Da får han ligge å hylskrike!

[Anonym bruker]

Hva legger dere i dette? Det var mannen som sa da babyen på 3,5 mnd ikke ville sove i kveld. Han var rolig, vil bare ikke sove for tiden.

 

Jeg trodde jo først jeg hørte feil, for i mitt hode betydde det han sa at babyen skulle ligge alene å gråte fordi han ikke orka å gå å bysse på han. Jeg reagerte ganske sterkt på uttalelsen, fordi jeg slettes ikke anser det som et alternativ, uansett hvor trøtt og sliten jeg skulle være.  Jeg prøvde å gi han utveier med å si at det var greit at han var sliten og frustrert, men at jeg blir skremt av at han sier slike ting. Jeg ville prate mer om dette, men han var ferdig prata, dette ville han ikke snakke mer om.

Han ble bare mer opptrekt når jeg insisterte på ar jeg trengte å snakke om dette, men ikke nødvendigvis nå.
Han trengte ikke snakke mer om dette, fordi han mente selvfølgelig at han skulle ligge inntil og stryke og være tilstede. Og at hvis jeg misforstod noe så opplagt så burde jeg ha spurt. (Hvilket jeg forsøkte på da jeg ville prate om det, men ble avvist).

Det viste seg også at hans definisjon av hylskriking også hadde endret seg i kveld, til det jeg mener er mer sutring og vanlig gråt (som i at babyen gråter mens han blir båret fordi han er så trøtt, gråt fordi han ikke fikk ordentlig tak på puppen med en gang o.l)

Han er egentlig en god far som er skikkelig engasjert i babyen, men ettersom han er på jobb hele dagen opplever han sjelden hvor intenst det kan være med babyer. Jeg tror egentlig bare at han var skikkelig sliten og frustrert, men så både irriterer og skremmer det meg at han ikke kan innrømme det. 
 

Hvordan hadde dere tenkt?

Anonymkode: 8295e...85d

[Anonym bruker]

Gud hjelpe. La det ligge.

Anonymkode: 9d75c...f54

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere begge er slitne, at faren i «affekt» og slitenhet sa noe han overhodet ikke mente, og at han vet det. Så han vil at du skal være litt rund og la det ligge, for han vet det ikke er greit, ig han ville aldri ha gjort det likevel. 
 

så slutt å gnæge om det og ikke lag en krangel av dette unødvendig. Det er ikke bra for forholdet deres akkurat nå. 

Anonymkode: 7b5bc...819

[Anonym bruker]

Babyer skal ikke skrike seg i søvn. 

Anonymkode: fae60...06c

[Anonym bruker]

Ok, jeg skal prøve å svare riktig, jeg VET hva barseltid dreier seg om og det kan være tøft. Du er kanskje sliten, muligens hormonell. Det kan far være også. Dette er tiden dere bør la hverandres frustrasjon for hverandre gå litt over «hodet» når det er noe , og særlig menn har kanskje ikke behov for å analysere alle hendelser som skjer i frustrasjon.

Det viktige er: Blir baby behandlet bra? Hvis ikke finnes et problem. Nr 2 er deg: Du må ta vare på deg selv. Sov når du kan. Trill turer. Spis godt.

Første tiden med barn er kjempetøff. Ikke heng deg opp i småting (jepp, svært vanskelig å se hva som er småting). Nyt fine stunder.

Anonymkode: 7e899...c90

[Anonym bruker]

Hadde tenkt at dette var en person med avstumpet evne til empati.

I likhet med veldig mange fedre, dessverre.

Anonymkode: b5f28...2b3

[Anonym bruker]

Se på hva han gjør før du overfortolker alt. Han har forklat hva han mener. Det er da ikke mer å snakke om.

Anonymkode: 1f750...f6a

[Anonym bruker]

Raushet - nøkkelord nr 1 i tiden med småbarn i hus. Selvfølgelig skal ikke en baby ligge selv og skrike, men om det heller ikke skjer så ville jeg latt det gå. Overveldethet, hormoner, lite søvn, det er mye som påvirker hva vi slenger ut av oss. 
 

Vær raus overfor partneren og deg selv, ikke hold regnskap over hvem som gjør hva, med mindre det er veldig skjevfordelt - da må du sette ord på hva du trenger hjelp til, partner er ikke tankeleser. Se pappaen i et nytt lys, i samspill med barnet og forelsk deg på nytt. 💜

Anonymkode: 62dc1...2ef

[Anonym bruker]

Takk for alle svar, jeg ser at dette nok heller ble dråpen som fikk begeret til å renne over enn et fullt glass i seg selv 😊

Anonymkode: 8295e...85d

[Anonym bruker]

Bare glem det. Det er ikke noe å snakke mer om. Mannen din mente det jo ikke bokstavlig talt.
 

Jeg har sagt SÅ mye stygt om våre barn til mannen min, men aldri til ungene. Det er bare en ventilasjon.. f.eks «da får de ikke noe mat når de faen ikke gidder å spise», eller «da får de bare drukne når de ikke hører etter (på stranda) eller «han får bare ligge der å hyle, jeg gidder ikke mer» når det har vært vræling natt etter natt... Samtidig som jeg reiser meg og henter ungen, koser med han og busser i søvn om jeg må. Jeg hvisker det i sinne til mannen, så roer han meg ned, det er aldri noe jeg sier til ungene eller noe som er reelt. Jeg bare må få ut frustrasjon!

Anonymkode: c2d78...ca4

[Anonym bruker]

På mitt aller mest søvndepriverte, med to unger som begge våknet 10-12 ganger hver natt, og jeg aldri sov mer enn 15-20 minutt sammenhengende over år, så hendte det at jeg i frustrasjon kunne synge «Når trollmor har lagt sine elleve små troll, hvis ikke du sovner snart, så ryker du ut vinduet, oajajaja boff, til babyen med den mykeste stemmen jeg hadde. Jeg mente det ikke, hadde aldri kunne gjort det eller skadet barna mine på noen måte, men i frustrasjon, så kan man si mye rart. Hva man tenker og drømmer tar ingen skade av. Vær raus med hverandre.

(Skulle det derimot skje at noe faktisk går ut over barna. Enten ting blir sagt så de hører, eller man utøver frustrasjonen ovenfor barna på et vis, da er historien helt annerledes)

Anonymkode: 9e8c7...930

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva dere mener, selv om jeg ikke har ventilert på samme måte. Men jeg følte også at jeg åpnet for at han også bare ventilerte, men at jeg gjerne ville ha en bekreftelse på at det var det det var, og ikke noe jeg trengte å bekymre meg over. 
Han har alltid vært veldig på mht kommunikasjon (jeg har vært veldig dårlig på det), og jeg blir derfor både overrasket og frustrert når jeg opplever at han avviser mitt behov for kommunikasjon. Altså er det bare når han trenger forklaring og kommunikasjon det skal kommuniseres, ikke når det er mitt behov. 
Han har strengt tatt moderert seg mht hans definisjon av å «ligge å hylskrike», så jeg er ikke nevneverdig bekymret for det. Men føler meg likevel krenket, om jeg kan kalle det det, av at det kun er hans kommunikasjonsbehov som gjelder, og diverse andre personangrep som kom i fortsettelsen av situasjonen. Jeg føler vel egentlig at han skylder meg en unnskyldning. 
Jeg er også helt enige i at man skal være rause med hverandre, spesielt i denne livsfaser. Dessverre så føler jeg at også det er enveis. Han gjør aldri feil, men er svært ivrig til å påpeke om jeg har glemt noe eller ordlagt meg klønete. Dette kan selvsagt ikke dere vite på bakgrunn av HI, men det er litt av årsaken til konklusjonen min, dråpen i havet. 

Anonymkode: 8295e...85d