Sjelevenn. Har du eller har du hatt det?

[Anonym bruker]

Har du noen gang følt at du har funnet din sjelevenn? Jeg fant en sjelevenn, men våre veier skiltes før det utviklet seg. Drømmer om å finne han igjen, men vil ikke oppsøke han. Tenker at universet vil føre oss sammen hvis det er meningen. Eller må man ta tak i det selv? 😅

Anonymkode: 9319f...bb3

[Anonym bruker]

Jeg trodde det, men det var bare forelskelse.. 

Anonymkode: 807c2...6f1

[Julie (:]

Ja, og heldigvis er jeg gift med han. 

[Anonym bruker]

Ja, mannen min  

Møtte han på en fest for 15 år siden og vi klikket med en gang, i tillegg til at vi begge ble veldig betatt av hverandre da vi så hverandre. Vi pratet sammen hele kvelden og hadde supergod kjemi. Jeg ble med han hjem og ble hos han til langt utpå ettermiddagen dagen etter. The rest is history. ❤️

Anonymkode: 6d869...f76

[Anonym bruker]

Ja, mannen min! ❤️

Anonymkode: 1bfb7...7c2

[beef sister]

Jeg har funnet en jeg trives veldig godt med, ja, men det finnes sikkert utallige menn som jeg kunne trivdes minst like godt med - hvis jeg hadde møtt dem på riktig tidspunkt. Det er neppe slik at universet har utpekt én unik sjelevenn for meg. 

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det. Men vi er ikke sammen i dag, vi fikk 3 år sammen. Jeg har aldri elsket en mann som han, heller aldri vært så forelsket, sex var ut av en annen verden, og vi ble faktisk til en. Og det er som om vi kunne lese tankene til hverandre. Og var jeg sint, fikk han meg til å le, var jeg lei meg, fikk han meg i godt humør.

Problemet etter han, er at jeg sliter med å finne en ny, for jeg får jo ikke sånne følelser for noen andre, det er ingen andre som er som han. Det er flere år siden det ble slutt, og jeg savner ikke han lenger, men som jeg savner det vi hadde. Jeg vil gjerne føle sånn igjen. Men vet ikke om det er mulig. 

Anonymkode: 24493...668

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja, jeg tror det. Men vi er ikke sammen i dag, vi fikk 3 år sammen. Jeg har aldri elsket en mann som han, heller aldri vært så forelsket, sex var ut av en annen verden, og vi ble faktisk til en. Og det er som om vi kunne lese tankene til hverandre. Og var jeg sint, fikk han meg til å le, var jeg lei meg, fikk han meg i godt humør.

Problemet etter han, er at jeg sliter med å finne en ny, for jeg får jo ikke sånne følelser for noen andre, det er ingen andre som er som han. Det er flere år siden det ble slutt, og jeg savner ikke han lenger, men som jeg savner det vi hadde. Jeg vil gjerne føle sånn igjen. Men vet ikke om det er mulig. 

Anonymkode: 24493...668

Så trist.. hvorfor ble det slutt da?

Anonymkode: 9319f...bb3

[Anonym bruker]

31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så trist.. hvorfor ble det slutt da?

Anonymkode: 9319f...bb3

Hans venner og familie var mot oss hele veien. Fordi jeg var enslig mor til 2 barn. Og de jobbet hardt for å ødelegge, så han hadde perioder han ble veldig usikker. Og jo oftere han var usikker, så ble jo jeg og veldig usikker på om jeg ville få barn med han. Han ønsket seg veldig barn. Så da ble det slutt.

Anonymkode: 24493...668

[Anonym bruker]

Nei, tror aldri jeg har opplevd å føle at noen var min sjelevenn... Har vel kanskje trodd noe sånt i nyforelskelsens rus, men nei...

Anonymkode: 34b65...30c

[Anonym bruker]

Ja. Vi levde sammen i flere år, men han lever ikke lenger. 

Anonymkode: 85375...1f0

[Anonym bruker]

Nei. Gift 2 ganger, er fortsatt gift med nummer 2. Ingen sjelevenn, hadde hatt det like bra aleine.

Anonymkode: 4aa7c...637

[Anonym bruker]

Trur ikkje eg har sjel eingong. Då er det vanskeleg å gje nok av seg sjølv til å finne ein sjelevenn. Har alltid tilpassa meg dei rundt meg, så om eg hadde hatt ei sjel hadde ikkje sjelevennen min oppdaga meg. 

Anonymkode: d72a3...fcc

[Twintipp]

Ja. Og jeg er ikke spesielt romantisk i utgangspunktet. 
Var 13 år første gang jeg så ham og følte at bakken forsvant under meg. 
Våre veier skiltes, men hvert år sendte han meg julekort og bursdagshilsen.

En dag i voksen alder sendte jeg han en SMS, og fra da visste jeg at nå er det ingen vei tilbake. Han er min sjelevenn.

Gift i dag, og for all overskuelig fremtid.

[Anonym bruker]

55 minutter siden, Twintipp skrev:

Ja. Og jeg er ikke spesielt romantisk i utgangspunktet. 
Var 13 år første gang jeg så ham og følte at bakken forsvant under meg. 
Våre veier skiltes, men hvert år sendte han meg julekort og bursdagshilsen.

En dag i voksen alder sendte jeg han en SMS, og fra da visste jeg at nå er det ingen vei tilbake. Han er min sjelevenn.

Gift i dag, og for all overskuelig fremtid.

Vil du anbefale at jeg tar kontakt med min sjelevenn da? Synes det er så skummelt. Er redd for å bli avvist. Da vi var i samme rom, forrige gang gnistret det mellom oss. Tror du det kan være gjensidig eller kjente han det også? 

Anonymkode: 9319f...bb3

[Twintipp]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Vil du anbefale at jeg tar kontakt med min sjelevenn da? Synes det er så skummelt. Er redd for å bli avvist. Da vi var i samme rom, forrige gang gnistret det mellom oss. Tror du det kan være gjensidig eller kjente han det også? 

Anonymkode: 9319f...bb3

Du lever bare én gang, go for it!!! 
Hurra for kjærligheten..

[Daquiry]

Nei, fordi jeg har vært så sykt redd for å være alene at jeg har tatt den første som ville ha meg. Denne gangen tar jeg livet med ro, og håper han dukker opp når jeg minst venter det 😊

[Anonym bruker]

Jeg er usikker på om det «bare var en ungdomsforelskelse» eller en sjelevenn. Jeg tror det siste. Problemet var at vi fant hverandre før vi fikk levd og prøvd ut andre, før vi fikk rast litt. Vi var sammen fra jeg var 16-19år. Han var utro og ble sammen med ei annen, men angret seg etter to mnd. Vi forsøkte igjen men tilliten var helt brutt for meg å jeg likte ikke meg selv som paranoid kjerring som var redd for utroskap. Jeg hadde det ikke godt med meg selv og selv om jeg elsket han gjorde jeg det slutt. Han fant nok en ny kort tid etterpå. Han var en dust mot meg i slutten av forholdet , samtidig vet jeg at vi begge trengte å leve livet. Han ville leve livet i ett forhold (både med meg og andre), jeg ville kun ha han men innser at jeg koste meg med å rase fra meg etter bruddet. 13år etterpå vet jeg at han angrer på alt han gjorde mot meg, og hans søster har fortalt at han aldri har elsket noen slik han elsket meg. Han angrer på at han lot meg gå, også den dag i dag selv om han har det fint med sin kone. 

Vi har begge barn, er godt Gift og har bra liv selv om ingen av oss er gift med sjelevennen vår. Vi møtes Max 1-2 ganger i året i selskap og vi har fortsatt kjemien, som om vi fortsatt er bestevenner . Det er godt å vite at han angrer fordi han såret meg dypt. Det blir aldri oss men via hans søster vet jeg at vi begge er glade i hverandre og ønsker hverandre alt det beste i livet. Det holder. 

Anonymkode: 1161a...a09

[Anonym bruker]

Ikke i en kjæreste; men min bestevenninne er min sjelevenn! Vi har et helt fantastisk (u)romantisk forhold, og jeg vet ikke om jeg hadde taklet å miste henne. Vært venner i 25 år, og vennskapet blir bare bedre og bedre. 

Anonymkode: 57f9d...cf5

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Ikke i en kjæreste; men min bestevenninne er min sjelevenn! Vi har et helt fantastisk (u)romantisk forhold, og jeg vet ikke om jeg hadde taklet å miste henne. Vært venner i 25 år, og vennskapet blir bare bedre og bedre. 

Anonymkode: 57f9d...cf5

Haha skulle være parentes på hele «romantisk»-biten også, vi har ikke et romantisk forhold.

Anonymkode: 57f9d...cf5