Jeg har ikke lyst til noe. Flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt mye på hjemmefronten i drøyt et par år nå. Uten å gå inn på detaljer, så omhandler det alvorlige ting som har skjedd det ene barnet mitt. Dette har også fått konsekvenser for ekteskapet mitt. Vi sklir fra hverandre, og klarer ikke helt å takle ting på en god måte sammen. Vi har fått hjelp, men det bare er sånn nå liksom.. Nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å møte noen, har ikke lyst til å være sosial, og nå i ferien har jeg kun vært med mine barn og mann. Alt som venninner har spurt meg med på har jeg enten sagt nei til eller avlyst. Jeg har ikke lyst til å ha det sånn, men jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg liker å være aktiv, så det gjør jeg og føler det gir meg masse. Da er jeg helt alene så det er deilig. Er jeg alene om å ha det sånn? Jeg føler meg ikke deprimert egentlig, men kan kanskje være det...? Noe mangler iallefall, jeg har mistet min glede i å være sosial og å treffe venner. Før elsket jeg det, nå blir jeg nesten stresset hvis noen foreslår noe. Jeg tenker bare nei dette orker jeg ikke. Hvordan kan jeg snu det? Kan det gå over av seg selv tro? 

Anonymkode: 697df...896

[Anonym bruker]

Låter som utbrenthet.

Anonymkode: 4d2f7...dc0

[Anonym bruker]

Men om du er sosial, har du det jævlig/slitsomt når du er det? Jeg har det litt likt som deg. Kronisk sykt barn og mye å følge opp. Tanken på å være sosial sliter meg ut. Null lyst. Men, så presser jeg meg selv ut og da viser det seg at det ER hyggelig å komme seg ut litt. I går dro vi til byen hele familien. Datteren min trenger å ha med litt utstyr og trenger ekstra pleie. Det er ikke så lett nå som hun er stor og ikke passer alle stellerom og vi får blikk fordi hun er stor. Men i går så tok vi det på sparke og vi fikk løst utfordringene med pleie på en diskré og bra måte. I går kveld var jeg så fornøyd og glad. Alt jeg hadde fryktet skjedde ikke og problemene jeg så for meg var ikke tilstede. 
Det er farlig å isolere seg, det blir en ofte en nedadgående spiral. Om det bare er frykten for at det skal være strevsomt så burde du presse deg selv litt. 

Anonymkode: 9ba31...00d

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg så igjen! 

Hadde en tung periode da mitt barn ble født (alvorlig sykdom hos barnet).

Tok to år før ting ble bedre og jeg begynte å gå ut igjen. Hadde mange samtaler med psykolog også. Mitt råd til deg er: samtaler hos psykolog, ikke tving deg til å møte venner dersom du ikke vil, begynn med meditasjon/yoga/ gå turer, ta vare på DEG selv. Så vil du merke at når kroppen/psyken leges, så vil du igjen ha behov for det sosiale ❤

Anonymkode: 5dbbb...982

[Anonym bruker]

Takk for svar😊 jeg har som sagt fremdeles noe jeg liker godt, og det er treningen min. Da er jeg ifred og kan bare være for meg selv. Håper det går over, det tror jeg nok det gjør. Barnet mitt blir eldre og har det mye bedre nå. Hennes psykiske form spiller veldig inn hos meg, selvsagt. Jeg har stått sånn på for å få henne gjennom det hun har opplevd. Så vi har fått hjelp sammen også. Hun virker som hun er mye mer styrket nå. Men jeg har en evig uro for henne. Og det tapper meg for krefter kjenner jeg. 

Anonymkode: 697df...896