Jeg er sliten av livets utfordringer

[Anonym bruker]

Jeg synes det er kjempeleit at jeg tenker dette. Jeg har tre fine barn som jeg har hatt stor glede av å oppdra, mer eller mindre alene. 

Livet har gitt meg mange utfordringer, spesielt økonomiske, men jeg har alltid klart å ri de av meg, og det har gått bra. 

Men jeg føler meg nå så veldig alene i mine problemer. Før snakket jeg det ut med venninner, men nå orker jeg ikke det en gang. Det er som om det ingen ende har, og at jeg er i en slags ond sirkel hvor ting aldri blir bedre - men hvor ting likevel går rundt.

Jeg orker ikke en gang tenke på dating da jeg er noe skamfull over dette livet jeg føler jeg ikke har fått til, økonomisk og jobbmessig.

Nå er jeg arbeidsledig og jeg er flink til å holde meg aktiv. Men jeg kan jo ikke unngå å legge merke til at det er ingen som egentlig bryr seg. Alle har nok med seg og sine problemer, sånn er vel samfunnet blitt. 

Men jeg sitter igjen litt alene og ensom, selv om jeg trives i mitt eget selskap. Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg verdifull, og det gjør litt vondt å kjenne på.

Og i slike stunder så tenker man vel fort på de valgene en har tatt gjennom livet, og mine valg har ofte vært til andres beste, først og fremst. Og det er jo for sent å rette opp i de nå. Gjort er gjort, nå smaker det hele litt beskt 

Måtte bare få det ut, takk som leser!

Anonymkode: 2b288...99a

[Anonym bruker]

Hvis du før har satt andre først så er det vel på tide å gjøre en endring, hvordan kan du få det bedre med deg og dine muligheter?

Vi får ikke gjort noe med det som har skjedd, annet enn å lære av det. Forstår hvordan du kan ha det, jeg er også flink til å gruble og problematisere, men det fører faktisk ikke til noe som helst.

Anonymkode: 37f63...af0

[Anonym bruker]

Men hvordan tenkte du at andre skulle «bry seg» eller vise at de bryr seg? Si «huff, så synd det er på deg», eller bare komme med kake og blomster?

Jeg skjønner at du har det tøft, men blir litt i villrede.Jeg har også venner som er arbeidsledige. Men hva kan jeg liksom gjøre? Jeg kan jo ikke tilby dem en jobb. 
 

Til den ene lånte jeg ut penger, men dem får jeg aldri igjen. Til den andre sendte jeg lenker og annonser med ledige stillinger som passer hennes utdannelse og erfaring, det endte med at hun ba meg korrekturlese og kommentere på hver eneste søknad hun skrev... det er da ikke JEG som sitter i ansettelseskomiteen, hvilken verdi har det liksom at jeg kommenterer? Og den tredje sa bare «de vil nok neppe ha meg, jeg har ikke de rette kontaktene» hver gang jeg tipset henne om en mulig jobb. 
 

Klarer ikke helt se hvordan vi andre skal kunne gjøre dette lettere, annet enn å bare være en vanlig venn helt som før.

Anonymkode: e4c5e...cb7

[Anonym bruker]

Det høres litt ut som om du er på vei inn i en depresjon, og jeg ville satt opp en time hos fastlegen nå. Det er bedre å være litt føre var, jo lenger inn i en depresjon man kommer, jo vanskeligere er det å komme seg ut.

Det er lov å bli litt bitter/deppa over urettferdigheter innimellom, men det burde ikke vare så lenge, og man må så sette klare grenser, og så mål, for seg selv.

Hva er det du trenger fra andre? Kan du fortelle noen venner hvordan du har det? Familie? 
 

Og så kan det være fint å få satt ting i litt perspektiv: det kunne vært verre! (Høres kynisk ut, men det er en av de tingene som har holdt meg gående når ting har balla på seg med det ene etter det andre).

Jeg har også blitt mye flinkere til å sette meg og mine først, og det har gitt meg mer energi til å ta tak i egne ting. Sånn som nå, jeg har nettopp fått vite at jeg har en degenererende sykdom, jeg vil aldri bli frisk fra det jeg har slitt med de siste årene. Da trenger jeg tid på meg til å akseptere det, og akkurat den dugnad som var forrige uke sa jeg nei til, akkurat det spørsmålet om å være barnevakt sa jeg «en annen gang» til, osv.

Anonymkode: bc4d5...a15