Når mestring er veldig fraværende

[Anonym bruker]

Gjennom et langt liv så tar man gode valg, dårlige valg, noen får konsekvener, andre ikke. 

Jeg er som de fleste og har gjort mine gode og dumme valg, men nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg hver bidige morgen våkner og tenker at jeg er en idiot. At jeg har rotet det til for meg selv, at jeg har tatt valg for andres beste og ikke for meg, men når alt kommer til alt så er ingen der for meg. Jeg vet at jeg har familie som støtter meg, men når dette rotet som jeg prøver å få orden på (det man kaller livet) har vært rotete i så mange år så slutter man å fortelle til folk rundt seg. Man later som at alt er greit og så skyver man det bort. 

Jeg har vært gjennom så mye rart og "umestrende" de siste årene at jeg har fullstendig mistet troen på meg selv og at jeg i det hele tatt er i stand til noe som helst fornuftig og brukandes. 

Hver dag så tenker jeg at jeg er fullstendig unyttig og at jeg helst bare burde forsvinne fra denne jorda. Jeg har aldri sittet på rompa og ikke prøvd ut mulighetene jeg har - jeg har gjort så mange forsøk gjennom årene men ingenting har ført noe særlig med seg.
Jeg tror rett og slett at jeg er udugelig - eller at jeg blir oppfattet som dette. På skolen lærte jeg en gang syklusen for mestring og hvordan dårlig mestring fostrer dårlig selvfølelse og igjen dårlig mestring. Det er akkurat dette som skjer meg. Jeg klarer ingen ting, har ingen bra ting på CV'n, småjobber og mange år hjemme med barn. 

Jeg føler meg så veldig alene med alle disse tankene. Jeg gidder ikke å dra til lege bare for å få lykkepiller - problemet vil jo være der uansett så det hjelper meg lite. Psykolog er en mulighet men ventelistene er jo så veldig lange. Jeg føler meg ganske fortapt og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. 

I dag sitter jeg og søker på en jobb - som jeg vet jeg ikke kommer til å få da det nok finnes yngre og mer kvalifiserte søkere enn meg. Men jeg sender inn likevel. Dagene er så lange og virker så unyttige. Jeg tar meg sammen foran andre, men jeg tror at hvis man skulle tegnet et bilde av sånn jeg ser ut/føler meg inni meg så hadde det vært mye mørke farger. 

Jeg kommer jo ikke tilbake i tid, det vet jeg. Jeg kan bare gjøre noe med nuet og fremtiden. Men jeg ser snart ikke noe poeng mere. Jeg har vel kun verdi i forhold til mine nærmeste - for samfunnet så tror jeg at jeg kun er en byrde. Og de vil jo ingen ha.

Anonymkode: 7ef26...87c

[Juliea Ruler]

Dette var veldig lei lesing hi.

akkurat sånn du har det nå, hvor lenge har du følt det akkurat sånn? Er dette konstante tanker? Føler du glede og lykke innimellom? 
 

Hvis du hadde det bedre, eller ikke la alle kortene på bordet hos fastlegen sist du var der er det på tide og gjøre det nå.

Når tanker som at du bare burde forsvinne dukker opp er det på tide med en ny time hos legen. Enten om det har forvirret seg for deg eller om du ikke var helt ærlig sist spille ingen rolle. Du må få legen til og innse det haster med hjelp så du må skyves frem i køen. Det er dessverre ofte lange køer.

jeg har dessverre også kjent på følelsene du nå har og var ærlig med legen og ble skjøvet frem i køen og fikk time relativt raskt.

Jeg håper du kontakter legen i morgen tidlig og ber om en ø-time.

Dette som alt snnet kan løse seg, men jeg forstår det ikke virker slik nå.

hbor gamle er barna? Får du noe avlastning? Er du sammen med pappaen eller samboer? Er du ærlig med de rundt deg? Du skal ikke blåse ut til alle for all del, men en venninne? Et familiemedlem? Mannen/samboeren/partneren din om du har en? 

Har du noen diagnoser? Jeg fikk ADHD i voksen alder, hadde ikke falt meg inn stuff kunne ha det fordi jeg trodde alle med ADHD var slik eller sånn. For meg ble alt mye bedre med diagnosen, fordi jeg ble veldig mye bedre kjent med meg selv og forstod så mye bedre hvorfor jeg ibalnt gjør som jeg gjør og gjorde som jeg gjorde. Da ble det mye lettere for de rundt meg og forstå meg også.

sier ikke at du har en diagnose, men når du får hjelp anbefaler jeg deg og være motsgelig for alt psykologen sier, selv om det kanskje er en diagnose du aldri tenkte på selv.

lykkepiller er kanskje noe du får tilbud om. Har du derimot en diagnose er det ikke sikkert du vil ha effekt av de. Da kan følelsen av håpløshet komme tilbake. Så om din psykolog foreslår det vær åpen og ærlig om dine tanker/ redsel rundt det og starte opp på medisiner.

prøv og komme til bunns i tankene og mønsteret dine det er kanskje både smertefullt og tidkrevende, men mye mer langsiktig enn antidepressiva.
 

sender deg en klem selvom den neppe hjelper stort!

lykke til!

 

[Anonym bruker]

Du må være snill med deg selv i tankene. Og sette deg overkommelige mål, både kortsiktige og langsiktige.

F.eks. - hver dag skal du ut og gå en tur, uansett vær. Ut og gå i dagslys. Så kan du sette deg et mål om at før vinteren kommer skal du ha greid å gå til xxx (overkommelig, men noe som gir deg et mål). Så kan du ha som mål at du neste sommer også skal ha kommet i litt bedre form enn du er nå.

Lag sunn mat og ros deg selv for at du velger det som er sunt for både deg og barna dine. Hold godteri til lørdager.

Bestem deg for at du innen et år fra nå skal ha begynt med noe som gir deg glede, hva som helst, bare noe du liker.

Ros deg selv hver dag du greier å gå deg en tur, hver dag du lager sunn mat.

Sett deg et mål for neste dag hver kveld. F.eks. i dag skal jeg rydde litt i et skap, noe jeg skulle gjort lenge, men nå har fått hyller til å få orden på. I forrige uke satte jeg dem sammen, men har ikke greid å gjøre noe med det etterpå (er syk). Foreløpig har jeg ikke vært i form, men jeg skal gjøre det senere i dag. Om jeg ikke får gjort det likevel, så har jeg bestemt meg for å legge noen av de nyvaskede klærne som henger til tørk på riktig plass i hyllene, da er jeg igang - og så roser jeg meg selv for å ha kommet i gang.

Jeg forsøker å hver dag lese noe jeg ikke ellers ville lest, hva som helst, et dikt, en sangtekst, en nyhetsartikkel om noe aktuelt som egentlig ikke interesserer meg (men som er greit å vite noe om, for å holde seg oppdatert), en artikkel på forskning.no... spiller egentlig ikke noen rolle hva, bare gjør noe som gjør at du utfordrer hodet ditt litt. Løse kryssord, løse sudoku. Hva som helst.

Begynn med håndarbeid, det virker avstressende og det gir mestring når du gjør det ferdig.

Selv om fortiden ikke har vært som du skulle ønske, så har du fremtiden - og den kan du selv styre inn på et mer positiv spor!

Viktig at du gir deg selv tålmodighet. Det å skape endringer tar tid, og den tiden må du gi deg selv for å gi deg selv en sjanse. Det eneste du kan gjøre er å ta ett steg om gangen, en dag om gangen. I dag kan du velge å gjøre dagen i dag litt bedre. Start med å rose deg selv for å ha skrevet enda en søknad Gi deg selv et mentalt klapp på skulderen, for det viser at du vil og at du fortsetter å jobbe mot å få det bedre.

 

Anonymkode: 1b807...e63