Hvordan få unger til å høre etter

[Anonym bruker]

Snakka med ei dame som jobber med barn her om dagen, og jeg fortalte at datteren her på 10 har begynt å bli småfrekk i munnen.

Da svarte hun at det hadde hun aldri godtatt. 

Det fikk meg til å tenke, hva gjør man for å ikke godta? Føler vi snakker og snakker om det, kjefter, fjerner mobilen osv. Gode tips til å få barna til:

Å høre når man gir en beskjed. At man ikke må gi beskjeden ti ganger, for så å bli sint.

At de ikke hisser seg opp. Sønnen her klikker veldig fort.

At de svarer ordentlig.

Føler meg så rådvill iblant.

Anonymkode: 0e235...87a

[Anonym bruker]

Dette har jeg jobbet med siden de var små. Svare skikkelig, si vær så snill osv. Responsen på sure og frekke svar er at de ikke får det de vil når de er mindre. Frekke svar på større unger kan føre til at WIFI blir borte. WIFI er et gode, et gode de ikke får om de ikke oppfører seg. Det er leeeeenge siden WIFI ble borte her. Stort sett er de greie. Lov å bli hissig meg de får kommunisere skikkelig. 

Anonymkode: 36b16...021

[Anonym bruker]

Ikke si kan du . Si jeg vil at... Du må... Naturlige konsekvenser av det hun ikke gidder å gjøre. Husk at det ofte er sånn at man må endre seg selv før man kan endre andre. 

Anonymkode: ed11c...18c

[Anonym bruker]

Vi har to med ADHD, og to uten, og har jobbet mye med god kommunikasjon. Noe vi gjør er å passe på vårt eget tonefall. Gi beskjeder med blid tone, smile. Er den viktig, be dem gjenta den, fortsatt mens man er veldig blid. Glemmer de det likevel, så spør rolig på nytt om de husker hva du ba om og ros dem når de kan gjenfortelle det, og legg til "men da gjør du det nå da? Da slutter du nå da?" el. Ros når beskjeder blir fulgt, spesielt når de blir fulgt med én gang. Si ting som "i dag var det ekstra kjekt å være med deg fordi du var så utrolig god på ... (fyll inn selv)". Eller "Jeg blir så glad når du ...".

I tillegg snakker og snakker og terper vi på dette med følelser, empati og oppførsel. Spør dem hva de ville følt dersom vi nektet å hjelpe dem med noe, eller sa stygge ting osv. Det og da kommer det gjerne et "vet ikke", "Jeg hadde ikke brydd meg" eller et skuldertrekk, men jeg ser at det sklir inn likevel. Vi får ofte tilbakemelding fra skolen og foreldrene til barnas venner om at de er så empatisk, så noe gjør vi nok rett.

Anonymkode: 37916...53e

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vi har to med ADHD, og to uten, og har jobbet mye med god kommunikasjon. Noe vi gjør er å passe på vårt eget tonefall. Gi beskjeder med blid tone, smile. Er den viktig, be dem gjenta den, fortsatt mens man er veldig blid. Glemmer de det likevel, så spør rolig på nytt om de husker hva du ba om og ros dem når de kan gjenfortelle det, og legg til "men da gjør du det nå da? Da slutter du nå da?" el. Ros når beskjeder blir fulgt, spesielt når de blir fulgt med én gang. Si ting som "i dag var det ekstra kjekt å være med deg fordi du var så utrolig god på ... (fyll inn selv)". Eller "Jeg blir så glad når du ...".

I tillegg snakker og snakker og terper vi på dette med følelser, empati og oppførsel. Spør dem hva de ville følt dersom vi nektet å hjelpe dem med noe, eller sa stygge ting osv. Det og da kommer det gjerne et "vet ikke", "Jeg hadde ikke brydd meg" eller et skuldertrekk, men jeg ser at det sklir inn likevel. Vi får ofte tilbakemelding fra skolen og foreldrene til barnas venner om at de er så empatisk, så noe gjør vi nok rett.

Anonymkode: 37916...53e

Sånn gjør jeg det her og. Hender noen ganger jeg går i fella og kjefter, og da hører jeg de tar etter i samme tonefall. Husk at barn tar ikke etter det vi sier men det vi gjør. 

God kommunikasjon er viktig. Og ting som å ta fra goder fungerer sjelden i lengden. 

Anonymkode: 218ad...366

[Anonym bruker]

Klare beskjeder og ikke noe mas. Det er ingen grunn til å be dem gkøre moe mer enn 2 ganger. La dem få oppleve konsekvensen med en gang.

Hvis de ikke kommer med en gang hvis jeg skal kjøre dem et sted for eksempel, så må de gå.

Hvis de klager på maten må de gå fra bordet og får ikke mat før neste måltid.

Hvis de snakker frekt til meg snur jeg ryggen til dem og går, gjerne midt i en setning.

Anonymkode: 00041...fe3

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Snakka med ei dame som jobber med barn her om dagen, og jeg fortalte at datteren her på 10 har begynt å bli småfrekk i munnen.

Da svarte hun at det hadde hun aldri godtatt. 

Det fikk meg til å tenke, hva gjør man for å ikke godta? Føler vi snakker og snakker om det, kjefter, fjerner mobilen osv. Gode tips til å få barna til:

Å høre når man gir en beskjed. At man ikke må gi beskjeden ti ganger, for så å bli sint.

At de ikke hisser seg opp. Sønnen her klikker veldig fort.

At de svarer ordentlig.

Føler meg så rådvill iblant.

Anonymkode: 0e235...87a

Det jeg merker er at ting jeg blir oppriktig sjokkert over, altså "aldri ville godtatt", det gjør ikke mine barn. Mens ting jeg ikke ser fullt så alvorlig på (som likevel ikke er lov, men som jeg "godtar" at barn kan finne på å gjøre), det gjør de, og der må beskjeder gjerne gis flere ganger. Dette gjelder sikkert ikke alle barn da, jeg har f.eks. ingen med diagnose av noe slag. Også har forskjellige foreldre forskjellige grenser og prioriteringer.

Anonymkode: aa831...76e

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Snakka med ei dame som jobber med barn her om dagen, og jeg fortalte at datteren her på 10 har begynt å bli småfrekk i munnen.

Da svarte hun at det hadde hun aldri godtatt. 

Det fikk meg til å tenke, hva gjør man for å ikke godta? Føler vi snakker og snakker om det, kjefter, fjerner mobilen osv. Gode tips til å få barna til:

Å høre når man gir en beskjed. At man ikke må gi beskjeden ti ganger, for så å bli sint.

At de ikke hisser seg opp. Sønnen her klikker veldig fort.

At de svarer ordentlig.

Føler meg så rådvill iblant.

Anonymkode: 0e235...87a

Ikke bli sint. Hvis du ikke kan regulere dine egne følelser, hvordan kan du forvente at din sønn skal regulere sine? Kjefting og fjerning av goder er ikke gode måter å oppdra barn på. Barn er barn. De bråker, glemmer og hører ikke etter. Del av din ro, gå foran som et godt eksempel og ikke ta del i deres kaos. 
 

Sørg for god stemning og masse kjærlighet. Snakk om ting i fredstid. Fortell dem hva det gjør med deg når du må gi en beskjed 100 ganger. De skal høre etter for å ha respekt for deg som menneske, ikke av frykt for å miste wifi, som noen andre her foreslo. Wifi kan man heller ta vekk hvis de bare sitter på skjerm hele tiden. Da kan man slå den av når man ser at de har godt av en pause. 

Anonymkode: 414a6...736

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Klare beskjeder og ikke noe mas. Det er ingen grunn til å be dem gkøre moe mer enn 2 ganger. La dem få oppleve konsekvensen med en gang.

Hvis de ikke kommer med en gang hvis jeg skal kjøre dem et sted for eksempel, så må de gå.

Hvis de klager på maten må de gå fra bordet og får ikke mat før neste måltid.

Hvis de snakker frekt til meg snur jeg ryggen til dem og går, gjerne midt i en setning.

Anonymkode: 00041...fe3

Og du forventer å ha et godt og kjærlig forhold til barna dine i fremtiden?

Anonymkode: 414a6...736

[Anonym bruker]

Unger er ulike og de trenger ulike måter å bli snakket til eller få beskjeder på. Ene ungen min kan jeg si noe til og hun husker alt uansett om hun er veldig opptatt med noe annet. Andre ungen er jeg usikker på hva eller hvordan det går inn. Sier jegnoe og ber henne gjenfortelle det klarer hun det igrunn alltid, men to sek etterpå er alt borte eller husker bare starten. Om jeg skriver det på en lapp eller sms husker hun alt etterpå. Nå er hun 15år, så det har tatt sintid før jeg skjønte hvordan det best mulig er ågi henne beskjeder om hva hun skal gjøre. Hunhar begynt å skjønne det selv også, så om jeg gir beskjeder når jeg går ut døra ber hun meg sende ene sms med hva jeg sa. Da trenger jeg bare stikkord. 
 

Jeg tror alle unger har en periode der de banner, snakker stygt, svarer frekt, men hvor mye dette blir avhenger i hvordan vi foreldre takler dette. Ene ungen hadde en periode der hun bannet veldig mye. Uansett hva jeg sa eller gjorde så snakket jeg til døve ører. Min søster sa jeg burde prøve å banne like mye npr jeg pratet, bare for å se om det skapte noen reaksjon. Det gjorde det første dagen. Hun syns det var så teit å høre meg prate og ble ganske lang i maska når jeg sa at hun hørtes like teit ut. Hun stoppet med banninga. 
Minsta hadde en periode der hun svarte frekt. Bare jeg hørte tonefallet fikk hun svaret nei og beskjed om å tie. Hun fikk forklart at jeg mister humøret og evt lysten til å være grei når hun snakker som hun gjør. Såuansett hva hun egentlig skulle spørre om ble svaret nei. Det tok nesten en uke med mye nei, før hun stoppet helt. Prøvde dette på storesøster når hun begynte å svare frekt, hun endte opp med å le. Hun sluttet nesten før hun startet, så det var aldri ett problem. Hun tester ut alt vennene gjør av vaner og uvaner. Hun trenger å se reaksjonen min for å gjøre seg opp en mening om dette er greit eller ikke. Hun er også veldig snakkesalig, slik at hun ofte forklarer meg hvorfor etter hun har sett min reaksjon. 
 

En kollega av meg skriver post-it lapper og henger tin ungene rundt i huset. Både oppgaver de skal gjøre og uvaner de må prøve å legge av seg. Dette har hun funnet ut er den beste måten å nå sine barn på. Så ene barnet kan få en lapp på tannbørsten hver dag der det står: huske å snakke i ett hyggelig tonefall. Ha en god dag, hilsen mamma. 

Anonymkode: d0dff...dc2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og du forventer å ha et godt og kjærlig forhold til barna dine i fremtiden?

Anonymkode: 414a6...736

Ja, vi har et veldig godtforhold og det er svært sjelden jeg trenger å reagere. De vet at de ikke kommer noen vei med dårlig oppførsel. Hva er poenget med å tillate dårlig oppførsel 5 ganger uten at det skjer noe og så reagere?

Anonymkode: 00041...fe3

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Snakka med ei dame som jobber med barn her om dagen, og jeg fortalte at datteren her på 10 har begynt å bli småfrekk i munnen.

Da svarte hun at det hadde hun aldri godtatt. 

Det fikk meg til å tenke, hva gjør man for å ikke godta? Føler vi snakker og snakker om det, kjefter, fjerner mobilen osv. Gode tips til å få barna til:

Å høre når man gir en beskjed. At man ikke må gi beskjeden ti ganger, for så å bli sint.

At de ikke hisser seg opp. Sønnen her klikker veldig fort.

At de svarer ordentlig.

Føler meg så rådvill iblant.

Anonymkode: 0e235...87a

Med den oppskriften der så skjønner jeg at det blir dumt. Les foreldre magi av Montgomery. Løser alt på minutter. 

Det er du som må forandre seg. 😊 Hvordan DU snakker med barna er alfa og omega. Mye skjer med barn i 10 års alderen. Begyn å les om det. Å ta fra barn mobil osv har ingenting med det gale barnet har gjort. 

Anonymkode: 1e351...0a4

[Gjest]

Hva gjør man for å ikke godta? Hva gjorde du da de var 2, 4, 6 eller 8 da? Var det de selv som bestemte om de ville pusse tenner, var det de selv som bestemte om det var lov å slå? Var det ungene eller du som satte leggetidene? Bestemte du at de skulle spise med gaffel, eller lot du dem ete med hendene? Tok du på dem vintertøy når det snødde, eller lot du datteren gå ut i ballerinakjole? Har du ikke bestemt over dem før og gitt dem korreks før? 

[Gjest]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg merker er at ting jeg blir oppriktig sjokkert over, altså "aldri ville godtatt", det gjør ikke mine barn. Mens ting jeg ikke ser fullt så alvorlig på (som likevel ikke er lov, men som jeg "godtar" at barn kan finne på å gjøre), det gjør de, og der må beskjeder gjerne gis flere ganger. Dette gjelder sikkert ikke alle barn da, jeg har f.eks. ingen med diagnose av noe slag. Også har forskjellige foreldre forskjellige grenser og prioriteringer.

Anonymkode: aa831...76e

90% av oppdragelsen er underforstått...

[Gjest]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og du forventer å ha et godt og kjærlig forhold til barna dine i fremtiden?

Anonymkode: 414a6...736

Kan ikke se at noen av disse eksemplene er uforenlige med et godt og kjærlig forhold. Det er mye verre for forholdet å tillate ungene å være frekke eller å sitte og vente i bilen som en annen idiot for å få lov å gjøre dem en tjeneste 🙄