Uoppdaget angst som barn

[Anonym bruker]

Jeg har minner fra da jeg var liten at jeg ligger i senga og tror at mamma og pappa må ta livet av meg fordi de har for mange barn. Jeg ligger noen ganger og tenker at det kommer til å begynne og brenne og at vi alle kommer til og dø. Jeg har i perioder (3-5 årsalder) noe (umulig å huske hvor mye) nattskrekk, dvs jeg våkner og skriker men er ikke våken så det virker helt hysterisk og mamma fikk ikke kontakt med meg.

Jeg vokser dette av meg omtrent ved 10-12 årsalderen tenker jeg, har ikke noe særlig problemer i tenårene med slikt. Men er fryktelig usikker på meg selv, fryktelig på vakt for alt og alle og veldig anspent. Utviklet endel eksem i denne perioden (det gjorde absolutt ikke saken noe bedre).

Så ble jeg voksen og anspentheten var der, men jeg ignorerte den. Ved slutten av 20-årene kom hjerteklapp (nattlige) og nattskrekk tilbake, i peroder. Jeg skjønte aldri hva det var. Jeg trodde nesten det bare var normalt. Hadde mye problemer i forhold med en mann som var manipulerende.

Ble skilt, alene med tre barn, og har strevd de siste årene med å få ting til å gå rundt. Men det går. 

De siste årene har jeg likevel hatt episoder med nattevåkning, angstanfall om natten hvor jeg har ventet på at jeg skal dø - problemet mitt er at jeg aldri har helt skjønt hva dette har vært. Jeg har bare tenkt at det har vært mareritt på en måte - har aldri forbundet det med angst.

Men det siste halve året så har jeg begynt å tenke litt på denne røde tråden som har fulgt meg gjennom livet mitt - angstanfall som liten, usikkerhet, hypersensitiviet, altfor mye empati, altfor mye følelser, altfor mange tanker som kverner. 

Jeg tror ikke jeg orker 10  (?) år i terapi med dette her. Jeg vet godt hvordan jeg har vært som liten, og selv om det har vært mye "negativt" så har jeg hatt en fin barndom, ungdomstid, og jeg har tre fine barn som begynner å bli rett store.

Men det plager meg likevel at dette vedvarer og tapper meg litt for energi. Det plager meg at jeg våkner om natten, selv om det ikke er ofte, og tror jeg skal dø. Det plager meg mest at jeg ikke forstår hva det er for noe i det det skjer, og at dette igjen har ført til at jeg ALDRI har snakket med noen om dette. Ingen har visst at jeg har vært plaget med slikt - alt er blitt holdt inni meg.

Jeg husker til og med en natt hvor jeg fikk ligge inne hos mamma fordi jeg ikke fikk sove/trodde jeg skulle dø. Det var konkret pustebesvær/hyperventilering men jeg fikk bare beskjed om å roe meg ned for nå skulle vi sove. Og vi snakket aldri om den natta etterpå, den var vel bare forbi (skal jo sies at vi ikke ante hva angst var på den tiden, i hvert fall ikke mine foreldre).

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke tar dette alvorlig. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke blir mer redd av at jeg faktisk våkner opp midti på natten, setter meg opp i senga og tror at jeg bare skal puste en gang til, tenker på barna at det er synd at jeg må dø....men så fortsetter jeg å puste og da skjønner jeg at jeg ikke skal dø likevel. Og så legger jeg meg ned, litt sliten, og sovner igjen.

Er jeg helt unormal???

Ps. Jeg er ikke interessert i antidepressiva - dette skal ikke døyves, det er en del av meg og jeg vil mye heller ta tak i det.

Anonymkode: d01d9...91b

[Anonym bruker]

Hva mener du med at du heller vil ta tak i det enn å gå på medisin? Det er ditt valg, men du kan ikke forvente at det kommer til å bli bedre med mindre du tar grep. Å skaffe seg time hos terapeut vil nok gi deg en mer konkret diagnose, men det er jo ikke poeng i å finne ut av hva det er, hvis du ikke har planer om å ta hånd om det.

Anonymkode: 09e09...2f5

[Anonym bruker]

 

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva mener du med at du heller vil ta tak i det enn å gå på medisin? Det er ditt valg, men du kan ikke forvente at det kommer til å bli bedre med mindre du tar grep. Å skaffe seg time hos terapeut vil nok gi deg en mer konkret diagnose, men det er jo ikke poeng i å finne ut av hva det er, hvis du ikke har planer om å ta hånd om det.

Anonymkode: 09e09...2f5

HI

Jeg ønsker ikke å bruke medisiner bare fordi det er en løsning som er enkel. Jeg lurer på hvorfor dette kommer nå, det må jo være noe som utløser det.Jeg vil ta tak i det men jeg ønsker noe konkret som har en virkning, ikke bare en psykolog som sitter og lytter og drar fram barndomsting og ditt og datt. F.eks en alternativ behandlingsform slik som kognitiv terapi, tankefeltterapi el.l. Noe som virker, derfor er jeg ute etter erfaringer (og vil heltst unngå at folk bare skriver at jeg må ta en eller annen lykkepille).

Anonymkode: d01d9...91b

[Tekla123]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

 

HI

Jeg ønsker ikke å bruke medisiner bare fordi det er en løsning som er enkel. Jeg lurer på hvorfor dette kommer nå, det må jo være noe som utløser det.Jeg vil ta tak i det men jeg ønsker noe konkret som har en virkning, ikke bare en psykolog som sitter og lytter og drar fram barndomsting og ditt og datt. F.eks en alternativ behandlingsform slik som kognitiv terapi, tankefeltterapi el.l. Noe som virker, derfor er jeg ute etter erfaringer (og vil heltst unngå at folk bare skriver at jeg må ta en eller annen lykkepille).

Anonymkode: d01d9...91b

For å kunne hjelpe, må en psykolog få hele bildet. Da må man også dykke litt ned i tidlige opplevelser og hvordan dette kan ha satt seg i kropp og hjerne. Dine plager har jo utspring i barndommen og da må du også snakke om det for å komme videre. 

Jeg opplevde et traume for noen år siden. (i tillegg til en barndom hvor jeg aldri har følt at noen har ordentlig sett meg for meg, mobbing, selvmordstanker, følelse av å være alene i verden og ikke passe inn). Det gikk ganske greit et par år, så kom reaksjonen. Fikk plutselige pankkkangstanfall og det begynte å begrense livet mitt. Tok kontakt med en traumepsykolog. Første to timene snakket vi om traumet, de neste månedene gikk vi dypere. Det var ikke selve traumet som var opphavet til min angst, det var bare den siste utløsende faktor, kroppen fikk nok og sa stopp. 

Etter 5 mnd med samtaler annenhver uke, ble jeg "friskmeldt". Klinikken jobber etter ISTDP. (Intensive Short-Term Dynamic Psychotherapy eller Intensiv Dynamisk Korttidsterapi som er den norske oversettelsen)  Har aldri hatt det bedre med meg selv, har fått en ro som er vanskelig å forklare. 

https://klinikken.istdp.no/