stygge andungen»  på ungdomsskolen til å bli den gutta snudde seg etter noen år senere. Jeg er «typisk» blond, store pupper, smal midje osv, men jeg har gått opp noen kilo etter to tette svangerskap.

Jeg hater kroppen min.Hater magen min.Hater hoftene og de tykke lårene.
Klarte å gå ned 8 kilo, men fikk de så fint tilbake et år etterpå.

Nekter å vise meg naken for samboer, unngår speil.
Vet ikke hva jeg skal spise, blir fort gretten når jeg går sulten.Vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg hater å se på meg selv!!!

Bare en liten utblåsning på kvelden hvor jeg atter en gang har prøvd nye klær og allerede legger de bort mens jeg gråter.

Anonymkode: 9f7f7...ab0

Du får ingen sympati her. Du har dårlig selvbilde, samtidig som du er selvopptatt. Dårlig kombo. Vær glad mannen din fortsatt gidder å være gift med deg... 

Anonymkode: e0d53...67e

[Anonym bruker]

Det er lite som er mindre attraktivt enn selvmedlidende mennesker...

Anonymkode: 9feea...1f9

[Anonym bruker]

Du, du har ikke kroppsdysmorfi? Jeg har aldri sett noen forandre seg så veldig på 8 kg at de ser helt grusomme ut.

Uansett; jeg håper du finner noen å snakke med som virkelig kan hjelpe deg. Dette handler tydeligvis om noe mer eller helt annet enn «vanlig» kroppsbilde-problemer.

Ønsker deg all lykke til

Anonymkode: c4016...259

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jøss til deg også som velger å kun sitere et utdrag av et langt og informativt innlegg.

Leser du videre så ser du at vedkommende nå er hos en fjerde fagperson for å få hjelp, og de foregående har «gitt henne opp». Så å komme med kommentarer om å være «normalt utstyrt» har vel aldri passet dårligere.

Anonymkode: c20bb...aab

Jeg leste det. Og jeg håper ingen av hennes nærmeste dør, for da får hun jammen i fleisen hvor lite speilbildet betyr.

Anonymkode: e338e...4fe