Hadde dere skilt dere her?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen ble sammen når vi var 14 og 17 og nå er vi 43 og 46, vi har 4 barn sammen på 23,tvillinger på snart 15 og en lita ei på 3 år.

Vi er mer som venner, vi er gode venner,men jeg har ingen følelser for han lengre og han føler det samme for meg,men vi har det fint, ikke hatt sex på siden tidlig 2018 , vi gjør mye hver for oss,men var i Kristiansand med tvillingene og yngste.

Vi har vert  i parterapi og fvk og fått hjelp nesten 2 år , synes ikke dette hjelper, er veldig glad i han,men er liksom ikke mann og kone lengre, vi gifte oss når vi var 20 og 23.

Vi kommer til og samarbeide godt om barna, for vennskapet mellom oss er sterkt og begge er enig i hvordan vi skal fordele hvis det skjer,men jeg er så usikker, for jeg har det jo ikke dårlig,men vi lever bare forskjellige liv selvom vi bor sammen . Han er en kjempe pappa og en kjernekar, til helga skal største gifte seg , i morgen gifter største seg, så vi kommer ikke til og gjøre noe snarest og vi skal også ha barnebarnet på 1 år mens de er på brylupsreise i 2 uker.

så blir jo ikke før en stund ute i august. Hva hadde dere gjort ?

Anonymkode: ce19f...a2c

[Anonym bruker]

Hadde prøvd. Men det jeg vil råde dere til er å ha sex, ikke pliktsex, men der begge har lyst. Prøv å hiss hverandre opp... Planlegg en kveld der det kun er dere to. Feks i kveld. 

Anonymkode: 6461a...678

[Anonym bruker]

Tenker at et sterkt vennskap er et godt utgangspunkt for å finne hverandre igjen.
Hadde først prøvd å få igang sexlivet igjen siden det kan styrke nærheten mellom dere og hjelpe til med å finne igjen følelsene.

Dersom det ikke virker, ta en ny vurdering, så lenge det ikke er andre inne i bildet og dere har det bra, hvorfor la barna bo i delt hjem?

Anonymkode: 093b8...f68

[Anonym bruker]

Takk for svar

Sexlivet er ikke noe lengre ,han får den rett og slett ikke opp. Han er ikke utro, for det har han ikke mulighet til, er kun på jobb, eller driver med hobbyen som er og mekke biler og hjemme med oss.

vi kommer til og skaffe oss en leilighet til og barna kommer til og bo fast i huset, men anhver uke med meg og mannen hvis vi velger og gå fra hverandre

Anonymkode: ce19f...a2c

[Pobie]

Nei, jeg ville ikke skilt meg i den situasjonen. Ville ikke gjort en treåring til skilsmissebarn når dere fungerer helt fint sammen. 

 

[Anonym bruker]

Nei. Jeg ville ha prøvd å snu tanken. Å være kjærester er et valg.

Anonymkode: 23d59...d68

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar

Sexlivet er ikke noe lengre ,han får den rett og slett ikke opp. Han er ikke utro, for det har han ikke mulighet til, er kun på jobb, eller driver med hobbyen som er og mekke biler og hjemme med oss.

vi kommer til og skaffe oss en leilighet til og barna kommer til og bo fast i huset, men anhver uke med meg og mannen hvis vi velger og gå fra hverandre

Anonymkode: ce19f...a2c

Det at han ikke får den opp kan dere gjøre noe med, Det kan være fysiske årsaker, eller psykiske, men uansett kan for eksempel piller hjelpe med dette.

Anonymkode: 6b123...117

[Anonym bruker]

Ta tak i sexlivet, snakk med legen om fysiske problemer og med en parterapeut om psykiske, jobb med å finne tid til hverandre og sex igjen! De fleste som har en treåring har hatt labert sexliv noen år, husk at de første årene med en ny baby er unntakstilstand! 

Det er ikke bare for treåringens skyld dere bør prøve igjen, også femtenåringen er i en sårbar alder og kan få en voldsom reaksjon på en skilsmisse. Store barn som er på vei ut i livet trenger mer enn noen sinne at baklandet er stabilt. Også de to unge voksne kan reagere langt sterkere enn dere kanskje regner med, eldre er de ikke, og som skilte er kan dere jo heller ikke være besteforeldre sammen lenger - ikke som før. 

Og, ta det fra en som også var gift med en mann jeg hadde et sterkt vennskap med: Det forsvant etter et par år, gitt. Jeg hadde ALDRI trodd det for noen år siden, men sånn ble det allikevel. Vi skiltes som gode venner og samarbeidet helt perfekt de første par årene, spiste sammen hver uke med barna og møttes av og til bare vi to, tok en øl og snakket om stort og smått. Det gikk så fint! Til han fikk ny kjæreste. 

Nå kjenner jeg nesten ikke mannen igjen. Han blir lett sint på meg, vil at all kommunikasjon skal gå via sms, og er i det hele tatt virkelig vanskelig å samarbeide med. Det er lett å skylde på den nye kjæresten, selvfølgelig, men jeg tror mest det er ham som har "blokkert" meg følelsesmessig og gått videre, og så er vennskapet uinteressant, selv om det hadde vært fint for barna. 

En sint eksmann er ufattelig vanskelig å forholde seg til, og noen ganger blir jeg helt fortvilet, for det er jo så viktig for ungene at samarbeidet fungerer. En mann du er skilt fra er IKKE den samme mannen du var gift med, vær klar over det. Og den fine ordningen dere har tenkt ut, den kommer til å ryke fortere enn svint når det kommer nye partnere inn i bildet.

Menns loyalitet er hos henne de er sammen med, ofte også når det går på bekostning av barna. Så for barnas del og ikke minst din egen: Gi det en sjanse til. Om et par år når minstemann begynner på skolen, kan alt se helt annerledes ut. 

Tenk på de gangene dere har det fint sammen som familie, om det så er taco foran tv fredag, når dere synger med på en sang i bilen alle sammen, når mannen din forteller deg noe morsomt et av barna sa under frokosten, når dere snakker om bryllupet til eldstemann eller planlegger jula, når du ligger på armen i sofaen og føler deg trygg, når du ser den tryggheten og selvfølgeligheten ungene dine føler av å se mamma og pappa sammen. Se tilbake på minnene deres fra ungdommen, på barnas fødsler, på vanskelige ting dere har klart sammen. 

En siste ting: Jeg har vært skilt i fem år nå og har ennå ikke funnet en ny mann. Jeg er ikke avskrekkende utseendemessig og har klart meg fint her i livet. Jeg har prøvd datingapper og mer seriøse sider, jeg har vært aktiv sosialt, jeg har gitt menn en sjanse selv om jeg egentlig ikke kunne se det for meg, jeg har virkelig prøvd - men jeg er alene fremdeles, og nå begynner det å røyne litt på. Dere har kanskje ikke så mye sex for tiden, men en klem får du kanskje i ny og ne? Du kan holde ham i hånden og ligge på armen (håper jeg)? Du har en voksen i hverdagen som bryr seg om deg, som ER der. Det er faktisk ikke lite bare det. 

 

Anonymkode: 82a69...dc8

[Anonym bruker]

Jeg har ikke hatt sex med mannen min på flere år. Ikke sover vi i samme seng, heller. Hadde jeg ikke valgt å bytte soverom, så hadde vi i alle fall ikke vært gift i dag. Skilsmisse blir det hvis han foreslår det, ellers ikke. Jeg har ikke noe ønske om å sende han ut i ensomhet, siden han ikke har noen annen familie enn oss. 

Vi fungerer godt som foreldre til våre to aktive tenåringer, er venner og stort sett enige. Det er en fordel for hele familien at vi alle bor i samme hus, selv om jeg som menneske ville hatt et langt bedre liv uten ham. Han er en særing, men jeg har nå engang valgt ham, så da står jeg for det. 

Han er en flink far, og bidrar i svært stor grad i logistikken det er å ha to hardtsatsende idrettsungdommer. 

Men sex? Haff. Orker ikke tanken! 

Anonymkode: 69708...13f

[Sommerkroppen 2029]

Er dere enige i å gå ifra hverandre da HI? 

[Anonym bruker]

Ta tak i sexlivet. Undersøk om det er noe fysisk galt med snoppen hans, om så.. 

Eller ha et åpent ekteskap. Bo sammen og ha det bra med barna. Kjørester på si, på deres alenetid. 

Anonymkode: 64bcb...06f

[Anonym bruker]

Ventet ikke du nytt barn, BW/Love85? 😂

Anonymkode: 845a7...16c

[Anonym bruker]

Hold munn BW/Love85

Anonymkode: cbd5f...534

[Anonym bruker]

Takk for alle svar

Vi har bestemt oss for og gå fra hverandre.

Så får vi håpe det blir det riktige,men blir ikke på en stund ennå.

Anonymkode: ce19f...a2c

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ta tak i sexlivet, snakk med legen om fysiske problemer og med en parterapeut om psykiske, jobb med å finne tid til hverandre og sex igjen! De fleste som har en treåring har hatt labert sexliv noen år, husk at de første årene med en ny baby er unntakstilstand! 

Det er ikke bare for treåringens skyld dere bør prøve igjen, også femtenåringen er i en sårbar alder og kan få en voldsom reaksjon på en skilsmisse. Store barn som er på vei ut i livet trenger mer enn noen sinne at baklandet er stabilt. Også de to unge voksne kan reagere langt sterkere enn dere kanskje regner med, eldre er de ikke, og som skilte er kan dere jo heller ikke være besteforeldre sammen lenger - ikke som før. 

Og, ta det fra en som også var gift med en mann jeg hadde et sterkt vennskap med: Det forsvant etter et par år, gitt. Jeg hadde ALDRI trodd det for noen år siden, men sånn ble det allikevel. Vi skiltes som gode venner og samarbeidet helt perfekt de første par årene, spiste sammen hver uke med barna og møttes av og til bare vi to, tok en øl og snakket om stort og smått. Det gikk så fint! Til han fikk ny kjæreste. 

Nå kjenner jeg nesten ikke mannen igjen. Han blir lett sint på meg, vil at all kommunikasjon skal gå via sms, og er i det hele tatt virkelig vanskelig å samarbeide med. Det er lett å skylde på den nye kjæresten, selvfølgelig, men jeg tror mest det er ham som har "blokkert" meg følelsesmessig og gått videre, og så er vennskapet uinteressant, selv om det hadde vært fint for barna. 

En sint eksmann er ufattelig vanskelig å forholde seg til, og noen ganger blir jeg helt fortvilet, for det er jo så viktig for ungene at samarbeidet fungerer. En mann du er skilt fra er IKKE den samme mannen du var gift med, vær klar over det. Og den fine ordningen dere har tenkt ut, den kommer til å ryke fortere enn svint når det kommer nye partnere inn i bildet.

Menns loyalitet er hos henne de er sammen med, ofte også når det går på bekostning av barna. Så for barnas del og ikke minst din egen: Gi det en sjanse til. Om et par år når minstemann begynner på skolen, kan alt se helt annerledes ut. 

Tenk på de gangene dere har det fint sammen som familie, om det så er taco foran tv fredag, når dere synger med på en sang i bilen alle sammen, når mannen din forteller deg noe morsomt et av barna sa under frokosten, når dere snakker om bryllupet til eldstemann eller planlegger jula, når du ligger på armen i sofaen og føler deg trygg, når du ser den tryggheten og selvfølgeligheten ungene dine føler av å se mamma og pappa sammen. Se tilbake på minnene deres fra ungdommen, på barnas fødsler, på vanskelige ting dere har klart sammen. 

En siste ting: Jeg har vært skilt i fem år nå og har ennå ikke funnet en ny mann. Jeg er ikke avskrekkende utseendemessig og har klart meg fint her i livet. Jeg har prøvd datingapper og mer seriøse sider, jeg har vært aktiv sosialt, jeg har gitt menn en sjanse selv om jeg egentlig ikke kunne se det for meg, jeg har virkelig prøvd - men jeg er alene fremdeles, og nå begynner det å røyne litt på. Dere har kanskje ikke så mye sex for tiden, men en klem får du kanskje i ny og ne? Du kan holde ham i hånden og ligge på armen (håper jeg)? Du har en voksen i hverdagen som bryr seg om deg, som ER der. Det er faktisk ikke lite bare det. 

 

Anonymkode: 82a69...dc8

Dette, absolutt dette 👏

Les dette nøye og ta det absolutt til deg HI, spesielt dette med eks og ny kjæreste.

Er helt enig med det denne innskriveren sier: når det kommer en ny kvinne inn i livet kan du mest sannsynlig vinke farvel til vennskap og avtaler. Worst case scenario: han finner seg en kvinne som ikke liker barna dine eller å være stemor, og treåringen må vokse opp med en voksen som hakker på henne og snur fars oppmerksomhet bort fra henne. Det skjedde med meg (eller rettere sagt, mine barn) og det er forferdelig og fortvilende å se på. Du har heller ingen påvirkning på hva som skjer i fars hjem, og blir bare bedt å ryke og reise. 

Min absolutte anbefaling: vann gresset på den siden du er og bli der. 

Anonymkode: d8c78...4c2

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med de som sier at du faktisk ikke vet hvordan det blir å samarbeide etter en skilsmisse - du har ingen forutsetninger for å kunne forutse hva som kommer til å skje. Spesielt når/hvis det kommer nye kjærester inn i bildet. Dere er gode venner og glad i hverandre. Da er det håp.

Anonymkode: 4aa28...036